Ønsker råd fra de med erfaringer

[Anonym bruker]

Etter noen års ekteskap og unger som etterhvert klarer seg selv lurer jeg på når gløden og lidenskapen skal komme tilbake hos min livsledsager. Har gjort det noen år. Begynner å miste troen på at dette noen gang vil komme tilbake. Akkurat som om ting har endret seg for godt. Vi er nå begge på slutten av 30-tallet.

Det koster å ha barn. En blir sliten/utslitt, trøtt, har mindre ork og tid. Ei bok, TV eller mobilen kan gå ut i nattetimene selv etter lange dager. Stearinlys, dempet belysning, musikk, sexy undertøy, overraskelser, rollespill, utfordringer, ofre seg etc. er det derimot ikke ork til. Heller ikke på ferier. År etter år. A4 er greit nok, eller til og med stabiliteten selv ... dvs. for henne. Og greit nok er det faktisk, men det er et stykke igjen til jeg får sommerfugler i magen.

Det er ingenting i veien med det som er bra - for det er bra. Forholdet vil bestå selv om alt skulle fortsette som pr i dag ut livet. Men det oppleves urettferdig å ikke skulle få leve ut en viktig del av seg. Det er virkelig snakk om et savn etter alle disse årene. En kan bli gal av mindre til tider, virkelig oppgitt og en blanding av lei seg/nedenfor. Ingen tvil om at det påvirker familielivet.

Jeg er ikke ferdig med den lidenskapelige delen. Den delen som kanskje ikke er helt A4. Jeg kan "ofre" meg til krampa overtar om det skulle trengs. Det er ren nytelse å få ta del i den andres reise. Hørte en gang på radioen at kjærlighet er å gi men ikke kreve tilbake. Og for all del - men det hadde vært hyggelig med en payback hvert skuddår. Tanken på å bli hørt eller sett, leve litt på kanten (noen minutter), gir meg følelsen av å leve. For min bedre halvdel er det total turn off. "Right here right now" blir sannsynligvis møtt med "du sjerp deg". Det var den kvelden.

Vi har snakket om dette mange ganger. Noen ganger blir det bot og bedring i noen dager/uker, men kanskje oftere og oftere skjer det ingenting. Elskerinne "på si" har vært tema, opptil flere ganger. Er dette løsningen? Vi er enige om at swingers antagelig ikke er veien å gå. Ingen av oss tenner på tanken ved å se den andre.

Dersom vi skulle begynne å leve ut egne lyster hver for oss er vi enige om at dette ikke er noe vi vil fortelle den andre, men heller ikke lyve om. Er dette mulig? Jeg frykter at den ene vil bli mistenkelig på den andre så fort en blir forsinket hjem fra handletur, jobb, trening osv. Dessuten er det ikke så mye tid å ta av i en travel hverdag med jobb og barn. Hvor finner og møter jeg den rette elskerinnen? Fast eller bytte jevnlig? Hvordan er det å gå rundt etterpå, evt. også redd for å ha pådratt seg overførebare sykdommer? Hvordan føles det å leve ut et savn med noen andre enn din livsledsager? Hvordan blir samlivet påvirket? Hører gjerne fra de med erfaringer på området.

Vit at ethvert råd, forslag, tips vil bli satt stor pris på.

Anonymkode: afe77...cd1

[Anonym bruker]

Hva om dere forsøker å gå til sexolog sammen først? Det er mange ting man kan gjøre for å finne tilbake til nærhet i forholdet og for å få økt lyst på hverandre igjen. Jeg tror noe av poenget er å da nærme seg hverandre uten at det ligger noe press eller forventning om sex, at man avtaler at man ikke skal ha sex, men nærhet i så og så lang tid. Men det kan nok en sexolog hjelpe dere med. Det går vel også på å prøve å se den man opprinnelig falt for i den man nå deler livet med. På noen områder er dere sikkert mye forandret, på andre områder er dere de samme og deler mye felles goder.

Ellers kan du google oxytocin + tilknytningshormon + massasje + sex, så vil jeg tro du får opp en del teori rundt det med tilknytning og lyst.

Hvis begge oppriktig ønsker å holde sammen og like oppriktig ikke har noe imot at dere har sex på hver deres kanter, da kan sikkert et åpent forhold fungere. Men det vil alltid ligge en risiko i det, både med tanke på seksuelt overførbare sykdommer og med tanke på at man kan få følelser for en sexpartner.

Jeg får inntrykk av at du ønsker mer enn bare sex, at du ønsker den emosjonelle nærheten i tillegg til den fysiske. I så fall tviler jeg på at sex med andre vil være nok for deg. Eller at det i hvert fall er større sjanse for at du da blir følelsesmessig involvert i en ny sexpartner.

Hvis du skal ut og søke deg en elskerinne, pass i hvert fall på at du spiller med åpne kort overfor en ev. sexpartner. Det er masse egoistiske menn som påstår at de er single, legger opp til at de er ute etter langvarige forhold med kvinner som ønsker seg langvarige forhold. Ikke bli en av de som bruker kvinner på den måten. Vær ærlig om hva du er ute etter, da tror jeg forutsetningene for å få et åpent forhold til å fungere er best. Da risikerer du mindre at det også får følger om ev. elskerinne føler seg bedratt og vil hevne seg osv. Ellers er det visstnok ikke vanskelig å finne partnere kun for sex på div. nettsteder, men jeg vet ikke hva de heter.

Men som sagt, jeg ville nok forsøkt sexolog før dere vurdere åpent forhold. Om ikke annet så kan det hjelpe dere til å finne gode løsninger hvis dere likevel ønsker å gå for et åpent forhold.

Anonymkode: de8f5...28d

[Anonym bruker]

Har levd som du. Mannen hadde ca 15% av det behovet jeg hadde, så jeg følte jeg sultet ihjel. Ikke bare på sex, men på nærhet, berøring og fellesskap - det går jo hånd i hånd.

Vi er ikke sammen nå, og det har reddet min psykiske helse. Å leve i "fryseboksen" unner jeg ingen.

Anonymkode: 1e251...328

[Anonym bruker]

Har dere ikke sex i det hele tatt eller er det typen sex du ikke er fornøyd med?

Hvor gammle er ungene?

Anonymkode: 69b4f...166

[Anonym bruker]

Hvor gamle er ungene, da? Jeg opplever at jeg ikke er 'tilbake' før 4-5 år etter at jeg har født. Det er noen slitsomme år - for begge. Jeg orker/vil ikke og han ønsker sterkt. Byrden med småbarn er størst hos meg (nattamming, våkenetter osv), når det er over så er fortsatt jeg den største organisatoren og før vi kommer i gjenge, noe jeg opplever at vi ikke begynner å bli før ved 3-4årsalder så går det på bekostning av kjærestelivet. Vi er begge klar over at det er realiteten for oss nå som vi har gått igang med tredjemann, og 'akkurat' kommet tilbake til oss etter nummer to (som er 4år). 

Anonymkode: af257...a8b

[Utforsker]

En stor takk til alle som har vært innom her - og håper flere legger igjen sine meninger/erfaringer!

Ungene er store nok til at de står opp selv om morgenen (>7år). Sover hele natta. Enkle å legge. Kropp og sjel har for lengst lagt bak seg den slitsomme delen som fulgte med å ha små barn.

Når det gjelder den delen som går på sex så er det ingen tvil om at jeg hadde forgudet henne om hun også hadde (oppriktig) lyst 1-3 ganger i uken. Det hadde blitt ytterligere forsterket om også hun tok initiativ til tider, og av og til også 'underholdt' sin halvdel noe alla slik hun blir ivaretatt. Dvs. den biten har dabbet av med årene ettersom det aldri kommer noe tilbake. Et kjempetap i mine øyne. Akkurat som at vi skal i hvert fall ikke bruke dette som noe lim i vårt forhold, eller la det krydre tilværelsen.

Det som også har skjedd er at jeg automatisk også tar mindre initiativ. Orker ikke flere avvisninger, eller "å ... var du der?". Er lei 'selvbetjening'. Da kan det være det samme rett og slett.

Kommer tilbake.

PS: Skriv gjerne en pm - hilsen Utforsker