Jeg blir i et destruktivt forhold... klarer ikke dra.(langt)

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om det er psykisk vold han driver med. Men han lar meg aldri føle meg trygg i forholdet. Jeg er sjelden god nok. Jeg gjør mye feil og han påpeker dette og sier ting som «jeg skjønner ikke hvordan du klarer det»... altså kløne Osv. Da kan jeg feks ha gått ned trappen en ekstra gang fordi jeg glemte noe...Jeg tenker flere ganger daglig over at jeg må fikse ting slik han liker det slik at han ikke får utbrudd av sinne eller sier han ikke gidder mer. Han sier han ikke vil gifte seg fordi : alle skiller seg jo... skal han liksom gifte seg med alle han blir sammen med? Han vet giftemål er sårt tema for meg, selv om jeg innser at det er utelukket. Men at han svarer sånn viser bare enda en gang at han er usikker, eller vil få frem en følelse i meg av usikkerhet... jeg har skrevet utallige innlegg her inne, helt siden 2013.. dere råder meg gjentatte ganger om at dette ikke er bra for meg. At jeg må skaffe meg ryggrad og dra... hvorfor klarer jeg ikke dette? Jeg føler at det er min feil alt. De gangene han sier at nå er vi ferdige, så nevner han utallige ting som JEG gjør feil, derfor gidder han ikke mer. Jeg tror på dette og det ender med at jeg må bli enda mer ryddig, enda mer strukturert, enda mer streng mamma, enda mer effektiv, enda mer sporty, enda mer sensuell og orke mer sex- helst anal når barna er lagt. Jeg er kjedelig i senga fordi jeg ikke tenner like mye som han på analsex. Når vi har bra perioder (avhenger av hans evne til å ikke hisse seg opp) har vi en avslappet periode på kanskje 2 uker.. han er ikke særlig ryddig selv. Han har egne regler for hva som er greit for meg og han.. Når den gode perioden er over(ofte utløst av en filleting) så sier han selv at han bare tok seg sammen denne perioden. Han irriterer seg alltid over meg, alltid. Han sier selv han ikke har det bra med meg i uenigheter vi har. Jeg blir da spe og redd. Jeg tenker på dette konstant og jeg er så redd for å miste familien. Jeg har en følelse av at jeg ødelegger alt med å være de negative tingene han sier jeg er. Hadde jeg bare rydda bedre. Vært mer streng med legging av barna, orket mer sex osv... ville han ikke vært en drittsekk. Jeg tenker innimellom på å dra. Dette går på selvfølelsen løs, min integritet. Jeg mister meg selv... Når han er lenge vekke feks på reise, kjenner jeg at jeg blir sterkere og mer «meg». Jeg koser meg sånn med barna. Vi leker, tøyser, lager hinderløyper og hytter i huset og rydder sammen etterpå- uten mas og kjeft. Vi synger og har skuespill. Så avslappet. Vi klarer stort sett å ha nå rolig tone fremfor  barna. Vi klemmer og kysser..: han sier fine ting om meg fremfor dem og diskuterer rett og galt ang forskjellige ting. Men så er det den delen av han når han er sint og irritert på meg. Han svarer kort og tidvis nedlatende og strengt. Dette er ikke greit. I går brukte jenta vår litt lang tid på do og vaske hendene. Dere vet hvordan 5 åringer er... i sin egen verden og unger Osv. Han blir illsint og tar fra henne kveldsmaten fordi han måtte gi så mye beskjed. Hun måtte gråte for å få den tilbake. Han sa» lurer på hvor hun har dette fra» og «ingenting funker i dette evneveike hjemmet». Det var også sølt noe på gulvet og dattera vår sa «det var ikke meg»... hvorpå han svarer «det er sikkert mamma». Alt dette kom frem ganske uprovosert og det at det var litt rot i huset fordi dattera vår lekte mens jeg mata minsten..! Han sier «jeg er vekke i en time så er det bombandert her» (gryte i vasken med varmt vann for akkurat laget grøt til dem og noen leker på gulvet + litt sølt banan). Slik er det i innimellom med to aktive barn. Jeg lille såklart rydde lekene, jeg må bare gjøre en ting om gangen.. han var å sint i går og av og til blir han ikke sint for samme ting... siden han har gode perioder og barna er glad i han blir jeg... jeg føler det er min feil han er sånn. Jeg ser på barna mine og orker ikke tanken på to hjem for dem.. så har jeg enda håp. Jeg ser de har det greit.. men samtidig har ikke jeg det greit og jeg vil ikke de skal se hvordan han er med meg innimellom og tro det er greit..:( hva er egentlig terskelen for å kunne snakke med krisesenter ? Jeg blir jo ikke slått og eg tror andre har det verre... jeg bare står fast. Beklager langt innlegg. Jeg skal ikke skrive mer om dette. 

Anonymkode: 8e104...2ce

[gale damen]

Du orker ikke tanken på at barne har to hjem, men du orker å oppdra din datter til at det er greit å bli behandlet slik som du gjør. Du lærer henne at hun har liten til ingen verdi, og det kan hun ta med seg når hun blir større, slik at hun kan finne seg en kar som behandler henne akkurat slik som hun har lært hjemme.

 

Ta med deg barna dine og gå!

Det er ikke noe i veien med deg, bortsett fra den totalt ubrukelige mannen, men du tillater at han ødelegger både deg og ungen. Du er ikke ansvarlig for hva han gjør og hvordan han oppfører seg, men du ER ansvarlig for hvordan du reagerer. 

[pifi med tre nurk]

Først av alt, jeg nekter å tro at barna har det greit- du beskriver jo en pappa som tar fra barn maten og snakker dritt om mamman deres. 

Nr to. Terskelen for å ringe krisesenteret er lav, jeg snakker med krisesenteransatte i min jobb støtt og stadig. De er supre, trygge, flotte mennesker. Å ringe krisesenteret betyr ikke at du MÅ flytte inn, de kan være en støttespiller og en noen du kan møte for samtaler i tiden fremover til du er sterk nok til å dra fra mannen. 

For dra, det tenker jeg at du må. 

Endret 18. november 2017 av pifi med tre nurk

[Anonym bruker]

1 time siden, pifi med tre nurk skrev:

Først av alt, jeg nekter å tro at barna har det greit- du beskriver jo en pappa som tar fra barn maten og snakker dritt om mamman deres. 

Nr to. Terskelen for å ringe krisesenteret er lav, jeg snakker med krisesenteransatte i min jobb støtt og stadig. De er supre, trygge, flotte mennesker. Å ringe krisesenteret betyr ikke at du MÅ flytte inn, de kan være en støttespiller og en noen du kan møte for samtaler i tiden fremover til du er sterk nok til å dra fra mannen. 

For dra, det tenker jeg at du må. 

Men vil de slutte å følge meg opp om jeg ber om det. Jeg føler meg låst om jeg skal binde meg til å måtte gå fra han... at noen sitter å krever det på en måte. Jeg vet jeg nok bør. Vertfall om vi ikke får profesjonell hjelp. Jeg er bare redd slike instanser for jeg leser så mye rart:( jeg ønsker bare råd. Kanskje at noen hjelper meg i å se klarere hva jeg bør gjøre... hi

Anonymkode: 8e104...2ce

[Anonym bruker]

wow, her kjente jeg meg igjen i mye 😖 

Jeg gjorde det slutt med min i starten av august. For å si det sånn, det har ikke akkurat vært enkelt, og jeg HATER at vi må ha kontakt.

Men, jeg hadde ikke lenger noe valg, nok var nok, og jeg har det bedre nå, mer frihet og bedre økonomi (utrolig nok da han tjente 3 ganger mer enn meg) 

Jeg tror likevel jeg trenger psykolog hjelp for å komme meg videre og innse at ting ikke ble som jeg ville, og at han bare er slik! vi gikk i parterapi og hele opplegget i nesten 1,5 år i forkant. 

Føler med deg, vet hvor vanskelig det er....

Anonymkode: b319b...59c

[Anonym bruker]

Hi, jeg husker dine tidligere tråder, og jeg tror jeg har svart i de fleste trådene.

Hver eneste gang er du blitt fortalt at det du lever med er psykisk vold. Hver gang blir du fortalt at dette ødelegger deg, ikke bare deg, men det ødelegger også barna dine. Det DU lærer jenta di er at hun i et forhold skal akseptere å bli mishandlet, og mye trolig så kommer hun til å velge en mann som er enda verre enn han du lever med. Og det vil hun gjøre fordi DU ikke tar ansvar for hverken deg selv eller barna dine.

Nei, barna dine har det ikke bra når du og far bor sammen! Barn som vokser opp med psykisk vold/mishandling utvikler ofte angst og depresjon som voksne. De har ofte problemer med å regulere egne følelser, de sliter med å stole på andre, og de har dessverre, som allerede nevn, en hyppig tendens til å velge samme voldelige mann som deres mor lot dem vokse opp med full tid. De vokser opp med å måtte akseptere at andre tråkker på dem og ikke respekterer dem eller deres grenser, og det gjør dessverre at de langt oftere også blir utsatt for seksuelle overgrep og annen vold. Noen velger også å isolere seg fra andre fordi de aldri greier å stole på andre, alltid er på vakt. De er langt mer utsatt for psykiske problemer som voksen, men også langt mer utsatt for fysisk sykdom enn barn som ikke vokser opp med psykisk vold. Det er dette DU velger for dine barn om du fortsetter i det forholdet du er i... Vil du virkelig ikke barna dine bedre?

Problemet i forholdet er først og fremst mellom far og deg. Om du flytter fra far kan det godt hende han vil være en bedre far når han har barna på samvær enn han er nå, fordi han ikke lenger kan hakke på deg. I tillegg vil du kunne gi barna ett stabilt hjem hvor det ikke utøves vold.

Nå har du latt datteren din leve i fire år med dette etter at du egentlig visste at dette ikke kunne fortsette. Hvorfor du ikke har greid å gå? Fordi han bevisst har psyket deg så mye ned at han tror han har full kontroll på deg, han gjør det han gjør for å kontrollere deg, for å få deg til å tvile på deg selv, til å lure på om kaaaanskje det er din feil. For når han har brutt deg ned så mye og over så lang tid, da tar du på deg skylden for det som kun er hans syke maktspill med deg. Derfor har det vært vanskelig for deg å gå. Men det er bare DU som kan gjøre noe med dette. Han vil ALDRI endre seg.

Jeg har skrevet til deg tidligere, HI, men nå er det på tide at du tar ansvar for deg selv. Hadde du ikke hatt barn kunne du alltids latt han ødelegge deg fullstendig, det hadde bare gått utover deg. Men du har valgt å få flere barn med denne mannen, da valgte du også å ta ansvar for barna dine. Det gjør du ikke når du lar dem vokse opp i et psykisk voldelig hjem!

Du kan rett og slett ikke utsette dette mer nå! Nå bare MÅ du gjøre noe med dette! Hvis ikke er du ikke en god mor. Ønsker du å være en god mor? Du må ta et valg, fortsetter du å bo med denne mannen så godtar du at han skader barna deres gjennom det han gjør med deg. Da er du like skyldig som han i å skade barna dine.

Vær så snill - kontakt krisesenteret i helgen, senest mandag. Du kan ikke utsette dette lenger, for barna dine blir mer og mer skadet hvor hver uke som går, jo yngre de er når de utsettes for dette, jo mer sitter det ofte i som voksen.

http://www.krisesenter.com/finn-ditt-senter/

Finn ditt nærmeste krisesenter og så oppdaterer du tråden når du har gjort det. Det du lever med er alvorlig psykisk vold!

 

Anonymkode: 693ce...b8b

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at det er vanskelig å gå.

Samtidig som du beskriver omsorgssvikt. Både pga far, og fordi du ikke beskytter barna dine.

Må jo bare håpe noen sender bekymringsmelding. Noen/noe må sparke deg i gang til å ta tak i livet ditt.

Anonymkode: 67a51...ba0

[Anonym bruker]

Bare bli du. 

Og om 10 år finner datteren din en mann som forteller henne at hun et verdiløs og håpløs. Og hun blir like ulykkelig som deg. Hvorfor? Fordi du valgte det. Og hva sier du den dagen barna dine kommer yil deg i voksen alder og spør "Hvorfor kunne du ikke velge et bedre liv for oss?" 

Hva er unnskyldningen? Du burde begynne å jobbe med svaret ditt allerede nå.

For du ødelegger dine barns fremtid. 

Pakk sammen, ut døren, ferdig! Og så kan barna leve med den koselige moren de lever med når pappa er borte! Livet blir godt for dere alle. Så egentlig kan du koke det ned til et veldig enkelt spørsmål: "Du har to valg. Valg 1: Bli, og vær ulykkelig. Kast bort livet ditt, og se dine barn velge samme destruktive vei. Valg 2: Velg glede, harmoni, balanse og lykke for deg og dine barn. 

Ikke spill offer-rollen, du gjør deg selv svakere av å snakke ned til deg selv på den måten. 

Anonymkode: 2c34e...2f3

[Anonym bruker]

Du kan selvfølgelig vente til noen kontakter BV. Så blir det enda verre for deg. 

Og barna vil sikkert trives med å bli fjernet fra deg og plassert i forskjellige fosterhjem. Viktigste er at du blir hos mannen ikke sant?

Ja jeg er hard. Men etter å ha sett alle trådene dine, så har jeg faen meg fått nok. Jeg hadde vondt av deg i starten, men nå er jeg bare mest oppgitt. 

Anonymkode: 2c34e...2f3

[Anonym bruker]

Jeg er faltisk usikker på om problemet bare er at mannen bedriver psykisk vold. Etter å ha lest mange av dine innlegg, har jeg fått en følelse av at du også får noe ut av dette forholdet selv. HI, kan det være at du har en masochistisk side? At noe i deg nyter å bli herjet med? Det å skrive innlegg her, gjør at du får støtteerklæringer, men også kritikk og oppgitte/irriterte svar. Er det noe i deg som liker å få kjeft? 

Anonymkode: 3e9d7...633

[Fru Banderas]

Når du etter fire år fremdeles er sammen med ham, vel vitende om at han ødelegger både deg og barna, da er det hevet over enhver tvil at du trenger hjelp til å komme deg ut. Den hjelpen kan komme på to måter; enten tar du kontakt i morgen med et krisesenter for eksempel, komme i gang med en start, eller så kan du vente til noen kontakter barnevernet. Barna dine har rett til å vokse opp i sunne omgivelser, og det skjer kun når du er alene med dem. Du har også verdi og fortjener å ha det bra, ikke tro noe annet. Men siden du er så ødelagt at du ikke klarer å ta grep selv så starter du med å ta en telefon.

[Anonym bruker]

Jeg har helt lik historie. Reiste til slutt. Savner han ikke. Men må advare deg.. Det er først etter du reiser du ser hva de virkelig er god for i negativ forstand.

Eksen min jobber systematisk på å ødlegge alt han kan. Men så taktisk og forsiktig at det ikke kan spores.

Anonymkode: a04bd...d68

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp med en pappa som er veldig lik han du er sammen med. I voksen alder har funnet ut at at han psykopatiske trekk. Han har brukt mamma som "søppelbøtte" i alle år. Er så stygg med henne at det går ikke an. Hun holdt på å skille seg fra han da vi barna "3 søstre" var små, men hun gjorde det ikke. I dag tenker jeg ofte på hvordan det hadde vært om hun hadde gjort det. Hvordan det hadde vært å ha en "ordentlig" pappa figur, en som viste kjærlighet til mamma og oss på en ordentlig måte. Jeg var redd for han da jeg var liten. Vet ikke hvorfor. Jeg så vel at han fikk mamma til å gråte. Også var det disse blikkene hans, ekle blikk til alle sammen. han har uten tvil fått meg til å bli usikker på meg selv, har søkt etter kjærlighet i eldre menn da jeg var rundt 20. Og å se hvordan mamma har det er nok værst. For så å se hvordan hun stråler når han er bortreist. Nå er jeg 30 år og har to barn selv. Jeg tror jeg har landet på at jeg heller ville hatt dem skilt. Utrolig vondt å vite hvordan mamma har hatt det i alle disse årene. 

Anonymkode: d9361...ba5

[Anonym bruker]

32 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg vokste opp med en pappa som er veldig lik han du er sammen med. I voksen alder har funnet ut at at han psykopatiske trekk. Han har brukt mamma som "søppelbøtte" i alle år. Er så stygg med henne at det går ikke an. Hun holdt på å skille seg fra han da vi barna "3 søstre" var små, men hun gjorde det ikke. I dag tenker jeg ofte på hvordan det hadde vært om hun hadde gjort det. Hvordan det hadde vært å ha en "ordentlig" pappa figur, en som viste kjærlighet til mamma og oss på en ordentlig måte. Jeg var redd for han da jeg var liten. Vet ikke hvorfor. Jeg så vel at han fikk mamma til å gråte. Også var det disse blikkene hans, ekle blikk til alle sammen. han har uten tvil fått meg til å bli usikker på meg selv, har søkt etter kjærlighet i eldre menn da jeg var rundt 20. Og å se hvordan mamma har det er nok værst. For så å se hvordan hun stråler når han er bortreist. Nå er jeg 30 år og har to barn selv. Jeg tror jeg har landet på at jeg heller ville hatt dem skilt. Utrolig vondt å vite hvordan mamma har hatt det i alle disse årene. 

Anonymkode: d9361...ba5

Jeg kan også si til alle dere her som "ikke skjønner hvorfor hun ikke drar", gå hjem og legg dere. Hvorfor hører man om som så mange som blir i slike forhold? Det er kjempevanskelig å komme seg ut av. Jeg valgte (ironisk nok) en sånn kjæreste da jeg var 18. Og det tok meg flere år å komme meg bort. Og da var det av andre årsaker. Men til deg HI. De har helt rett ang barna. Alle vi tre søstrene har slitt med noe. Min kjære søster ble narkoman, jeg og min eldste søster sliter/ har slitt med depresjon og sosiale vansker. Jeg har som jeg skrev over her, søkt oppmerksomhet av eldre menn, vært i et møkka forhold selv. Jeg har også vanskeligheter i forhold, fordi jeg ikke har hatt noen ordentlige rollemodeller.! Tenk på barna dine, om ikke annet. De vokser og ser mer og mer hva som foregår. 

Anonymkode: d9361...ba5

[Anonym bruker]

På 18. november 2017 den 10.38, Anonym bruker skrev:

Men vil de slutte å følge meg opp om jeg ber om det. Jeg føler meg låst om jeg skal binde meg til å måtte gå fra han... at noen sitter å krever det på en måte. Jeg vet jeg nok bør. Vertfall om vi ikke får profesjonell hjelp. Jeg er bare redd slike instanser for jeg leser så mye rart:( jeg ønsker bare råd. Kanskje at noen hjelper meg i å se klarere hva jeg bør gjøre... hi

Anonymkode: 8e104...2ce

"At noen sitter og krever det"? 

Altså, du bestemmer over deg selv! Også om du kontakter krisesenter. Du bestemmer HELT selv om din ambisjon er å furte på et forum annen hver måned i 4 år og deretter furte på et krisesenter annen hver måned i 4 nye år; eller om du vil få ut fingeren og slippe tak i den dørmatte-rollen du har omfavnet til perfeksjon. 

Anonymkode: d92b8...ec0

[Anonym bruker]

Nå får det faen være nok.  Du må gjerne bli, men kontakt i det minste barnevernet så ungene dine kan komme seg langt langt vekk fra det sinnsyke hjemmet de bor i.

 

SKJERP DEG!!! At du faen ikke skammer deg. Jeg vet det ikke nytter å si noe, for sånne som deg er så pysete og trange i nøtta at det siger ikke inn uansett.  Får bare håpe noen melder dere til barnevernet så de stakkars ungene kan få et godt liv.

Anonymkode: 46ca6...dc6

[Anonym bruker]

Hvis du ikke drar, blir sønnen din som sin far, og datteren finner seg en som er som sin far.

Anonymkode: 06bba...04b

[Anonym bruker]

Jeg kan gi deg en liten pekepinn på hvor din datter vil ende opp om noen år. Kanskje det vil få deg til å handle på vegne av barna, siden du finner deg i det selv år etter år.

Jeg har vokst opp med en slik far (narsissist) og en mor som ikke beskyttet oss, de er fremdeles gift. Det har ødelagt så utrolig mye for meg! Ikke før nå som 40 åring har jeg skjønt hvor mye. Jeg lærte tidlig at alt jeg gjorde var feil, jeg var dum, slem, bortskjemt osv. Ting som etterhvert ble min sannhet. Jeg ble en «under achiver» på skolen, var liksom ikke vits å prøve engang. Jeg fikk spiseforstyrrelser som 15 åring som varte godt inn i 30 årene. Jeg har også valgt menn som er som min far, de har bare fortsatt å bekrefte hvor dum, slem og bortskjemt jeg var. Og på en syk måte ga det en trygghet, dette var jo det jeg vokste opp med. Snille og gode mannfolk har jeg skydd som pesten, det har jeg ikke taklet i det hele tatt.

Jo mer terapi jeg har fått og jo mer jeg ser hvor dårlig barndommen min var, er det faktisk Mamma jeg er sintest på nå. Jeg er rasende over at hun ikke beskyttet meg! Pappa er det ikke håp for, men hadde jeg hatt en mor som fungerte og var trygg, hadde jeg hatt et annet liv. Garantert.

Om ikke for din egen del, så dra på grunn av barna. Du er deres mor og din oppgave er å beskytte dem. De fortjener bedre!

Anonymkode: c46d5...774

[Anonym bruker]

Jeg tror du ikke vil dra ,du vil bare klage. Men send i alle fall vekk ungene, slik at de får muligheten til et godt liv. 

Anonymkode: caab6...d91

[Anonym bruker]

Jeg kjenner ei som har vært i et slikt forhold som du beskriver her i 26 år. 

Dere som skriver at hun må skamme seg,skam dere.

Anonymkode: 2808c...aaf

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg kjenner ei som har vært i et slikt forhold som du beskriver her i 26 år. 

Dere som skriver at hun må skamme seg,skam dere.

Anonymkode: 2808c...aaf

Vi er ganske mange som har svart Hi i fire år. Forsøkt å støtte henne, fortelle henne at hun fortjener bedre, informert henne hvordan ikke bare hun, men også barna hennes blir skadet om hun fortsetter å være i dette forholdet. Hun har fått råd om hvordan komme seg unna, hvor hun kan få hjelp osv. osv. osv.

Nå har det gått fire år, og Hi velger - som hun har gjort i mange, mange andre tråder - å bare slutte å svare i tråden, når hun har fått ut litt frustrasjon, fått litt støtte for at hun har rett i at dette er uholdbart. Hun velger å gjøre som hun har gjort i fire år - dvs. ingenting. Nå begynner barna hennes også å bli så store at de også er blitt og kommer til å bli mer skadet fordi hun VELGER å fortsette i dette forholdet.

Vi er mange som har stor forståelse for hvor vanskelig det er å gå fra en slik mann. Derfor er det også mange som har bedt Hi om å i hvert fall søke hjelp for sin egen del, slik at hun kan få støtte og hjelp til å komme seg ut av det forholdet som ikke bare ødelegger henne, men også barna hennes. Men Hi VELGER å ikke søke hjelp, selv om hun i fire år er blitt fortalt her gang på gang at måten hun blir behandlet på er helt uakseptabel.

Når Hi da VELGER å ikke en gang søke hjelp, da bør hun skamme seg. Fordi hun da også VELGER å la barna hennes vokse opp i et hjem som er ekstremt skadelig for dem. Og det å fortsette å gjøre det er omsorgssvikt!

Om Hi velger å søke hjelp vil hun få støtte til å komme seg unna den voldelige mannen hennes. Hun vil også få full forståelse for at hun ikke har greid det tidligere, fordi fagfolk vet hvor manipulerende og ødeleggende slike menn er. Hun vil til og med bli rost fordi hun nå søker hjelp til å komme seg unna, at hun nå prioriterer barna sine.

Men Hi velger atter en gang å ikke gjøre noe, og ja, da bør hun skamme seg. Søker hun hjelp så står jeg i første rekke til å heie på henne og rose henne. Hadde jeg visst hvem hun var hadde jeg tilbydt meg å bli med henne til krisesenteret. Og om hun fremdeles ikke ville gjøre noe ville jeg meldt henne til barnevernet. Men om hun tar tak i dette så vil hun få støtte, det er hjelp å få - det er opp til HI å ta ansvar for barna sine og slutte å utsette dem for omsorgssvikt, slik hun gjør nå. Men hun vil jo ikke...

Anonymkode: 693ce...b8b

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg kjenner ei som har vært i et slikt forhold som du beskriver her i 26 år. 

Dere som skriver at hun må skamme seg,skam dere.

Anonymkode: 2808c...aaf

Lot hun barna bli torturert på samme måte i alle de 26 åra, da? For i så fall er all medlidenheten din bare feighet.

Anonymkode: d92b8...ec0

[Anonym bruker]

jeg Har ikke svart her fordi jeg har vært veldig langt nede... jeg reiste opp til dem med barna. Jeg vet ikke om det var det rette og jeg kjenne meg så usikker på alt.. men jeg måtte gjøre noe. Han stod på døra her i går kveld og ville ha meg hjem igjen... jeg kjenner meg skikkelig deprimert og jenta mi tror bare vi er på ferie..

Anonymkode: 8e104...2ce

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

jeg Har ikke svart her fordi jeg har vært veldig langt nede... jeg reiste opp til dem med barna. Jeg vet ikke om det var det rette og jeg kjenne meg så usikker på alt.. men jeg måtte gjøre noe. Han stod på døra her i går kveld og ville ha meg hjem igjen... jeg kjenner meg skikkelig deprimert og jenta mi tror bare vi er på ferie..

Anonymkode: 8e104...2ce

Dem=mine foreldre

Anonymkode: 8e104...2ce

[Anonym bruker]

På 25. november 2017 den 7.58, Anonym bruker skrev:

jeg Har ikke svart her fordi jeg har vært veldig langt nede... jeg reiste opp til dem med barna. Jeg vet ikke om det var det rette og jeg kjenne meg så usikker på alt.. men jeg måtte gjøre noe. Han stod på døra her i går kveld og ville ha meg hjem igjen... jeg kjenner meg skikkelig deprimert og jenta mi tror bare vi er på ferie..

Anonymkode: 8e104...2ce

Bli der. Og søk hjelp.

Anonymkode: d92b8...ec0