Hvordan løse dette?

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg skriver dette innlegget fordi jeg trenger noen råd om hva andre tenker rundt min/vår situasjon.

Jeg er i et forhold med en fantastisk mann, en jeg elsker og som jeg ikke har tenkt til å gå fra. Han har to døtre fra før og vi venter vårt første barn sammen nå.

Problemet vårt, er som med så mange andre stemødre/bonusfamilier et dyp konflikt med hans eldste datter på 20.

Hun og jeg matcher ikke i det hele tatt, personlighetsmessig er vi veldig forskjellige, slik det av og til bare er uavhengig av type relasjon. Hun har et etter mitt syn meget spesielt forhold til sine foreldre tatt i betraktning at hun er ung voksen, hun er ekstremt avhengig av dem begge. Har omtrent ikke venner, isolerer seg med kjæresten og har det siste året nektet å ha noe med meg å gjøre i 9 av 12 måneder.

Det hele begynte etter at vi forsøkte et treff i fjor høst, hun møtte opp mutt og tverr, (slik jeg oppfattet henne) til et treff med oss. Hun gikk derfra og tok raskt kontakt med faren og begynte å legge ut om at hun følte seg fryktelig avvist og ikke inkludert av meg. Grunnen til det var at jeg uheldig nok satt i et pågående chat ang med banken ang et forsvunnet bankkort som jeg da hadde vært 14 dager foruten. Dette var akkurat idet hun kom inn døra, resten av tiden hun var der, satt jeg ved bordet og forsøkte å snakke med henne, føre en samtale, men hun var kun opptatt av å snakke med sin far.

Møte nr 2 mellom oss gikk dessverre ikke bedre, hun hadde med kjæresten sin på middag for å introdusere han til oss, hennes yngre søster var også tilstede og hun og jeg går veldig fint sammen. Underveis i løpet av kvelden fikk jeg akutte smerter i magen da jeg sliter med en sensitiv mage og måtte egentlig noe vanvittig på do. Men i en svært liten leilighet hvor "alle" hadde fått med seg hva som var tilfelle så forsøkte jeg å la det passere og trakk meg heller litt unna, gjorde småting. Vasket benken osv, fordi jeg igjen hadde forsøkt å føre en samtale med henne og kjæresten uten respons. Hun snakker ikke til meg, snakker kun til kjæresten og faren, til og med hennes yngre søster bemerket dette. Uken etter denne middagen sendte hun en lang sms til sin far hvor hun skrev at hun ikke ville ha noe med meg å gjøre, ikke ville komme på besøk til oss i leiligheten igjen og ikke visste hvordan hun nå kunne forholde seg til sin far fremover.

Slik varte det i 4 mnd før vi forsøkte oss på et treff igjen, noe som nok en gang endte katastrofalt. Jeg har i denne tiden latt far og datter treffes uten meg, både til turer, middager, lunsj etc. 

Saken startet da jeg og hennes far ble sammen, hun og moren altså eksen hans la meg totalt for hat og har utelukkende benyttet tiden i nå snart et år på å baksnakke meg, betvile min hensikt og gi meg nedlatende omtale foran yngste søster som modig nok har erklært at hun IKKE har noen problemer med meg. Yngste har vært med oss på to ferier og sier til faren at hun stortrives med meg og IKKE skjønner hva problemet til søsteren er.

Nå har det gått snart 5 måneder uten kontakt mellom meg og eldstedatter og grunnen til at jeg tar dette opp, er at jeg nå er gravid og hun har uttalt til sin far at hun selvsagt forstår at hun ikke kan ha et forhold til sin halvlillesøsken uten å ha kontakt med meg.

Vi har alle tre gått hver for oss til psykolog som har forsøkt å hjelpe oss og sette litt perspektiv for oss alle og vi innser vel nå at et felles møte hos psykologen er det som skal til for at vi skal overhodet klare å etablere et slags forhold igjen.

For meg er greien den at jeg ser på henne som svært manipulativ og egoistisk, hun styrer sin far i den retningen hun selv ønsker, hun uttaler til lillesøsteren og andre av hans familiemedlemmer at hun ikke vil ha noe med meg å gjøre, ikke vil at vi skal være sammen og aldri vil sette fot i samme rom som meg igjen. Samtidig ser hun at hun er avhengig av faren og at et forhold til han betyr et forhold til meg.

Annenhver dag svinger hun opp og ned som en jojo, den ene dagen er far og datter på tur sammen og alt er fint, neste dag kommer det milelange sms om at han har ødelagt livet hennes og at han ikke bryr seg om henne eller er glad i henne. Og sånn går dagene!

Jeg finner dette fryktelig slitsomt og det gjør naturlig nok han også, han ønsker på lik linje som meg et godt forhold til alle sine barn, inkludert det som kommer. Uten at hverken jeg eller han forventer at eldste og jeg noen gang blir perlevenner.

Så spørsmålet mitt er egentlig, hva forventer dere av en såpass voksen stedatter? Hvor mye skal jeg føye meg og svelge unna for husfreden? Har noen av dere opplevde en slik "start" for å deretter få ting i orden igjen? 

Jeg setter pris på alle som gidder å ta seg tid til å svare, og lurer dere på noe spør gjerne om mer info. 

Jeg for min del er en ganske mentalt sliten gravid som bare har lyst på fred og ro rundt meg, fordi det kan jeg love dere at eksen og eldste datter sørger for at det IKKE er. Jeg ønsker også å ha/få et forhold til henne, det har vært min intensjon hele veien, men jeg har kun blitt møtt meg utestenging, baksnakking og angrep.

Takk for alle svar!

Anonymkode: 89918...32a

[Anonym bruker]

Hadde jeg oppført meg slik mot min stemor i starten hadde det blitt månelyst. Og jeg var yngre. 

Hvor lenge er det siden det ble slutt mellom foreldrene? 

Anonymkode: b6295...fd6

[Anonym bruker]

Huff, det var jo ingen god ide å bli gravid i denne situasjonen og med denne mannen.

Hva tenkte du på her?

Anonymkode: 8daae...d65

[Anonym bruker]

Jeg forstår ikke at du velger å få barn med en mann hvor ditt tilskudd til familien fører til så mye konflikter. Beklager, vet det ikke er særlig hensiktsmessig kommentar, men...

Uansett - du sier at du er blitt møtt med utestenging, baksnakking og angrep. Men jeg lurer veldig på de to første møtene du beskriver. Det første, da du var opptatt med banken, forklarte du det med det samme du hilste på henne? "Hei, Lise, så koselig å møte deg, det har jeg sett frem til! Du, jeg mistet bankkortet mitt og av alle ting så har banken valgt akkurat her og nå som tidspunkt å hjelpe meg, så jeg må dessverre være litt uhøflig og gjøre ferdig denne samtalen slik at jeg får bankkort igjen, for jeg har allerede vært uten i et par uker. Men jeg er snart ferdig." Og når du var ferdig meg chaten med banken, hvordan nærmet du deg møtet da? Beklaget du igjen og sa at du nå håpet at det er i orden igjen, og så viste henne at du virkelig var interessert i henne som person, lurte på hva de hadde snakket om så langt?

Og møte nr. to - mitt inntrykk av det møtet var at det var du som trakk deg tilbake. Ingen forklaringer på det, bare trakk deg unna fordi du ikke turde gå på do fordi det var andre der. DU trakk deg unna - forklarte du hvorfor? Eller mener du at hun må forstå at du får magesmerter og at du har angst for å gå på do når andre er i leiligheten? Når man får smerter så oppfører man seg gjerne mer distré, viser (uten at man er klar over det) at selv om man kanskje sier de rette ordene så er man egentlig ikke fokusert på det som sies eller er helt tilstede i situasjonen.

Hun er riktignok 20 år og "voksen", men hun er også en datter med foreldre som tydeligvis ikke har taklet skillsmissen ordentlig (og det sier jeg fordi hennes mor også "legger deg for hat"). Så følelsesmessig når det kommer til faren er hun trolig fremdeles på mange måter et barn. Det er mye som spiller inn på hvordan hun reagerer på pappas nye dame, hvordan var skillsmissen, hvor lenge er det siden, har far hatt flere damer etter skillsmissen, kom du tidlig inn i bildet etter skillsmissen osv. Og nå er du gravid, hun skal som 20-åring få nye søsken. Der kan det også komme mange vanskelige følelser opp. Har faren f.eks. vært god til å stillle opp og være tilstede for henne og søsteren gjennom oppveksten deres? Hvis ikke så kommer trolig mange vanskelige tanker opp - han var ikke tilstede for oss, men flere barn skal han ha, da får han vel enda mindre tid til oss. Hun er såpass mange år eldre enn sin yngre søster at mest trolig har hun også fått med seg langt mer av foreldrenes konflikter før de skilte seg. Om faren gikk så kan det være hun både føler seg sviktet av far og sliter med lojalitetsfølelse - spesielt siden hennes mor så tydelig ikke har bearbeidet sine egne følelser etter skillsmissen og viderefører vanskelige følelser rundt det til datteren sin.

Om jeg var deg ville jeg prøvd å snakke om de første gangene dere møttes. Forklart at du har tanker om hvorfor dere kanskje kom skjevt ut. Si at det var uheldig og at du forstår at hun kan ha følt det som en avvisning av henne at du var så opptatt første gang dere møttes. Og forklar henne at du har en sensitiv mage og har problemer med å gå på do når det er andre tilstede, og for å takle smertene så valgte du å trekke deg unna og at du forstår at du kanskje virket uinteressert i henne og kjæresten. Da legger du deg litt flat, du viser deg sårbar, du viser ettertanke - og du åpner for en ny forsiktig start.

Jeg tror ikke dette bunner så mye ned til deg. Dette tror jeg har langt mer med forholdet mellom henne og far, henne og mor og hennes problemer etter skillsmissen å gjøre. Og da er det der hennes far og din samboer må starte, tror jeg. Kanskje må han gjøre en del innrømmelser mtp. skillsmissen og trygge henne på en del områder som han ikke har evnet å gjøre tidligere. Dette tror jeg far bør ta opp med psykologen alene, hvordan skillsmissen har påvirket barna hans så ulikt, at eldste kan ha fått med seg langt mer av konfliktene enn yngste, at hun kanskje fremdeles sliter med lojalitetskonflikt overfor foreldrene og kanskje trenger hjelp til å håndtere gamle følelser. Far bør også ta opp med psykolog hvordan moren fremdeles påvirker henne så negativt mtp. at han har fått ny dame.

Og sånn for ordens skyld. Det er selvfølgelig ikke ok at hun oppfører seg slik hun gjør. Men selv om hun er 20 år så er hun fremdeles ung og på mange måter tydeligvis fremdeles et barn når det kommer til sine følelser rundt foreldrenes forhold, både ekteskap, skillsmisse og nåværende forhold. Da har det lite hensikt å se på henne som manipulerende, slik du gjør. Hun er nok det på sitt vis, men spørsmålet du og samboeren bør stille dere er hvorfor hun er som hun er. Det er ikke bare fordi hun ikke liker deg, det stikker nok langt dypere enn som så, og har nok lite med deg å gjøre.

Anonymkode: 95147...3cd

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det aller beste hadde vært om du og stedatteren alene hadde tatt en tur på cafe for å snakke ordentlig sammen, jeg tror ikke det blir bedre av at far eller psykolog er mellommann. Forklar henne disse tingene som du skriver her.

Anonymkode: 93279...d8e

[Gjest Blomsten2017]

35 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hadde jeg oppført meg slik mot min stemor i starten hadde det blitt månelyst. Og jeg var yngre. 

Hvor lenge er det siden det ble slutt mellom foreldrene? 

Anonymkode: b6295...fd6

Det er litt over et år siden. 

[sug lut]

Du traff hennes far i forgårs og nå skal dere ha barn. Og hun liker deg ikke. Det er helt forståelig.

[Gjest Blomsten2017]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Huff, det var jo ingen god ide å bli gravid i denne situasjonen og med denne mannen.

Hva tenkte du på her?

Anonymkode: 8daae...d65

Jeg forstår at du ikke forstår hvorfor jeg ble gravid, men så vet du heller ikke mer om meg og min bakgrunn en det jeg har skrevet her. Jeg kan si at det IKKE var planlagt, men av ulike medisinske grunner var det uaktuelt for meg å ta abort. Ok?

[Anonym bruker]

Og så tenker jeg at du må huske på at hun fremdeles ikke er helt ferdig med tenårene om hun akkurat har fylt 20, de er på vei til å bli voksne, men vil enda mer følsomme og dramatiske i den alderen, enn senere.

Anonymkode: 93279...d8e

[Gjest Blomsten2017]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tenker at det aller beste hadde vært om du og stedatteren alene hadde tatt en tur på cafe for å snakke ordentlig sammen, jeg tror ikke det blir bedre av at far eller psykolog er mellommann. Forklar henne disse tingene som du skriver her.

Anonymkode: 93279...d8e

Takk for et konstruktivt forslag! Det setter jeg pris på og selvsagt har jeg vært inne på tanken, men det utarter seg litt vanskelig når hun IKKE ønsker kontakt med meg eller ikke vil være i nærheten av meg. Men det er selvsagt en mulighet vi kan diskutere her hjemme.

[Gjest Blomsten2017]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg forstår ikke at du velger å få barn med en mann hvor ditt tilskudd til familien fører til så mye konflikter. Beklager, vet det ikke er særlig hensiktsmessig kommentar, men...

Uansett - du sier at du er blitt møtt med utestenging, baksnakking og angrep. Men jeg lurer veldig på de to første møtene du beskriver. Det første, da du var opptatt med banken, forklarte du det med det samme du hilste på henne? "Hei, Lise, så koselig å møte deg, det har jeg sett frem til! Du, jeg mistet bankkortet mitt og av alle ting så har banken valgt akkurat her og nå som tidspunkt å hjelpe meg, så jeg må dessverre være litt uhøflig og gjøre ferdig denne samtalen slik at jeg får bankkort igjen, for jeg har allerede vært uten i et par uker. Men jeg er snart ferdig." Og når du var ferdig meg chaten med banken, hvordan nærmet du deg møtet da? Beklaget du igjen og sa at du nå håpet at det er i orden igjen, og så viste henne at du virkelig var interessert i henne som person, lurte på hva de hadde snakket om så langt?

Og møte nr. to - mitt inntrykk av det møtet var at det var du som trakk deg tilbake. Ingen forklaringer på det, bare trakk deg unna fordi du ikke turde gå på do fordi det var andre der. DU trakk deg unna - forklarte du hvorfor? Eller mener du at hun må forstå at du får magesmerter og at du har angst for å gå på do når andre er i leiligheten? Når man får smerter så oppfører man seg gjerne mer distré, viser (uten at man er klar over det) at selv om man kanskje sier de rette ordene så er man egentlig ikke fokusert på det som sies eller er helt tilstede i situasjonen.

Hun er riktignok 20 år og "voksen", men hun er også en datter med foreldre som tydeligvis ikke har taklet skillsmissen ordentlig (og det sier jeg fordi hennes mor også "legger deg for hat"). Så følelsesmessig når det kommer til faren er hun trolig fremdeles på mange måter et barn. Det er mye som spiller inn på hvordan hun reagerer på pappas nye dame, hvordan var skillsmissen, hvor lenge er det siden, har far hatt flere damer etter skillsmissen, kom du tidlig inn i bildet etter skillsmissen osv. Og nå er du gravid, hun skal som 20-åring få nye søsken. Der kan det også komme mange vanskelige følelser opp. Har faren f.eks. vært god til å stillle opp og være tilstede for henne og søsteren gjennom oppveksten deres? Hvis ikke så kommer trolig mange vanskelige tanker opp - han var ikke tilstede for oss, men flere barn skal han ha, da får han vel enda mindre tid til oss. Hun er såpass mange år eldre enn sin yngre søster at mest trolig har hun også fått med seg langt mer av foreldrenes konflikter før de skilte seg. Om faren gikk så kan det være hun både føler seg sviktet av far og sliter med lojalitetsfølelse - spesielt siden hennes mor så tydelig ikke har bearbeidet sine egne følelser etter skillsmissen og viderefører vanskelige følelser rundt det til datteren sin.

Om jeg var deg ville jeg prøvd å snakke om de første gangene dere møttes. Forklart at du har tanker om hvorfor dere kanskje kom skjevt ut. Si at det var uheldig og at du forstår at hun kan ha følt det som en avvisning av henne at du var så opptatt første gang dere møttes. Og forklar henne at du har en sensitiv mage og har problemer med å gå på do når det er andre tilstede, og for å takle smertene så valgte du å trekke deg unna og at du forstår at du kanskje virket uinteressert i henne og kjæresten. Da legger du deg litt flat, du viser deg sårbar, du viser ettertanke - og du åpner for en ny forsiktig start.

Jeg tror ikke dette bunner så mye ned til deg. Dette tror jeg har langt mer med forholdet mellom henne og far, henne og mor og hennes problemer etter skillsmissen å gjøre. Og da er det der hennes far og din samboer må starte, tror jeg. Kanskje må han gjøre en del innrømmelser mtp. skillsmissen og trygge henne på en del områder som han ikke har evnet å gjøre tidligere. Dette tror jeg far bør ta opp med psykologen alene, hvordan skillsmissen har påvirket barna hans så ulikt, at eldste kan ha fått med seg langt mer av konfliktene enn yngste, at hun kanskje fremdeles sliter med lojalitetskonflikt overfor foreldrene og kanskje trenger hjelp til å håndtere gamle følelser. Far bør også ta opp med psykolog hvordan moren fremdeles påvirker henne så negativt mtp. at han har fått ny dame.

Og sånn for ordens skyld. Det er selvfølgelig ikke ok at hun oppfører seg slik hun gjør. Men selv om hun er 20 år så er hun fremdeles ung og på mange måter tydeligvis fremdeles et barn når det kommer til sine følelser rundt foreldrenes forhold, både ekteskap, skillsmisse og nåværende forhold. Da har det lite hensikt å se på henne som manipulerende, slik du gjør. Hun er nok det på sitt vis, men spørsmålet du og samboeren bør stille dere er hvorfor hun er som hun er. Det er ikke bare fordi hun ikke liker deg, det stikker nok langt dypere enn som så, og har nok lite med deg å gjøre.

Anonymkode: 95147...3cd

Som nevnt tidligere, det er ulike grunner til VI ikke JEG valgte å beholde barnet som kommer. Og ja jeg er selvfølgelig innstilt på å snakke med henne om hva som skjedde i starten og hvorfor vi kom skjevt ut av det. Det er ikke alltid så lett å vite hvordan man skal tråkke i "nytt landskap med nye relasjoner" og vi har virkelig gjort vårt beste. For ordens skyld, far er dypt bekymret for sin datter som han mener sliter veldig psykisk og har gjort det lenge før vi møttes. 

[Gjest Blomsten2017]

5 minutter siden, sug lut skrev:

Du traff hennes far i forgårs og nå skal dere ha barn. Og hun liker deg ikke. Det er helt forståelig.

Eh unnskyld, men hva vet du om når vi møttes osv? Tror og vet at vi er langt ifra de eneste som har møttes og blitt sammen og siden blitt gravide. Jeg har full forståelse for, mine foreldre er også skilte så snakker av erfaring, for at hun ikke liker meg. Men nå er det heller ikke så viktig for meg å fokusere utelukkende på det jeg vet. Det jeg spurte om var råd ift hvordan løse dette?! Altså er min holdning at jeg ønsker å finne en løsning som alle kan leve med

[Gjest Blomsten2017]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Og så tenker jeg at du må huske på at hun fremdeles ikke er helt ferdig med tenårene om hun akkurat har fylt 20, de er på vei til å bli voksne, men vil enda mer følsomme og dramatiske i den alderen, enn senere.

Anonymkode: 93279...d8e

Det er jeg fullstendig klar over, både at følelser er opp i dagen for henne ift foreldrene og seg selv og hennes eget liv. 

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Blomsten2017 skrev:

Det er litt over et år siden. 

Jeg svarte langt over her. Men kjære deg, lurer du virkelig på hvorfor 20-åringen reagerer på deg?

Det er bare litt over et år siden foreldrene hennes skilte seg fra hverandre. Var de faktisk skilt fra hverandre for et år siden, eller var det da han flyttet ut? Møttes du og han før de skilte seg, og er utroskap årsaken til at hennes mor "hater" deg?

Uansett, det er bare litt over et år siden han og ekskona gikk fra hverandre. Altfor få måneder senere involverer dere barna hans. Hva i all verden tenkte dere da dere gjorde det? Du var jo ikke gravid på det tidspunktet. Hvorfor ga dere ikke barna hans få tid på seg til å fordøye skillsmissen og få tid til å tilpasse seg den nye situasjonen før du og han skulle vise hvor forelsket dere er? Dere har tydeligvis flyttet veldig raskt sammen også.

Det jeg skrev over blir bare mangedoblet riktig mtp. at 20-åringen garantert sliter mye med skillsmissen mellom foreldrene. Men dette er faktisk en situasjon du og den samboeren din har skapt selv ved å ikke greie å vise barna han hadde fra før hensyn, men måtte involvere dem altfor raskt.

Dere har kort sagt gjort alt feil. Nå er det på tide at du og mannen begynner å oppføre dere mer voksent enn dere har gjort hittil - både overfor de barna han har fra før og det dere nå venter sammen. Ta til dere det jeg har skrevet om at dere har gått for fort frem. Ta til deg det at du bør legge deg flat mtp. din oppførsel de første møtene med eldstedatteren hans. Hverken du eller han har oppført dere særlig voksent eller modent i det året som har gått - men dere forventer at 20-åringen skal gjøre det?

Anonymkode: 95147...3cd

[sug lut]

1 minutt siden, Blomsten2017 skrev:

Eh unnskyld, men hva vet du om når vi møttes osv? Tror og vet at vi er langt ifra de eneste som har møttes og blitt sammen og siden blitt gravide. Jeg har full forståelse for, mine foreldre er også skilte så snakker av erfaring, for at hun ikke liker meg. Men nå er det heller ikke så viktig for meg å fokusere utelukkende på det jeg vet. Det jeg spurte om var råd ift hvordan løse dette?! Altså er min holdning at jeg ønsker å finne en løsning som alle kan leve med

Vel, vil det gjøre det bedre for datteren om du hadde et forhold til faren allerede FØR foreldrene gikk fra hverandre? Du sier selv over her at det er et drøyt år siden bruddet, det er ingenting. Hun trenger virkelig ikke å like deg eller ønske å omgås deg, det er den fordelen voksne skilsmissebarn har: de bestemmer det selv.

[Anonym bruker]

Og en ting til. Du venter nå barn. Da må du rett og slett bli så voksen at du greier å gå på do selv om det er andre i leiligheten. Hvis du har så angst at du ikke greier det så bør du skaffe deg hjelp for den angsten din.

Anonymkode: 95147...3cd

[Gjest Blomsten2017]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg svarte langt over her. Men kjære deg, lurer du virkelig på hvorfor 20-åringen reagerer på deg?

Det er bare litt over et år siden foreldrene hennes skilte seg fra hverandre. Var de faktisk skilt fra hverandre for et år siden, eller var det da han flyttet ut? Møttes du og han før de skilte seg, og er utroskap årsaken til at hennes mor "hater" deg?

Uansett, det er bare litt over et år siden han og ekskona gikk fra hverandre. Altfor få måneder senere involverer dere barna hans. Hva i all verden tenkte dere da dere gjorde det? Du var jo ikke gravid på det tidspunktet. Hvorfor ga dere ikke barna hans få tid på seg til å fordøye skillsmissen og få tid til å tilpasse seg den nye situasjonen før du og han skulle vise hvor forelsket dere er? Dere har tydeligvis flyttet veldig raskt sammen også.

Det jeg skrev over blir bare mangedoblet riktig mtp. at 20-åringen garantert sliter mye med skillsmissen mellom foreldrene. Men dette er faktisk en situasjon du og den samboeren din har skapt selv ved å ikke greie å vise barna han hadde fra før hensyn, men måtte involvere dem altfor raskt.

Dere har kort sagt gjort alt feil. Nå er det på tide at du og mannen begynner å oppføre dere mer voksent enn dere har gjort hittil - både overfor de barna han har fra før og det dere nå venter sammen. Ta til dere det jeg har skrevet om at dere har gått for fort frem. Ta til deg det at du bør legge deg flat mtp. din oppførsel de første møtene med eldstedatteren hans. Hverken du eller han har oppført dere særlig voksent eller modent i det året som har gått - men dere forventer at 20-åringen skal gjøre det?

Anonymkode: 95147...3cd

Vi har innsett at vi har gjort en del ting feil. Det er ikke sånn at vi tror og mener vi har gjort alt rett, snarere tvert imot. Det var faktisk HAN som ønsker å involvere sine barn på det tidspunktet han gjorde og jeg som mente det var for tidlig.

[Gjest Blomsten2017]

3 minutter siden, sug lut skrev:

Vel, vil det gjøre det bedre for datteren om du hadde et forhold til faren allerede FØR foreldrene gikk fra hverandre? Du sier selv over her at det er et drøyt år siden bruddet, det er ingenting. Hun trenger virkelig ikke å like deg eller ønske å omgås deg, det er den fordelen voksne skilsmissebarn har: de bestemmer det selv.

Nei det ville selvsagt ikke gjort henne noe bedre om vi møttes før osv. Poenget mitt var at jeg ikke har skrevet noe om hvor lenge vi kjent hverandre eller når vi møttes. Du skrev til meg dere møttes i forigårs og nå skal dere ha barn.

[Gjest Blomsten2017]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Og en ting til. Du venter nå barn. Da må du rett og slett bli så voksen at du greier å gå på do selv om det er andre i leiligheten. Hvis du har så angst at du ikke greier det så bør du skaffe deg hjelp for den angsten din.

Anonymkode: 95147...3cd

Tar dette til etterretning, men kan forsikre deg om at jeg ikke har angst for å gå på do når andre er på besøk hos oss under NORMALE forhold.

[3 i april]

Her må far på banen og han må være tydelig ovenfor sin voksne datter. Det er tydelig at hun ikke liker deg bare for å være vanskelig og at hun må dele deg med sin far.

Jeg mener at der må være grenser for hvor forståelsesfull en skal være ovenfor en voksen datter som tydelig er fryktelig bortskjemt og som sikkert er vant med å få det sånn som hun vil. Nå som du er inni bilde må hun dele den oppmerksomheten og det er hun nok ikke så interessert i. Så lenge datteren er normalt oppegående er det ingenting i veien for at far setter grenser for henne og tydelig sier i fra hva han mener om denne oppførselen hennes og at han forventer at hun oppføre seg ovenfor deg og behandler deg med respekt.

[Gjest Blomsten2017]

Akkurat nå, 3 i april skrev:

Her må far på banen og han må være tydelig ovenfor sin voksne datter. Det er tydelig at hun ikke liker deg bare for å være vanskelig og at hun må dele deg med sin far.

Jeg mener at der må være grenser for hvor forståelsesfull en skal være ovenfor en voksen datter som tydelig er fryktelig bortskjemt og som sikkert er vant med å få det sånn som hun vil. Nå som du er inni bilde må hun dele den oppmerksomheten og det er hun nok ikke så interessert i. Så lenge datteren er normalt oppegående er det ingenting i veien for at far setter grenser for henne og tydelig sier i fra hva han mener om denne oppførselen hennes og at han forventer at hun oppføre seg ovenfor deg og behandler deg med respekt.

Takk det er også min mening. Og jeg synes det blir ekstra vanskelig når han ikke tør, fordi det gjør han ikke. Å sette disse grensene ovenfor henne. Som jeg har skrevet vi har gjort våre feil, vi er klar over det. Vi har også søkt hjelp og mitt ønske med dette var som sagt å få råd om veien videre.

[Anonym bruker]

Da pappa fikk ny dame så jeg ingen grunn til å omgås henne. Pappa og jeg fikk tid sammen. Trengte virkelig ikke å ha henne på slep. Hun er ikke min familie. 

 

Anonymkode: 880ad...84f

[Anonym bruker]

Synes dette roper psykisk sykdom jeg.

Opplevde selv at mamma og pappa ble skilt da jeg var 20 år, fordi mamma fant seg en ny mann og var utro. Kan ikke akkurat si jeg var så begeistret for hverken det nye forholdet eller den nye mannen sånn til å begynne med jeg heller, men jeg oppførte meg da ikke som en bortskjemt 8-åring for det.

Når du beskriver hvordan hun oppfører seg minner det om en niese jeg har som har en personlighetsforstyrrelse. Nå skal jeg ikke sette diagnoser på stedatteren din, men jeg mener seriøst at dette ikke er normal oppførsel av en mentalt frisk 20-åring.

Anonymkode: 6273e...e33

[Anonym bruker]

30 minutter siden, Blomsten2017 skrev:

Det er litt over et år siden. 

Ah... men da var det ganske så ferskt når dere traff hverandre første gang. Rota denne mannen seg borti deg før eller etter de gikk fra hverandre? 

Anonymkode: b6295...fd6

[Anonym bruker]

Forstår jeg det riktig at dere har vært sammen i ett år og han ble skilt bare noen mnd før det? I så tilfelle kan det faktisk være at dere som voksne må innse og godta at dere ødela forholdet til eldste datteren hans allerede i starten ved å blande inn ungene så raskt.

 

Lojaliteten ligger hos moren og hun er tydeligvis skuffet over farens handlinger. Det er lettere å hate deg enn faren, selv om dere begge har gjort dette sammen, så er det du som får mesteparten av sorgen, skuffelsen og skylden. At du er gravid allerede gjør ikke saken bedre...

 

Visse ting her i livet kan ikke fikses, dere har gått helt feil frem her og nå kjenner dere på konsekvensen av det. Dette er nok fryktelig sårt og vondt for jenta, det må hun få lov til å kjenne på.

Anonymkode: e2284...10f