Gå til innhold

Skjør på vegne av min datter😕


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Jeg er så vanvittig skjør på min datters vegne i forhold til vennskap. Jeg tåler så dårlig når hun ikke inviteres bort, eller når jeg hører at de venninnene hun har, inviterer andre og hun ikke inviteres samtidig.

Foreløpig opplever jeg ikke at det gjøres feil av andre foreldre. Hun stenges ikke ute. Men fordi hun så lett blir lei seg når hun ikke inviteres med, så skjærer det i hjerter mitt.

Jeg viser ikke det til henne. Og vi forsøker å invitere hjem hit vi og. Og av og til blir hun invitert bort.

Så tenker jeg, skal jeg ha det sånn resten av oppveksten hennes blir jeg jo et emosjonelt vrak. Tenk på alle kjærlighetssorgene 😱

Noen som kjenner seg igjen og har noen gode råd?

Anonymkode: 29fa5...8a6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Snakk med foreldrene? Skolen?❤

Anonymkode: bf50e...468

Jeg kan ikke si at noen andre foreldre gjør feil. Og jeg kjenner ikke de andre foreldrene godt, så det å lette hjertet for de såre tingene rundt vennskap klarer jeg ikke.

 

Da jeg vokste opp var det ikke vanlig å bli invitert med hjem etter skolen. Vi dro hjem til oss selv, spiste/gjorde lekser, så dro vi IT og ringte på hos hverandre. Eller fant noen på løkka som spilte ball eller lekte boksen går.

Men da jeg skulle begynne på mellomtrinnet flyttet vi, og jeg kjente for første gang på utenforskap ved å ikke ha noen venner. Fikk jo det etterhvert, men opplevde mye baksnakking også. Var like skjør da og, så var mye lei meg og ensom innvendig fordi vennskapene hadde mye uenighet og krangel.

Er nok ganske dårlig på å håndtere sosial omgang den dag i dag, og det er det jeg drar med meg inn i følelsesregisteret når vennskapene til min datter ikke glir av seg selv...

Anonymkode: 29fa5...8a6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gammel er datteren din da? Her synes jeg ting ble lettere når ungene ble eldre. Da ringte de hverandre og gikk på besøk. Har 4 jenter og er etterhvert mye drama. Plutselig er de uvenner, og dagen etter er de bestevenner igjen. 

Anonymkode: 10ec6...8c5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Gammel er datteren din da? Her synes jeg ting ble lettere når ungene ble eldre. Da ringte de hverandre og gikk på besøk. Har 4 jenter og er etterhvert mye drama. Plutselig er de uvenner, og dagen etter er de bestevenner igjen. 

Anonymkode: 10ec6...8c5

Fyller sju om ikke lenge. Vi bor sånn til at det bare er en hun kan gå til alene. Utover dette må det avtales. Men i løpet av året kan hun kanskje begynne å gå til et par til. Men sender henne ikke så langt uten å høre om de er hjemme først, så må lage avtaler en stund til.

Anonymkode: 29fa5...8a6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg kan ikke si at noen andre foreldre gjør feil. Og jeg kjenner ikke de andre foreldrene godt, så det å lette hjertet for de såre tingene rundt vennskap klarer jeg ikke.

 

Da jeg vokste opp var det ikke vanlig å bli invitert med hjem etter skolen. Vi dro hjem til oss selv, spiste/gjorde lekser, så dro vi IT og ringte på hos hverandre. Eller fant noen på løkka som spilte ball eller lekte boksen går.

Men da jeg skulle begynne på mellomtrinnet flyttet vi, og jeg kjente for første gang på utenforskap ved å ikke ha noen venner. Fikk jo det etterhvert, men opplevde mye baksnakking også. Var like skjør da og, så var mye lei meg og ensom innvendig fordi vennskapene hadde mye uenighet og krangel.

Er nok ganske dårlig på å håndtere sosial omgang den dag i dag, og det er det jeg drar med meg inn i følelsesregisteret når vennskapene til min datter ikke glir av seg selv...

Anonymkode: 29fa5...8a6

Du har skrevet her før. Og det er DU som trenger hjelp, ikke barnet ditt. Søk hjelp for din egen del, og slutt å projisere egne følelser og traumer på henne!!

Anonymkode: 7c781...7ca

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

27 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du har skrevet her før. Og det er DU som trenger hjelp, ikke barnet ditt. Søk hjelp for din egen del, og slutt å projisere egne følelser og traumer på henne!!

Anonymkode: 7c781...7ca

Enig. Og husker hi igjen 

Dessuten er jenta veldig ung. Ikke bekymre deg unødvendig 

Anonymkode: 5d843...c1b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hæ, når har jeg skrevet tidligere?

Forøvrig ingenting som formidles til min datter. Og jeg synes det er vanskelig å snakke med andre om det, men tenkte at kanskje andre og har det sånn av og til? 

Bare for å lufte og få råd.

Anonymkode: 29fa5...8a6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jobb med din egen barndom, så skal du se at det går seg til. Barn oppfatter utrolig mye og kun ved å bearbeide dine egne traumer kan du virkelig hjelpe jenta di! 

Anonymkode: 108e1...961

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...