Mine nieser irriterer meg grenseløst

[Anonym bruker]

Mine foreldre har alltid hatt vansker med å tåle at jeg og broren min var sinte/skuffet/lei oss. Derfor gjorde de alltid sitt ypperste for å holde oss glad. Dette resulterte i veldig få grenser og lite korrigering av atferd. Vi fikk som regel det vi ville og oppføre oss som vi ville. 

Som barn synes jeg dette var toppers...som voksen ser jeg hvilken Bjørnetjeneste dette var.

Som voksen har jeg jobbet mye med å lære meg alminnelig høflighet. Og etter at jeg ble mor har jeg virkelig forsøkt å lære mine barn å være høflige, hjelpsomme og tåle at de gråter av frustrasjon. Har heldigvis en mann som er en god rollemodell.

Min søster har videreført foreldrestilen til våre foreldre og hennes barn er direkte slitsomme å være sammen med over tid. De sutrer, krever ting, roter ubegrenset, sier aldri takk og tar ingen hensyn til andre. Det er roping og klaging hele dagen uten at deres foreldre løfter en finger.

Uhøflige barn er jo sjeldent sjarmerende...men som en tidligere bortskjemt drittunge skjønner jeg ikke hvorfor de irriterer meg sånn. 

Noen som har en idé om hvorfor jeg har så liten toleranse for dette? På en måte ville jeg tenkt at jeg som deres tante ville vist større forståelse og tålmodighet med dem, men sannheten er at jeg gleder meg slik til at de reiser...

Anonymkode: 300d3...a46

[Anonym bruker]

Ps..litt klønete forsøk på anonymisering i innlegget. Jeg har en søster.

Hi

Anonymkode: 300d3...a46

[Anonym bruker]

Jeg tror de fleste vil finne barn som oppfører seg sånn irriterende.

Selv om du var sånn selv, er det jo en oppførsel du når ser ikke egner så godt når man skal omgås andre mennesker.

Anonymkode: f294d...460

[TinaK 1990]

Jeg ville tatt en alvorsprat med søstera mi!!

[Mordi]

Jeg har en teori der.

Ofte kan jeg bli utrolig irritert på sønnen når jeg ser han kopiere min adferd fra da jeg var liten. Det er liksom noen ting man bare ikke vil at barna skal måtte arve.

Tror hovedgreia med at det trigger noe ekstra i meg er at jeg vet hvilke problemer han steller i stand for seg selv med når han har denne adferden. Jeg vil liksom prøve å unngå at han kommer til å slite, og da spesielt når jeg ser han gå i den samme fella som jeg gjorde selv.

Her i gården handler det om konsentrasjon, glemming, litt utagering i forhold til oppmerksomhet osv. Være intens på venner slik at de ikke orker å være sammen med han osv. Det er jo ting han må lære seg selv også mye av det, men jeg vil så gjerne at han skal bare vite det, og dermed slippe å måtte lære alt the hard way. 

[Anonym bruker]

33 minutes ago, Mordi said:

Jeg har en teori der.

Ofte kan jeg bli utrolig irritert på sønnen når jeg ser han kopiere min adferd fra da jeg var liten. Det er liksom noen ting man bare ikke vil at barna skal måtte arve.

Tror hovedgreia med at det trigger noe ekstra i meg er at jeg vet hvilke problemer han steller i stand for seg selv med når han har denne adferden. Jeg vil liksom prøve å unngå at han kommer til å slite, og da spesielt når jeg ser han gå i den samme fella som jeg gjorde selv.

Her i gården handler det om konsentrasjon, glemming, litt utagering i forhold til oppmerksomhet osv. Være intens på venner slik at de ikke orker å være sammen med han osv. Det er jo ting han må lære seg selv også mye av det, men jeg vil så gjerne at han skal bare vite det, og dermed slippe å måtte lære alt the hard way. 

Her er du nok inne på noe... Jeg var ikke populær som barn, og noe av det kom nok av manglende folkeskikk. Husker jeg overhørte foreldrene til ei venninne at de håpet at deres datter skulle leke med noen andre enn meg.

Men jeg har stadig dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å være tålmodig og hjelpe dem, i stedet for å bli superfrustrert og korrigere på en altfor streng måte...

Anonymkode: 300d3...a46

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Her er du nok inne på noe... Jeg var ikke populær som barn, og noe av det kom nok av manglende folkeskikk. Husker jeg overhørte foreldrene til ei venninne at de håpet at deres datter skulle leke med noen andre enn meg.

Men jeg har stadig dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å være tålmodig og hjelpe dem, i stedet for å bli superfrustrert og korrigere på en altfor streng måte...

Anonymkode: 300d3...a46

Jeg har vært "utsatt" for lignende mangel på oppdragelse, og har slitt og sliter fremdeles i voksen alder. 

Hvordan har du klart deg i voksenlivet?

Anonymkode: 42c97...0de

[sug lut]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Mine foreldre har alltid hatt vansker med å tåle at jeg og broren min var sinte/skuffet/lei oss. Derfor gjorde de alltid sitt ypperste for å holde oss glad. Dette resulterte i veldig få grenser og lite korrigering av atferd. Vi fikk som regel det vi ville og oppføre oss som vi ville. 

Som barn synes jeg dette var toppers...som voksen ser jeg hvilken Bjørnetjeneste dette var.

Som voksen har jeg jobbet mye med å lære meg alminnelig høflighet. Og etter at jeg ble mor har jeg virkelig forsøkt å lære mine barn å være høflige, hjelpsomme og tåle at de gråter av frustrasjon. Har heldigvis en mann som er en god rollemodell.

Min søster har videreført foreldrestilen til våre foreldre og hennes barn er direkte slitsomme å være sammen med over tid. De sutrer, krever ting, roter ubegrenset, sier aldri takk og tar ingen hensyn til andre. Det er roping og klaging hele dagen uten at deres foreldre løfter en finger.

Uhøflige barn er jo sjeldent sjarmerende...men som en tidligere bortskjemt drittunge skjønner jeg ikke hvorfor de irriterer meg sånn. 

Noen som har en idé om hvorfor jeg har så liten toleranse for dette? På en måte ville jeg tenkt at jeg som deres tante ville vist større forståelse og tålmodighet med dem, men sannheten er at jeg gleder meg slik til at de reiser...

Anonymkode: 300d3...a46

Ufordragelige unger ER akkurat så uspiselige. Hjelper ikke at det er slekt.

[Roheryn]

Jeg tenker at hvis du var like ufordragelig, så betyr jo det slett ikke at du vil ha mer tålmodighet med ufordragelige unger en "oss andre". Tvert i mot tenker jeg, med din ballast er det kanskje heller sånn at du "av natur" har lavere toleranse og må jobbe mer med deg selv for å utstå dem...

[Anonym bruker]

Når du var liten og ufordragelig så fikk du det som du ville og ingen sa i mot. Nå som de er ufordragelige er det kanskje deg og din ro det går utover? 

Du ser det tydeligere og misliker det og ønsker kanskje å gjøre noe med det? Ser at det ødelegger tiden dere har sammen og at det ikke er så koselig som du hadde håpet? 

Kan jeg være inne på noe?

Anonymkode: ff48f...da2

[Gjest Antarctica]

6 timer siden, Mordi skrev:

Jeg har en teori der.

Ofte kan jeg bli utrolig irritert på sønnen når jeg ser han kopiere min adferd fra da jeg var liten. Det er liksom noen ting man bare ikke vil at barna skal måtte arve.

Tror hovedgreia med at det trigger noe ekstra i meg er at jeg vet hvilke problemer han steller i stand for seg selv med når han har denne adferden. Jeg vil liksom prøve å unngå at han kommer til å slite, og da spesielt når jeg ser han gå i den samme fella som jeg gjorde selv.

 

Når man blir "ekstra irritert" over den atferden man selv også har (eller har hatt) er det gjerne fordi det trigger et element av skam i en selv. Å selv ha ei reim av huden er effektivt - man kjenner lusa på gangen øyeblikkelig, og reaksjonen blir sterkere fordi det egentlig også er ens egne spøkelser og dårlige sider man reagerer på. 

[Gjest Antarctica]

2 timer siden, sug lut skrev:

Ufordragelige unger ER akkurat så uspiselige. Hjelper ikke at det er slekt.

Der er jeg faktisk enig. Selv om jeg ikke ble bortskjemt som barn.

[Anonym bruker]

4 hours ago, Anonym bruker said:

Jeg har vært "utsatt" for lignende mangel på oppdragelse, og har slitt og sliter fremdeles i voksen alder. 

Hvordan har du klart deg i voksenlivet?

Anonymkode: 42c97...0de

Det går bra med meg...men det har ikke kommet gratis. Har måttet tenke og reflektere mye om ting som antakelig er selvsagt for andre. Og som mor må jeg være veldig bevisst på å ikke bli dumsnill. 

Forholdet til egne foreldre er ok...men de tenker nok at jeg er altfor streng med barna mine. 

Jeg blir helt klart irritert på foreldrene våre når de unngår alle mulige konflikter med barnebarna...men hvorfor dette irriterer er forståelig for meg.

Anonymkode: 300d3...a46

[Anonym bruker]

52 minutes ago, Pashla said:

Når man blir "ekstra irritert" over den atferden man selv også har (eller har hatt) er det gjerne fordi det trigger et element av skam i en selv. Å selv ha ei reim av huden er effektivt - man kjenner lusa på gangen øyeblikkelig, og reaksjonen blir sterkere fordi det egentlig også er ens egne spøkelser og dårlige sider man reagerer på. 

Når man gjenkjenner lusa på gangen...hva gjør en med det? 

Meg egne barn kjenner jeg skam hvis de oppfører seg dårlig mot andre, men de klarer jeg å korrigere på en ok måte. Med mine nieser er strikken superkort, og jeg hører på egen stemme at jeg blir for spiss. Og de hadde nok behøvd en tålmodig tante som hadde tålmodighet til å hjelpe.

Anonymkode: 300d3...a46

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det går bra med meg...men det har ikke kommet gratis. Har måttet tenke og reflektere mye om ting som antakelig er selvsagt for andre. Og som mor må jeg være veldig bevisst på å ikke bli dumsnill. 

Forholdet til egne foreldre er ok...men de tenker nok at jeg er altfor streng med barna mine. 

Jeg blir helt klart irritert på foreldrene våre når de unngår alle mulige konflikter med barnebarna...men hvorfor dette irriterer er forståelig for meg.

Anonymkode: 300d3...a46

Takk for svar. Har selv jobbet knallhard med meg selv for å skjønne og lære en del ting som er selvsagt for andre. Det vanskeligste er å lære seg alle de uskrevne reglene som finnes, begrepet "folkeskikk" (som er noe jeg har store mangler i fra barndommen) er jo mye mer enn god bordskikk og høflighet. Her føler jeg meg fremdeles som en elefant i glasshus, og synes det er vanskelig å få de riktige holdningene innprentet i barna. Som deg opplever nok mange meg som streng mot barna. 

Når jeg husker tilbake til barndommen, var det ofte at denne misforståtte snillheten som ble uttrykt i grenseløshet faktisk fremprovoserte dårlig oppførsel fra min side. Jeg opplevde at jeg ønsket grenser, og gjerne pushet de litt ekstra fordi jeg faktisk ønsket en reaksjon. Andre ganger oppførte jeg meg drøyt fordi min dårlige oppførsel skapte en reaksjon hos de andre barna (som faktisk var oppdratt og eide folkeskikk) og jeg dro det lengre fordi jeg fikk oppmerksomhet. 

Det jeg egentlig husker best fra slike dårlige episoder er en følelse av å ikke høre hjemme, og et ønske om å få hjelp til å hente meg inn igjen. Jeg ØNSKET faktisk grensesetting og korrigering av oppførset. Kan det være at du kan hjelpe niesene dine litt på den måten?

Anonymkode: 42c97...0de

[Anonym bruker]

7 minutes ago, Anonym bruker said:

Takk for svar. Har selv jobbet knallhard med meg selv for å skjønne og lære en del ting som er selvsagt for andre. Det vanskeligste er å lære seg alle de uskrevne reglene som finnes, begrepet "folkeskikk" (som er noe jeg har store mangler i fra barndommen) er jo mye mer enn god bordskikk og høflighet. Her føler jeg meg fremdeles som en elefant i glasshus, og synes det er vanskelig å få de riktige holdningene innprentet i barna. Som deg opplever nok mange meg som streng mot barna. 

Når jeg husker tilbake til barndommen, var det ofte at denne misforståtte snillheten som ble uttrykt i grenseløshet faktisk fremprovoserte dårlig oppførsel fra min side. Jeg opplevde at jeg ønsket grenser, og gjerne pushet de litt ekstra fordi jeg faktisk ønsket en reaksjon. Andre ganger oppførte jeg meg drøyt fordi min dårlige oppførsel skapte en reaksjon hos de andre barna (som faktisk var oppdratt og eide folkeskikk) og jeg dro det lengre fordi jeg fikk oppmerksomhet. 

Det jeg egentlig husker best fra slike dårlige episoder er en følelse av å ikke høre hjemme, og et ønske om å få hjelp til å hente meg inn igjen. Jeg ØNSKET faktisk grensesetting og korrigering av oppførset. Kan det være at du kan hjelpe niesene dine litt på den måten?

Anonymkode: 42c97...0de

Tror vi kan ha hatt en ganske lik oppdragelse. Jeg kjente mye på en følelse av å ikke strekke til, uten at jeg visste hva jeg gjorde feil.

Mine nieser hAdde trengt hjelp, men jeg får det ikke til. Hvis jeg sier nei til noe så vil de enten ikke høre etter, eller så reagerer de med å gråte. Og gi meg silent treatment i timesvis etterpå.

Vanskelig å korrigere atferden deres med foreldrene deres eller besteforeldre tilstede fordi de ofte tar parti med barna om at jeg er urimelig. 

Hører med historien at de kan si til niesene mine at de ikke får lov til x og y fordi tante ikke liker det. Så jeg blir den store stygge ulven. 

Æsj...det er vanskelig. De går med på nervene samtidig som jeg er bekymret for dem og ønsker å hjelpe dem.

Anonymkode: 300d3...a46

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Tror vi kan ha hatt en ganske lik oppdragelse. Jeg kjente mye på en følelse av å ikke strekke til, uten at jeg visste hva jeg gjorde feil.

Mine nieser hAdde trengt hjelp, men jeg får det ikke til. Hvis jeg sier nei til noe så vil de enten ikke høre etter, eller så reagerer de med å gråte. Og gi meg silent treatment i timesvis etterpå.

Vanskelig å korrigere atferden deres med foreldrene deres eller besteforeldre tilstede fordi de ofte tar parti med barna om at jeg er urimelig. 

Hører med historien at de kan si til niesene mine at de ikke får lov til x og y fordi tante ikke liker det. Så jeg blir den store stygge ulven. 

Æsj...det er vanskelig. De går med på nervene samtidig som jeg er bekymret for dem og ønsker å hjelpe dem.

Anonymkode: 300d3...a46

Skjønner hva du mener. 

Husker jeg kunne bli dødelig fornærmet om noen "utenfra" korrigerte oppførselen min eller kommenterte det. Som voksen kunne jeg ønske at flere, og gjerne noen jeg så opp til og respekterte, kunne sagt fra på en ok måte at oppførselen min ikke var grei. 

Anonymkode: 42c97...0de

[Gjest Antarctica]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Når man gjenkjenner lusa på gangen...hva gjør en med det? 

Meg egne barn kjenner jeg skam hvis de oppfører seg dårlig mot andre, men de klarer jeg å korrigere på en ok måte. Med mine nieser er strikken superkort, og jeg hører på egen stemme at jeg blir for spiss. Og de hadde nok behøvd en tålmodig tante som hadde tålmodighet til å hjelpe.

Anonymkode: 300d3...a46

For din egen del er det mye lurere om du begynner å tenke at de hadde behøvd kompetente foreldre. Det er din søster du bør snakke med.

[Nyttårs barn]

Tror det er begrenset hva du får gjort med niesene dine ja.

Foreldrene er de som må ta fatt her, uten dem blir det feil.

[Anonym bruker]

Vi har vel alle noen unger/foreldre og eks på oppførsel vi ikke hæler? Jeg håper det! Ellers er jeg som deg, uten spesiell grunn. Jeg sliter med unger som du beskriver og jeg sliter med foreldre som digge, darer og forstår ungene sine halvt i hjel. Det er ok å si til en unge at man forstår det feks er sliten, men at den oppførselen ikke er ok! Babyer på 6-11 år er bare irriterende!

Anonymkode: d30aa...dde

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Vi har vel alle noen unger/foreldre og eks på oppførsel vi ikke hæler? Jeg håper det! Ellers er jeg som deg, uten spesiell grunn. Jeg sliter med unger som du beskriver og jeg sliter med foreldre som digge, darer og forstår ungene sine halvt i hjel. Det er ok å si til en unge at man forstår det feks er sliten, men at den oppførselen ikke er ok! Babyer på 6-11 år er bare irriterende!

Anonymkode: d30aa...dde

Og vet du... I ditt hjem kan du helt fint sette grenser for dine nieser! 

Anonymkode: d30aa...dde

[Anonym bruker]

Jeg har selv en slik niese, hun er i barneskole alder. Ekstremt klengete, vant til å smelte moren sin med godord. Blir "forstått i hjel" og er så "sart og spesiell". 
Og så kommer jeg, den "strenge" tanta som faktisk stiller litt flere krav til et barn over skolestart alder en til et barn under. 
Når moren er tilstede så sier jeg lite eller ingenting, føler at det ikke er min plass uansett. 
Men når vi passer og er i mitt hus så er jeg tydelig på hva som er greit og ikke, og biter ikke på "smisking". Ikke hever jeg stemmen, er sint eller er urimelig, men jeg er tydelig og nøler ikke "sånn er det med den saken, ferdig snakka"Og det tok ikke lang tid før hun forsto det, og dermed ble mye mer "spiselig" (når moren ikke er tilstede, vel og merke. Da er det rett tilbake til å være sart og litt "stakkars meg"). -Og jeg overbevist om at det kanskje ikke er så "sart og spesielt" som man skal ha det til... 

Og jeg tenker at det er innafor. I ditt hus dine regler. Det er lov og være tydelig, og bestemt/fast på hva du mener er greit (det gir jo også en stabilitet og trygghet, mener jeg). -Og det verst jeg hører er når andre voksne undergraver hverandre (ref "ikke gjør sånn fordi det liker ikke tante"-komentaren de kom med om deg til barna), da hadde jeg sagt ifra til de...og kanskje da forklart hele historien om hvorfor du reagerer sånn, og ikke ønsker de den samme opplevelsen som du hadde?! 

Anonymkode: 31903...84d

[Mordi]

21 timer siden, Anonym bruker skrev:

Her er du nok inne på noe... Jeg var ikke populær som barn, og noe av det kom nok av manglende folkeskikk. Husker jeg overhørte foreldrene til ei venninne at de håpet at deres datter skulle leke med noen andre enn meg.

Men jeg har stadig dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å være tålmodig og hjelpe dem, i stedet for å bli superfrustrert og korrigere på en altfor streng måte...

Anonymkode: 300d3...a46

Det er nettopp det, det er det jeg ville ønske at jeg også kunne. Men følelsene tar nok overhånd på en måte, og jeg kjenner det koker i meg. Fordi jeg møter meg sjøl i døra rett og slett. 

[Gjest Antarctica]

1 minutt siden, Mordi skrev:

Det er nettopp det, det er det jeg ville ønske at jeg også kunne. Men følelsene tar nok overhånd på en måte, og jeg kjenner det koker i meg. Fordi jeg møter meg sjøl i døra rett og slett. 

Men du har jo lyktes i å endre noe. De må da ha oppdaget at dine barn har bedre oppførsel?

[Anonym bruker]

Jeg forstår meg virkelig ikke på voksne som ikke greier "å tåle" barn, som kaller de ufordragelige, uspiselige, ufyselige og jeg vet ikke hva. Voksne som tenker, føler og prater dritt om småbarn.

Jeg jobber med barn, jeg har mange barn, jeg har stor slekt med barn, og jeg praktiserer åpent hus for barna i nabolaget. Jeg har vært borti mange typer barn, forsiktige, brautende, veloppdragne, uoppdragne. Alle formet og fasonger! 

Jeg har aldri hørt på maken til ufyselige og uspiselige voksne som uttaler seg så lite generøst om småunger, som her. 

Anonymkode: bcc06...aa2