Ufrivillig selvbestemt abort

[snapplekick]

Hei!

Vet ikke helt hva jeg søker her, men merker at jeg behøver å dele.

I fjor sommer ble jeg gravid med en fyr jeg hadde kjent en god stund. Vi snakket aldri om hva vi skulle gjøre med det, men jeg visste at han ikke ønsket barn, og jeg merket at det ikke var tiden for meg heller, så det ble til at jeg tok abort. Det har vært veldig vanskelig for meg i ettertid, så vanskelig at jeg i oktober tok en overdose og havnet på psykiatrisk, der jeg har vært inn og ut siden. 

Nå i mars ble jeg gravid igjen, denne gangen med en fyr jeg kun hadde møtt to ganger før. Jeg tenkte umiddelbart at abort ikke var noe å vurdere denne gangen ettersom jeg visste hvor mye det gikk inn på meg sist. Jeg har et stort nettverk av venner og familie rundt meg, som jeg visste ville støtte og hjelpe dersom en baby kom til verden. Men da jeg fortalte det til fyren, som forøvrig er ti år eldre enn meg med god jobb og høyere utdanning, sa han at dersom jeg ikke tok abort kom han til å ta livet sitt. Jeg tenkte at dette måtte være en umiddelbar sjokkreaksjon, og at han kom til å ta til fornuft etter hvert, men jo mer vi snakket sammen, jo mer innså jeg at han i likhet med meg hadde mye å stri med, og at han sannsynligvis mente alvor. Dette ultimatumet gjorde jo ikke situasjonen noe enklere. Han lovte å være der for meg og å stille opp dersom jeg tok abort, men nå sitter jeg her en uke etter hjemmeaborten, helt alene, med et stort hull inni meg.

Jeg klandrer jo meg selv mye for at jeg ikke var forsiktig, særlig når jeg har vært i situasjonen før, men så er jeg på en måte ennå sintere på ham, som la livet sitt i mine hender på den måten, og i tillegg ikke holder løftene sine. Når jeg har fortalt et par stykker rundt meg om situasjonen, og hvor sint jeg er på ham, har jeg dessuten bare møtt en vegg av uforståelighet. De forstår ikke hvorfor jeg ikke bare ga blaffen i ham, han er jo tross alt mer eller mindre en fremmed, og gjorde det som ville vært best for meg. Men poenget er jo at jeg vet det blir vanskelig å leve med to aborter på samvittigheten, i en alder av 21, men jeg kunne i alle fall ikke levd med viten om at jeg står ansvarlig for at et annet menneske, med familie og venner, har tatt livet sitt.

Jeg føler ikke at noen av abortene har vært mitt eget valg. Jeg har gjort det for fyren involvert begge gangene. Og det gjør det liksom ennå vanskeligere. Jeg har prøvd å snakke med noen av mine nærmeste, men det er vanskelig, fordi jeg skammer meg sånn. Jeg er vant til å være åpen og dele om min psykiske helse, og andre ting i livet mitt, men akkurat dette er fortsatt så utrolig tabu at jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

(Har vært i kontakt med Amathea, men følte ikke at jeg fikk så mye ut av det.)

Jeg vil ikke høre at det "var for det beste", eller at det er dumt å få barn når man sliter psykisk, eller at jeg burde vært mer forsiktig. Det har jeg fått høre nok allerede, og jeg kommer ingen vei med det. Men kanskje noen som har vært gjennom lignende har noen tips og råd til hvordan jeg kan komme meg videre.

- ABC (21)

[Anonym bruker]

Hvis vi bare overser denne (mannlige?) abortfanatikeren, (og dine egne noe håpløse kommentarer på denne personens innlegg), så tenker jeg at det er på tide at du skaffer deg sikker prevensjon.

Du har havnet i to vanskelige situasjoner, der du tok valg som du nå tenker ikke var helt dine. Jeg tror jeg skjønner at man kan komme i slike situasjoner, jeg hadde kanskje gjort det samme da jeg var 21. Du har sikkert din bakgrunnshistorie, mitt råd er at du blir bedre kjent med deg selv, slik at du unngår å oppleve dette igjen. For framtiden må du ta bedre vare på deg selv, og mer ansvar for deg selv, slik at du kan føle at det som skjer med deg er noe du selv bestemmer over.

Det som har skjedd, har skjedd, ikke pisk deg selv for det nå.  Du er mer verdt enn at menn skal avgjøre din skjebne og fremtid, ta tak i eget liv, skaff deg hjelp for å bearbeide det du har vært gjennom og sørg for at det som skjer er ditt valg!

 

Anonymkode: 82d14...bcd