Psykopatiske tendenser?

[Fremch]

14 timer siden, Anonym bruker skrev:

HI, jeg synes helt oppriktig at du skal kontakte nærmeste krisesenter for et møte med dem. De er vant med å forholde seg til psykisk vold og tar det like mye på alvor som de tar fysisk vold.

Du spør hvorfor du ikke greier å gå - anonym 6f7 sier noe av det. I tillegg har du levd i to år sammen med denne personen som har psyket deg ned. Den nedpsykingen er bevisst og villet fra hans side for at du ikke skal stole på deg selv, at du skal bli usikker på deg selv, at du skal miste mer og mer av din selvtillit, mer og mer av ditt selvbilde. Og når han har lyktes i å psyke deg ned, da har han kontroll på deg, på følelsene dine og dermed på handlingene dine. Han får deg til å føle skyld og skam for å få deg til å gjøre akkurat som han vil.

Du sier at du elsker ham. Men vet du, jeg tror ikke du egentlig gjør det lenger. Du har elsket, og du tror du elsker. Men hva eller hvem elsker du? Jeg tror du elsker illusjonen av den personen du bor sammen med. Du elsker den du opprinnelig ble forelsket i - før han begynte å manipulere deg og psyke deg ned. Du elsker den du trodde han var - før han viste deg hvem han virkelig er. Det er helt klassisk for de som er psykopatikere eller har sterke psykopatiske trekk at de først viser sine gode sider, for bare slik kan de få deg hektet og forelsket nok. Og når du først er hektet, da kan de begynne å manipulere deg, litt etter litt. Og innimellom hver manipulering og nedpsyking så passer de alltid på å være "snill, late som om de elsker partneren, fantastisk partner". For hvis de ikke viste partneren gode sider innimellom som minner personen på hvorfor den ble forelsket opprinnelig, da vil det ikke være noe igjen av forholdet. For hver gang han viser sine gode sider til deg, hver gang minner han deg på hva dere hadde helt i begynnelsen, før han viste deg ditt egentlige jeg. Men den han viste deg i begynnelsen av forholdet er ikke den han faktisk er, er ikke den han har vært det meste av tiden dere har bodd sammen. Og denne samboeren din har vært veldig "god" på å hekte deg til seg på falskt grunnlag, psyke deg ned, manipulere deg og kontrollere deg og stadig gi deg følelsen av å ikke være god nok, ikke gjøre nok, skamme deg.

Hva legger du i kjærlighet, HI? Samboeren din viser deg ikke et snev av kjærlighet! Når han har sine "gode" perioder så er heller ikke det kjærlighet, men falskhet for å sikre enda bedre kontroll over deg til neste gang han psyker deg ned, utnytter deg, kontrollerer deg. Ingenting denne personen viser deg har noe med kjærlighet å gjøre. Og det er jeg helt sikker på at du vet hvis du leser en gang til alt du har skrevet.

Du sier at du vet og at du likevel ikke kommer deg unna. Da MÅ du søke hjelp, for slik du går nå kommer du til å bli fullstendig ødelagt! Du har tydeligvis mange rundt deg som ser hvordan samboeren din er. Be dem om hjelp. Si at NÅ må du komme deg ut av forholdet, men du trenger hjelp! Og i tillegg tar du kontakt med nærmeste krisesenter og ber om hjelp der også. Informer fastlegen din om at du har vært i et forhold med en psykopat.

Hva vil du med livet ditt, HI? Jeg er overbevist om at det at du skriver her er et tegn på at du IKKE ønsker dette samboerskapet! Du VET at det er skadelig, du vet at du blir veldig ødelagt. Du VET at du MÅ ta tilbake kontrollen over ditt eget liv. Og greier du det ikke alene, da må du be om hjelp!

Snakk med en eller flere som står deg nær i dag. Si at du MÅ komme deg unna samboeren. Om så er, bo et annet sted noen dager mens du ber samboeren flytte. Ha vitner på at du sier det til samboer, ha vitner som blir med deg når du skal sjekke at samboer har flyttet ut (husk å fjerne verdier og ting du er glad i før du sier fra til samboer, for slike som han kan godt finne på å ødelegge ting du bryr deg om).

Men du må ta et valg - vil du ha det godt i livet ditt? I så fall må du bli kvitt samboeren din før du blir enda mer ødelagt av forholdet. Nå har du vilje og klarsyn nok til å komme deg unna. Jo lenger tid som går jo verre blir det.

Bestem deg - begynn I DAG. Ring en av dine nærmeste her og nå og be om hjelp. Og så forteller du samboer at han må være ute innen førstkommende mandag. Ha gjerne med deg den vennen eller familiemedlemmet ditt når du forteller det til samboer, og få dem til å sjekke at du har det bra de neste dagene til samboer er ute.

Anonymkode: 2c434...8a8

Har lest denne et par ganger nå, og jeg skal ærlig si jeg sitter på gråten hver gang. Det er utrolig hvordan noen som ikke kjenner meg, vil ta seg som dette (forøvrig flere av dere over her også), til å skrive så lange og utfyllende svar tilbake for å hjelpe meg. Dette setter jeg uendelig stor pris på, hvem nå enn dere er. 

Jeg forstår at for dere, og for mine nærmeste, så er det veldig enkelt og se hva som foregår utifra tingene jeg forteller. Men jeg sliter med det faktum at det jeg forteller, det er jo kun min side av saken. Og jeg har vanskeligheter med og tenke hva om det er jeg som overdriver, overtenker eller tolker ting feil, eller setter meg selv til å bli et offer uten at jeg er det. Det er nok disse tankene som holder meg igjen så veldig, i tillegg til at jeg har det ønske om at ting skal bli til det bedre og at jeg kan fikse det. Jeg er derfor redd for at jeg lar andre sine meninger utifra mine forklaringer, fortelle meg hva jeg skal gjøre og at det til slutt er jeg som gjør en giga feil. Jeg vet jeg antakelig høres gal ut i deres øyne når jeg sier akkurat dette, men slik har tankegangen min blitt. Fordi min kjæreste er så veldig klar på at det er jeg som skaper alt. Jeg overdriver. Jeg tenker feil. Jeg skjønner ikke h*n. Jeg hører bare på meg selv og er mer opptatt av og få frem mine egne poeng istedenfor å lytte. Det er alltid jeg som ender opp med å være den store stygge. Så hva om det er tilfelle da, hva om jeg faktisk er den som sårer min kjæreste. Slik tenker jeg. 

Det skal sies at det mangler flere hendelser i mitt første innlegg her, og mine feil er jo uteblitt. Men jeg føler ikke at mine feil blir så relevante, så på mange måter har jeg kommet langt med tankegangen min, nettopp fordi jeg har så mange venner som står sterkt på sine meninger om hva som foregår. Og jeg vet at gjør jeg ikke noe snart, så gjør de det for meg. Men jeg har hele tiden en trang og et ønske om å gi h*n en sjanse. Sjanse til å vise meg at jeg tar feil. For hva hvis. 

Det er så vanskelig å tenke seg til at en person, som du tror du kjenner, skal vise seg å være en psykopat. Det er for meg en umulig tanke, eller kanskje bare en tanke jeg ikke vil tenke. Uavhengig, det virker så surrealistisk. Er jeg isåfall så dum, så innmari naiv? Er jeg et så enkelt "bytte"? 

Jeg føler jo jeg alltid går rundt meg selv, kanskje snakker rundt ting, men det er isåfall fordi jeg ikke klarer å forstå det her. Jeg forstår ikke min kjærestes tankegang og jeg forstår overhode ikke min egen. Jeg forstår ikke den smerten jeg sitter med, jeg forstår ikke den smerten jeg tydeligvis påfører og jeg forstår ikke hvorfor det er sånn. Hvorfor er jeg her, hvorfor blir jeg værende, hvorfor går jeg ikke. Eller hvis h*n mener jeg er så stygg, hvorfor går ikke h*n? Skjønner at dette kan være vanskelig spørsmål for dere å svare på, når jeg ikke klarer det selv. Kanskje et krisesenter eller en psykolog kan, men er jeg isåfall så syk at jeg må dit? Trenger jeg virkelig så mye hjelp? Misforstå meg rett, jeg mener ikke at de som bruker psykolog eller krisesenter er syke.

Angående hva jeg legger i kjærlighet, så er det absolutt ikke dette. Jeg mener jo den kjærligheten jeg gir, er den jeg vil ha tilbake. Og jeg får den, litt innimellom, og fordi jeg ser disse lysglimtene så tenker jeg jo at det må finnes noe bedre der, med h*n. Kanskje jeg er ekstremt naiv for å tenke sånn. Men når man elsker noen, da prøver man vel å se det beste i den personen? 

[Fremch]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men spiller der noen rolle for oss om det er hun eller han??Skjønner ikke vitsen med å skrive h*n og enormt irriterende å lese! 

Nok om det,kom deg til helvette bort! H*n har funnet seg en partner (deg) som lar seg utnytte,manipulere og gi en lang faen i! Du har bare ett liv og du vet aldri når det ender..

Anonymkode: 24709...869

Hvis det gjør det lettere for deg, eller flere her. Så er det snakk om en kvinne.

[Gjest Antarctica]

4 timer siden, Fremch skrev:

Har lest denne et par ganger nå, og jeg skal ærlig si jeg sitter på gråten hver gang. Det er utrolig hvordan noen som ikke kjenner meg, vil ta seg som dette (forøvrig flere av dere over her også), til å skrive så lange og utfyllende svar tilbake for å hjelpe meg. Dette setter jeg uendelig stor pris på, hvem nå enn dere er. 

Jeg forstår at for dere, og for mine nærmeste, så er det veldig enkelt og se hva som foregår utifra tingene jeg forteller. Men jeg sliter med det faktum at det jeg forteller, det er jo kun min side av saken. Og jeg har vanskeligheter med og tenke hva om det er jeg som overdriver, overtenker eller tolker ting feil, eller setter meg selv til å bli et offer uten at jeg er det. Det er nok disse tankene som holder meg igjen så veldig, i tillegg til at jeg har det ønske om at ting skal bli til det bedre og at jeg kan fikse det. Jeg er derfor redd for at jeg lar andre sine meninger utifra mine forklaringer, fortelle meg hva jeg skal gjøre og at det til slutt er jeg som gjør en giga feil. Jeg vet jeg antakelig høres gal ut i deres øyne når jeg sier akkurat dette, men slik har tankegangen min blitt. Fordi min kjæreste er så veldig klar på at det er jeg som skaper alt. Jeg overdriver. Jeg tenker feil. Jeg skjønner ikke h*n. Jeg hører bare på meg selv og er mer opptatt av og få frem mine egne poeng istedenfor å lytte. Det er alltid jeg som ender opp med å være den store stygge. Så hva om det er tilfelle da, hva om jeg faktisk er den som sårer min kjæreste. Slik tenker jeg. 

Det skal sies at det mangler flere hendelser i mitt første innlegg her, og mine feil er jo uteblitt. Men jeg føler ikke at mine feil blir så relevante, så på mange måter har jeg kommet langt med tankegangen min, nettopp fordi jeg har så mange venner som står sterkt på sine meninger om hva som foregår. Og jeg vet at gjør jeg ikke noe snart, så gjør de det for meg. Men jeg har hele tiden en trang og et ønske om å gi h*n en sjanse. Sjanse til å vise meg at jeg tar feil. For hva hvis. 

Det er så vanskelig å tenke seg til at en person, som du tror du kjenner, skal vise seg å være en psykopat. Det er for meg en umulig tanke, eller kanskje bare en tanke jeg ikke vil tenke. Uavhengig, det virker så surrealistisk. Er jeg isåfall så dum, så innmari naiv? Er jeg et så enkelt "bytte"? 

Jeg føler jo jeg alltid går rundt meg selv, kanskje snakker rundt ting, men det er isåfall fordi jeg ikke klarer å forstå det her. Jeg forstår ikke min kjærestes tankegang og jeg forstår overhode ikke min egen. Jeg forstår ikke den smerten jeg sitter med, jeg forstår ikke den smerten jeg tydeligvis påfører og jeg forstår ikke hvorfor det er sånn. Hvorfor er jeg her, hvorfor blir jeg værende, hvorfor går jeg ikke. Eller hvis h*n mener jeg er så stygg, hvorfor går ikke h*n? Skjønner at dette kan være vanskelig spørsmål for dere å svare på, når jeg ikke klarer det selv. Kanskje et krisesenter eller en psykolog kan, men er jeg isåfall så syk at jeg må dit? Trenger jeg virkelig så mye hjelp? Misforstå meg rett, jeg mener ikke at de som bruker psykolog eller krisesenter er syke.

Angående hva jeg legger i kjærlighet, så er det absolutt ikke dette. Jeg mener jo den kjærligheten jeg gir, er den jeg vil ha tilbake. Og jeg får den, litt innimellom, og fordi jeg ser disse lysglimtene så tenker jeg jo at det må finnes noe bedre der, med h*n. Kanskje jeg er ekstremt naiv for å tenke sånn. Men når man elsker noen, da prøver man vel å se det beste i den personen? 

Slutt å bortforklare det for deg selv. Du trenger ikke å ta inn mer enn én side av saken: Din side. For det er DU som skal leve DITT liv. Ikke dama di. Spørsmålet er: har du det godt eller dårlig? Har du det ikke godt, så er det uvesentlig hva hun mener, eller om hennes side "blir hørt". I gode forhold har begge det godt, helt uten at den ene må leve på små lysglimt! 

[Anonym bruker]

Jeg har stått hvor du står.

Det værste for meg var at jeg etterhvert tvilte på mine egne reaksjoner og meninger. Jeg var i en boble litt ute av kontakt med resten av verden. Om jeg reagerte på noe han gjorde eller sa fikk jeg høre at det var meg som tenkte/reagerte galt. Jeg fikk høre at jeg var psykisk syk. Jeg mente jo ikke at det var tilfellet. Men så kommer tanken :Hva nå om han har rett og jeg bare ikke ser det selv....?"

Jeg tvilte så enormt. På meg selv og på min egen oppfatning av situasjonen. Jeg hadde jo også feil. Jeg ble jo også sint en gang og kjeftet på ham.... Samtidig var det en gnist lengst inne i ryggmargen som sa "Dette er ikke rett. Det er ikke slik et forhold skal være."

Det er den gnisten du skal høre på. Det er den du skal holde fast i. Vi gjør alle feil en gang i blant. Men det er stor forskjell på å gjøre en feil og være lei seg for det etterpå slik man vanligvis er. Og så det din kjæreste driver med. Uansett hva du måtte ha sagt eller gjort rettferdiggjør det ikke den måte din kjæreste behandler deg på. Det er ikke greit og du fortjener det ikke!

Det er vanskelig å komme seg ut av et slikt forhold helt alene. Ring krisesenteret og be om råd!

Anonymkode: f988a...fb8

[Pengetreet]

Jeg har leste alle innleggene dine nå og det er åpenbart at denne dama har stor makt over deg og du sitter så dypt i elendigheten at det virker som om viljestyrken og selvrespekten din er helt nedkjørt. Du er i et fysisk og psykisk voldelig forhold og du blir utnyttet på det groveste. 

Støtter henne over her som anbefaler krisesenter, du trenger støttespillere for å løsrive deg. Du fortjener bedre!

[Anonym bruker]

Kjære deg! Jeg håper du kommer deg ut av dette. Vond lesing og du fortjener så inderlig mye bedre! Lykke til!

Anonymkode: 6ab27...bd0

[Anonym bruker]

7 timer siden, Fremch skrev:

Har lest denne et par ganger nå, og jeg skal ærlig si jeg sitter på gråten hver gang. Det er utrolig hvordan noen som ikke kjenner meg, vil ta seg som dette (forøvrig flere av dere over her også), til å skrive så lange og utfyllende svar tilbake for å hjelpe meg. Dette setter jeg uendelig stor pris på, hvem nå enn dere er. 

Jeg forstår at for dere, og for mine nærmeste, så er det veldig enkelt og se hva som foregår utifra tingene jeg forteller. Men jeg sliter med det faktum at det jeg forteller, det er jo kun min side av saken. Og jeg har vanskeligheter med og tenke hva om det er jeg som overdriver, overtenker eller tolker ting feil, eller setter meg selv til å bli et offer uten at jeg er det. Det er nok disse tankene som holder meg igjen så veldig, i tillegg til at jeg har det ønske om at ting skal bli til det bedre og at jeg kan fikse det. Jeg er derfor redd for at jeg lar andre sine meninger utifra mine forklaringer, fortelle meg hva jeg skal gjøre og at det til slutt er jeg som gjør en giga feil. Jeg vet jeg antakelig høres gal ut i deres øyne når jeg sier akkurat dette, men slik har tankegangen min blitt. Fordi min kjæreste er så veldig klar på at det er jeg som skaper alt. Jeg overdriver. Jeg tenker feil. Jeg skjønner ikke h*n. Jeg hører bare på meg selv og er mer opptatt av og få frem mine egne poeng istedenfor å lytte. Det er alltid jeg som ender opp med å være den store stygge. Så hva om det er tilfelle da, hva om jeg faktisk er den som sårer min kjæreste. Slik tenker jeg. 

Det skal sies at det mangler flere hendelser i mitt første innlegg her, og mine feil er jo uteblitt. Men jeg føler ikke at mine feil blir så relevante, så på mange måter har jeg kommet langt med tankegangen min, nettopp fordi jeg har så mange venner som står sterkt på sine meninger om hva som foregår. Og jeg vet at gjør jeg ikke noe snart, så gjør de det for meg. Men jeg har hele tiden en trang og et ønske om å gi h*n en sjanse. Sjanse til å vise meg at jeg tar feil. For hva hvis. 

Det er så vanskelig å tenke seg til at en person, som du tror du kjenner, skal vise seg å være en psykopat. Det er for meg en umulig tanke, eller kanskje bare en tanke jeg ikke vil tenke. Uavhengig, det virker så surrealistisk. Er jeg isåfall så dum, så innmari naiv? Er jeg et så enkelt "bytte"? 

Jeg føler jo jeg alltid går rundt meg selv, kanskje snakker rundt ting, men det er isåfall fordi jeg ikke klarer å forstå det her. Jeg forstår ikke min kjærestes tankegang og jeg forstår overhode ikke min egen. Jeg forstår ikke den smerten jeg sitter med, jeg forstår ikke den smerten jeg tydeligvis påfører og jeg forstår ikke hvorfor det er sånn. Hvorfor er jeg her, hvorfor blir jeg værende, hvorfor går jeg ikke. Eller hvis h*n mener jeg er så stygg, hvorfor går ikke h*n? Skjønner at dette kan være vanskelig spørsmål for dere å svare på, når jeg ikke klarer det selv. Kanskje et krisesenter eller en psykolog kan, men er jeg isåfall så syk at jeg må dit? Trenger jeg virkelig så mye hjelp? Misforstå meg rett, jeg mener ikke at de som bruker psykolog eller krisesenter er syke.

Angående hva jeg legger i kjærlighet, så er det absolutt ikke dette. Jeg mener jo den kjærligheten jeg gir, er den jeg vil ha tilbake. Og jeg får den, litt innimellom, og fordi jeg ser disse lysglimtene så tenker jeg jo at det må finnes noe bedre der, med h*n. Kanskje jeg er ekstremt naiv for å tenke sånn. Men når man elsker noen, da prøver man vel å se det beste i den personen? 

Du trenger ikke gjøre det så vanskelig for deg selv.

Du kan rett og slett bare tenke at det er ikke alle mennesker som passer like godt sammen, og da skal man ikke være sammen heller.

Kjæresten din sier det er din feil, at du feiltolker, at du provoserer osv, men om det er sånn at du ved din væremåte og personlighet bringer frem slike sider hos henne, så er jo ikke du bra for henne heller.

Og du har det ihvertfall ikke bra i dette forholdet.

Da trenger du ikke fordele skyld, lure på om du har gjort noe feil, hva om ditt og hva om datt. Dere er rett og slett ikke bra for hverandre! Da ternger du ikke lure på om du bare tror du er et offer uten å være det og alle disse tingene som kverner i hodet ditt nå, det holder å vite at forholdet ikke er bra for noen av dere, det er for mye konflikter, dårlige dager og vonde følelser.

Så kan du til og med tillate deg å ha litt kjærlighetssorg, sørge over drømmen som brast. Men vite at både du og henne antagelig vil ha det bedre hver for dere enn sammen, det gikk rett og slett ikke.

Men jeg er helt enig med de andre her, det er ikke du som gjør noe feil, du blir rett og slett psykisk mishandlet av kjæresten din (og fysisk også siden du har fått blåveis). Jeg synes også du skal kontakte krisesenteret, du trenger ikke flytte inn der for å få hjelp, men du trenger nok noen som kan støtte og veilede deg litt i prosessen med å komme vekk fra et så dominerende menneske.

Anonymkode: f8f23...49c

[Anonym bruker]

Lesbiske forhold er en synkemyr! 

Løp jente, løp! 

Hun elsker ikke deg, DETTE ER IKKE KJÆRLIGHET! 

Kjærlighet er ikke slik du beskriver, kom deg ut av det! Du fortjener mye bedre! Dette var trist og vondt å lese, mest av alt fordi du selv beskriver forholdet for det det er, og likevel ikke forstår at dette ikke er kjærlighet, men psykisk vold, og psykopati på sitt ypperste. 

Jeg håper du kommer deg vekk før du blir fullstendig nedtrykt. ❤️

Anonymkode: 2eec6...b7b

[Anonym bruker]

På 17.8.2017 den 11.06, Fremch skrev:

Skal prøve å svare på alle i ett her. 

Det er jo sånn at jeg ser mye av dette selv, alt med manipulering til hersketeknikker, og jeg kan veldig enkelt kunne sitte å være klar på det når jeg er med kun mitt eget hodet eller venner/familie. Da kan jeg gjenfortelle det jeg nå har skrevet i innlegget, og jeg ser relativt klart selv hva som foregår - men dette har pågått ganske lenge, og jeg har endt opp med og alltid sitte igjen med en følelse av at jeg må fikse det. For h*n har gode sider som jeg så desperat holder fast i. H*n "mater" meg med hyggelige ting i ny og ne som gjør at jeg lever på disse helt frem til neste gang. Som blir brukt imot meg i form av at h*n har jo gjort sånn, eller sånn, så hvorfor klager jeg på h*n hele tiden. Hvorfor mener jeg så stygt om h*n hvis jeg elsker h*n så høyt som jeg sier. Så blir det stilt spørsmål til mine følelser, i form av at jeg har løyet om de hvis dette er det jeg virkelig tolker ting som. Og hvis jeg på noen som helst måte har antydet eller gitt tegn på at nå må vi gjøre slutt, så får jeg hele regla om at jeg må se meg selv i speilet, jeg må se hva jeg selv har gjort og jeg må jo for all del forstå at h*n ikke vil meg vondt, men at det er jeg som sårer istedenfor. Så jeg havner i den situasjonen hvor av at jeg føler jeg må fikse det. H*n kan jo ikke føle sånn, jeg kan jo ikke la h*n føle som jeg gjør. 

Og derfor har jeg ikke gått min vei. For jeg klenger meg fast til de tingene h*n "mater" meg med i blant, og jeg sitter alltid å føler at det er jeg som har gjort h*n galt. 

Nå skal det sies at jeg er ikke perfekt, jeg gjør feil og jeg har gjort min del av feil ovenfor h*n. Og jo fler feil jeg gjør på bakgrunn og med grunnlag av handlinger gjort av h*n, så får jeg mer trangen til å fikse det for det er alltid det det blir lagt frem som. 

Så er det dette ønske man har, den naive siden hvor drømmen om at ting skal bli bedre setter en sol foran de svarte tordenskyene. Og det håpet blir tent lys i til tid til annen, for å holde det gående imellom slagene - som igjen gjør at jeg ikke får gitt slipp på det. 

H*n har vært utro (i mine øyne), jeg har stått på jobb i barnehagen med en blåveis jeg har måttet forklare for ungene, jeg har betalt regninger h*n ikke kan betale, jeg har tålt ord som slag under belte, men som h*n mener jeg har tolket og skapt til min egen sannhet, jeg har mistet venner i prosessen som ikke lenger vil se på hva som foregår - men allikevel står jeg i det i dag og ikke skjønner hvorfor. Det er min største fiende den dag i dag, at jeg ikke skjønner hvorfor. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke kan ta det standpunktet om og gå, eller ikke skjønner hvorfor jeg blir dratt tilbake hver gang jeg tror jeg har klart det. Jeg skjønner ikke, og jeg finner ikke den riktige veien. Derav; jeg er forvillet. For når noen spør, hva er det som gjør at du ikke går, hva er det som gjør at du er så glad i denne personen? Så har jeg ikke annet til svar enn at jeg elsker h*n, men jeg vet ikke helt hvorfor.. 

Igjen, så ble dette langt, men jeg antar og håper det er forståelse for at jeg uten tvil har mye på hjertet. 

Du. Her er det ikke noe du må ordne. Du har allerede mistet deg selv. Fortell alt til foreldrene dine, eller andre. Pakk sakene til vedkommende og si at h*n skal pelle seg ut fordi du orker ikke mer. Det spiller ingen rolle om du tror du elsker vedkommende. Det er uansett ikke gjengjeldt. Du er en nyttig idiot, som sørger for at kjæresten kan leve som en tenåring hos foreldra sine. 

Jeg var sammen med en som delvis snylta, alltid la skylden på meg dersom han gjorde noe galt (jeg fikk ham til å gjøre det). Du har det IKKE bedre med enn uten denne personen! 

Anonymkode: 9e10a...2b8

[Helene Harepus]

Huff.. Sier som de andre, dette var trist lesning og jeg får helt vondt av deg.. Det er ikke sånn det skal være å være i et forhold, man skal ha det bedre med sin kjæreste enn man ville hatt det alene - ikke omvendt. Men ofte er det vanskelig å se hvor ille det er hvis man selv ikke har opplevd et sunt og godt forhold, man har ikke noe å sammenligne med og plutselig våkner man opp til en vond drøm hvor man har funnet seg i altfor mye, altfor lenge. Jeg håper at du tar til etterretning alle de gode rådene andre har kommet med i denne tråden og det tror jeg du vil gjøre. Det at du skriver her ser jeg som et klart tegn på at du har begynt å se din kjæreste for hva hun er; en manipulativ person som mishandler deg både fysisk og psykisk i tillegg til å utnytte deg økonomisk. Det finnes så mange snille og gode mennesker å bli bli glad i "der ute", mennesker som gir av seg selv til sin kjære og bidrar positivt i hverdagen, akkurat som du selv gjør! Og det er en slik jente du fortjener å være sammen med! Allier deg med dine nærmeste venner og familie, du antydet at flere av de har merket hvordan din kjæreste er, jeg er sikker på at de venter bare på et signal fra deg om at du er klar og trenger deres støtte. 

Stor klem og lykke til! ❤️

[Anonym bruker]

10 timer siden, Fremch skrev:

Har lest denne et par ganger nå, og jeg skal ærlig si jeg sitter på gråten hver gang. Det er utrolig hvordan noen som ikke kjenner meg, vil ta seg som dette (forøvrig flere av dere over her også), til å skrive så lange og utfyllende svar tilbake for å hjelpe meg. Dette setter jeg uendelig stor pris på, hvem nå enn dere er. 

Jeg forstår at for dere, og for mine nærmeste, så er det veldig enkelt og se hva som foregår utifra tingene jeg forteller. Men jeg sliter med det faktum at det jeg forteller, det er jo kun min side av saken. Og jeg har vanskeligheter med og tenke hva om det er jeg som overdriver, overtenker eller tolker ting feil, eller setter meg selv til å bli et offer uten at jeg er det. Det er nok disse tankene som holder meg igjen så veldig, i tillegg til at jeg har det ønske om at ting skal bli til det bedre og at jeg kan fikse det. Jeg er derfor redd for at jeg lar andre sine meninger utifra mine forklaringer, fortelle meg hva jeg skal gjøre og at det til slutt er jeg som gjør en giga feil. Jeg vet jeg antakelig høres gal ut i deres øyne når jeg sier akkurat dette, men slik har tankegangen min blitt. Fordi min kjæreste er så veldig klar på at det er jeg som skaper alt. Jeg overdriver. Jeg tenker feil. Jeg skjønner ikke h*n. Jeg hører bare på meg selv og er mer opptatt av og få frem mine egne poeng istedenfor å lytte. Det er alltid jeg som ender opp med å være den store stygge. Så hva om det er tilfelle da, hva om jeg faktisk er den som sårer min kjæreste. Slik tenker jeg. 

Det skal sies at det mangler flere hendelser i mitt første innlegg her, og mine feil er jo uteblitt. Men jeg føler ikke at mine feil blir så relevante, så på mange måter har jeg kommet langt med tankegangen min, nettopp fordi jeg har så mange venner som står sterkt på sine meninger om hva som foregår. Og jeg vet at gjør jeg ikke noe snart, så gjør de det for meg. Men jeg har hele tiden en trang og et ønske om å gi h*n en sjanse. Sjanse til å vise meg at jeg tar feil. For hva hvis. 

Det er så vanskelig å tenke seg til at en person, som du tror du kjenner, skal vise seg å være en psykopat. Det er for meg en umulig tanke, eller kanskje bare en tanke jeg ikke vil tenke. Uavhengig, det virker så surrealistisk. Er jeg isåfall så dum, så innmari naiv? Er jeg et så enkelt "bytte"? 

Jeg føler jo jeg alltid går rundt meg selv, kanskje snakker rundt ting, men det er isåfall fordi jeg ikke klarer å forstå det her. Jeg forstår ikke min kjærestes tankegang og jeg forstår overhode ikke min egen. Jeg forstår ikke den smerten jeg sitter med, jeg forstår ikke den smerten jeg tydeligvis påfører og jeg forstår ikke hvorfor det er sånn. Hvorfor er jeg her, hvorfor blir jeg værende, hvorfor går jeg ikke? Eller hvis h*n mener jeg er så stygg, hvorfor går ikke h*n? Skjønner at dette kan være vanskelig spørsmål for dere å svare på, når jeg ikke klarer det selv. Kanskje et krisesenter eller en psykolog kan, men er jeg isåfall så syk at jeg må dit? Trenger jeg virkelig så mye hjelp? Misforstå meg rett, jeg mener ikke at de som bruker psykolog eller krisesenter er syke.

Angående hva jeg legger i kjærlighet, så er det absolutt ikke dette. Jeg mener jo den kjærligheten jeg gir, er den jeg vil ha tilbake. Og jeg får den, litt innimellom, og fordi jeg ser disse lysglimtene så tenker jeg jo at det må finnes noe bedre der, med h*n. Kanskje jeg er ekstremt naiv for å tenke sånn. Men når man elsker noen, da prøver man vel å se det beste i den personen? 

Egentlig så kan alt du har fortalt strippes ned til ett faktum, HI. Du har det overhodet IKKE bra i dette forholdet. Det i seg selv er MER ENN NOK til å gjøre det slutt. Du trenger ikke en gang begrunne det for samboeren annet enn med "Forholdet vårt har nå hatt så store problemer over tid at jeg ikke ønsker å fortsette forholdet, det er slutt mellom oss, du må flytte ut."

I normale forhold der det ikke er barn involvert er dette nok. Mer enn nok og mer enn god nok grunn til å gjøre det slutt. Du har det IKKE bra i forholdet. Da bør du heller ikke fortsette forholdet.

Men på toppen av det "enkle" faktum at du har det vondt i dette forholdet, så lever du i et forhold med fysisk og psykisk vold. DET er en ABSOLUTT grunn for å slutte forholdet, uavhengig av alt annet!

Du skriver at du heller ikke er perfekt, men du har heldigvis kommet dit at du nå ser at dine ev. feil ikke er avgjørende for din samboers oppførsel. Men vet du, du kunne hatt masse feil og likevel hadde det ikke gitt noen som helst rett til å være voldelig mot deg! Uansett om man blir provosert eller ikke, man kan ikke forsvare det å utøve vold mot et annet menneske.

Du spør "Men når man elsker noen, da prøver man vel å se det beste i den personen?" Ja, selvfølgelig, det er noe av det som nærmest automatisk kommer når man er glad i en annen person. Problemet med det er at man som regel velger å tviholde på illusjonene man hadde da forholdet begynte og var bra, i så stor grad at man velger å være blind for alle de uakseptable sidene ved den man er glad i. Du velger å overse vold mot deg selv, Hi. Psykisk vold, fysisk vold, grov utnyttelse både økonomisk og praktisk. Det er det du velger å IKKE se. Men det er det du MÅ se! Du må slutte å bortforklare den volden du utsettes for! Spørsmålet er ikke om du ikke forsøker nok å se samboerens gode side - faktum er at du ser på hennes tidvise gode sider med forstørrelsesglass slik at du benekter den volden hun utsetter deg for og måten hun utnytter deg. Spørsmålet ditt burde ikke en gang være et spørsmål. Du burde bare fastslå - hvis man virkelig elsker noen så er man ikke stygg og voldelig mot den personen, man utnytter ikke en person man elsker, man manipulerer ikke den man elsker, man slår ikke den man elsker. Det har INGENTING med kjærlighet å gjøre, det du blir utsatt for!

Du spør "Er jeg i så fall så dum, så innmari naiv? Er jeg et så lett bytte?" Nei, du er ikke dum. Nei, du er ikke naiv. Og et lett bytte? Til og med sterke kvinner har endt som deg i forhold med en psykopat, Hi, uten å forstå hvordan i all verden de kunne la ting gå så langt. Men en psykopat bruker tid på å psyke deg ned slik at du føler deg dum, slik at du tar altfor mye selvkritikk, slik at du blir en nesten like stor kritiker av deg selv som det psykopaten er av deg. For du gjør jobben til en psykopat mye enklere når hun har psyket deg så ned at du blir så usikker på deg selv at du hele tiden tenker at "hvis bare jeg blir bedre...". Psykopater har en tendens til å søke seg etter personer som har ting ved sin personlighet som gjør at de kanskje er lettere å manipulere og psyke ned, men ikke alltid, noen ganger er det utfordringen de går etter, større seier hvis den de bryter ned er veldig sterk i utgangspunktet. Men du har en side som har kommet frem her som er ideell for en psykopat - du er altfor snill, du er villig til å strekke deg altfor langt for den du elsker og du har kanskje ikke verdens beste selvbilde (i hvert fall har hun svekket selvbildet ditt og selvtilliten din). Det gjør det til et lett bytte etter litt manipulering som har psyket deg ned overfor denne personen. Psykopater er ofte smarte. Hun leser deg, hun vet akkurat hva hun skal bruke som argumenter for å få deg til å tvile litt mer på deg selv, stille spørsmålet du stilte over her "prøver man ikke å se det beste i den man elsker". Hun vet akkurat hva hun skal si for å gi deg skyldfølelse. At den skyldfølelsen ikke bør være din spiller ingen rolle, for hun legger det på deg. Og fordi hun har manipulert deg så lenge så tar du på deg skyld for ting som ikke har noe med deg å gjøre, som du ikke har skyld i.

Du spør om du er så syk at du må til krisesenter eller psykolog, om du virkelig trenger så mye hjelp? Det er en grunn til at man sier at psykisk voldelige forhold ofte er vanskeligere å komme seg ut av enn fysisk voldelige forhold. Man mister seg selv av syne i et slikt forhold som du er i, og der du ønsker å møte henne med kjærlighet og forståelse, der taper du hver gang. Det er EN ting du MÅ forstå med en psykopat, det er at du ALDRI kan vinne en diskusjon med denne. Og dette er viktig, Hi. Du kan virkelig ALDRI vinne en diskusjon med en psykopat, for den vet alltid hvordan den skal trigge din usikkerhet, din skyldfølelse, din skamfølelse, ditt ønske om å være elsket. Den eneste måten å vinne på er å komme deg unna, kutte all kontakt med psykopaten! Krisesenter eller psykolog er ikke fordi du er syk, men ja, det er fordi du trenger den hjelpen de kan gi deg. Og du trenger den hjelpen ut fra alt du har skrevet her, for det viser at denne personen har et altfor sterkt, usunt og skadelig grep på deg. Når du avslutter et forhold med en psykopat så vil psykopaten nemlig forsøke å få tilbake kontrollen over deg - og dermed vil vedkommende bruke alle taktikker den må for å få deg tilbake. En velkjent metode da er å fortelle hvor mye hun elsker deg, at hun innser at dere har utfordringer, at alt blir bra hvis du bare kommer tilbake osv. (prøver å trigge minnene om de gode stundene i begynnelsen av forholdet og ditt ønske om å være elsket). Og så fortsetter manipuleringen med det hun allerede gjør - påstår at du aldri kan ha elsket henne hvis du går fra henne, du har lurt henne, hun kan ikke leve uten deg osv.  (gir deg skyldfølelse og ønske om å bevise at du elsker henne). Og så kommer gjerne trakasseringen og truslene og muligens også den fysiske volden, for om hun innser at hun mister kontrollen over deg så kan hun komme til å prøve å true deg tilbake, gi deg skylden for at hun er voldelig mot deg, slik at det blir enklere å gå tilbake til hennes kontrolltyranni enn å komme deg unna. Men ikke noe av det hun gjør er av kjærlighet, det er kun for å ha kontroll. Du er nyttig for henne, hun utnytter deg, hun kontrollerer deg, hun får deg til å gjøre alt, og selv så bidrar hun ikke noe eller kun minimalt. Hun vil ikke gi slipp på den som gjør at hun kan leke med kontrollbehovet sitt, den som betaler alle utgiftene hennes, den som gjør at hun ikke trenger å ta ansvar for eget liv, skaffe seg en jobb osv.

Hvorfor har du ikke gått til nå? Fordi hun ikke har tillatt deg det. Fordi hun vet akkurat hva hun skal si og gjøre for at du skal veksle mellom å tvile på deg selv, få håp om at dere kan få det bra, skyldfølelse for at dere ikke har det bra, skamfølelse, få mer vilje til å gjøre som hun vil igjen. Du har ikke gått fordi hun over år har manipulert psyken din slik at du ikke skal ha noen egen vilje, slik at du skal tvile så mye på deg selv at du ikke lenger stoler på det du selv VET er riktig og galt. Det er et bånd du MÅ bryte, og det trenger du hjelp til, for det er ikke lett! Derfor bør du kontakte krisesenter. Det du forteller her er så alvorlig, HI, at jeg synes du skal kontakte krisesenteret der du bor. De kan også hjelpe deg til å få henne ut av leiligheten din, altså de støtter deg psykisk og de vet hvem som kan hjelpe deg og støtte deg i prosessen med å ev. få tak i politiet hvis det må til for å kaste henne ut av din bolig.

Hvorfor har ikke hun gått? Det er enkelt, hun blir ikke fordi hun elsker deg (en psykopat elsker sjelden noen andre enn seg selv, og i hvert fall ikke partneren). Hun blir fordi hun har lagt ned mye jobb med å psyke deg så mye ned at hun tror hun har full kontroll over deg. Den kontrollen er hun ikke villig til å gi slipp på, for det er vanskelig å få en ny dame til å akseptere å bli utnyttet, det tar lang tid å manipulere noen så mye at de aksepterer både fysisk og psykisk vold i tillegg. Du er nyttig for henne, derfor blir hun, for hun tror hun kan fortsette å utnytte deg. Det har ingenting med kjærlighet å gjøre!

Men skal vi forenkle alt, så er det mer enn god nok grunn til å gå at du ikke har det godt i dette forholdet, HI. Det er mer enn god nok grunn. Du fortjener nemlig å ha det godt med en som faktisk elsker deg. Du fortjener ikke ha det vondt med en som ikke elsker deg, men stadig er psykisk og fysisk voldelig mot deg og utnytter deg. Men skal du få det du fortjener - å ha det godt! - da må du kvitte deg med det som gjør deg vondt. Du må ta et valg. Det er ditt liv. Velg det som er riktig for deg!

Ta kontakt med krisesenteret i dag. Du har tydeligvis gode venner, si at NÅ må du komme deg ut av dette forholdet og be dem om hjelp NÅ.

Anonymkode: 2c434...8a8