"Bare" gravid

[Ásfríðr]

Er så oppgitt..

 

er i uke 14, og nå begynner folk rundt meg å finne ut at jeg er gravid. Og nå opplever jeg at identiteten min på en måte har forsvunnet. Jeg er bare gravid. Alt folk snakker med meg om er graviditeten.. ingenting annet.. det er hvordan formen er, hva barnet skal hete, hvilket kjønn jeg tror det blir.. om jeg har begynt å handle inn. Når termin er osv.. Og missforstå meg rett, hyggelig dette.. men ikke når det er det eneste folk snakker meg meg om.

 

Jeg er ikke lenger det individet jeg var før graviditeten min ble kjent. Jobb, hobbyer osv er ikke lenger ett tema. Og jeg kjenner jeg blir litt sår på dette. Jeg blir heller ikke invitert på fester, fordi jeg er gravid og kan jo ikke drikke, så da vil jeg sikkert ikke komme.. jeg får liksom ikke ta dette valget selv. Treneren min antar at jeg ikke vil være med på konkurranser, fordi jeg er gravid. Jeg får ikke ta valget selv.

 

Er som sagt bare 14 uker på vei. Og selv tørr jeg ikke glede meg noe spesielt ennå.. fordi jeg mistet forrige gang, og vil se at alt er bra på u.l før jeg greier å slappe av og glede meg. Partneren min er likedan. Og jeg kjenner veldig på at det skal bli en veldig lang graviditet om jeg ikke skal få lov til å snakke om noe annet og at det skal være det eneste man snakker om. Akkurat nå føler jeg meg bare som en stor rugemaskin, som ikke er noe annet.

 

Og hvordan formidle dette til familie og venner uten å virke frekk eller uten å virke som jeg ikke ønsker barnet? For det er jo litt mer komplisert enn som så.

[Hverdagsglitter]

Unnskyld meg, men jeg tror ikke jeg har hørt maken til større luksusproblem.

Selvfølgelig tar folk hensyn og er nysgjerrige på den ferske graviditeten din, noe det blir mindre av jo lenger du går gravid. Sett heller pris på at du har et nytt mirakel i magen, og tenk på de som ikke får muligheten til å bli spurt om hva kjønnet blir, eller hvordan de føler seg

[lillesøster skal bli storesøster]

Men hvorfor har du begynt å fortelle det til folk (utenom de nærmeste) dersom du er redd for at det skal gå galt, og ikke vil at folk skal snakke med deg om det. Det er en naturlig ting å gjøre, kanskje ikke å utelukke deg fra ting, men å snakke om graviditeten når de møter deg, de går utfra at det er det du vil snakke om. Du kan jo når du treffer folk ta initiativet til å snakke om andre ting, så blir kanskje ikke din graviditet det naturlige samtaleemnet.

Fortell treningskompis om at du gjerne ønsker å fortsette å trene, at du er i fin form, og ikke ser noen grunn til å stoppe med det. Det kan jo hende din treningskompis har andre erfaringer fra andre gravide?

[Ásfríðr]

Å ta hensyn og være nysgjerrig er en ting. Men å ikke greie å snakke om noe annet er noe helt annet.. og det er seriøst ikke snakk om noe annet. Hvordan det går på jobb, hva jeg bedriver med på fritider, vidreutdanningen og andre ting, som før var vanlige samtaletema eksisterer ikke lengre. Og bytter jeg tema, vries det tilbake til "men nå som du er gravid".. og så er det inne på samme et slikt tema igjen.

 

Og som sagt, slitsomt for meg og samboeren min, som ikke tørr glede oss enda.. vi vil ikke handle baby klær, eller baby ting enda. Vi vil ikke ha poser med masse baby utstyr. Fordi det blir bare så innmari mye værre om vi mister igjen. Alt babysnakket blir derfor ikke hyggelig, fordi vi har en sursøt bismak med det hele. Fordi vi vet hvor fort det kan snu. Og derfor har det vært godt, å få snakke om andre ting også.. pilitikk, fag, strikking, reiser, hobbyene og familien til andre. Hva de ahr for fremtidsplaner osv..

 

Og jeg aner ikke hvordan jeg skal forklare dette til folk, uten å skape dårlig steming.. Fordi jeg skjønner folk er intr. men det er for oss, og spesielt meg, vanskelig å ha fokus bare på at jeg er gravid, når hverdagen min består av mye mer, i tillegg til redsel rundt å miste.

[Ásfríðr]

Men hvorfor har du begynt å fortelle det til folk (utenom de nærmeste) dersom du er redd for at det skal gå galt, og ikke vil at folk skal snakke med deg om det. Det er en naturlig ting å gjøre, kanskje ikke å utelukke deg fra ting, men å snakke om graviditeten når de møter deg, de går utfra at det er det du vil snakke om. Du kan jo når du treffer folk ta initiativet til å snakke om andre ting, så blir kanskje ikke din graviditet det naturlige samtaleemnet.

Fortell treningskompis om at du gjerne ønsker å fortsette å trene, at du er i fin form, og ikke ser noen grunn til å stoppe med det. Det kan jo hende din treningskompis har andre erfaringer fra andre gravide?

Det er jobbsituasjonen min som gjør at det ahr blitt offentlig. Jeg får ikke jobbe i jobben min når man passerer 3 mnd.. og mine kollegaer ble derfor informert av min leder om at jeg er ut i permisjon, med litt tilrettelagt. På jobben har de bare lagt to pluss to sammen. De jeg jobber med kjenner familie/venner osv, og ryktet har spredd seg. Så det er desverre ikke selvvalgt. Hadde det vært opp til meg, hadde jeg ikke sagt noe før etter ul i uke 18.

[Cyborg]

Hei du som bare er gravid.

Du synes kanskje det var stusselig med støtte på denne forum siden? Det er fordi du rett og slett fortalte andre mødre og gravide at du fortsatt ønsker å ivareta ditt liv og dine interesser. Du fortalte at du ikke går fullstendig bananas av bebis hormoner og farge på barnevogn. Mange av oss mister hodet fullstendig (jeg var litt der jeg også) men kjenner meg veldig igjen i at man veldig gjerne vil snakke om andre ting også. Også fortalte du forresten at du trener og er med i konkurranser, det er ikke sikkert at Mamma politiet synes det er så kult. Tenke på seg selv og sånt..

Og du, gjør greia di! Tren og kos deg! Handle når det passer seg (vi ble for. Eks veldig overrasket da vi fikk vårt første barn og oppdaget at butikkene var ikke stengt ett helt år etter fødsel, og det gikk helt fint å få tak i smukker og bleier og gulpeklutet og klær tilogmed etter fødsel 😂 )

Bare si det som det er; vi føler ikke for å stresse med det baby greiene, jeg skal jo ruge nå i nesten ett år. Og jeg er fortsatt meg, kan vi snakke om noe annet?