Normalt? Åtteåring som er redd for hjertestans?

[Anonym bruker]

De hadde på skolen før sommeren litt førstehjelp informasjon. I den forbindelse fortalte de at de hadde hjertestarter. Det var mye spørsmål rundt dette. Barna ble urolige. Læreren hadde beroliget med at det sjelden var nødvendig fordi det var mest gamle mennesker som fikk dette. 

Nå mener åtteåringen vi må ha hjertestarter hjemme hvis besteforeldre kommer. I begynnelse pratet vi mye rundt dette og beroliget henne. Nå begynner jeg å bli litt lei da hun prater OFTE om dette. Sier hun kjenner eget hjerte slår sakte, tror det er i ferd med å stoppe osv. 

Jeg har virkelig brukt mye tid, svart på spørsmål, beroliget, lest på nett og tilpasset informasjon osv. 

Likevel gnåler hun om dette, hun ble rett og slett veldig skremt på skolen. 

Er dette normalt? Burde vi på et tidspunkt oppsøke fagpersoner. Føler meg rådvill, og er rimelig lei ordet "hjertestarter". 

Innspill?

Anonymkode: 14c83...47f

[Anonym bruker]

Jeg ville ringt helsesøster på skolen og bedt om råd jeg. Ungen har jo tydeligvis fått en angst her som ikke du klarer å snakke henne vekk fra.

Jeg ville søkt hjelp jo før jo heller, en angst kan vokse seg større og større om den ikke blir tatt tak i.

Anonymkode: 6b5fb...5b5

[Anonym bruker]

Det er ikke normalt nei. Like greit å ta tak i det. 

Anonymkode: 07506...64f

[Anonym bruker]

Søsteren min gråt mye og var redd sola skulle eksplodere når hun var liten. Det var nok redsel og angst, egentlig for helt andre ting, men kommer som uttrykk for noe annet.

Anonymkode: ae642...a68

[Holzhaus]

Vel du kan jo berolige barnet med at det er liten vits i å ha hjertestarter hjemme da selv med dette utstyret så dør de fleste som får hjertestans uansett. 

 

Neida.

 

Lærte de førstehjelp? Du kan jo forklare at du kan førstehjelp, som uansett er nødvendig før man bruker hjertestarter. (Man må holde på noen runder med kompresjoner før det hjelper med hjertestarter) og at sykebilen kommer med hjertestarter. 

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er det normalt at barn er redde og engstelige for ting i ny og ne ! ❤ Snakk med helsesøster 😊 

Anonymkode: c2b45...9f5

[Anonym bruker]

16 timer siden, Anonym bruker skrev:

De hadde på skolen før sommeren litt førstehjelp informasjon. I den forbindelse fortalte de at de hadde hjertestarter. Det var mye spørsmål rundt dette. Barna ble urolige. Læreren hadde beroliget med at det sjelden var nødvendig fordi det var mest gamle mennesker som fikk dette. 

Nå mener åtteåringen vi må ha hjertestarter hjemme hvis besteforeldre kommer. I begynnelse pratet vi mye rundt dette og beroliget henne. Nå begynner jeg å bli litt lei da hun prater OFTE om dette. Sier hun kjenner eget hjerte slår sakte, tror det er i ferd med å stoppe osv. 

Jeg har virkelig brukt mye tid, svart på spørsmål, beroliget, lest på nett og tilpasset informasjon osv. 

Likevel gnåler hun om dette, hun ble rett og slett veldig skremt på skolen. 

Er dette normalt? Burde vi på et tidspunkt oppsøke fagpersoner. Føler meg rådvill, og er rimelig lei ordet "hjertestarter". 

Innspill?

Anonymkode: 14c83...47f

Ja, det er ikke uvanlig i den alderen. Les denne:

https://www.nrk.no/livsstil/_-kan-skape-forbigaende-angst-1.13642283

Anonymkode: d543c...aef

[Anonym bruker]

15 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er ikke normalt nei. Like greit å ta tak i det. 

Anonymkode: 07506...64f

Ikke uttal deg om noe du ikke kan nok om.

https://www.nrk.no/livsstil/_-kan-skape-forbigaende-angst-1.13642283

 

Anonymkode: d543c...aef

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Søsteren min gråt mye og var redd sola skulle eksplodere når hun var liten. Det var nok redsel og angst, egentlig for helt andre ting, men kommer som uttrykk for noe annet.

Anonymkode: ae642...a68

Hvorfor skulle det ikke være akkurat det hun var redd for? Eller skulle du frem til at frykten for at sola skulle eksplodere egentlig var et uttrykk for separasjonsangst?

Anonymkode: d543c...aef

[Anonym bruker]

Så lenge det ikke skjer noe mer som kan øke angsten hennes, så ville jeg ha sett dette an litt til, og latt henne komme ordentlig inn i hverdagen igjen og få truffet venner som tenker på helt andre ting. Fortsett å berolige henne, men uten å gå alt for mye i detaljer og svare på "hva hvis, tenk om".. osv.

Det er separasjonsangst det er snakk om dette her, en plutselig erkjennelse av at ingen av de hun er glad i, eller hun selv, kommer til å leve for alltid. Klart er det er tungt å tenke på og vondt å akseptere.

Hvis angsten ikke ser ut til å være litt mindre i løpet av de neste månedene, slik at du får inntrykk av at det går rett vei, så ville jeg ha undersøkt om hun kunne snakke med helsesøster eller en annen voksenperson hun kjente. Noen ganger kan vi foreldre komme litt til kort i å berolige. Det blir som når vi forteller en datter på 7 at hun er vakker, og det smeller tilbake "det teller ikke når du sier det, for du er mammaen min og sier det bare for å gjøre meg glad!". Mammaer anses aldri som objektive og helt troverdige kilder etter fylte sju ;).

Anonymkode: d543c...aef

[Anonym bruker]

Kontakt fastlege/helsesøster. Viktig å få bukt med det med en gang.Jeg fikk angst når jeg var liten. Var redd for at hjertet skulle stoppe, kjente jo da hvert eneste ekstra slag i kroppen. En gang når jeg var 7 trudde jeg at jeg ikke fikk puste( hypervebtilerte), så mamma tok meg med på legevakten. Roet meg ikke ned før legen sa at alt var bra. Altså en angst anfall. 

Greit å få denne redselen stoppet så det ikke utvikler seg videre.;)

Anonymkode: 7204f...413

[Anonym bruker]

Få snakket om det!!! 

Jeg slet med det samme når jeg var ung. Til slutt ville jeg ikke på skolen, jeg var redd 24/7 ! Hørte jeg ambulanser ute, trudde jeg det var folk som hadde hjerteinfarkt. 

Jeg holdt det skjult, ingen viste jeg hadde den angsten. Jeg trodde jeg skulle dø opp til flere ganger. Ikke noe et barn skal gå rundt å tenke på 😌

Anonymkode: 563de...adb

[Anonym bruker]

Takk for innspill. 

Angsten virker ikke altoppslukende og hemmende. Påvirker ikke nattesøvnen. Hun bringer det stadig på bane når det er snakk om besteforeldre. Hun har hatt to episoder der hun har virket redd for at eget hjerte skal stoppe. Skjedd når hun har ligget avslappet på sofaen og ikke har følt egne hjerteslag. Jeg har fortalt om hvilepuls og at hjertet også slapper av. Har klart å roe henne begge ganger. Har tenkt at kunnskap er veien å gå her. 

Tenkte i første omgang ta dette opp med læreren. 

Anonymkode: 14c83...47f

[Anonym bruker]

Det er helt vanlig at barn i den alderen har en fase med engstelse, de tenker mye, de skjønner at verden ikke bare er enhjørninger og regnbuer og at ting kan skje.

De kan få litt seperasjonsangst, de kan bli veldig redd for tyver, for brann, for torenvær osv, men så lenge vi klarer trygge dem og det ikke går ut over livskvaliteten og hemmer dem i å gjøre ting det er vanlig for barn i deres alder å gjøre er det ingen fare tenker jeg.

Men om det blir en skikkelig angst, som påvirker de i venldig i det daglige og hemmer dem, da må man oppsøke hjelp, jo før jo heller.

Anonymkode: 6b5fb...5b5

[Anonym bruker]

Min datter har hatt en del angst så jeg kan snakke på bakgrunn av det. Så lenge hun klarer å reguleres ned, Dvs at hun ikke er veldig aktivert (puster fort, flakker med blikk, blir tørr i munnen, urolig i bein og armer), så kan du forsøke å si noe helt annerledes enn det du tidligere har sagt. For eks noe slikt som "nå har du snakket nok om hjertestartere. Du trenger ikke snakke om det noe mer, nå snakker vi om noe annet. Jeg vet at noen barn plutselig blir redd for ting som de ikke trenger å tenke på og jeg tror at det har skjedd med deg nå. Da hjelper det at vi tenker på noe annet k stedet". Så kan du få samtalen over på noe hyggelig og annet. 

Min erfaring var at min jente hang seg opp i ting, og trengte å komme ut av det. Men så lenge jeg fortsatte å høre på og forstå og finne ut av angsten, kom hun jo aldri ut av det. 

Så slik fortsatte jeg. Og om hun tok det frem igjen, sa jeg "nå er du sånn redd igjen, da kan vi snakke om noe annet, for det hjalp sist husker du"

 

ikke sikkert det hjelper, men det funket på min jente når hun var i den perioden. Hun er en normalfungerende 16-åring uten angst nå

Anonymkode: efdb4...dc6

[Anonym bruker]

Her gikk det gradvis over i løpet av et år ved at vi tok hensyn og betrygget henne. Det var en episode med virus/ reelle pusteproblemer som utløste det, og forsterket en allerede liten angst for innbruddstyver og at vi foreldre kunne dø (bestefar hadde dødd året før). Hun var lenge redd for å ikke få puste og dø når hun sov. 

Hun syntes det hjalp veldig å vite at hun ikke var unormal som hadde det slik, få lese at det ikke var farlig, at mange barn hadde det på samme måte og at hun kunne snakke med noen om det hvis hun vil. Jeg har ikke tro på å sykeliggjøre dette, med mindre det utvikler seg i negativ retning eller hun selv gjerne vil snakke med noen. Da bør dere søke hjelp for henne. 

Anonymkode: d543c...aef