Du som er 100% ufør... sørger du enda over tapt helse... kommer man "over" det noen gang?

[Anonym bruker]

Jeg jobber redusert... Jeg er så dårlig, fungerer jo ikke. Har strevd for å beholde jobben min i åresvis, men trappet ned hele tiden. 

Er syk, kan ikke bli frisk. Jeg trenger jobb for å fungere.... men jeg fungerer ikke med jobb!!!!!! Hva skal jeg gjøre ??

Fastlegen min mener jeg bør søke 100% ufør... men jeg kan ikke akseptere det. Det er IKKE greit!!!! Jobber halve dager, men det går til helvete!!! 

Har vært 100% sykemeldt over tid... men jeg blir så depremert....!!! Jeg orker jo egentlig ikke "noe", men når jeg har jobb å gå til, noen som forventer jeg skal gjøre en innsats - så "GJØR" jeg det... men det går jo ut over meg (+ min familie)

Vet ikke hva jeg skal gjøre.... Er så lei meg... Har spurt før.... sikkert et halvt år siden... men trenger ei ny runde

Anonymkode: eeda4...7a8

[Anonym bruker]

Nei, jeg tror faktisk ikke jeg kommer over det noen gang.

Jo lenger tid som går jo mer ensomt blir det også, det blir heller ikke lettere å vite hva man skal si når folk du ikke kjenner så godt, som du ikke har sett på lenge spør "Jobber du på xx enda eller?". 

Da jeg klarte å jobbe 30-40% hadde jeg ihvertfall et svar, for spørsmålene får du hele tiden. Hva driver du med da? Hva jobber du med da? Jobber du fremdeles der oppe? osv osv, man kommer aldri unna de spørsmålene. Jeg synes det er så vanskelig å svare, nei jeg har blitt ufør jeg. Folk vil jo ikke stille oppfølgingsspørsmål om sykdom, og jeg har ikke lyst til å snakke om sykdom når jeg først snakker med folk heller.

Jeg venner meg aldri til det. Det er ensomt, vanskelig, nærmest en skam, rett og slett grusomt. Jeg savner det å kunne jobbe hver eneste dag.

Nå har jeg måttet akseptere at jeg heller ikke klarer holde huset i orden og hadde i dag for første gang hjemmehjelp her for å ta unna husarbeid. Det er deilig nå å sitte i et rent hus, men det er grusomt at jeg ikke maktet å vaske det selv.

Anonymkode: a63f2...ff1

[Anonym bruker]

Jeg er ikke ufør da, men er på mitt andre år på AAP, så jeg har ikke vært i jobb på over 2 1/2 år. Det er et skikkelig nederlag, og jeg nekter foreløpig å gi opp. Men hvis jeg ikke klarer å komme tilbake, så tror jeg aldri at jeg vil helt komme over det.
Jeg er ikke redd for si at jeg er syk og går på AAP, eller skammer meg over å gå på AAP. Men jeg ser hvordan folk noengang reagerer på det, og det er trist. Da er man ikke så interessant å prate med plutselig.

Anonymkode: 9574b...c3e

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei, jeg tror faktisk ikke jeg kommer over det noen gang.

Jo lenger tid som går jo mer ensomt blir det også, det blir heller ikke lettere å vite hva man skal si når folk du ikke kjenner så godt, som du ikke har sett på lenge spør "Jobber du på xx enda eller?". 

Da jeg klarte å jobbe 30-40% hadde jeg ihvertfall et svar, for spørsmålene får du hele tiden. Hva driver du med da? Hva jobber du med da? Jobber du fremdeles der oppe? osv osv, man kommer aldri unna de spørsmålene. Jeg synes det er så vanskelig å svare, nei jeg har blitt ufør jeg. Folk vil jo ikke stille oppfølgingsspørsmål om sykdom, og jeg har ikke lyst til å snakke om sykdom når jeg først snakker med folk heller.

Jeg venner meg aldri til det. Det er ensomt, vanskelig, nærmest en skam, rett og slett grusomt. Jeg savner det å kunne jobbe hver eneste dag.

Nå har jeg måttet akseptere at jeg heller ikke klarer holde huset i orden og hadde i dag for første gang hjemmehjelp her for å ta unna husarbeid. Det er deilig nå å sitte i et rent hus, men det er grusomt at jeg ikke maktet å vaske det selv.

Anonymkode: a63f2...ff1

HI HER: 

Ja... jeg skjønner deg sååå godt! Jeg er superstolt over jobben min.... Hadde kropp fungert hadde jeg vært en ressurs, jeg kan masse og kunne hatt mye å gi... Folk spør ikke bare hva man jobber med, de spør om stillingsprosent og!!!! Da blir jo jeg FLAU, jeg sier jeg jobber litt mer enn jeg gjør (50%) men tar ekstravakter og - noe som er løgn!

Husket klarer jeg så vidt... etter dag på jobb har jeg bare lyst til å avslutte alt... Jeg er som en råtten epleskrott, selvfølelsen er på BUNN! Ikke greit

Men, klem til deg!!!! Håper du har noen gode dager inne i mellom! 

Anonymkode: eeda4...7a8

[Anonym bruker]

Det har vært en stor sorg ja. Jeg var 22 år. Endelig turte jeg å gå en utdanning. Endelig hadde jeg blitt trygg på meg selv. Endelig hadde jeg fått meg en snill kjøreste og flyttet til en annen kant av landet. For første gang i mitt liv følte jeg meg trygg. Så gikk det 5 mnd. Jeg var i en stygg trafikkulykke. Ble ufør på dagen. Hele livet ble snudd på hodet.

Nå har det gått 10 år. Prøvde meg på skolen året etter, men klarte ikke. Prøvde meg via nav , men fikk anfall bare av å snakke en halvtime. Gikk hjemme i mange år. Mye behandling. Ble ikke bedre. Giftet meg. Fikk 2 barn. Fryktelig tøft. Endelig er barna litt større og går i bhg. Sover mens de er der. Uten barn og mann hadde jeg ikke orket å leve. 

Det har vært tøft å ikke jobbe. Flaut. Skamfullt. Men jeg prøver å fortelle meg selv at jeg er noe mer enn jobb. Heldigvis jobbet jeg noen år før ulykken, så jeg sitter igjen med noen minner. 

Det viktigste for meg nå, er å fortsatt ha en drøm om å få en jobb i fremtiden. Og fortelle mine barn at de skal jobbe når de blir ungdommer. Det er vanlig å jobbe. 

Og at jeg skal leve i nuet. Ikke hate meg selv mer . Jeg gjør så godt jeg kan. Neivel, så kan ikke jeg jobbe nå. Men mine barn skal bli samfunnsnyttige hehe. Dere skjønne hva jeg mener. Jeg skal lære dem alt jeg kan. 

 

Anonymkode: 624c9...0b4

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er ikke ufør da, men er på mitt andre år på AAP, så jeg har ikke vært i jobb på over 2 1/2 år. Det er et skikkelig nederlag, og jeg nekter foreløpig å gi opp. Men hvis jeg ikke klarer å komme tilbake, så tror jeg aldri at jeg vil helt komme over det.
Jeg er ikke redd for si at jeg er syk og går på AAP, eller skammer meg over å gå på AAP. Men jeg ser hvordan folk noengang reagerer på det, og det er trist. Da er man ikke så interessant å prate med plutselig.

Anonymkode: 9574b...c3e

Jeg synes du dømmer både deg selv og dine medmennesker litt hardt. Jeg har selv høy utdannelse og godt betalt jobb innenfor et smalt nerdefelt. Men når jeg sier hva jeg jobber med er det heller ikke så mange fortsetter den samtalen med meg. Jeg tenker alltid at det er fordi de opplever jobben min som kjedelig, uforståelig, langt fra det de selv holder på med osv. Men ikke fordi de ser ned på meg som menneske. De fleste mennesker er alrighte mennesker altså!

Anonymkode: cd825...50f

[Anonym bruker]

Nei, kommer ikke over det. Syk i 15 år nå. Det blir verre med tiden, mer og mer trist pga det.

Anonymkode: fb96d...bac

[Anonym bruker]

Jeg er 100% ufør nå, men med utsikter til å bli bedre og kunne jobbe med tiden. For meg er det ikke noe nederlag. Jeg har svært god utdanning, og en del års yrkeserfaring, men fikk en skade som ikke er forenlig med arbeid (ennå). Sånn er det, og det har jeg slått meg til ro med. Jeg har mye annet å være glad for i livet, og øver meg på å verdsette disse tingene stadig mer. Jeg har mer tid til andre ting enn jobb, blant annet hobbyer, og får hvilt mer, sovet mer og andre ting som også er viktig i livet. Jeg føler ikke at andre ser ned på meg av den grunn, men dette skyldes muligens at jeg tross alt har min gode utdanning og år med erfaring, men jeg vet jo ikke helt hvordan folk tenker her.

Anonymkode: 68247...0af

[Anonym bruker]

Det skulle vært flere jobber man kunne gjort hjemmefra og enklere å få de.

Jeg er på aap og skulle gjerne hatt noe å gjøre. Vurderer å lære meg et nytt språk, jobbe som oversetter hjemmefra eller noe. Orker ikke å ikke gjøre noe for andre.

Jeg tror jo grunnen til at så mange i dag er ufør er at det er for lite valg i jobber. Hadde flere jobber vært lagt opp til å kunne jobbe fleksibelt og hjemmefra så hadde så mange fler hatt det bedre og fått gjort en jobb.

Anonymkode: 6cd65...3cd

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg synes du dømmer både deg selv og dine medmennesker litt hardt. Jeg har selv høy utdannelse og godt betalt jobb innenfor et smalt nerdefelt. Men når jeg sier hva jeg jobber med er det heller ikke så mange fortsetter den samtalen med meg. Jeg tenker alltid at det er fordi de opplever jobben min som kjedelig, uforståelig, langt fra det de selv holder på med osv. Men ikke fordi de ser ned på meg som menneske. De fleste mennesker er alrighte mennesker altså!

Anonymkode: cd825...50f

Jeg tror kanskje du aldri har sett et kommentarfelt i en avis eller hørt våre ledere prate? De som ikke jobber er en belastning... Alle har en restarbeidsevne om man vil... osv osv 

Jeg synes ikke hi overreagerer. Vært utenfor jobb i 5 år. Kommer aldri over tapet og situasjonen jeg er i nå

Anonymkode: c1c46...a08

[Anonym bruker]

56 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er 100% ufør nå, men med utsikter til å bli bedre og kunne jobbe med tiden. For meg er det ikke noe nederlag. Jeg har svært god utdanning, og en del års yrkeserfaring, men fikk en skade som ikke er forenlig med arbeid (ennå). Sånn er det, og det har jeg slått meg til ro med. Jeg har mye annet å være glad for i livet, og øver meg på å verdsette disse tingene stadig mer. Jeg har mer tid til andre ting enn jobb, blant annet hobbyer, og får hvilt mer, sovet mer og andre ting som også er viktig i livet. Jeg føler ikke at andre ser ned på meg av den grunn, men dette skyldes muligens at jeg tross alt har min gode utdanning og år med erfaring, men jeg vet jo ikke helt hvordan folk tenker her.

Anonymkode: 68247...0af

Jeg er den første som svarte i tråden her, jeg var 42 år da jeg ble ufør og har alltid jobbet mer enn full stilling. Jeg hadde en lederstilling da jeg ble syk og jobben var en veldig stor del av min identitet. 

Anonymkode: a63f2...ff1

[Anonym bruker]

Jeg har vært syk i 2,5 år nå, 1 år på sykemelding og AAP etter det. Og her ser legene ingen annen utvei enn å bli ufør. For meg er det utrolig vanskelig. Kan legge til at jeg for 10 år siden var så syk, at jeg fikk tilbud om ufør, da jeg hadde en diagnose det var liten sannsynlighet for å bli frisk av, og hadde vært syk i 7 år da. Men jeg kjempet, ble frisk, startet på skole for å utdanne meg til det jeg ønsket, rakk så vidt å starte i drømme jobben. Da jeg gikk på en smell. Og en annen sykdom jeg har hatt hele livet, blomstret opp, og dro med seg litt mer. Og nå sitter jeg med diagnoser det ikke går an å bli frisk av. Og jeg er så sliten av å kjempe. Men klarer ikke å gi opp håpet om å jobbe litt. Det verste er at min drømme jobb, er ikke forenelig med min sykdom. Så skulle jeg bli bedre, og klare å jobbe litt. Så må jeg nok ta en helt annen jobb, som er langt unna mitt felt.

Jeg er helt alene med 2 barn. Og har siste 6 mnd tenkt at nå trenger jeg hjemmehjelp som kan hjelpe til med husvasken. Men det er så utrolig vanskelig å innrømme for seg selv. Så foreløpig har jeg ikke søkt, og kjemper på. Men jeg vet at jeg burde.

Anonymkode: 3750d...ae5

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror kanskje du aldri har sett et kommentarfelt i en avis eller hørt våre ledere prate? De som ikke jobber er en belastning... Alle har en restarbeidsevne om man vil... osv osv 

Jeg synes ikke hi overreagerer. Vært utenfor jobb i 5 år. Kommer aldri over tapet og situasjonen jeg er i nå

Anonymkode: c1c46...a08

De som skriver i kommentarfelt er en egen rase som man ikke må bry seg om.  

Har en tante som er slik. Hun uttrykker seg svært rasistisk i kommentarfelt. Men er god venn med naboene fra Kenya. "De er ikke sånne muslimer"... 

 

Folk man prater med er som oftest ikke fordomsfulle. Man blir bare usikker på hvordan man skal føre samtalen videre. 

Selv er jeg lærer. Sier jeg bare det, får jeg mange oppfølgingsspørsmål om skolen og pedagogikk og ungdommen nå til dags. Men hvis jeg sier jeg underviser i realfag på vgs (hvis folk spør litt mer inngående), blir folk litt stille, og kommenterer at de aldri klarte de faga, og at jeg må være veldig smart (?). Deretter prøver de å finne noe annet å snakke om. 

 

Jeg har absolutt full forståelse for uføres sorg og savn etter yrkeslivet og egen helse. Og jeg har full forståelse for at man føler seg ydmyk i sosiale settinger, for folk flest snakker om jobben sin. Men det er jo bare som et lavterskel samtaleemne, fordi man ikke kan snakke om været hele tida. Jeg kan bli litt satt ut selv hvis jeg småprater med noen og det kommer frem at de er ufør. Men det er jo kun fordi jeg ikke vet hva jeg skal snakke videre om. Jeg kan liksom ikkr skifte tema uten å virke uhøflig, og jeg kan ikke ta opp sykdom. 

Hvis den jeg prater med derimot svarer at den ikke jobber, og så bytter tema, så er jeg veldig glad for å snakke om noe annet.  

 

Dette ble langt,  og dårlig formulert.  Men poenget er, folk blir tause etter noen sier de er uføre, ikke fordi de tenker negativt, men fordi de føler at de har trampet i klaveret, og er usikre på hvordan de kan redde seg utav situasjonen.  

Hvis du som ufør, svarer at du ikke jobber/er ufør/arbeidsledig eller hva som helst, og følger opp med at du gikk tur i går i skogen, og så et rådyr, eller hva som helst annet, så kan jeg omtrent garantere deg at alle gladelig stiller oppfølgingsspørmål om turen din. 

Anonymkode: 2303f...438

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror kanskje du aldri har sett et kommentarfelt i en avis eller hørt våre ledere prate? De som ikke jobber er en belastning... Alle har en restarbeidsevne om man vil... osv osv 

Jeg synes ikke hi overreagerer. Vært utenfor jobb i 5 år. Kommer aldri over tapet og situasjonen jeg er i nå

Anonymkode: c1c46...a08

Da misforstår du totalt. Min kommentar er knyttet til samtaler mellom enkeltmennesker. Og selv om en samtale går i stå betyr ikke det at den andre personen er et dårlig menneske. 

Det du kommenterer på er noe helt annet. Anonyme ytringer er ikke det samme. Dessuten er en del av de seriøse kommentarene knyttet til samfunnsøkonomi. Og det må det være lov å debattere. At noen tipper over til netthets er en annen sak og svært langt unna det jeg svarte på. 

Anonymkode: cd825...50f

[aanonym]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg synes du dømmer både deg selv og dine medmennesker litt hardt. Jeg har selv høy utdannelse og godt betalt jobb innenfor et smalt nerdefelt. Men når jeg sier hva jeg jobber med er det heller ikke så mange fortsetter den samtalen med meg. Jeg tenker alltid at det er fordi de opplever jobben min som kjedelig, uforståelig, langt fra det de selv holder på med osv. Men ikke fordi de ser ned på meg som menneske. De fleste mennesker er alrighte mennesker altså!

Anonymkode: cd825...50f

Akkurat samme erfaring når det gjelder min jobb.

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Da misforstår du totalt. Min kommentar er knyttet til samtaler mellom enkeltmennesker. Og selv om en samtale går i stå betyr ikke det at den andre personen er et dårlig menneske. 

Det du kommenterer på er noe helt annet. Anonyme ytringer er ikke det samme. Dessuten er en del av de seriøse kommentarene knyttet til samfunnsøkonomi. Og det må det være lov å debattere. At noen tipper over til netthets er en annen sak og svært langt unna det jeg svarte på. 

Anonymkode: cd825...50f

Det var meg du kommenterte aller først. Og jeg nevnet ingenting om at folk er dårlige mennesker  når samtalen går i stå

Anonymkode: 9574b...c3e

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg synes du dømmer både deg selv og dine medmennesker litt hardt. Jeg har selv høy utdannelse og godt betalt jobb innenfor et smalt nerdefelt. Men når jeg sier hva jeg jobber med er det heller ikke så mange fortsetter den samtalen med meg. Jeg tenker alltid at det er fordi de opplever jobben min som kjedelig, uforståelig, langt fra det de selv holder på med osv. Men ikke fordi de ser ned på meg som menneske. De fleste mennesker er alrighte mennesker altså!

Anonymkode: cd825...50f

Og du leser noe annet enn jeg skriver, jeg dømmer ikke mine medmennesker. Men det er sånn jeg opplever det, sier ikke at de er dårlige mennesker

Anonymkode: 9574b...c3e

[Anonym bruker]

Jeg er ikke ufør men har AAP, har to sjeldne nevrologiske sykdommer i hjernen og helse Norge svikter meg veldig sammenlignet med den hjelp folk med samme sykdom får i andre land. Men jeg jobber med saken så klart, jeg godtar ikke at jeg skal leve med sterke smerter resten av livet når det finnes hjelp å få. Det finnes ingen kur for disse sykdommene men jeg kan klare å komme meg ut i jobb med den rette sykdommen. Men er også en sjanse for at det mislykkes og at jeg ikke kommer meg ut i jobb. 

Kan love deg at dette er en stor sorg, jeg sleit veldig i fjor på denne tiden, da ble jeg sendt til en psykiater som skjønte nada. Han skal være den beste i kommunen men han prøvde bare å grave i fortiden min og han mente at jeg kom til å bli frisk. Jeg gikk jo til han fordi jeg var deprimert fordi jeg hadde innsett at jeg må leve med disse to sykdommene til den dagen jeg dør. Jeg kan ende opp som både døv og blind. Men jeg har verdens beste fastlege som støtter meg og jeg har blitt kjent med andre med samme sykdommer på facebook og det er terapi for meg å kunne prate med de i samme situasjon.

Jeg har mann og barn men de skjønner ikke like mye som andre som er i samme sko. 

Egentlig blir jeg overraska om jeg blir frisk nok til å jobbe igjen.

Anonymkode: a5be4...89a

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Jeg er ikke ufør men har AAP, har to sjeldne nevrologiske sykdommer i hjernen og helse Norge svikter meg veldig sammenlignet med den hjelp folk med samme sykdom får i andre land. Men jeg jobber med saken så klart, jeg godtar ikke at jeg skal leve med sterke smerter resten av livet når det finnes hjelp å få. Det finnes ingen kur for disse sykdommene men jeg kan klare å komme meg ut i jobb med den rette sykdommen. Men er også en sjanse for at det mislykkes og at jeg ikke kommer meg ut i jobb. 

Kan love deg at dette er en stor sorg, jeg sleit veldig i fjor på denne tiden, da ble jeg sendt til en psykiater som skjønte nada. Han skal være den beste i kommunen men han prøvde bare å grave i fortiden min og han mente at jeg kom til å bli frisk. Jeg gikk jo til han fordi jeg var deprimert fordi jeg hadde innsett at jeg må leve med disse to sykdommene til den dagen jeg dør. Jeg kan ende opp som både døv og blind. Men jeg har verdens beste fastlege som støtter meg og jeg har blitt kjent med andre med samme sykdommer på facebook og det er terapi for meg å kunne prate med de i samme situasjon.

Jeg har mann og barn men de skjønner ikke like mye som andre som er i samme sko. 

Egentlig blir jeg overraska om jeg blir frisk nok til å jobbe igjen.

Anonymkode: a5be4...89a

Mente så klart å komme meg ut i jobb igjen med den rette behandlingen. Jeg orket ikke lese over pga formen. Om det er flere skrivefeil så håper jeg at dere skjønner.

Anonymkode: a5be4...89a

[Anonym bruker]

Det du kan gjøre, er å jobbe som frivillig. Vær besøksvenn, flyktningeguide eller lignende. Da kan man være så aktiv som man orker, alt fra 2 timer i mnd ++ Det har hjulpet meg med å føle at jeg gjør noe nyttig. Jeg hjelper andre + at jeg får en grunn til å komme meg ut, treffe folk etc. 

Anonymkode: 76d1f...eeb