Hva gjør vi med 10-åringen som lyver om alt?

[Anonym bruker]

Jeg er så lei. Hun lyver om alt mulig rart. Virker som om det er for å redde sitt eget skinn og ikke stille seg selv i dårlig lys.

Jeg har null tillitt til henne akkurat nå, også blir hun sur for at hun ikke blir trodd på ting.

Hva kan vi gjøre for å få slutt på dette? 

Anonymkode: 36240...1c2

[Anonym bruker]

Dette er mine tanker, og det kan hende det ikke gjelder dere;

Tenker dere skal gå i dere selv først, lyver du eller pappaen hennes/partneren din?

Hos oss er det i alle fall slik at mannen har løyet ofte, ikke nødvendigvis om store ting, er mest småting, men dette er noe ungene biter seg merke i, og også har gjort/gjør med jevne mellomrom. Det er imidlertid ikke så ofte nå mer, verken mannen eller ungene. Det eneste som jeg aldri finner ut av er hvem som stjeler penger fra lommeboka/lomma mi, for der nekter alle alltid. Det kan være både mannen og ungene.

Anonymkode: eef04...514

[Anonym bruker]

Gi beskjed om at lyving ikke er akseptabel oppførsel. Fjern noen goder/gi konsekvenser 

Anonymkode: 85a0d...ed6

[Anonym bruker]

Hvis det er for å redde sitt eget skinn må du se på hvordan dere sanksjonerer barnet. Er dere strenge? Dømmende? Sinte? Oppfarende? Klandrene? 

Jeg lyver "ofte" til mannen for å slippe kjeft! Han kan bli sint og irritert for småting.. Han er igrunnen alle overnevnte... 

Hvis barnet er engstelig for å si sannheten er det nok noe med måten dere reagerer på.. 

Anonymkode: 0df44...98a

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er så lei. Hun lyver om alt mulig rart. Virker som om det er for å redde sitt eget skinn og ikke stille seg selv i dårlig lys.

Jeg har null tillitt til henne akkurat nå, også blir hun sur for at hun ikke blir trodd på ting.

Hva kan vi gjøre for å få slutt på dette? 

Anonymkode: 36240...1c2

Fortsett som du stevner, og la henne bare være sur. Gjør det helt klart at du ikke har grunn til å tro henne på ÉN eneste ting, og at du kryssjekker alt hun sier. Så lenge hun lyver om litt, må de rundt henne behandle alt hun sier som løgn. 

Og når hun etter en uke, to eller tre, begynner å bli lei og frustrert på et litt dypere nivå enn bare furting, da tar dere den meget grundige praten om hva som skjer når man bryter ned tilliten mellom mennesker...

Anonymkode: 077d1...dc0

[Anonym bruker]

Spare the rod, spoil the child.

Anonymkode: 2cfa9...14d

[Iiiiik]

Først og fremst må du nok være litt mer nyansert. Det er klart hun ikke lyver om alt. Ser argumentet "Hvis hun lyver, så må dere si at dere ikke har tillit til henne, og at dere må kryssjekke alt hun sier". Argumentet kan jo gjerne også snus på hodet "De tror aldri på meg uansett, så hvorfor skal jeg gidde å være ærlig". 

Løgn er et utfordrende problem fordi det ikke er mulig å vite hva som er sant, når hun lyver, og hva dere oppdager. Da blir det lett et veldig dysfunksjonelt samspill mellom dere og henne. Jeg ville satt meg ned og snakket med henne om akkurat det. Ville sagt at jeg ikke liker å være den moren som ikke tror på datteren sin, og at jeg er opptatt av å finne ut hvorfor vi har det sånn. 

[Anonym bruker]

1 time siden, Iiiiik skrev:

Først og fremst må du nok være litt mer nyansert. Det er klart hun ikke lyver om alt. Ser argumentet "Hvis hun lyver, så må dere si at dere ikke har tillit til henne, og at dere må kryssjekke alt hun sier". Argumentet kan jo gjerne også snus på hodet "De tror aldri på meg uansett, så hvorfor skal jeg gidde å være ærlig". 

Løgn er et utfordrende problem fordi det ikke er mulig å vite hva som er sant, når hun lyver, og hva dere oppdager. Da blir det lett et veldig dysfunksjonelt samspill mellom dere og henne. Jeg ville satt meg ned og snakket med henne om akkurat det. Ville sagt at jeg ikke liker å være den moren som ikke tror på datteren sin, og at jeg er opptatt av å finne ut hvorfor vi har det sånn. 

"Sette seg ned og snakke" er sikkert prøvd, altså! 

Anonymkode: 077d1...dc0

[Anonym bruker]

Vi bruker å si at vi ikke blir sinte dersom de sier sannheten, men dersom det kommer frem senere at de løy blir vi derimot sinte/skuffet. 

 

Dette har fungert veldig godt hos oss. Hjemmet skal være en trygg arena for å kunne si sannheten.

Vi snakker selvsagt om hendelsen, uansett  Men hvordan den snakkes om kommer an på barnet.

Anonymkode: 35f0d...534

[Iiiiik]

33 minutter siden, Anonym bruker skrev:

"Sette seg ned og snakke" er sikkert prøvd, altså! 

Anonymkode: 077d1...dc0

Sikkert, men dog tydeligvis uten ønsket resultat. Da kan man selvfølgelig konkludere med at å snakke ikke fungerer, og at man må gjøre noe annet. Problemet er bare at løgn er vanskelig å regulere, for man risikerer å mistro barnet når det forteller sannheten, og å tro på barnet når det lyver. Det er klart samtalen kan følges opp av konsekvenser, avtaler osv, men det er uansett viktig med den nokså beherskete samtalen der barnet forstår hva som skjer når det blir tatt i løgn hele tiden. 

[Iiiiik]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vi bruker å si at vi ikke blir sinte dersom de sier sannheten, men dersom det kommer frem senere at de løy blir vi derimot sinte/skuffet. 

 

Dette har fungert veldig godt hos oss. Hjemmet skal være en trygg arena for å kunne si sannheten.

Vi snakker selvsagt om hendelsen, uansett  Men hvordan den snakkes om kommer an på barnet.

Anonymkode: 35f0d...534

Uff, det kan være en "farlig" vei. Jeg hadde en venninne som hadde den avtalen med moren sin. Hun fortalte moren at hun hadde hatt sex rett før hun ble 13. Hun fortalte at hun hadde blitt dritings da vi var 14. Hun fortalte at hun hadde haiket med en mann som prøvde å voldta henne da hun var 15. Hun fortalte om uttalt skulk da hun var 16. Selv som ungdom selv forstod jeg at moren var på gale veier ved å skulle godta alt jenta fortalte selv. 

Jeg sier at jeg ikke kan love at alt er greit selv om de forteller det selv, men at reaksjonen blir mye sterkere hvis de først lyver, og deretter kommer det frem at de har gjort noe de ikke burde. 

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Iiiiik skrev:

Problemet er bare at løgn er vanskelig å regulere, for man risikerer å mistro barnet når det forteller sannheten, og å tro på barnet når det lyver. 

Ja, det var vel NETTOPP det som var poenget mitt. At akkurat dette skulle barnet få lære, learning the hard way: hvis du lyver, følger det at folk ikke tror deg de gangene du snakker sant. Og det er kun du selv som kan "regulere" løgnene. Og der fins kun én måte å "regulere" dem på; det er ved å eliminere dem.

Anonymkode: 077d1...dc0

[Iiiiik]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ja, det var vel NETTOPP det som var poenget mitt. At akkurat dette skulle barnet få lære, learning the hard way: hvis du lyver, følger det at folk ikke tror deg de gangene du snakker sant. Og det er kun du selv som kan "regulere" løgnene. Og der fins kun én måte å "regulere" dem på; det er ved å eliminere dem.

Anonymkode: 077d1...dc0

Det var ikke det som var poenget mitt i hvert fall. Ditt poeng er omtrent som faren til Emil sitt. "Du gjør så mange hyss uansett, at det er like greit å gi deg juling på forhånd". Det reduserer ikke forekomsten av hyss. Ei heller av løgn. Hvis barnet mistros på alt det gjør, vil det like gjerne fortsette å lyve. Poenget mitt er at foreldrene og barnet må finne en måte å kunne ut av floka på, og at det neppe skjer ved at foreldrene kontrollerer mer og mer og mistror i stadig større grad. 

[sug lut]

14 timer siden, Anonym bruker skrev:

Dette er mine tanker, og det kan hende det ikke gjelder dere;

Tenker dere skal gå i dere selv først, lyver du eller pappaen hennes/partneren din?

Hos oss er det i alle fall slik at mannen har løyet ofte, ikke nødvendigvis om store ting, er mest småting, men dette er noe ungene biter seg merke i, og også har gjort/gjør med jevne mellomrom. Det er imidlertid ikke så ofte nå mer, verken mannen eller ungene. Det eneste som jeg aldri finner ut av er hvem som stjeler penger fra lommeboka/lomma mi, for der nekter alle alltid. Det kan være både mannen og ungene.

Anonymkode: eef04...514

Jøss, for en familie. Den ene voksne lyver så ofte og så dårlig at ungene avslører det, og dere stjeler fra hverandre?

[Anonym bruker]

53 minutter siden, Iiiiik skrev:

Det var ikke det som var poenget mitt i hvert fall. Ditt poeng er omtrent som faren til Emil sitt. "Du gjør så mange hyss uansett, at det er like greit å gi deg juling på forhånd". Det reduserer ikke forekomsten av hyss. Ei heller av løgn. Hvis barnet mistros på alt det gjør, vil det like gjerne fortsette å lyve. Poenget mitt er at foreldrene og barnet må finne en måte å kunne ut av floka på, og at det neppe skjer ved at foreldrene kontrollerer mer og mer og mistror i stadig større grad. 

Men så leste du heller ikke det første innlegget mitt, du kicket bare på én del av det.

Anonymkode: 077d1...dc0

[Iiiiik]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Men så leste du heller ikke det første innlegget mitt, du kicket bare på én del av det.

Anonymkode: 077d1...dc0

Jeg leste det, og det kan hende vi i sum ikke er så uenige, men jeg er altså uansett ikke enig i at det er en god strategi å kjøre knallhard mistillit i to-tre uker, for deretter å få barnet med på en samtale om hvordan snu ting. 

[the amazing spidermamma]

3 timer siden, Iiiiik skrev:

Uff, det kan være en "farlig" vei. Jeg hadde en venninne som hadde den avtalen med moren sin. Hun fortalte moren at hun hadde hatt sex rett før hun ble 13. Hun fortalte at hun hadde blitt dritings da vi var 14. Hun fortalte at hun hadde haiket med en mann som prøvde å voldta henne da hun var 15. Hun fortalte om uttalt skulk da hun var 16. Selv som ungdom selv forstod jeg at moren var på gale veier ved å skulle godta alt jenta fortalte selv. 

Jeg sier at jeg ikke kan love at alt er greit selv om de forteller det selv, men at reaksjonen blir mye sterkere hvis de først lyver, og deretter kommer det frem at de har gjort noe de ikke burde. 

Men mange gjør jo sånne ting, de lar bare være å fortelle det. 

Man trenger ikke å si at alt er greit, men hvis man vet at man får en bøtte kjeft hvis man forteller om noe som man vet ikke er helt greit, kan det være mange som velger å ikke si noe eller lyve. 

[Iiiiik]

12 minutter siden, the amazing spidermamma skrev:

Men mange gjør jo sånne ting, de lar bare være å fortelle det. 

Man trenger ikke å si at alt er greit, men hvis man vet at man får en bøtte kjeft hvis man forteller om noe som man vet ikke er helt greit, kan det være mange som velger å ikke si noe eller lyve. 

Jada, jeg er enig i at det er langt bedre at de tør å være ærlige. Tror bare ikke "Jeg blir ikke sint hvis du forteller meg det selv" er en fornuftig avtale. 

[Anonym bruker]

21 minutter siden, Iiiiik skrev:

Jeg leste det, og det kan hende vi i sum ikke er så uenige, men jeg er altså uansett ikke enig i at det er en god strategi å kjøre knallhard mistillit i to-tre uker, for deretter å få barnet med på en samtale om hvordan snu ting. 

Det blir neppe nødvendig å holde i tre uker. Neppe i to heller. Men jeg kjørte en hestekur på en av mine da han var 7-8 år, det holdt med litt under en uke. Man merker meget godt når barnet begynner å bli såpass "mør" at praten skal tas.

Jeg er blant dem som faktisk tror på at "naturlig konsekvens" er noe man lærer av. Og konsekvensen av å være upålitelig er at folk, tja, ikke stoler på deg? Da er det bedre å møte dette hjemme, hos mamma, som faktisk GIDDER å plukke det av en, enn å stå utskutt og venneløs i 10.klasse når venninnene er skitlei av å høre på skrøner.

Anonymkode: 077d1...dc0