Trenger hjelp med tenåringen

[LenaAnon]

Jeg sliter litt med hvordan jeg skal formulere dette innlegget, jeg har aldri skrevet noe slikt før, men i desperasjon søkte jeg etter råd til hvordan å håndtere tenåringen og endte opp her. Vi er verge for vårt barnebarn etter vår eldste datter døde av overdose da hun var 4 år. Datteren vår var en omtenksom, flink og høflig jente helt fram til hun var ca 15. Hun kunne være borte på dagevis, hun stjal og løy, hadde voldsomme raseriutbrudd. Hun ga fullstendig blaffen i skole og hun begynte å ruse seg. Vi prøvde alt hva vi kunne men det var nytteløst. Da hun bare 17 år gammel ble gravid ønsket hun imidlertid å endre kursen, og var rusfri gjennom hele svangerskapet. Hun bodde hjemme og vi hjalp til og sørget for at hun fikk oppfølging og hjelp. Vårt barnebarn kom og det virket som om vår datter faktisk tok ansvar. Vi trodde vi kunne puste litt ut, men det skulle ikke vare lenge. Hun fikk seg kjæreste, en mye eldre "mann" med flere fengselsopphold bak seg. Hun var nå nesten 20 år gammel og en voksen kvinne så det var lite vi kunne gjøre med det. Annet enn å være tilstede så mye som mulig, og holde øynene oppe. Det tok ikke lang tid før ting gikk veldig galt og tilslutt ble siste utvei slik vi så det å kontakte barnevern og politi. Vi var fortvilte og redde for vår datter, men det var tydelig at vårt barnebarn ikke ble ivaretatt og vi måtte prioritere henne. Men barnevernet gjorde ingenting, politiet gjorde noen beslag men ellers ingenting for å hjelpe vårt barnebarn. Min datter var harnisk og praktisk talt truet oss på livet, før de forsvant. Vi lette i flere mnd etter dem uten hel, til plutselig en dag ringte telefonen, vår datter var funnet død, og vårt barnebarn ble funnet sammen med henne, på en iskald hybel.

Det som skjedde i forkant og etterkant av dette er egentlig litt borte for meg. Når de undersøkte barnebarnet vårt fant de ut at hun var blitt misbrukt. Jeg kjenner enda hvordan raseriet vrenger seg inni meg for hver gang jeg tenker på alt som skjedde. Hvordan politi og barnevern ikke tok oss på alvor, hvordan jeg og vi ikke klarte å gjøre mer, klarte å redde jenta vår og den lille jenta hennes. Hvor sint jeg er på min datter. Min mann har hatt god hjelp av terapi og han har slått seg til ro med at det "var en sykdom", men jeg klarer ikke å se det sånn. Noen ganger er jeg bare så sint på henne, hvordan hun kunne gjøre dette mot barnet sitt og mot oss. Samtidig føler jeg at jeg ikke har klart å sørge henne skikkelig heller. Lillejenta vår. Vi var selv ganske ung da vi fikk henne men jeg kan med hånden på hjerte si at vi har gjort alt hva vi kunne for henne og at hun hadde en trygg og god barndom. Mine andre to jenter har det heldigvis gått greit med, den yngste har nå flyttet hjemmefra for å studere og den midterste har fått en familie selv. 

Men barnebarnet vårt, som nå er 14 skremmer vannet ut av meg. På grunn av de tingene hun har opplevd har hun hatt oppfølging fra PPT og BUP siden hun flyttet tilbake til oss. Men i likhet med meg virker det ikke som om terapi hjelper henne så mye. Som jeg nevnte tidligere har min mann hatt god hjelp av å snakke om det, mens jeg har store problemer med akkurat det, Jeg klarer ikke åpne meg slik, og føler ikke at det har hjulpet noe. Jeg vokste opp med en manisk depressiv far som tidvis kunne være ganske voldelig, og jeg er livredd for om mitt barnebarn har arvet denne lidelsen. Jeg ser så mange trekk hos henne, og hos min datter også, når jeg tenker tilbake, men det blir blankt avfeid av behandlerne på BUP da de mener hun er for ung til å bli utredet og diagnostisert. At hennes tidlige traumer i livet har skyld i mye er jeg overbevist om, men jeg frykter at det også kan ligge mer bak. Helt siden hun begynte på skolen har det vært noe hele tiden. Hun klarer ikke følge pensum, selv med ekstra hjelp. Hun er urolig og ukonsentrert og hun havnet ofte i konflikt med andre elever. Hver gang det er et eller annet som har skjedd er hun syndepukken. 

De siste årene har ting bare blitt verre og verre. Nå er det omtrent daglig et eller annet. Hun stryker i fag, hun skulker skolen, hun kommer ikke hjem til bestemt tid. Vi har måttet kjøre rundt i helgene og lete etter henne, for så å finne henne avdrukken på fester med langt eldre ungdom. Vi er konsekvente med å håndheve reglene og gi konsekvenser men det er nytteløst. Vi gir husarrest og vi tar bort goder som mobil og PC men hun klatrer ut vinduet eller finner andre måter å stikke av på. Lommepenger får hun ikke lenger da vi for en tid tilbake syntes hun oppførte seg rart og ba henne vise oss hva hun hadde i lommene. Vi fant en klump med hasj og jeg må innrømme at i det øyeblikket kom alt med min datter ramlende over meg igjen. Min mann har aldri lagt en hånd på noen av jentene i hele deres liv, men der og da tok han henne ganske hardt i armen og jeg tror det skremte han like mye som det skremte meg. Jeg føler at mye av disiplinen og jobben med henne faller på meg da min mann rett og slett ikke klarer det. Han trekker seg unna og jeg blir den som må sluke alle brannene. I noen år nå har hun hatt spisevegring og i perioder kan jeg sitte med henne på timevis for å få i henne mat og sørge for at hun holder på den. Dette er blant annet noe min mann har meldt seg helt ut av og som faller på meg alene. Det kan kanskje høres litt rart ut, men det er sårt og være den som er streng og setter grenser. En bestemor skal jo være en som skjemmer dem litt bort og som forstår når ingen andre gjør det. Noen ganger tenker jeg at hun verken har en mor eller en bestemor og det skjærer litt i hjerte.

Hun blir den fjerde tenåringen vi har, men det er så utrolig vanskelig å vite hvordan man skal trø rett med henne. Jeg føler meg ofte litt handlingslammet fordi jeg er så redd for å gjøre feil. For at vi skal gjøre samme feil med henne som med vår datter. Med de andre to var tenårene forholdsvis greie. Vi hadde de vanlige tenårings problemene, men ingenting vi ikke kunne håndtere og bli enige om. Men med barnebarnet mitt er alt en kamp. Hun er veldig flink til å hjelpes til i huset uten noe om og men, det er ingen roping og slamring med dørene. Hun har humørsvingninger ja, men hun er på mange måter omtenksom og respektfull, men samtidig helt umulig å stole på og uten noen begrep om hvilke konsekvenser ting kan ha. Jeg vet ikke lenger hva vi skal gjøre. Jeg føler ikke at kontakten med psykiatrien gjør noe forskjell. Og det skremmer meg at vi ikke klarer å holde henne trygg. Jeg føler meg helt tom og tappet for krefter, og enda vet jeg at det er flere tunge tak som skal tas med henne før kvelden er omme. Det som også skremmer meg er at jeg vet ikke hvordan jeg skal hjelpe henne. Hun kan knekke totalt sammen og bare ligge en hel helg og knapt orke snakke. Jeg skjønner jo at hun har det vondt og det gjør dette så utrolig vanskelig. Vi har snakket om å flytte, gi henne en ny start vek fra miljøet hun har begynt å havne i. Men samtidig sliter hun veldig med å skape nye relasjoner og jeg vet ikke om det å starte på nytt er det beste. Vi blir frarådet det på BUP men jeg er helt desperat nå. Jeg føler ikke jeg har mer kamp i meg, og jeg aner ikke hva som skal til. Vi har måttet kontrollere henne noe den siste tiden i form av å sjekke telefon og datamaskin samt "ransake" lommer og rommet og dette blir selvsagt ikke godt mottatt. Jeg har aldri gjort det med noen av de andre barna men jeg vet ikke hva annet jeg skal gjøre. Vi har funnet både hasj, alkohol, sigaretter og penger, uten at å ha klart å få noe svar på hvor dette kommer fra, så da ser jeg ingen annen utvei. Jeg akter ikke å miste et barn til. Det skremmer meg hvor mange likhetstrekk hun har til sin mor, og med så mange tøffe opplevelser i ryggsekken er jeg redd for hvordan framtiden hennes skal bli om hun ikke snur snart. Vi har forsøkt å gi så mye kjærlighet og forståelse vi kan men det er ikke nok.

Endret 20. november 2017 av LenaAnon

[Anonym bruker]

Jeg har desverre ingen gode råd å komme med og vil bare ønske dere lykke til.

Husk at jenta er seg selv og ikke sin mor.

Anonymkode: d94d2...42e

[Anonym bruker]

Uff stakkar, så ung og allerede så hardt prøvet.

Jeg kan ikke gi deg noen råd, du virker som en oppegående dame og dere får hjelp av kyndige, noe mer enn det tviler jeg på at jeg kan bidra med.

Men jeg vil sende deg en klem, du gjør så godt du kan, ikke gi deg selv så mye juling med den dårlige samvittigheten, det er ikke din skyld at ting har blitt som de har blitt.

Det eneste jeg vet med sikkerhet er at dere aldri kan elske henne for mye, dere kan aldri fortelle henne det ofte nok. Ja, hun fikk en tøff start på livet, men dere har troa på henne, dere vet kan klare det hun vil klare, dere elsker henne og støtter henne, la henne få vite det hver eneste dag.

Anonymkode: ca2da...296

[Anonym bruker]

Hva sier hun selv ? Har dere snakket om den brutale sannheten at hun er på vei ned en mørk fremtid om hun ikke snur nå ? 

Har dere fortalt om fordelene med en fremtid med ro, stabilitet og mestring ?

flytt ! Flytt ! Flytt ! 

Hun har det ikke bra, dere har det ikke bra. Flytt nå før det er for sent.

fra en tenåring som lot mine foreldre gå igjennom et helvete:

miljø endring NÅ !

 

Anonymkode: ab065...0ac

[Anonym bruker]

husk å fortelle henne at livet hun har nå, det livet kan være helt anderledes om 10-år til. 

Viktig med håp, de ordene hjalp meg !

Anonymkode: ab065...0ac

[LenaAnon]

Jeg har forsøkt å nå inn til henne med at om hun fortsetter slik som nå så går hun en dyster framtid imøte, jeg har prøvd å belyse alle hennes gode sider, for hun er en empatisk og meget intelligent jente med så mye klokt å si for sin unge alder, men det når ikke inn. Jeg tror faktisk ikke hun lenger bryr seg om hvordan framtiden blir, det virker som om hun har gitt seg selv opp og jeg prøver etter beste evne å vise at jeg har IKKE gitt opp, men sannheten er at jeg har ikke krefter til å kjempe lenger. Det har vært en kamp som tidvis har føltes fullstendig håpløs nå i 16 sammenhengende år. 

BUP mener hun er for ung og at det hun får av tilbud nå er tilstrekkelig, at hun må være mer mottagelig før man kan starte noe nytt. Jeg mener jo at om noe ikke hjelper så prøv noe annet! Vi har faktisk prøvd privat men barnebarnet mitt slo seg da totalt vrang og nektet å snakke med psykiateren og da endte det der. Jeg hadde håpet at dette kanskje skulle bidra til å vise litt av hva vi sliter med og kanskje medføre mer og rett hjelp, men det endte i ingenting. 

Barnevernet har vi egentlig kommet litt skjevt ut med helt siden starten da de ikke tok bekymringmeldingene våre alvorlig. Etter min datters død var det mange tunge tak for å få barnebarnet vårt hjem til oss. Etter det har det vært mer min mann og jeg som blir gransket enn jentungen. Dette er selvsagt forståelig, men jeg har flere ganger etterspurt mer hjelp og opplevd at det er veldig begrenset hva vi får til sammen. Familievernkontoret har vi faktisk blitt satt i kontakt med nylig og venter på møte. Håper dette kan hjelpe oss, men har såpass mange dårlige erfaringer fra tidligere at jeg er litt reservert. Etter at hun begynte på ungdomsskolen føler jeg at både lærere og helsesøster tar mer tak i problemene og flytter også fokus litt bort ifra at det er henne som person som er problemet. Dette følte jeg var en evig kamp på barneskolen. Det var nesten ukentlig at jeg måtte komme på skolen og rydde opp i en eller annen konflikt hvor jeg fant henne gråtende og nærmest hysterisk fordi hennes side av saken ble ignorert. 

Da hun gikk på barneskolen ble det såpass ille at vi måtte bytte klasse et par ganger, men til slutt hadde hun fått rykte på seg og jeg merket at selv de voksne omtalte henne som et problem. Så vi har allerede flyttet en gang for å gi henne en ny start. Det ble noe bedre når vi kom hit og hun har faktisk fått et par venner som har holdt sammen flere år nå. Fr vi flyttet var hun veldig ensom og uten noen venner. Hun virker også til å endelig ha fått lærere som ser henne, og hennes behandler på BUP har vært den samme. Før vi flyttet var det er enormt problem at behandlerne bare var innom for så å dra videre, og med hennes relasjons problemer var det egentlig veldig lite hun fikk igjen for behandlingen. Når hun endelig turte å åpne seg forsvant vedkommende igjen. Min mann har en jobb hvor han er mye borte og er avhengig av endel reising så for han kan vi bo litt hvor som helst. Jeg derimot vil slite litt med å finne meg en ny jobb, man er jo ikke like ung som man var og mulighetene blir mindre. Men det er på ingen måte hovedfokus, jeg flytter gladelig om det kan hjelpe oss. 

 

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg i fortvilelsen din! Jeg skjønner bittelitt av hvordan du har det, da jeg en liten periode måtte kjempe hardt for å få min egen datter bort fra rusen. Det var et sjokk å finne ut hva hun drev med, og hun var noen år eldre så vi hadde igrunnen ikke så mye vi skulle sagt. Men det første jeg gjorde var å umiddelbart reise vekk med henne til et sted langt borte fra folk. Det var psykisk slitsomt, men tanken var å prate masse med henne, og få henne bort fra miljøet. Så begynte hun å gå til samtaler hos psykolog på psykiatrisk ungdomsteam og traff heldigvis på en psykolog der som passet henne. Det har betydd enormt! Og så er det en-to venninner som fortsatt var der for henne, som vi koblet inn så mye som mulig. Til syvende og sist var det hun selv som måtte ta valget om å velge et «normalt» liv, men alle vi rundt henne viste at vi var der for henne og at hun er viktig for oss. Jeg tror at det hjalp., Har ditt barnebarn noen venner som ikke driver med rus? Jeg tror jeg ville flyttet hvis jeg var dere. Langt vekk og isolert, men allikevel sosialt. Hun er såpass ung at dere kan ta kontroll. Men hun må ha kontakt med jevnaldrende også. Og kanskje dyr? Hester/ hunder hjelper mange med problemer. Hun trenger mestring og tro på seg selv, at hun kan få et godt liv men må velge det selv. Ville faktisk vurdert å undersøke mulighetene på Island kanskje. Eller Finnmark. Første brannslukking må være å få henne bort fra et rusmiljø som tar henne imot med åpne armer. Når man ønsker å ruse seg er det lett å slutte, men når man ikke ønsker det lenger er det vanskelig. Første mål er vel å unngå å komme dit. 

Anonymkode: 9441c...e02

[Anonym bruker]

4 timer siden, LenaAnon skrev:

Jeg sliter litt med hvordan jeg skal formulere dette innlegget, jeg har aldri skrevet noe slikt før, men i desperasjon søkte jeg etter råd til hvordan å håndtere tenåringen og endte opp her. Vi er verge for vårt barnebarn etter vår eldste datter døde av overdose da hun var 4 år. Datteren vår var en omtenksom, flink og høflig jente helt fram til hun var ca 15. Hun kunne være borte på dagevis, hun stjal og løy, hadde voldsomme raseriutbrudd. Hun ga fullstendig blaffen i skole og hun begynte å ruse seg. Vi prøvde alt hva vi kunne men det var nytteløst. Da hun bare 17 år gammel ble gravid ønsket hun imidlertid å endre kursen, og var rusfri gjennom hele svangerskapet. Hun bodde hjemme og vi hjalp til og sørget for at hun fikk oppfølging og hjelp. Vårt barnebarn kom og det virket som om vår datter faktisk tok ansvar. Vi trodde vi kunne puste litt ut, men det skulle ikke vare lenge. Hun fikk seg kjæreste, en mye eldre "mann" med flere fengselsopphold bak seg. Hun var nå nesten 20 år gammel og en voksen kvinne så det var lite vi kunne gjøre med det. Annet enn å være tilstede så mye som mulig, og holde øynene oppe. Det tok ikke lang tid før ting gikk veldig galt og tilslutt ble siste utvei slik vi så det å kontakte barnevern og politi. Vi var fortvilte og redde for vår datter, men det var tydelig at vårt barnebarn ikke ble ivaretatt og vi måtte prioritere henne. Men barnevernet gjorde ingenting, politiet gjorde noen beslag men ellers ingenting for å hjelpe vårt barnebarn. Min datter var harnisk og praktisk talt truet oss på livet, før de forsvant. Vi lette i flere mnd etter dem uten hel, til plutselig en dag ringte telefonen, vår datter var funnet død, og vårt barnebarn ble funnet sammen med henne, på en iskald hybel.

Det som skjedde i forkant og etterkant av dette er egentlig litt borte for meg. Når de undersøkte barnebarnet vårt fant de ut at hun var blitt misbrukt. Jeg kjenner enda hvordan raseriet vrenger seg inni meg for hver gang jeg tenker på alt som skjedde. Hvordan politi og barnevern ikke tok oss på alvor, hvordan jeg og vi ikke klarte å gjøre mer, klarte å redde jenta vår og den lille jenta hennes. Hvor sint jeg er på min datter. Min mann har hatt god hjelp av terapi og han har slått seg til ro med at det "var en sykdom", men jeg klarer ikke å se det sånn. Noen ganger er jeg bare så sint på henne, hvordan hun kunne gjøre dette mot barnet sitt og mot oss. Samtidig føler jeg at jeg ikke har klart å sørge henne skikkelig heller. Lillejenta vår. Vi var selv ganske ung da vi fikk henne men jeg kan med hånden på hjerte si at vi har gjort alt hva vi kunne for henne og at hun hadde en trygg og god barndom. Mine andre to jenter har det heldigvis gått greit med, den yngste har nå flyttet hjemmefra for å studere og den midterste har fått en familie selv. 

Men barnebarnet vårt, som nå er 14 skremmer vannet ut av meg. På grunn av de tingene hun har opplevd har hun hatt oppfølging fra PPT og BUP siden hun flyttet tilbake til oss. Men i likhet med meg virker det ikke som om terapi hjelper henne så mye. Som jeg nevnte tidligere har min mann hatt god hjelp av å snakke om det, mens jeg har store problemer med akkurat det, Jeg klarer ikke åpne meg slik, og føler ikke at det har hjulpet noe. Jeg vokste opp med en manisk depressiv far som tidvis kunne være ganske voldelig, og jeg er livredd for om mitt barnebarn har arvet denne lidelsen. Jeg ser så mange trekk hos henne, og hos min datter også, når jeg tenker tilbake, men det blir blankt avfeid av behandlerne på BUP da de mener hun er for ung til å bli utredet og diagnostisert. At hennes tidlige traumer i livet har skyld i mye er jeg overbevist om, men jeg frykter at det også kan ligge mer bak. Helt siden hun begynte på skolen har det vært noe hele tiden. Hun klarer ikke følge pensum, selv med ekstra hjelp. Hun er urolig og ukonsentrert og hun havnet ofte i konflikt med andre elever. Hver gang det er et eller annet som har skjedd er hun syndepukken. 

De siste årene har ting bare blitt verre og verre. Nå er det omtrent daglig et eller annet. Hun stryker i fag, hun skulker skolen, hun kommer ikke hjem til bestemt tid. Vi har måttet kjøre rundt i helgene og lete etter henne, for så å finne henne avdrukken på fester med langt eldre ungdom. Vi er konsekvente med å håndheve reglene og gi konsekvenser men det er nytteløst. Vi gir husarrest og vi tar bort goder som mobil og PC men hun klatrer ut vinduet eller finner andre måter å stikke av på. Lommepenger får hun ikke lenger da vi for en tid tilbake syntes hun oppførte seg rart og ba henne vise oss hva hun hadde i lommene. Vi fant en klump med hasj og jeg må innrømme at i det øyeblikket kom alt med min datter ramlende over meg igjen. Min mann har aldri lagt en hånd på noen av jentene i hele deres liv, men der og da tok han henne ganske hardt i armen og jeg tror det skremte han like mye som det skremte meg. Jeg føler at mye av disiplinen og jobben med henne faller på meg da min mann rett og slett ikke klarer det. Han trekker seg unna og jeg blir den som må sluke alle brannene. I noen år nå har hun hatt spisevegring og i perioder kan jeg sitte med henne på timevis for å få i henne mat og sørge for at hun holder på den. Dette er blant annet noe min mann har meldt seg helt ut av og som faller på meg alene. Det kan kanskje høres litt rart ut, men det er sårt og være den som er streng og setter grenser. En bestemor skal jo være en som skjemmer dem litt bort og som forstår når ingen andre gjør det. Noen ganger tenker jeg at hun verken har en mor eller en bestemor og det skjærer litt i hjerte.

Hun blir den fjerde tenåringen vi har, men det er så utrolig vanskelig å vite hvordan man skal trø rett med henne. Jeg føler meg ofte litt handlingslammet fordi jeg er så redd for å gjøre feil. For at vi skal gjøre samme feil med henne som med vår datter. Med de andre to var tenårene forholdsvis greie. Vi hadde de vanlige tenårings problemene, men ingenting vi ikke kunne håndtere og bli enige om. Men med barnebarnet mitt er alt en kamp. Hun er veldig flink til å hjelpes til i huset uten noe om og men, det er ingen roping og slamring med dørene. Hun har humørsvingninger ja, men hun er på mange måter omtenksom og respektfull, men samtidig helt umulig å stole på og uten noen begrep om hvilke konsekvenser ting kan ha. Jeg vet ikke lenger hva vi skal gjøre. Jeg føler ikke at kontakten med psykiatrien gjør noe forskjell. Og det skremmer meg at vi ikke klarer å holde henne trygg. Jeg føler meg helt tom og tappet for krefter, og enda vet jeg at det er flere tunge tak som skal tas med henne før kvelden er omme. Det som også skremmer meg er at jeg vet ikke hvordan jeg skal hjelpe henne. Hun kan knekke totalt sammen og bare ligge en hel helg og knapt orke snakke. Jeg skjønner jo at hun har det vondt og det gjør dette så utrolig vanskelig. Vi har snakket om å flytte, gi henne en ny start vek fra miljøet hun har begynt å havne i. Men samtidig sliter hun veldig med å skape nye relasjoner og jeg vet ikke om det å starte på nytt er det beste. Vi blir frarådet det på BUP men jeg er helt desperat nå. Jeg føler ikke jeg har mer kamp i meg, og jeg aner ikke hva som skal til. Vi har måttet kontrollere henne noe den siste tiden i form av å sjekke telefon og datamaskin samt "ransake" lommer og rommet og dette blir selvsagt ikke godt mottatt. Jeg har aldri gjort det med noen av de andre barna men jeg vet ikke hva annet jeg skal gjøre. Vi har funnet både hasj, alkohol, sigaretter og penger, uten at å ha klart å få noe svar på hvor dette kommer fra, så da ser jeg ingen annen utvei. Jeg akter ikke å miste et barn til. Det skremmer meg hvor mange likhetstrekk hun har til sin mor, og med så mange tøffe opplevelser i ryggsekken er jeg redd for hvordan framtiden hennes skal bli om hun ikke snur snart. Vi har forsøkt å gi så mye kjærlighet og forståelse vi kan men det er ikke nok.

Hvorfor ble dere vergen, når dere ikke greide håndtere deres eget barn? Tror dere mangler litt grensesetting altså. Skaff hjelp!

Anonymkode: 8dde5...170

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor ble dere vergen, når dere ikke greide håndtere deres eget barn? Tror dere mangler litt grensesetting altså. Skaff hjelp!

Anonymkode: 8dde5...170

Ta deg en bolle ditt troll! Folk er skrudd sammen forskjellig, unger óg. Se feks på familien Stoltenberg. Tror ikke de forskjellsbehandlet barna sine så veldig som utfallet skulle tilsi.... 

Anonymkode: 9441c...e02

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ta deg en bolle ditt troll! Folk er skrudd sammen forskjellig, unger óg. Se feks på familien Stoltenberg. Tror ikke de forskjellsbehandlet barna sine så veldig som utfallet skulle tilsi.... 

Anonymkode: 9441c...e02

Nei, nettopp. Den ene av dem TRENGTE forskjellsbehandling. Det er jo å se det hva hvert enkelt barn trenger som er kjernen...? 

Anonymkode: 8dde5...170

[Anonym bruker]

Har hun blitt utredet for adhd? Den oppførselen er så lik hvordan min bror og mitt barn med adhd er.

Anonymkode: b04e7...e65

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei, nettopp. Den ene av dem TRENGTE forskjellsbehandling. Det er jo å se det hva hvert enkelt barn trenger som er kjernen...? 

Anonymkode: 8dde5...170

Så du tror at det er SÅ enkelt? At man på forhånd kan se hva hver enkelt trenger, og handle deretter? Det er ikke sånn, og å ta den tonen til HI hjelper henne ingenting. Du virker å være ute etter å gi henne dårlig samvittighet, og det er virkelig det siste foreldre/foresatte har behov for i en slik situasjon. De HAR søkt hjelp, de har gjort det beste de kan. Menneskesinnet har ingen fasit på, og hennes datterdatter har skader og tanker ingen vet akkurat hvordan de skal  hjelpe med. Og når hun selv nekter å la seg hjelpe, er det en fortvilt situasjon.

Anonymkode: 9441c...e02

[Anonym bruker]

Nå er dere igjennom en tøff tid! Mamma hadde ikke kontroll på meg fra jeg var 12- nesten 14 år!! Jeg skulket, drakk, og dopet meg!  Verst var alkoholen, det satt meg opp i en del uønsket situasjoner. Skulle trengt voksenhjelp ,men tørte ikke å ringe mamma. Ny strategi fra mamma når jeg ble 14 år! Jeg fikk lov å drikke 4 rusbrus( hun kjøpte ikke) , vi drakk 6-8 stk hver. Men vi fikk ikke kjeft for det. men nå visste hun hvem fest, vi ble hentet av henne klokka 1 mener jeg å huske. Dette gjorde ting MYE tryggere!! Jeg fikk også hest etterhvert, det gjorde at jeg og mamma hadde mer å snakke om. Jeg savnet en del mammatid på denne tiden. Det gikk dårlig med vennina mi som fortsatte videre med dop.  Det ble litt rart skrevet det her. Synes du er flink og sender deg et <3

Anonymkode: 92304...b36

[Anonym bruker]

Uff, så fælt. Kan anbefale å lese litt eller gå et kurs i traumesensitiv/traumebevisst omsorg. Kutt også ut alt av konsekvenser, husarrest og bare elsk henne. 

Anonymkode: bb303...74f

[LilleVilje]

Du høres enormt oppegående og sterk ut! Og jeg er imponert over alt dere faktisk har fått til. Med en sånn start på livet er det ikke lett, og hvis man i tillegg har blitt definert som et problem og opplever at ens egen side av saken ikke blir hørt, så fester det seg. 

Som andre har nevnt: Hun trenger nok uendelige mengder kjærlighet. Hun har ingen mor, nei, men du er både mor og bestemor - en utrolig vanskelig dobbeltrolle, men jeg får veldig tro på at du kan klare det når jeg leser det du skriver. Du fremstår både reflektert og sterk  

Når man jobber med såkalt problemungdom, er faktisk dialog en viktig del av det, ikke så mye straff, men dialog og naturlige konsekvenser. Selvsagt må dere sette grenser, men hun tester nok også deres kjærlighet. Still dere på hennes side, alltid, samtidig som dere setter klare krav til henne - men vis betingelsesløs kjærlighet likevel. 

Finn en psykolog hun kan trives med. Og få inn hjelp via skolen, en diagnose på ADHD om det er det som er i veien, still dere bak henne og vis henne helt tydelig at dere stiller krav til skolen på hennes vegne. Hun har opplevd å være mindre viktig enn rusen for sin mor, det gjør noe med et barn, hun må oppleve å være så viktig for dere, at dere alltid står i hennes hjørne uansett. 

Få hjelp via skolen! Og elsk henne, hemningsløst og betingelsesløst, vis henne det, vis henne at hun er en fryd, ikke en plikt - jeg sier ikke at dere lar henne føle at hun er en plikt, men hun er nok redd for det. 

Lykke, lykke til, og stor klem! 

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Så du tror at det er SÅ enkelt? At man på forhånd kan se hva hver enkelt trenger, og handle deretter? Det er ikke sånn, og å ta den tonen til HI hjelper henne ingenting. Du virker å være ute etter å gi henne dårlig samvittighet, og det er virkelig det siste foreldre/foresatte har behov for i en slik situasjon. De HAR søkt hjelp, de har gjort det beste de kan. Menneskesinnet har ingen fasit på, og hennes datterdatter har skader og tanker ingen vet akkurat hvordan de skal  hjelpe med. Og når hun selv nekter å la seg hjelpe, er det en fortvilt situasjon.

Anonymkode: 9441c...e02

Det er SÅ enkelt, men likevel vanskelig. Og det er jo ikke slik at dette er første gangen for dem heller. De burde vel greid å se tegnene tidligere andre gangen, eller kommet dem helt i forkjøpet.

Jeg tror ikke hun ikke lar dem hjelpe. De må bare insistere hardere og kreve å få hjelpe. Leste at dattera i en alder av 15 kunne være borte i dagesvis. Og det akspeterte de tydeligvis... DET er ikke å sette grenser og hjelpe til. Det er å tilrettelegge for at barnet får gjøre som det vil. Lik det eller ikke. 

Anonymkode: 8dde5...170

[Anonym bruker]

Hi, sjekk med Modum Bad om dere kanskje kvalifiserer for familietilbud der med innlegging for hele familien (du, din mann og jenta) i 6-12 uker.

Kanskje det kan være et avbrekk som dere trenger som kan få dere på rett kjøl igjen.

Stå på videre, ikke gi deg. Hvis du mener hun har diagnoser, sørg for at fagpersonene følger opp dette, enten det er utredning for adhd eller bipolar lidelse.

Klem <3

Anonymkode: 28cf7...8d8

[Nyttårs barn]

Det høres ut som om du gjør alt du kan HI, samtidig så aner jeg at du kanskje sliter mye med egen traumer over det som har skjedd. Og det er ikke rart i det hele tatt.

Noen ganger kan det være riktig å prøve andre måter å nå inn på. Jeg har selv gått til kinesiolog en periode, de arbeider ut ifra at kroppen husker det hjernen ikke lenger gjør.

Hvorfor er jenta så selvdestruktiv, har hun ikke noe hun vil eller ønsker seg ut av livet? Hjelp henne til å finne det hun kan trives med. Hva med kontakt med dyr, eller musikk/kunstfag, kanskje hun kan ha utbytte av å jobbe med seg selv gjennom noe slikt?

Du høres ut som en flott bestemor, og husk at om du gjør ditt beste så er det bra nok. Klem!

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Nei, nettopp. Den ene av dem TRENGTE forskjellsbehandling. Det er jo å se det hva hvert enkelt barn trenger som er kjernen...? 

Anonymkode: 8dde5...170

Kjære vene. Har du overhodet lest hovedinnlegget? For det første er det så stygt å lange ut mot noen som har det så tungt og allerede gjør en fantastisk jobb. Du så kanskje ikke at de hadde to andre voksne barn som har klart seg godt?

For det andre skyldes utagering og rus bare unntaksvis manglende grensesetting, svært ofte er det genetisk disponerthet og/ eller traumer det handler om (som kanskje ikke foreldrene kjenner til). 

Anonymkode: ec5e8...e6d

[Anonym bruker]

Mitt råd er å kjempe for å få jenta utredet for adhd fortere enn svint. Hvis hun har dette, i tillegg til all den andre problematikken,  så ligger hun syltynt ann uten behandling. Siden barnevernet allerede er inne, så få dem til å sende en henvisning.  Min erfaring, er at en henvisning fra dem svært sjeldent avvises. 

 

Ønsker dere all lykke til 💜

Anonymkode: 51d2f...9ee