Inspirert: Angående barn og angst

[Anonym bruker]

Jeg har et barn på bare litt over 4 år. Det er mye (mye...!!) angst i mannen sin familie. Jeg ser tendenser hos henne, hun er usikker, og veldig redd for nye ting. Så redd at hun stivner av skrekk. Det kan f.eks være å skli ned en sklie. 

Jeg ønsker ikke å plage henne, eller å presse henne, men jeg ønsker at vi lever på en slik måte at de fleste ting blir "vanlige" så hun ikke får angst for det, at det blir innenfor komfortsonen, for å si det sånn. Hva bør et barn på 4 år tørre, egentlig?
Jeg mener, tømmerrenna skjønner jeg at barn kan være redde for. Men det å ta heisen f.eks, er kanskje noe de bør utsettes for jevnlig for å bli vant til det og ikke tenke på at det kan være skummelt engang? 

Anonymkode: 05cf3...614

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Jeg har et barn på bare litt over 4 år. Det er mye (mye...!!) angst i mannen sin familie. Jeg ser tendenser hos henne, hun er usikker, og veldig redd for nye ting. Så redd at hun stivner av skrekk. Det kan f.eks være å skli ned en sklie. 

Jeg ønsker ikke å plage henne, eller å presse henne, men jeg ønsker at vi lever på en slik måte at de fleste ting blir "vanlige" så hun ikke får angst for det, at det blir innenfor komfortsonen, for å si det sånn. Hva bør et barn på 4 år tørre, egentlig?
Jeg mener, tømmerrenna skjønner jeg at barn kan være redde for. Men det å ta heisen f.eks, er kanskje noe de bør utsettes for jevnlig for å bli vant til det og ikke tenke på at det kan være skummelt engang? 

Anonymkode: 05cf3...614

Å tvinge ett barn inn i heisen om er skikkelig redd for det,er jo direkte ondskapsfullt! Lær heller ungen din å bruke beina til å ta trappene istedet.

Anonymkode: e2b9e...166

[Anonym bruker]

Jeg tenker at du burde få hjelp til hvordan du skal takle dette. Ingen barn har vondt av å bli utfordret på ting de egentlig ikke tør, men å tvinge et hylende barn inn i en heis, tviler jeg på at er fornuftig. 

Be om hjelp hos lege eller helsestasjon, så kan dere få hjelp før det går for langt. 

Anonymkode: 0e2d3...186

[Anonym bruker]

Er vel viktig å leve et normalt aktivt liv med henne, og dytt henne vennlig på vei, men ikke press henne, hvis hun viser stor frykt og gråter. Og se hvordan det går, blir det ikke bedre søk hjelp hos helsestasjonen.

Og dette betyr ikke at hun får angst. Jeg har to vidt forskjellige barn, det ene var utrolig aktiv som liten, tøffere enn de fleste, og fryktet ingenting. Da hun var 10 år, utviklet hun separasjonsangst og senere sosial angst. Og hun har i dag angst for noe hun elsket som barn. Andre barnet, var det forsiktige, engstelige barnet, som hadde flere ting det bare ikke klarte. Men det barnet har sakte, men sikkert blitt litt tøffere, og turt litt mer. Er fortsatt ikke den tøffeste blant barna, men nå begynner det å komme på helt normalt nivå. Så man vet aldri.

Anonymkode: 4f3d9...502

[Anonym bruker]

Jeg tror det viktigste er å normalisere ting, og å oppsøke hjelp om det begynner begrense livet hennes.

Jeg har et tilfelle i familien, engstelig barn som var redd for alt, redd for tunneler, for broer, for heiser, for rulletrapper osv, og istedenfor å si at det ikke er farlig å kjøre over en bro, fortelle at dette går bra, se hvor mange biler som kjører over den brua osv begynte mammaen (som også er full av angst) å fortelle hvor enig hun var. Det forstår jeg godt, jeg liker heller ikke broer, vi trenger ikke kjøre der, vi drar på en annen butikk på denne siden isteden. Ja, jeg liker heller ikke tunneler, vi tar omveien rundt vi osv.

Datteren ble verre og verre, turte mindre og mindre, og ble hele tiden møtte med stor forståelse og slapp.

Nå er datteren i midten av 20-årene, bor fremdeles hjemme hos mammaen, lever på aap, har ingen venner, aldri hatt kjæreste. Hun tør ikke kjøre bil, tør ikke ta bussen, tør ikke gå på kino, tør ikke spise ute.... Hun er i behandlig, men tror ikke på psykologen som sier hun må ut av komfortsonen. 

https://www.familieverden.no/oppdragelse/gode-rad/ikke-push-barnet-for-mye/

Anonymkode: 703eb...a5c

[Anonym bruker]

Jeg har et barn med angst. Mitt barn dyrker angsten og lenge visste vi ikke hvordan dette skulle håndteres. 

Vi lærte etter hvert at det var feil å ta hensyn til angsten. Heisen er ikke farlig, så den unngår vi ikke. Garasjen er ikke farlig, så vi går inn i garasjen når vi skal bruke bilen. Barnet var 5 år gammelt når vi reiste på ferie til et av disse hotellene i Spania, med maskot som underholdt barna. Veldig skummelt, og maskoten ble ettertrykkelig unngått. På dag 3 fikk jeg nok, jeg tok med meg barnet bort til maskoten. Til tross for stor skepsis, gikk det bra. Senere samme dag fikk maskoten en stor klem.  

Vi har lært at vi må ufarliggjøre det som er farlig. Vi er også forsiktige med ordvalget.  Vi sier ikke, garasjen er ikke farlig, hunden er ikke slem, mørket er ikke skummelt.  Vi sier at det går bra, hunden er snill, mørket betyr at vi har slått av lampen. Ord som skummel, slem og farlig blir byttet ut med noe annet. 

Dette fungerer for oss, men jeg vet jo ikke om det fungerer for dere. Det kan være lurt å få rådgivning hos bup. 

Anonymkode: 011a5...36a

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Er vel viktig å leve et normalt aktivt liv med henne, og dytt henne vennlig på vei, men ikke press henne, hvis hun viser stor frykt og gråter. Og se hvordan det går, blir det ikke bedre søk hjelp hos helsestasjonen.

Og dette betyr ikke at hun får angst. Jeg har to vidt forskjellige barn, det ene var utrolig aktiv som liten, tøffere enn de fleste, og fryktet ingenting. Da hun var 10 år, utviklet hun separasjonsangst og senere sosial angst. Og hun har i dag angst for noe hun elsket som barn. Andre barnet, var det forsiktige, engstelige barnet, som hadde flere ting det bare ikke klarte. Men det barnet har sakte, men sikkert blitt litt tøffere, og turt litt mer. Er fortsatt ikke den tøffeste blant barna, men nå begynner det å komme på helt normalt nivå. Så man vet aldri.

Anonymkode: 4f3d9...502

Signerer denne.

Anonymkode: 51333...b2b

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har et barn med angst. Mitt barn dyrker angsten og lenge visste vi ikke hvordan dette skulle håndteres. 

Vi lærte etter hvert at det var feil å ta hensyn til angsten. Heisen er ikke farlig, så den unngår vi ikke. Garasjen er ikke farlig, så vi går inn i garasjen når vi skal bruke bilen. Barnet var 5 år gammelt når vi reiste på ferie til et av disse hotellene i Spania, med maskot som underholdt barna. Veldig skummelt, og maskoten ble ettertrykkelig unngått. På dag 3 fikk jeg nok, jeg tok med meg barnet bort til maskoten. Til tross for stor skepsis, gikk det bra. Senere samme dag fikk maskoten en stor klem.  

Vi har lært at vi må ufarliggjøre det som er farlig. Vi er også forsiktige med ordvalget.  Vi sier ikke, garasjen er ikke farlig, hunden er ikke slem, mørket er ikke skummelt.  Vi sier at det går bra, hunden er snill, mørket betyr at vi har slått av lampen. Ord som skummel, slem og farlig blir byttet ut med noe annet. 

Dette fungerer for oss, men jeg vet jo ikke om det fungerer for dere. Det kan være lurt å få rådgivning hos bup. 

Anonymkode: 011a5...36a

Det som er feil er å ta overdrevent hensyn til angsten (Dvs unngå ting som er normale å gjøre).

De gangene noen håndterte mitt barns frykt ved å fnyse av den og ikke ta barnet på alvor, så forverret det seg. Med unntak av heisskrekk, så vil jeg si at mitt barn nesten er helt bra nå. Forståelse og det å bli tatt på alvor, kombinert med ufarliggjøring, oppmuntring og litt mas, har fungert bra.

Anonymkode: 51333...b2b