Gå til innhold

Stebarn


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Jeg tenker jeg ikke er den urimelige her, men allikevel føler jeg meg som det. Min mann har et "voksent" barn som har flyttet inn til oss. Droppet ut av universitetet, jobber i utelivsbransjen, og liker å feste etter jobb, resten av tiden tilbringes på soverommet og online. Det er varierende arbeidsmengde og da også inntekt, det er ikke en langsiktig plan. 

Jeg er av den oppfatning at det er helt OK å bo gratis hjemme, og at vi ikke krever betaling i forhold til mat. Jeg legger meg heller ikke opp i rot og møkk på eget soverom.
Jeg er derimot av den oppfatning av at det går an å forvente at støvsugeren kommer frem, og gjerne en fuktig mop over gulvene en gang i uka. Dette har jeg bedt om, og fått OK med et smil, det er bare at det ikke skjer. Jeg har ikke tenkt å mase, det tenker jeg faren får stå for. Det skjer heller ikke. 

Når en ser at andre springer ræva av seg så får en egen ræv opp av sofaen, og hjelper litt til. Jeg er vel også av den formening at om en passer barn, så kan en gidde å få frem et stige spill, eller et sjakk brett, og ikke bare plante seg i sofaen med en PC på fanget, og gi ipad og fjernkontroll til ungene en passer på. Det er jo litt koselig det, eller burde kunne gjøres til noe positivt. 

Jeg merker jeg er litt irritert. Det er helt OK å ha pause fra livet i den alderen der, det er ikke OK å ta pause fra normal folkeskikk, å gå fullstendig inn i en ego boble. En annen ting er at det faktisk er litt trist å se, og håper det ikke blir en lang periode, det er ikke så sunt om det blir for lenge. 

Nå har vi lagt ut 5000, og det var greit nok. Skulle betale tilbake på lønning, hadde mye jobb i oktober. Jeg måtte jaggu meg be faren be om de, faren mente at det var naturlig at det bare gikk i glemmeboken. Jeg mener at det ikke er naturlig for en ungdom å svi av 10-20 tusen i måneden, uten noen som helst form for ansvar for noe. 

Hvordan takle denne situasjonen? Husleie er ikke et alternativ, for det strider mot mine prinsipper. 
Tenker det beste er å bare ta et steg tilbake, tenke at det ikke er mitt problem, og la det brenne ut. Ikke lage konflikt, og begynne å kritisere, det kommer det vel ikke noe godt ut av. 

Føler meg bedre allerede, bare med å dele :-)

Anonymkode: 2ad89...41a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg ville satt krav om sparing til egen bolig. Det er vanskeligere og vanskeligere å få lån, og "barnet" har her en særlig god mulighet til å legge seg opp egenkapital. Er ellers inderlig enig med deg i det du skriver om at man bør komme seg opp av sofaen og hjelpe til når en ser andre springe bena av seg. Akkurat dette prøver jeg å lære mine barn også.

Ellers tror jeg du gjør smart i å ta en alvorsprat med far, og la han ta det videre med ungdommen.

Anonymkode: f68b9...4df

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med en god inntekt kan hvertfall 5000 i måneden gå til sparing av egenkapital.  I tillegg får man bidra i huset.

Anonymkode: 635a3...211

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde vært et gedigent irritasjonsmoment som ungdom og ung voksen hvis jeg hadde vært et stebarn. Jeg var sikkert ganske plagsom for foreldrene mine også, men de kunne i alle fall takke seg selv for oppdragelsen 😉 

Jeg så ikke når det var behov for å gjøre noe som helst i hjemmet. Jeg enset ikke at de voksne styret og stelte. Satt der i min egen boble. Eller fartet rundt. Sløste bort enorme summer (ikke arv eller noe, kun inntekt). Det er en del av det å vokse opp for mange, tror jeg. Å være ganske så uansvarlig. 

Jeg håper naturligvis at mine barn blir hakket mer obs på verden rundt seg og at de kan tenke mer langsiktig, men jeg skal uansett ikke glemme hvordan jeg selv og mine venner var 😉

Anonymkode: 817be...727

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har tatt 30% av inntekten til min hjemmeboende sønn (20) siden han ble lærling. Nå er han fast ansatt og jeg tar fortsatt penger. På den måten blir han vant med at pengene forsvinner og han ser ikke noen særlig økonomisk belønning med å bo hjemme. Nå må jeg si at pengene har gått til å fylle opp hans BSU og til andre store utgifter feks verksted på bil som han er avhengig av. Det blir ikke det helt store i gevinst på dette. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg hadde vært et gedigent irritasjonsmoment som ungdom og ung voksen hvis jeg hadde vært et stebarn. Jeg var sikkert ganske plagsom for foreldrene mine også, men de kunne i alle fall takke seg selv for oppdragelsen 😉 

Jeg så ikke når det var behov for å gjøre noe som helst i hjemmet. Jeg enset ikke at de voksne styret og stelte. Satt der i min egen boble. Eller fartet rundt. Sløste bort enorme summer (ikke arv eller noe, kun inntekt). Det er en del av det å vokse opp for mange, tror jeg. Å være ganske så uansvarlig. 

Jeg håper naturligvis at mine barn blir hakket mer obs på verden rundt seg og at de kan tenke mer langsiktig, men jeg skal uansett ikke glemme hvordan jeg selv og mine venner var 😉

Anonymkode: 817be...727

Samme her 🤣 glad jeg vokste opp med begge biologiske foreldre i samme hus. Ellers hadde jeg nok gjort livet ganske surt for en stakkars stemor. 

Anonymkode: 10329...aca

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg tror også dette blir litt annerledes med biologiske barn. Kommer sikkert til å sponse ungene med masse til de er ute i jobb.

Forøvrig er jeg enig i alt du skriver i HI

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I hear you sister!

Vi har hatt voksent «barn» hjemmeboende inntil ganske nylig. Det var krevende. Jeg gikk utallige runder med meg selv og far. Vurderte å gå. Det er IKKE greit at noen surfer på andre og gjør akkurat som de vil. Vi snakket myye sammen, sambo og jeg. Han hadde dårlig samvittighet for skilsmisse for 15-åring siden!

Etterhvert forsto jeg at så lenge servicenivået ble opprettholdt (rene klær, middag på bordet, hyggelig samvær KUN på ungdommens premisser), hadde jo «barnet»  INGEN grunn til å flytte. Det var jo deilig luksus hos oss. Gratis tilogmed! Vi strammet inn. Jeg jobbet målrettet og var veldig bevisst på at «barnet» er voksen. Heldigvis sa samboer ifra til slutt og stebarnet ble direkte flau. Så flyttet «barnet» og vi ble mye bedre venner 😊

Snakk med mannen din og den unge voksne. Lykke til! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 timer siden, Nyttårs barn skrev:

Jeg tror også dette blir litt annerledes med biologiske barn. Kommer sikkert til å sponse ungene med masse til de er ute i jobb.

Forøvrig er jeg enig i alt du skriver i HI

Det er ikke sponsingen som er problemet. Jeg vil absolutt ikke kreve penger.Det er ikke der frustrasjonen ligger.

Det er ikke en merkbar utgift, det er heller ikke en merkbar ekstra jobb. Spiser som en spurv, og vasker eget tøy, og roter eget rom. Dette er ikke problemet. Problemet, det som irriterer er mangel på ansvar. 

Frustrasjonen ligger i at jeg er veldig glad i min mann, som er en fantastisk fyr. Min mann føler han nå får sjansen til å være fulltidspappa, og jeg har ikke lyst å være smålig, mot en som er så snill, men så er jeg det allikevel. Da skuffer jeg meg selv.

Det som irriterer/frustrerer er holdningene, verdiene, valgene. Det er så fjernt fra mine erfaringer og forventninger som det kan forbli. Så blir jeg også frustrert fordi JEG ikke kan si noe. Tror nok jeg hadde sagt mer, vært tydeligere i mine forventninger til mitt eget barn.  

Jeg drakk pils, gikk på nachspiel, jeg hadde pauseår, jeg utsatte eksamen, jeg fikk lappen sponsa, hjelp til husleier, og betalt depositum for. Akkurat som vi har gjort for ungene hans. Jeg var ikke et prakteksemplar av fornuft som entret de voksnes rekker, helt knirkefritt, uten problemer. Det er heller ikke det jeg forventer. 

Har både lånt penger og fått penger av mine foreldre opp gjennom årene. Lån har jeg betalt tilbake, gaver har jeg takket for. Å bare la ting gå i glemmeboken, som største selvfølge er ikke greit. 

Det som er situasjonen nå er at jeg føler oss gjort narr av, respektløst behandlet. Hva med egne tanker, om egen rolle i fellesskapet, og i eget liv. For meg er det en arroganse og egoisme i det, eller jeg frykter det. 

Det er viktig at alle har et hjem, et sted de vet de er velkommen. Jeg har det selv. Jeg vil være med å gi dette til hans barn også. Eksempelvis, vi skulle ut en tur og vi måtte snu, jeg og de små. -Kaffetrakteren! Hva om huset brenner ned? Det gikk fint. De lurte allikevel fælt på hva vi da skulle ha gjort, vel da får vi bo hos mormor og morfar, en periode, og da var vi alle enige om at den saken var løst.

Jeg skal ikke si noe, jeg skal ikke såre, dette er en kort periode, den går over av seg selv, det er ikke mitt problem, det er ikke mitt ansvar. Det går nok fint til slutt 😊

Anonymkode: 2ad89...41a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde klikket!

Ungdommen bør virkelig betale for seg. Hvordan ellers skal han lære? Ta ansvar? Ungdommen nå til dags er så sinnsykt bortskjemt 

Ingen tar skade av å ta ansvar. Heller omvendt 

Anonymkode: 0ef33...2b7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er ikke sponsingen som er problemet. Jeg vil absolutt ikke kreve penger.Det er ikke der frustrasjonen ligger.

Det er ikke en merkbar utgift, det er heller ikke en merkbar ekstra jobb. Spiser som en spurv, og vasker eget tøy, og roter eget rom. Dette er ikke problemet. Problemet, det som irriterer er mangel på ansvar. 

Frustrasjonen ligger i at jeg er veldig glad i min mann, som er en fantastisk fyr. Min mann føler han nå får sjansen til å være fulltidspappa, og jeg har ikke lyst å være smålig, mot en som er så snill, men så er jeg det allikevel. Da skuffer jeg meg selv.

Det som irriterer/frustrerer er holdningene, verdiene, valgene. Det er så fjernt fra mine erfaringer og forventninger som det kan forbli. Så blir jeg også frustrert fordi JEG ikke kan si noe. Tror nok jeg hadde sagt mer, vært tydeligere i mine forventninger til mitt eget barn.  

Jeg drakk pils, gikk på nachspiel, jeg hadde pauseår, jeg utsatte eksamen, jeg fikk lappen sponsa, hjelp til husleier, og betalt depositum for. Akkurat som vi har gjort for ungene hans. Jeg var ikke et prakteksemplar av fornuft som entret de voksnes rekker, helt knirkefritt, uten problemer. Det er heller ikke det jeg forventer. 

Har både lånt penger og fått penger av mine foreldre opp gjennom årene. Lån har jeg betalt tilbake, gaver har jeg takket for. Å bare la ting gå i glemmeboken, som største selvfølge er ikke greit. 

Det som er situasjonen nå er at jeg føler oss gjort narr av, respektløst behandlet. Hva med egne tanker, om egen rolle i fellesskapet, og i eget liv. For meg er det en arroganse og egoisme i det, eller jeg frykter det. 

Det er viktig at alle har et hjem, et sted de vet de er velkommen. Jeg har det selv. Jeg vil være med å gi dette til hans barn også. Eksempelvis, vi skulle ut en tur og vi måtte snu, jeg og de små. -Kaffetrakteren! Hva om huset brenner ned? Det gikk fint. De lurte allikevel fælt på hva vi da skulle ha gjort, vel da får vi bo hos mormor og morfar, en periode, og da var vi alle enige om at den saken var løst.

Jeg skal ikke si noe, jeg skal ikke såre, dette er en kort periode, den går over av seg selv, det er ikke mitt problem, det er ikke mitt ansvar. Det går nok fint til slutt 😊

Anonymkode: 2ad89...41a

Ja jeg skjønner det. Dette ordner seg nok. Det er viktig å ikke forveksle kjærlighet med putesying(under armene)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har husleie av våre store barn! Pengene går inn på kontoer vi bruker til å fylle opp bsuen deres med. Overskudd får de tilbake den dagen de trenger penger til bolig!

 

alle ungdommer har godt av å prøve virkeligheten og bidra, selv om de får pengene tilbake senere (noe de ikke vet).  Mine har og faste plikter hjemme.

Anonymkode: 2e48e...afd

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...