Helt ærlig, forskjellsbehandler dere barna deres

[Anonym bruker]

eller at deres foreldreforskjellsbehandler dere?

Hva ville dere gjort dersom det ene barnet deres konfronterte dere med at de følte seg utelatt/mindre viktig enn den/de andre?

Anonymkode: 44d3f...74d

[Anonym bruker]

Ja, jeg forskjellsbehandler. De er så ulike at å behandle dem likt ville vært urettferdig. Jeg passer alltid på å gjøre det som er best mulig for dem alle, hver og en.

Hadde de sagt noe på dette ville jeg tatt dem alvorlig, lyttet til dem, pratet med dem og tatt det til etterretning. Kanskje det berodde på en misforståelse, eller kanskje de hadde hatt rett. Uansett ville jeg prøvd å komme til bunns i det, oppklart og eventuelt justert.

Anonymkode: 26344...7b7

[Anonym bruker]

Forskjellsbehandler fordi de er forskjellige og responderer forskjellig. Som over her - likhet ville slått feil ut. Håper ikke jeg forskjellsbehandler av typen "mer/mindre viktig".

Anonymkode: e9dd0...7e1

[Anonym bruker]

Mine foreldre forskjellsbehandler meg og min søsken. Alltid gjort. De er gutter og trengte aldri å gjøre noe hjemme, mens jeg var den som fikk kjeft så man hørte det i lang vei fordi huset var rotete, til tross for at jeg ryddet og tok oppvasken hver eneste dag. Nå i voksen alder er det de som blir sett på som gullungene og foreldrene mine gjør alt for å få deres oppmerksomhet. Meg derimot, får høre kjefting og klaging over alt som er galt med både meg selv og dem. De gir ikke julegaver eller bursdagsgaver til _noen_ og likevel får de dyrere gave enn meg.

Ikke akkurat en barndom jeg unner mine barn. Har bare en enda, men kommer definitivt til å ha mine erfaringer i bakhodet når jeg får flere. 

Anonymkode: 8ab9e...632

[Anonym bruker]

Nå har jeg bare et barn, så her er det lite med forskjellsbehandling. 

Mine foreldre/mor forskjellsbehandler oss veldig. Vi er en søskenflokk på fire hvor jeg er yngst, og det har jeg alltid merket, det samme har nok mine søsken. Det som er litt merkelig er at alle har et par barn selv, men jeg merker veldig godt at hun også forskjellsbehandler mitt barn på lik linje som meg selv. Er mer behjelpelig, mer penger, dyrere gaver, eller gaver sånn "uten grunn". Det skal jo sies at jeg nok er den som hjelper henne mest i det daglige, både mtp handling og kjøring men ville tro dette likevel er surt for mine søsken. 

Anonymkode: 7ef2d...bff

[Anonym bruker]

Min mor har fire barn fordelt på alder 35 til 18, og vi har snakket litt om dette da min søster på 25 nok føler seg urettferdig behandlet og utenfor i familien. 

Hun ER sær denne søstra mi, har en veldig firkanta måte og tenke på, en annen type humor enn f.eks min mor eller meg (egentlig alle andre enn henne i familien). Hun er veldig forskjellige fra alle oss andre i familien. Så ja, hun blir nok forskjellsbehandlet, men ikke så mye som hun føler sjøl. Jeg kan være med min mor og søster en hel helg, og når vi snakker om det i ettertid så ser jeg at vi opplever de samme situasjonene forskjellige. Hun ser alt gjennom "alle hater meg"-brillene.

Min mor og jeg snakker sammen tre-fire ganger i uka, mens min mor og denne søstern kanskje en gang i måneden. 

Det handler rett og slett om å gå overns på en måte. Jeg og min mor har god kjemi, mens den er på bunn mellom søster og mor. Uten at det er økonomisk forskjellsbehandling, eller slike helt klare brudd. Men kanskje - og enda verre egentllig - en emosjonell forskjellsbehandling - uten at min mor er mindre glad i henne - de bare treffer hverandre ikke på det sosiale.

Nå trur jeg dette er ganske vanlig, som ellers i livet går man bedre med noen mennesker. Man er likere noen av barna sine, og kan kjenne seg igjen og være på linje. Da trur jeg også det blir en forskjell i relasjonene.

Anonymkode: e59b1...a89

[Anonym bruker]

Ja, jeg behandler barna ulikt. Og begge sier en sjelden gang noe om at jeg sikkert er mer glad i den andre eller lignende. I og med at begge med ujevne mellomrom er innom tema, så tenker jeg at det er greit. Da er det ikke slik at jeg alltid favoriserer den ene. Det er slikt barn gjør, tester den voksne. Jeg tar dem alltid på alvor og vi snakker om det. Men ja, de behandles veldig ulikt og de må det. Alternativet er at den ene blir mye mer uselvstendig enn hun har godt av eller at den andre får alt for høye krav til seg og føler seg mislykket. 

Anonymkode: 84d75...e7c

[Twintipp]

Nå har jeg bare en foreløpig, men jeg har snakket ekstremt mye med mannen min om dette med forskjellsbehandling. 

Helt ærlig så ser jeg kjempetydelig bare rundt oss hvordan de forskjellsbehandler barna. Det er veldig ofte de mer stille ungene som får mindre oppmerksomhet. De som shower og turner og gjør ting egentlig vi andre synes er kjedelig/irriterende får ofte mest oppmerksomhet, det er gjerne de minste. Foreldrene gjøgler og ler med. Akkurat dette har jeg snakket mye med mannen min om, det er vondt å se, og er ikke et sjeldent fenomen. 

[Anonym bruker]

glad jeg bare har en jeg

Anonymkode: c5221...66b

[Anonym bruker]

Har fire barn og behandler dem selvfølgelig ikke likt. I det store og det hele jevner det seg ut. Opplever veldig lite sjalusi mellom barna, og de er gode på å glede seg på andres vegne så vel som sine egne. Jeg er selv et av fire søsken og våre foreldre gjorde/gjør akkurat det samme. De har hjulpet og støttet oss gjennom tykt og tynt. Både økonomisk og emosjonelt. En av oss har vært gjennom mer tynt enn tykt og har fått hjelp deretter. Ingen av oss søsken som er sjalu eller bitter over det. 

I min samboers familie (han er også et av fire søsken) blir det oppstandelse over kronestykker. De er så opptatt av likhet og "rettferdighet" at det er skremmende. Vi snakker voksne folk som teller på krona over julegavene som foreldrene gir. Hvis svigerfar gir min samboer 100 kr for å kjøpe is til barnebarn, setter han 100 kr inn på konto til de tre andre også. Selv om de ikke er tilstede en gang. Huff.

Anonymkode: 7f82a...5ac

[Leverpostei]

På 24.11.2017 den 14.43, Twintipp skrev:

Nå har jeg bare en foreløpig, men jeg har snakket ekstremt mye med mannen min om dette med forskjellsbehandling. 

Helt ærlig så ser jeg kjempetydelig bare rundt oss hvordan de forskjellsbehandler barna. Det er veldig ofte de mer stille ungene som får mindre oppmerksomhet. De som shower og turner og gjør ting egentlig vi andre synes er kjedelig/irriterende får ofte mest oppmerksomhet, det er gjerne de minste. Foreldrene gjøgler og ler med. Akkurat dette har jeg snakket mye med mannen min om, det er vondt å se, og er ikke et sjeldent fenomen. 

Hos oss er det sånn. Det du ikke ser, er at når kvelden kommer legger vi showungen kl 19. Søsteren får sitte oppe med oss et par timer ekstra, vi lager god mat, prater, ser film eller leser. Alle får sitt.