Gå til innhold

Samboeren min forstår ikke min frustrasjon som gravid.


mamma97

Anbefalte innlegg

Hei. Jeg er 20 år om 4 mnd'er og er gravid (uke 24). 

I det siste har jeg vært veldig følsom og sliten, jeg og samboeren min har nettopp flyttet ut sammen. Jeg har ikke jobb eller går ikke skole, men hjelper til så mye jeg kan hjemme selv om samboeren min jobber hos vegarbeid. 

Selv om jeg gjør mitt beste hjemme, så er det veldig slitsomt å holde orden på ting, som å huske på å rydde alt på plass til å handle inn alt man skal...jeg skjønner at det kan være frustrerende for min samboer. Men i det siste har jeg ikke klart å være med å flytte så mye, løfte tunge ting eller gjøre noe i det hele tatt..jeg har vært så sliten, selv om jeg bare har "latet" meg på en måte. 

Men samboeren min har tærget meg, å forventer at jeg skal klare absolutt alt. I dag fikk jeg nok, så helt ut av ingenting begynte jeg å gråte..reaksjonen hans var å bli sint, jeg har prøvd å forklare at å være gravid er ikke lett, men han skjønner det ikke. Det er nesten som han forventer at jeg skal være blid å positiv..han ba meg om å oppsøke phsykolog, men jeg mener at det ikke er nødvendig, det er jo normalt at hormonene går opp og ned. 

Hva skal jeg gjøre? Føler at hvis vi skal ordne opp igjen, må JEG si unnskyld..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Fortsetter under...

Snakk med samboeren din. Det er det første du skal gjøre. Snakk om graviditeten og hva dere forventer av hverandre. Du nevner at du ikke har jobb eller skole, er dette noe som er relevant i forhold til krangelen dere har nå? I såfall handler det kanskje om litt mer enn bare at du er gravid.

Når det gjelder selve graviditeten er den ulik fra person til person. Jeg merket ikke store endringer fysisk eller psykisk, og kunne fortsette som vanlig helt inn til fødselen. Både i forhold til jobb, tunge løft (alt er relevant for hva som er tungt, det er avhengig av hvor sterk man er i utgangspunktet), trene og til å hjelpe til hjemme. Men jeg har hatt et veldig ukomplisert svangerskap og et utrolig glad for det. Andre blir helt tappet for energi og må sove og blir aldri uthvilt, noen får bekkenløsning, noen kaster opp i ni måneder og noen blir innlagt på sykehus. Men om du føler at kroppen din er veldig på "skakkjøret" så kan du snakke med en lege og bare sjekke at hu har nok vitaminer og at blodprosenten er ok. Det tar på kroppen å lage et nytt menneske, så det er ikke uvanlig at man får lave verdier. Det er også vanlig at hunmøret svinger, og noen tar lettere til tårene, andre gir mer f*** i ting.

Når jeg snakker med min samboer om ting som plager meg, er målet mitt aldri at en av oss skal si unnskyld. For meg er ikke det ordet spesielt viktig. Jeg er mer opptatt av at man skal skape en forståelse sammen, feks kan jeg ikke si noe om hvordan han skal føle eller tenke, men jeg kan fortelle noe om hvordan jeg har det, og hvordan min kropp føles, samt hva jeg ønsker. i tillegg kan jeg spørre hva man skal gjøre for at ting skal bli bedre. Hva kan JEG gjøre for at ting skla gå lettere i hjemmet. Og for din del, handler det om å rydde på plass ting og huske å handle alt? Hva kan du gjøre for å fjerne det irritasjonsmomentet hos samboeren din? Hjelper det å skrive huskelappe når du drar på butikken? Kan samboeren din skrive det? Kan du lage en rutine på å rydde når du først er oppe og går? For når man er dødssliten i kroppen, er det i allefall nesten umulig å reise seg igjen når man har satt seg.

uansett, lykke til og snakk med samboeren din. Om noen skal si unnskyld, så skal det i allefall komme fordi en av dere virkelig føler dere har noe å si unnskyld før, ellers er det ikke stort verdt.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...