Gå til innhold

rådvill


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Hei!

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Har så mye på hjertet..

Jeg var 21 år når jeg ble stemor/bonusmor. Han som nå er min ektemann har to barn fra før. De var den gang 5 og 8 år. Vi har nå to felles barn på 3,5 og 5 år. Jeg har vært stemor/bonusmor i syv år. 

 

Det er vanskelig å sette ord på følelsene. Selv etter så mange år er følelsene mine nesten like kaotiske. For en eller annen merkelig grunn trodde jeg det skulle bli bedre å få felles barn. Tvert i mot for å si det sånn.

 

Vi har hatt barna hans 50/50 i alle år, helt til nå nylig at 15 åringen (jente) ønsker å være hos mor i mer. Vi har henne 4 dager, mens 12 åringen er forsatt 50/50.

 

Når jeg og min mann krangler er det utelukkende om han sine barn. Han er livredd for å skyve de unna, og dette skal gå på bekostning av oss tre andre. Han sine barn blir prioritert først. 

Jeg føler jeg og min mann har en god og åpen dialog. Vi finner bare ikke løsninger som kan hjelpe oss videre. Vi har stått og stanget hode i veggen i så mange år nå.

 

Jeg skjønner meg rett og slett ikke på han sine prioriteringer. At han sine barn virker så mye mer viktigere enn våres felles barn. Han går på pipestilker rundt de. Redd for at de ikke ønsker å være her hos oss. Dette resulterer i at de i mine øyne er noen forføyde og utakknemlige unger som ikke vet å sette pris på ting. 

 

Å gå fra hverandre er uaktuelt for min del. Men er ganske sikker på at han heller ønsker det enn å skyve vekk sine to barn fra tidligere. Det sier vel det meste.

Jeg sitter her helt utmattet, tom og tårekvalt...

 



Anonymous poster hash: 077d6...595
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Fortsetter under...

Hei,

 

jeg føler likt deg. Jeg har levt sammen med min "mann" og mitt bonusbarn i tre år uten at det ble bedre - men verre. Vi har nu også to felles barn på nesten tre år og åtte måneder. Jeg føler meg varje gang bonussønnen er hos oss helt utmattet og utelukket. Han er ikke hyggelig mot meg i det hele tatt og pappan sier aldrig noe om det. Pappan retter aldrig noen ting - helt sikkert av samme grund som du beskriver - han er redd at sønnen føler seg ikke velkommen. Han er snart ni. Vår datter som er seks år yngre blir rettet mye mye oftere og behandles ibland som en åtteåring. feks.: når hun slår seg i et vill lek med storebroren - så er det "sånt som hender når man leker" - at storebroren samtidigt ikke viser ett litet tegn på empati blir ikke registrert. Jeg snakket før ikke lenge siden med en psykolog fra fvk om mine følelser og engstelser også i forhold til hvordan mine egne barn kommer å oppleve dette og hvordan de kanskje tar etter storebror. Jeg fikk da høre at bonusmødre pleier å se på bonusbarna sine som u-opdragna barn. Nu mener jeg likevel at barn kan være hyggelige og viser litt takknemlighet og at de setter pris på ting man gjør og gi. Men hun mente altså at jeg må endre meg og min innstilling. Jeg må vise kjærlighet og komme med positive innspill... men det klarer jeg ikke lengre. Jeg kan ikke tvinge frem kjære følelser i meg og var eneste gang jeg prøver og føreslår hyggelige aktiviteter så møter jeg et "nei, jeg har ikke lyst".  

Jeg har endret livet totalt før at pappan og sønnen har det bra. Mine egne barn vokser opp langt fra min familje (besteforeldre, onkel,...) Den finansielle situationen er et disaster, før vi må bo der vi må bo. Det er så mange streng som drar i meg... men jeg sitter fast og kommer ikke vekk fra denne situation. Jeg vil heller ikke gå fra min samboer, men som du, vet jeg at han aldrig skulle kunne nekte sønnen sin å være hos oss når han enn vil.

Etter det samtalet med fvk fikk jeg mange søvnløse netter - jeg syns at man ger bonusforeldrene alt for lite gehør og beaktning. 

Jeg søkte lenge etter noen seriøs plattform der man kan snakke og få råd. Men det virker ikke finnes slikt. Derimot finns det et bred erbjudan av hjelp for alle de "gamle" familje medlemmer. 



Anonymous poster hash: 9039c...f51
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Hei,

 

jeg føler likt deg. Jeg har levt sammen med min "mann" og mitt bonusbarn i tre år uten at det ble bedre - men verre. Vi har nu også to felles barn på nesten tre år og åtte måneder. Jeg føler meg varje gang bonussønnen er hos oss helt utmattet og utelukket. Han er ikke hyggelig mot meg i det hele tatt og pappan sier aldrig noe om det. Pappan retter aldrig noen ting - helt sikkert av samme grund som du beskriver - han er redd at sønnen føler seg ikke velkommen. Han er snart ni. Vår datter som er seks år yngre blir rettet mye mye oftere og behandles ibland som en åtteåring. feks.: når hun slår seg i et vill lek med storebroren - så er det "sånt som hender når man leker" - at storebroren samtidigt ikke viser ett litet tegn på empati blir ikke registrert. Jeg snakket før ikke lenge siden med en psykolog fra fvk om mine følelser og engstelser også i forhold til hvordan mine egne barn kommer å oppleve dette og hvordan de kanskje tar etter storebror. Jeg fikk da høre at bonusmødre pleier å se på bonusbarna sine som u-opdragna barn. Nu mener jeg likevel at barn kan være hyggelige og viser litt takknemlighet og at de setter pris på ting man gjør og gi. Men hun mente altså at jeg må endre meg og min innstilling. Jeg må vise kjærlighet og komme med positive innspill... men det klarer jeg ikke lengre. Jeg kan ikke tvinge frem kjære følelser i meg og var eneste gang jeg prøver og føreslår hyggelige aktiviteter så møter jeg et "nei, jeg har ikke lyst".

Jeg har endret livet totalt før at pappan og sønnen har det bra. Mine egne barn vokser opp langt fra min familje (besteforeldre, onkel,...) Den finansielle situationen er et disaster, før vi må bo der vi må bo. Det er så mange streng som drar i meg... men jeg sitter fast og kommer ikke vekk fra denne situation. Jeg vil heller ikke gå fra min samboer, men som du, vet jeg at han aldrig skulle kunne nekte sønnen sin å være hos oss når han enn vil.

Etter det samtalet med fvk fikk jeg mange søvnløse netter - jeg syns at man ger bonusforeldrene alt for lite gehør og beaktning.

Jeg søkte lenge etter noen seriøs plattform der man kan snakke og få råd. Men det virker ikke finnes slikt. Derimot finns det et bred erbjudan av hjelp for alle de "gamle" familje medlemmer.

 

Anonymous poster hash: 9039c...f51

Tror du har vært uheldig med behandler på fvk, hun/han høres fordomsfull ut: "stemødre pleier å se på stebarn som uoppdragne". Det er en veldig stereotyp og ensidig måte å se ting på. Det hele er et komplisert bilde, der får ikke sjelden pleier å bidra med å være "sirkusfar" (ingen regler/grenser, alt skjer på særkullsbarnets premisser, alt skal være gøy hele tiden etc.)

Synd at du har fått så lite gehør, både hos fvk og mannen din. Jeg tror en del stemødre må være litt tøffere og tørre å kreve noe i eget hjem. Vi er tross alt en av to voksne som skal være med å bestemme og tas hensyn til i vårt eget hjem. Jeg tror vi er så redde for å være "den onde stemor" og skyve fra oss mannen, at vi går skikkelig på akkord med oss selv.

Mitt råd til dere begge: begynn å stille krav og si at ting ikke er greit. Det gjorde jeg, og endelig føler jeg at jeg har medbestemmelsesrett og blir respektert i eget hjem. Klart, du risikerer jo kanskje at mannen går, men, ønsker du å fortsette et sånt liv i uoversiktlig framtid?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...