Gå til innhold

Min fødsel med alvorlig svangerskapsforgiftning..


Refusetosink

Anbefalte innlegg

Jeg har en historie. Og nå er det lett for mange å tenke at nok en gang kommer det et skrekkeksempel. Ja, jo, kanskje. Men nei. Historien min er forferdelig, men UTFALLET av historien min er fantastisk. Det handler nemlig om at det kan gå bra, selv når alt ser ut til å gå veldig dårlig. For de av dere som orker å lese, så er dette en historie som er umulig å gjøre kort.

 

Juni 2015 ble jeg gravid, på første forsøk. Min termin var helt i slutten av mars 2016. Fordi jeg har en stoffskiftesykdom, var jeg raskt på henvist TUL på sykehuset. Alt var som det skulle, jeg måtte bare følges opp.

 

Første trimester: jeg hadde endel kontroller fra dag 1. Stoffskiftet måtte holdes i sjakk. Første trimester gikk med til glede, kvalme og oppkast. Og endel kontroller. Men alt var fint, kun normale plager og mye spenning! Vi gledet oss enormt. Jeg var plaget av kynnere tidlig, men tilpasset meg.

 

Andre trimester: ukene gikk, og OUL kom. Gjett om vi var spente! Der inne sprellet en liten frøken, som var frisk og rask, og vokste nøyaktig etter kurven. Jeg var stadig på ultralyd, da de ville følge med på veksten en periode med dårlig stoffskifte. Alt var perfekt, og i desember slapp jeg mer sykehus, trodde jeg... Jeg hadde en lav økning på blodtrykk i slutten av andre trimester, men ingenting alarmerende. De ville bare følge med litt.

 

Tredje trimester: hva kunne gå galt nå? Vi tenkte på innspurten. Vi gledet oss! Gledet oss til planlegging, fødsel, barseltid og venting. Tenk å glede seg til å vente, hehe. Men her skulle vi begynne å få motgang. I uke 29 kommer det første ubehaget. En kveld og natt med smertefulle kynnere, som tok kraftigen tak. Jeg ble enig med legevakt om å prøve å sove, og ringe tilbake om det ikke ga seg. Etter 6 timer ga det seg, og jeg kunne sove. Vi sov lenge, og da vi våknet var livmoren helt avslappet. Men jeg registrerte at den lille var usedvanlig slapp, og tenkte at hun sikkert var utmattet etter kynnere natten i forveien. Da jeg reiser meg opp, får jeg panikk. Jeg kjenner det renner nedover beina mine, så jeg ser ned. Blod. Brunt, og mye blod. I full panikk ringer jeg legevakt på ny, og samboer gjør seg klar til å kjøre. Ved ankomst kommer vi rett inn. De finner hjertelyd med doppler, takk og lov! Men urin og blodtrykk sender meg til føden for kontroll, de vil også utelukke modning. Blodtrykk: 134/93 og 1+ protein på urin. På føden konstanterer de at det ikke er noen modning, men at det har vært en kraftig blødning. Jeg blir lagt til observasjon ut dagen, og ctg viser at sammentrekningene roer seg vesentlig. Ultralyd viser en fostervekst på -11%, men det er ikke bekymringsverdig. Vi fikk dra hjem igjen sent på kvelden, og godt var det. Det er alltid best i egen seng.

 

7 dager senere har jeg ny kontroll på sykehuset, og jeg er da i uke 30. Urin er fin igjen, og blodtrykket vaker med et undertrykket mellom 88 og 92. De sier ikke så mye, men fosterveksten er nå på -17% og de håper det tar seg opp igjen... Gjennomstrømningene ser jo fine ut. Men noe annet skal vise seg. I uke 31 viser UL en fostervekst på -23%. De beroliger oss, men sier de må følge med på hvordan lillemor trives i magen. I uke 32 er avviket på -30% og de forbereder oss på at veksten har stagnert på omlag 1500gram, noe som kan føre til tidligere forløsning om babyen ikke trives. Jeg har igjen av og på med 1+ protein, og blodtrykket har nå et undertrykk jevnt over 90. Jeg har en moderat svangerskapsforgiftning, og skal ta tiden og hvile til hjelp.

 

I uke 33 blir jeg nødt til å ringe føden. Jeg er bekymret. Jeg merker jo at magen er liten og ikke vokser, og den lille er usedvanlig slapp. Føden tar meg inn med en gang, og godt var det... Da jeg kommer inn på føden, måles blodtrykket mitt til 143/104. Dette fører til umiddelbar innleggelse, og ny UL. Ultralyd viser tydelig svake gjennomstrømninger til morkaka, som ikke klarer å levere. Det blir tatt blodprøver, men de er foreløpig fine. Etter 3 dager på føden, blir jeg skrevet ut etter en samtale. Blodtrykket roet seg litt også. En samtale som forbereder meg på at jeg er blitt dårligere siden sist, men at jeg kan dra hjem om jeg ringer så fort noe forandrer seg. Jeg skal også måle blodtrykk og urin minst 2 ganger i uka hos lege eller jordmor. Hjemme er alltid best.

 

Vi kom hjem på en onsdag. Da var jeg 33+6. Nå var det snakk om å holde den lille i magen så lenge som mulig. Uker, dager, timer. Alt teller. Hvile var stikkordet. Ligge mye, men bevege meg innimellom for å gi morkaka en lettere jobb. Torsdag var jeg utslitt. Jeg merket at ødemene presset over alt, spesielt i føttene. Da jeg våknet fredag, la jeg merke til at Høyre leggen og foten var enorm. Såppass hoven at jeg ikke turte annet enn å ringe. På telefon blir vi enige om at jeg skal hvile ut dagen. Skulle formen forandre seg, skulle jeg på ny ta kontakt. Beina mine ristet under meg, som når man fryser skikkelig. Men jeg frøs ikke. Jeg bare skalv, uten grunn. Var jeg redd? Helgen gikk, og jeg la merke til at hevelsen kom på rare steder. Søndag kveld så jeg ut som en ballong i ansiktet, og til og med korsryggen var full av vann. Jeg ville nok ikke forstå alvoret.

 

Mandag var det kontroll hos jordmor, og jeg hadde en dårlig følelse da jeg dro dit. 7 kg opp på 4 dager. Protein i urinen. Etter tre målinger av blodtrykket blir hun alvorlig, og sier rolig at hun blir nødt til å ringe fødeavdelingen på nytt. På ny er snittet 140/105. Da jeg ankommer fødepoliklinikken er det rett på UL. Blodtrykket blir målt til 175/110 omtrent. Kort tid inn i ultralyden begynner beina mine å riste igjen. Jeg prøver å sitte rolig, men det er umulig. Til slutt rister jeg fra livet og ned, og overlegen fjerner apparatet. Hun hiver seg på telefonen og får ned en jordmor, mens hun ber en sykepleier sette en veneflon på meg. Jeg skjelver, og verden forsvinner litt. Stemningen tilsa at personellet rundt meg hadde en anelse panikk, selvom de skjulte det godt. Jeg ble sendt rett opp til føden, hvor et rom var klart med jordmor og en pleier. De skrudde av lyset, og forklarte meg at jeg var så dårlig at de måtte gi meg magnesium. En stor dose skulle rett i blodet, helst innen 10 minutter. Jeg ble dårlig, og kastet opp for det meste. Undersøkelse viste modning, og en fingertuppsåpning. De forklarte at jeg ble på sykehuset frem til fødsel, og hvis det viste seg at jeg eller den lille hadde det bedre av forløsning, så var det alternativet. Vaginal fødsel var uaktuelt.

 

Jeg husker ikke så mye mer av denne dagen, men dagen etter var noenlunde oppegående. Det var en tirsdag, og jeg var da 34+5. I magen hadde jeg en liten jente som lå -38,5% under kurven. De satt meg på blodtrykksmedisiner, men kroppen responderte ikke godt. Utpå formiddagen kommer overlegen inn på rommet i hu og hast, sammen med et par andre. Det ble ikke sagt så mye, annet enn at blodprøvene mine ikke var bra, og de måtte trille meg ned på postoperativ avdeling for å sette meg på magnesiumdrypp. Krampene i beina og midjen ble hyppigere, hodepinen kraftigere og jeg kastet opp oftere. Da vi kommer ned, blir jeg satt på drypp. De satt inn en blodtrykksmåler direkte i hovedpulsåren min, for kontinuerlig overvåkning. Maskinen var stilt inn til å pipe om blodtrykket gikk over et visst nivå. Smertefult; men nødvendig. Etterhvert kommer elektrodene på brystkassa. Veneflon nr. 2 for å stoppe krampene med medisin direkte. Metningmåler på fingeren. Jeg var dårlig. Skikkelig dårlig. De ville forløse, og sa at morgenen etter ville det bli et KS. Det er noe av det siste jeg husker...

 

Det har seg slik at før en forløsning burde pasienten være stabil. Det var bare et problem. De fikk meg ikke skikkelig stabil. Jeg ristet og ristet, oftere og oftere. De stoppet det med kraftig beroligende, men de kom tilbake. Brått og brutalt kommer overlegen. Du skal inn på et akutt keisersnitt, nå. På grunnlag av truende eklampsi turte de ikke å la meg ligge lengre. 10 minutter tok det, å fylle opp en operasjonssal med 15-20 ansatte. De trillet meg inn, samtidig som jeg fikk flere støtdoser for å stoppe krampene før jeg skulle opereres.

 

Fødselen: jeg var livredd. Jeg var redd min datter skulle dø. Jeg var redd for at jeg selv skulle dø... Jeg visste at jeg nå hadde trukket det korteste strået. Inne på salen er det ubehagelig mye mennesker. Leger, jordmødre, anesti, barneleger, studenter etc. De satt spinal. Hvorfor spinal? For til tross for at blodplatene mine var synkende, og organene slet, så var det mindre risiko enn å legge meg og den lille i narkose... Jeg var klar, jeg visste at morkaka måtte ut, og da også min datter. Men alt gikk ikke helt smertefritt. Få minutter inn i operasjonen henter de ut min datter. Min lille skjøre datter på 1600 gram i uke 34. Hun skriker, med en eneste gang. Lungene virket. Jeg gråt. Vi gråt. Det var så sårt... Men så skjer det. Jeg blør, og livmoren vil ikke trekke seg sammen. Jeg forsvinner mer og mer inn i meg selv, men jeg klarer å få frem at jeg ikke får puste. Blodtrykket stuper, og jeg begynner å brekke meg. Heldigvis stopper de blødningen raskt, jeg får medisiner og blodtrykket går opp igjen. 1000 ml blod på 3 sekunder merkes på kroppen. Jeg blir satt på oksygen, da jeg sliter med pusten. De stifter meg sammen, og triller meg ut...

 

Etter boka skal dryppet stå minst 24 timer etterpå. Det var også planen, om jeg ble bedre. Jeg var i så dårlig forfatning at jeg ble lagt til overvåkning på intensivavdelingen. Jeg ble koblet opp. 4 drypposer, kateter, elektroder, 5 venefloner, 1 arteriekran, 1 oksygen maske, 1 maske med fuktighet, blodtrykksmåler, metningsmåler. Jeg måtte på ny få en hestekur med magnesium; kroppen sviktet. 4 dager ble jeg liggende på intensivavdelingen under overvåkning. På denne tiden hadde jeg metningsfall, infeksjon i kroppen, CT grunnet mistanke om blodpropp, lungebetennelse og utallige kramper.

 

Jeg kom tilbake til føden 4 dager senere. Fortsatt som pasient, men mindre kritisk. Da skulle jeg få kroppen til å fungere. Klare å sitte igjen, stå igjen og gå igjen. Ikke minst bli frisk. Jeg var jo ikke frisk, jeg var bare ikke kritisk lengre. Enda så sliter jeg med å bli frisk, 5 måneder etterpå. Men det bedrer seg. Og jeg er takknemlig. Jeg lever.

 

Hva med min datter? Jo, min datter var prematur og veldig dysmatur for alderen. Men hun var frisk! Hun pustet selv fra dag 1. Hun lå noen timer i lys noen dager, for å få bukt på gulsotten. Hun lå 4 uker i varmeseng, med sonde før vi kunne dra hjem. Men hun var frisk! Etter 5 uker i magen uten næring, hadde hun ingen varige mén. Den dag i dag er hun 5,5 måned gammel, og veier 5700 gram ♡ Hun har en akutt operasjon bak seg, og er den tøffeste jeg vet om.

 

Morkaken er obdusert. Den hadde en total svikt. Blodpropper og infarkter, og virket rett og slett ikke.

 

Ja, på en måte er det en skrekkhistorie. På en annen måte ikke. Mot alle odds, så gikk dette bra! Vi gikk igjennom kanskje det verste av det verste når det kommer til graviditet og sykdom. Og vi trosset det. Jeg skal ikke legge skjul på at det har vært ekstremt tøft, men selv de alvorlige situasjonene kan gå bra. For jeg vet det, at jeg har fått et ekstra liv. Min datter har fortsatt en mor. Min samboer har fortsatt en kjæreste. Og en god stund, så det det ut til at det skulle gå andre veien. Men det gjorde det ikke! ♡ Idag er vi en lykkelig familie; med en lykkelig baby! Vi har masse fine mennesker i hjertene våres, som hjalp oss på vår vei. Helse Norge har kommet langt.

Endret av Refusetosink
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...