Barnet vil ikke ha bursdagsbesøk, for da må klassens pøbel inviteres

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er greit at et er noe som forklarer adferden til barn, som du skriver...biologi, miljø osv, men at de finnes, betyr jaggu meg ikke at man skal akseptere og respektere eller forstå-ihjel bøllete og utagerende atferd! Og barn som oppfører seg slik må enten fotfølges av foreldre/voksenpersonell eller utelates fra slike settinger o.l. Det er ikke ofrene for adferden som skal bære byrden av å jevnlig utsettes for slike overgrep og skal måtte utvise forståelse for ditt og datt. 

Det hadde vært interessant å vite hvordan du hadde tenkt om du var mor til ungen som ble fysisk eller verbalt angrepet jevnlig, som gråt og sa det gruet seg til neste skoledag eller som sier det ikke ønsker bursdagsselskap fordi da slipper det å be bølla.....tror ønsket ditt om "forståelse" hadde endret seg noe da.

Anonymkode: f51cb...2f8

Nå var jeg ganske nøye med å ikke skrive at "alle skal inviteres" i mitt innlegg, og jeg forsøkte å vise at jeg så definitivt forstår begge sider. Poenget mitt var å bringe dette perspektivet inn i diskusjonen - uten å komme med en oppskrift på hverken det ene eller det andre (det tror jeg ikke går an uten å kjenne situasjonen og barna, og mitt ønske om "forståelse" ville selvsagt vært avhengig av dette).

Det å ha med seg at barn ikke er "onde", og at det finnes årsaker og forklaringer for at barn oppfører seg som de gjør betyr ikke at man aksepterer eller forstår i hjel vanskelig atferd. Men jeg tror ikke vi løser noen problemer, for noen av de involverte, ved å kalle barn for "pøbler" eller "bøller". Om vi derimot klarer å ha flere perspektiver i hodet samtidig, kan det hjelpe oss til snakke om og med barn på en skikkelig måte. Det var min hensikt med å svare i denne tråden.

Anonymkode: b33ec...983

[Anonym bruker]

43 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nå var jeg ganske nøye med å ikke skrive at "alle skal inviteres" i mitt innlegg, og jeg forsøkte å vise at jeg så definitivt forstår begge sider. Poenget mitt var å bringe dette perspektivet inn i diskusjonen - uten å komme med en oppskrift på hverken det ene eller det andre (det tror jeg ikke går an uten å kjenne situasjonen og barna, og mitt ønske om "forståelse" ville selvsagt vært avhengig av dette).

Det å ha med seg at barn ikke er "onde", og at det finnes årsaker og forklaringer for at barn oppfører seg som de gjør betyr ikke at man aksepterer eller forstår i hjel vanskelig atferd. Men jeg tror ikke vi løser noen problemer, for noen av de involverte, ved å kalle barn for "pøbler" eller "bøller". Om vi derimot klarer å ha flere perspektiver i hodet samtidig, kan det hjelpe oss til snakke om og med barn på en skikkelig måte. Det var min hensikt med å svare i denne tråden.

Anonymkode: b33ec...983

Men slik retorikk kan man da vitterlig overføre til voksne også. De som skriker og roper til andre er usikre eller har en vanskelig dag osv...det er likevel ikke greit, og når man blir utsatt for slikt er det helt forståelig å reagere med å trekke seg unna og ikke ville ha noe med den personen å gjøre! Når det gjelder barn som oppfører seg bøllete må de klart veiledes til å endre seg, men dette ansvaret ligger IKKE på de som utsettes for dette (barna og deres foreldre). Og jo, barn kan absolutt være både bøllete og pøbler, akkurat som voksne kan være det. De kan være utspekulerte og manipulative, og det er voksne rundt, i hovedsak foreldre, sitt ansvar å lære dem at slik adferd ikke er greit.

Jeg er med på å ha flere perspektiver i hodet samtidig, men jeg har FULL forståelse for at barn og foreldre som utsettes for slik adferd ikke greier dette. Og du...jeg forsøkte å sette dette i perspektiv for deg. Ble rett og slett satt ut av hvordan du forsøkte å snu situasjonen til hvor vanskelig det er å være forelder til et barn med bøllete adferd. Utgangspunktet for diskusjonen må være hvor vanskelig det er å være barnet som bølles med og hvordan det er å være pårørende i en slik situasjon. Noe annet er direkte latterlig.

Anonymkode: f51cb...2f8

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Men slik retorikk kan man da vitterlig overføre til voksne også. De som skriker og roper til andre er usikre eller har en vanskelig dag osv...det er likevel ikke greit, og når man blir utsatt for slikt er det helt forståelig å reagere med å trekke seg unna og ikke ville ha noe med den personen å gjøre! Når det gjelder barn som oppfører seg bøllete må de klart veiledes til å endre seg, men dette ansvaret ligger IKKE på de som utsettes for dette (barna og deres foreldre). Og jo, barn kan absolutt være både bøllete og pøbler, akkurat som voksne kan være det. De kan være utspekulerte og manipulative, og det er voksne rundt, i hovedsak foreldre, sitt ansvar å lære dem at slik adferd ikke er greit.

Jeg er med på å ha flere perspektiver i hodet samtidig, men jeg har FULL forståelse for at barn og foreldre som utsettes for slik adferd ikke greier dette. Og du...jeg forsøkte å sette dette i perspektiv for deg. Ble rett og slett satt ut av hvordan du forsøkte å snu situasjonen til hvor vanskelig det er å være forelder til et barn med bøllete adferd. Utgangspunktet for diskusjonen må være hvor vanskelig det er å være barnet som bølles med og hvordan det er å være pårørende i en slik situasjon. Noe annet er direkte latterlig.

Anonymkode: f51cb...2f8

For det første: det er ikke voksne vi snakker om her. Det er barn. Diskusjonen handler ikke om voksne som har en vanskelig dag, vi snakker om barn og barnebursdager.

For det andre: perspektivet i denne tråden er rimelig tydelig, og jeg har gjentatte ganger skrevet at jeg har full forståelse for at dette er vanskelig. Jeg forsøker slett ikke å snu situasjonen (jeg har for eksempel aldri insistert på at barnet må inviteres, jeg har understreket at dette er situasjonsbetinget, og at én løsning er som HI beskriver er å unngå/omgå invitasjon), men å bringe inn et annet perspektiv, både for om mulig å kunne forstå disse foreldrenes reaksjon, men også om hvordan man snakker om og forstår barn som oppfører seg på uakseptable måter. Jeg er helt enig i at som forelder må man beholde mikroperspektivet, altså barnets perspektiv. Det er jo det jeg også gjør, jeg er helt nødt til å ha mitt barns perspektiv i hodet når jeg forsøker å hjelpe mitt barn til å endre atferd - samtidig som jeg må sette meg inn i situasjonen til barna og foreldrene rundt. Jeg forstår ikke at det er så provoserende?

 

Anonymkode: b33ec...983

[Anonym bruker]

Syntes de siste innleggene har gode argumenter (begges perpektiv). Men klarer ikke å legge bort at her snakker man om et barn som er villig til å velge bort sitt eget bursdagsselskap for å unngå dette andre barnet. -Det sier mye om angsten bursdagsbarnet føler, for meg. Da er det alvor, i et barns verden.

Hadde det vært min sønn så skal jeg love deg at jeg hadde vært ferdig med å "forstå i hjel" dette andre barnet. -Men jeg hadde også vært dønn ærlig mot foreldrene og det andre barnet. Ikke er jeg fan av stille utfrysing, så de skulle fått vite hvorfor. Og så får de ta valg da, om de ønsker endring og tillit. 

Anonymkode: 8c631...555

[Anonym bruker]

Fellesarenaen til disse to ungene er skolen. Der er ikke foreldrene.

Dette må skolen fikse! Dette kan ikke foreldrene fikse. Det har noe med hvilket daglig miljø skolen opprettholder. Der den sterkestes rett råder.

En ting er å ha en vond bursdag, problemet er jo at bursdagsbarnet har en vond skole hverdag.

Hadde skolen fikset skolehverdagen slik som de plikter, så hadde ikke situasjonen oppstått rundt bursdagen.

Anonymkode: ee046...ed9

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn, som ikke liker bråk og for mange mennesker. Så her så inviterte vi 6 fra klassen hans i bursdag, de er 60 elever på trinnet, og det ble invitert 2 fra hver klasse. Så her ble det veldig få som ble invitert. Og faktisk sa sønnen min, at neste år, vil han bare ha noen få.

Anonymkode: 2cecd...0c2

[Sommerfeeling]

Til dere siste som hav svart. 

Jeg har full forståelse for at dette barnet ikke har det bra, at dette barnet har problemer. Barnevernet er involvert, men jeg vet ikke hvor mye. Jeg synes ikke det er greit at andre skal lide for at dette barnet har problemer. Jeg har i 2 år prøvd å støtte dette barnet, prøvd å bearbeide mitt barn til å inkludere dette barnet. Jeg vet at flere foreldre i klassen har gjort som meg. Nå har jeg gitt opp. Det siste året har jeg ignorert barnet, jeg er lei, jeg kommer ingen vei. Hvor langt skal en gå i inkludering? Når foreldrene er blinde og skolen ikke klarer å gjøre nok?

hi