Rollebytte - hva sier/gjør jeg?

[Anonym bruker]

Jeg trenger råd fra erfarne stemødre her, har vært sammen med kjæresten i 1 år og vi bor (og kommer til i flere år) 2 timer fra hverandre, han har en gutt på 7 og datter på 12. Jeg har 3 barn på 8,12 og 13 – begge 50% samvær. . Vi ser hverandre annenhver helg alene og når vi har lyst til å gjøre familiære ting alle sammen. Som å reise på 14 dg. ferie sammen. Alle barna går veldig fint sammen, men det har ekskalert på ett området jeg må ha noen råd til. Hans datter på 12 er en dramaqueen uten like, forresten en hyggelig grom jente jeg er blitt glad i. Men hun krever mer og mer oppmerksomhet hele tiden fra faren – faktisk kan hun ikke nå i ferien nesten ikke være med de andre barna (jeg har en jente på 12, og gutt på 13 og de tre pleier å trives sammen) å bade f.eks.

 

Nå i ferien fikk jeg vel litt nok – etter at det startet i høst med at skulle vi planlegge en hyttetur med alle sammen måtte han spørre sin datter om det var greit, dette gjentok seg flere ganger , kameler ble svelget før jeg spurte rett ut hvem som bestemte i huset der. Nå er det etter 14 dg. sammen på ferie har jeg virkelig fått sett hvor utspekulert (ubevisst/bevisst) hun er for å ha sin far for seg selv. Vi skulle spise og plutselig ut av en annen verden var hun den eneste som ikke ville spise på den restauranten, og gråt og var helt på styr. Faren snakket strengt til henne og var relativt oppgitt og gikk med på å sitte siden av henne for finne hva slags mat hun likte. Hun fikk med andre ord det hun ville – oppmerksomhet.

 

Hun var med meg på et marked med min datter og sa hun skulle kjøpe en ting der fordi faren trengte det, så skulle hun kjøpe vann for når pappa kommer er han varm. Hun er heloppslukt av å være i nærheten, skal gjøre faren til lags med d meste. Det gjør meg ingenting (tro meg – jeg har virkelig slakket av og gitt henne tid alene m fareb fordi det er viktig), men er dette normalt?

Hennes lillebror har en relativt aggresiv holdning når ting ikke går hans veg. Prøver å se om dette kan være et mønster for oppmerksomhet søsteren tar fra han. For begge barna er verdens herligste unger og jeg er helt alvorlig når jeg sier jeg er glad i de. Men for meg begynner det å bli slitsomt at hun må sitte siden av sin far når hun spiser, gikk faren opp i leiligheten for å være snill å begynne på middag i ferien, fulgte hun med. Gikk vi fra restauranter eller strand måtte hun leie sin far og min datter som har sett på henne som en god venninne begynner å trekke seg vekk og har nå gitt utrykk for å ikke ville være med på ferie mer da stesøster kun vil være med sin far. Hun har alltid vondt et sted og jeg ser faren prøver å gjøre det beste ut av alt – han er ingen dårlig far for noen av ungene. Når vi voksne (4 stk) har sittet å pratet, kan hun begynne å få faren til å se på det hun viser han og han snur da all konsentrasjonen over på henne en lang stund. 

 

Vi har hatt det så utrolig godt alle sammen, og hun (og broren) har tatt imot meg med åpne armer osv. Kameler må vi alle svelge, men jeg er seriøst bekymret for hennes oppførsel. Jeg vet hun er i puberteten, og jeg har en datter som virkelig er der – men hun har ikke det avhengighetsforholdet til meg (eller sin far). Det har virkelig gitt meg creepy følelse og jeg aner ikke hvordan jeg skal håndtere dette. Akkurat som hun skal gjøre alt det en kjæreste gjør. Det er litt feil i rollene her og jeg har saumfart meg selv om det er sjalusi fra min side. Men jeg kjenner at jeg bare sitter igjen med en ekkel følelse at noe er særdeles feil.

 

Jeg og faren snakker veldig godt sammen, men jeg vll ikke tråkke på noen tær ved å kritisere henne ovenfor faren… men merker nå at jeg trekker meg bort fra dette… Er det noen som har erfaring med slike ting? 

Anonymous poster hash: 28461...3c5

Anonymous poster hash: 28461...3c5