Gå til innhold

Er det vanlig å bli litt lei mannen når man har baby i hus?


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Hehe, merkelig overskrift. Men etter babyen ble født hadde vi det så perfekt:) men nå, når babyen nærmer seg året er jeg så lei av han! Kjenner st jeg har lyst å være alene, sover med baby istedenfor han (fordi han snorker som ett sagbruk, men kjenner jeg nyter å sove alene), har pliktsex en gang i uka og drømmer meg litt bort. Han gjør ikke noe spesielt galt , men synes kanskje han er litt egoist til tider. Drømmer om egen leilighet, kvelder alene med en god film og noe godis, kvelder med venner med ett glass vin. Burde varsellampene ringe eller er det normalt å ha slike leidebyer?

Anonymkode: 5c3fa...467

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg hata typen mer eller mindre i tre år etter barnet kom. Man får andre prioriteringer - f. eks. søvn, egentid osv. Man orker ikke å pleie forholdet, og blir lei hverandre. 

Det tok tid, men nå er jeg ikke fullt så lei han lenger. Krever litt innsats fra begge parter for å komme dit. 

Anonymkode: 7f6fa...d52

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Normalt eller ei,jeg har vært og er til tider veldig lei av mannen min 😂 sånn er det når han har smelt meg på tjukka 3 ganger på 5 år.. men innerst inne langt en plass er han fremdeles den gode mannen min,så jeg holder ut 😘

Anonymkode: 75c61...490

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har en sønn på 1,5 år, og jeg har slitt masse med følelsene for samboeren min etter vi ble foreldre. Når det var på det verste så satt jeg daglig på finn.no og lette etter leilighet. Nå går det heldigvis litt bedre, men det krever mye mer jobb å pleie forholdet nå kontra før vi fikk barn. Min søster og hennes mann hadde det på akkurat samme måte når de fikk barn! 

Så svaret mitt er vel; NEI, tror ikke den problemstillingen du tar opp Er så uvanlig ☺

Anonymkode: 094d7...b05

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Samme her. Mannen gjør dog ingen innsats for at ring skal bli bedre så jeg misliker han til tider. Barna får full fokus rett og slett.

Anonymkode: ac4ac...cf0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror det er ganske vanlig, men spørsmålet er jo hva man gjør med det. Det krever å ta vare på kjæresteforholdet midt oppi det å få og ha små barn.

Når det kommer til snorkingen til mannen din, HI, så bør du sende ham til legen og snakke om problemet. Er han overvektig så er vektnedgang første prioritet for å bli kvitt snorkingen. Er han utrent så bør han begynne å trene.

Så må dere ta tak i det som gjør at du føler "han er litt egoist".

Du har vært mer opptatt av baby dette året, dere har kun "pliktsex" - har du tenkt på at han også kan føle seg avvist eller litt utenfor den bobla som du og babyen sitter i?

Hadde jeg vært deg ville jeg tatt initiativ til parterapi, funnet måter å finne tilbake til kjæresteforholdet. Nå er babyen så stor at den også kan sove på eget rom, eller i hvert fall egen seng, og da bør du kunne flytte tilbake til soverommet (hvis han gjør noe med snorkingen sin). Tenk forebygging mot samlivsbrudd, det skylder dere det barnet dere har satt til verden :)

Anonymkode: 6ce46...f7e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Han er hverken overvektig eller utrent, men skal ikke gjøre noe med snorkingen. Han mener jeg kan legge meg en time før han så jeg sover tungt når han legger seg... ;-) og parterapi hadde jeg aldri fått han med på.

Anonymkode: 5c3fa...467

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har drømmemannen og mannen i mitt liv... 😍

men kan til tider eksplodere på han, og bli kjempesur. Helt normalt det også tenker jeg. ☺️

Elsker han kjempemye, likevell irriterer han meg masse.. ☺️

småbarnstida er tøff. Minste er 1 år, og det er slitsomt. Tålmodigheten blir prøvd. 

 

 

Om noen år blir det mindre slitsomt, hold ut.. 👍😀

Anonymkode: d51ff...d3a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og min snorker også. Ikke overvektig, men er medfødt. Snorket som barn også. 

 

Noen ganger bytter han og sønnen soverom. 🙈🤣🙈 Da ligger jeg og sønnen i senga vår, mens han ligger å snorker på sønnens soverom🙈

Anonymkode: d51ff...d3a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da eldste ble født tok det tre år å finne hverandre igjen, men da ble det til gjengjeld bedre enn noensinne. Så pass bra at vi lagde nr to. Så var det helvete i seks måneder, og sånn passe i et år etter det. Hadde det veldig fint i halvannet år, og så lagde vi nr tre. Glemmer fort. Foreløpig har jeg null overskudd til mannen (baby er to mnd), men det går bedre enn når de andre ble født. Satser på at vi med litt innsats blir "kjærester" igjen ganske fort. Og så skal vi seriøst ikke ha flere barn. 

Anonymkode: 1eadd...4e1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du velger å gå fra han bare fordi du er litt lei nå, så gir du ungen en oppvekst i to hjem, må feire jul annenhver sted hvert år, alle ferier må diskuteres og planlegges i forhold til hva bf skal, og du fratar den ene foreldren mye tid med ungen, osv. Jeg ville heller prioritert å få litt kjærestetid sammen med mannen din, enten på dagtid eller om kvelden. Jeg var litt som deg, lei alt og følte livet mitt kun dreide seg om å være mamma. Vi har prioritert å gjøre litt ting sammen, for eksempel bare gå en tur sammen på dagtid, dra ut med båten eller gjøre andre ting sammen som gir oss energi. Noen ganger har vi fått barnevakt og da har vi alltid overnattet på hotell. Ja, det koster litt penger, men det er vel verdt det!!! Da er vi på et nytt sted, vi har sex, vi koser oss og det gir oss påfyll av energi for å klare den vanlige hverdagen. 

Ikke ta noen hasteavgjørelser nå som ungen er så liten. Prøv heller å jobbe litt med å finne tid til å være kjærester igjen, det er begge sin jobb.

Anonymkode: 8c077...b4c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jada, helt vanlig. Her var vi på randen av samlivsbrudd hele det første året, men vi jobbet oss gjennom det og kom sterkere ut av det enn noen gang. Ble så nyforelska at han jammen klarte å smelle meg på tjukken igjen, så nå blir det vel rabalder igjen :P Å bli foreldre kan være brutalt, vil nok anbefale dere å snakke mye sammen og jobbe sammen for å komme over kneiken, det krever innsats og forståelse fra begge to. For oss har det styrket oss som par veldig å jobbe gjennom dette, så her blir det bryllup etterhvert. Dvs, hvis vi overlever nr 2 nå da 😅

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg leste en plass at det burde være "forbudt" å gå fra hverandre før minste barnet var 2 år. 

Småbarnstida er slitsom. Spesielt med det første barnet. Jeg husker jeg mange ganger ønsket mannen langt bort, spesielt om han ønsket kroppskontakt. Jeg hadde jo hatt babyen inntil meg hele dagen, og ønsket egentlig bare å være i fred. Ikke være inntil enda en kropp. 

Men det gikk seg til etterhvert som amminga sluttet og barnet ble mindre altoppslukende krevende. 

Med nr 2 gikk det enda fortere over, og enda fortere med nr 3. Kanskje fordi vi som par visste mer hva vi trengte? Han forsto mer at jeg ikke orket å kosemose etter mange timer med baby på meg, og jeg skjønte mer at han selvfølgelig hadde et behov for nærhet som han ikke fikk dekket mens han var på jobb (heldigvis 😂). 

Det går seg til for dere også. Men det er  lurt å snakke om deres ulike behov for tiden, og prøve å komme hverandre i møte. 

Anonymkode: 88101...fd3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt vanlig. Tror jeg jevnlig hater både mann og familieliv, og drømmer meg bort til egen leilighet og karriere... 

Anonymkode: ea50d...499

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...