Gå til innhold
Anonym bruker

Jeg er deprimert, noen gode råd?

Anbefalte innlegg

Anonym bruker   5 312 270 innlegg
Anonym bruker

Hei, jeg er en jente på 22 år. 

I fjord hadde jeg en krise i livet mitt der jeg ble veldig deprimert, jeg forsøkte å avslutte livet mitt. Jeg har vell alltid slitt litt psykisk, men var ganske ille i fjord og var også innlagt en liten periode, noe jeg følte hjalp.  Det samme har kommet opp i år til samme tid. Føler vell kanskje at det har blitt ganske ille også ( verre enn i fjord), jeg går i samtale med en psykolog en gang i uken. Av og til føler jeg vel at det holder med en samtale i uken når jeg har en ganske bra, men sånn som uken som har vært nå føler jeg at det er for lite. Føler ikke jeg kan se det komme om det blir en bra uke eller en dårlig.  Det går så opp og ned. 

Har hatt en del tanker som jeg føler jeg ikke kan sytre, det bare kommer når de kommer, og da blir det som regel ganske ille. Kan være at jeg tenker dårlig om meg selv, tenker at ingen andre liker meg, jeg kan tenke på om det er vært å leve, tenker at jeg har ingen rundt meg som bryr seg om meg, og de som gjør det bor langt unna, jeg kan tenke på hva jeg skal gjøre for å skade meg selv, men sånn at ingen andre merker hva jeg har gjort. Det er som de er svart i huet mitt når jeg tenker, jeg ikke kan forstå at jeg har tenkt alt det rare greiene der, det er så skummelt for det kan være hva som helst. 

 

Jeg har også en kjæreste som jeg har prøvd å prate med dette om, men han forstår ikke helt at jeg kan være så deprimert over lengre tid og at jeg ikke har krefter til å rydde og vaske i leiligheten, noen ganger orker jeg ikke dusje engang😱 Er vanskelig for en som aldri har opplevd noe som dette før og sette seg inn i det. 

Jeg jobber jo også og føler vell kanske at det er det som holder meg litt oppe, fordeom at jeg blir så sliten av det. Det er et helvette å komme seg dit. Mange dager jeg våkner og har bare ikke krefter til å dra dit, men så vet jeg at jeg må. Jeg har kunder som venter på meg, kunder som har ventet i flere uker på å komme til meg. Jobber som frisør selvstendig. Så vet jo også at å sykemelde seg er ikke et tema, gå 18 dager uten lønn, nei det går ikke. 

 

Grunnen for at jeg vil innlegges er så jeg kanskje skal greie å fortsjette å holde meg i arbeid. Vil ha fagfolk rundt meg, vil ha noen som kan passe litt på meg, noen som ser litt etter meg nå som det begynner å bli verre, føler heller ikke at det kommer til å bli lettere. I fjord da det skjedde var det akkuratt samme greiene, jeg jobbet og sto på var mere på jobb enn jeg var hjemme, for jeg ville ikke deale med problemene mine, tilslutt sa sjefen gå å sykemeld deg. Og vil ikke at det skal gå så langt i år som det. 

Er egentlig flere grunner til at jeg vil legges inn, jeg føler ikke jeg har nok støtte her hjemme av kjæresten, ser han er sliten selv at dette, han takler det ikke så bra. Jeg føler ikke søsteren min forstår heller og det er de nærmeste jeg har rundt meg i området jeg bor nå. Er langt til de vennene jeg hadde og mamma og pappa siden jeg flyttet i desember. 

Jeg føler jeg ikke har kontroll over meg selv spesielt på kveldene, jeg er veldig lei meg, griner. Når jeg griner føler jeg at jeg ikke får den støtten til å komme meg litt opp igjen av kjæresten min og han bare later som ingen ting har skjedd når jeg vet han merker det. Det gjør meg enda mere lei meg. Føler fort da at det ikke er verdt å leve, jeg er ikke vært noe. Han vet vel kanskje ikke hva han skal gjøre, ikke vet jeg. Mange ganger tar jeg mange sove tabeletter i håp om å sovne fortere og vet jo at det skader kroppen, men der å da gjør det mere vondt å ligge våken å tenke på det. 

De to siste ukene har det ikke bare vært tungt på kveldene men på dagene å. Jeg jobber hardt for å greie å komme meg på jobb, men ender som regel med at jeg sitter å griner på bakrommet mellom kundene jeg har for å etterpå ta på "masken" for å prøve å skjule det når neste kunde kommer. 

Jeg vet jo også at det er bare jeg som kan gjøre noe med hvordan jeg føler meg og hvordan jeg ser på meg selv, men hjelper jo med litt støtte fra andre å. Derfor jeg tror det kan være lurt å ikke være så tett på med kjæresten min om dette. Jeg ser at hver gang jeg nevner noe om det til han er han lei av å høre det, er akkurat som at han ikke vil prate om det, fordeom det er viktig for meg. 

Tror dette kan gjøre at vi ikke greier å være kjærester, men jeg elsker han og kan ikke se for meg livet mitt uten han.  Om jeg blir fort frisk er jo det best for meg og han. Da kan jeg jo også jobbe og kose meg på jobb, ikke bli utbrent som jeg blir nå. 

 

Noen som vil komme med egene erfaringer, tips eller gode kommentarer ? :) 

Anonymkode: 91469...0ec

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×