Gå til innhold

Rettssak neste..


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Det første jeg må få sagt tydelig: Jeg som mor ønsker at barnet mitt skal få bli kjent med pappaen sin (så lenge dette er til det beste for barnet så klart), få en nær relasjon til han og ha jevnlig med samvær slik at barnet blir trygg på pappaen sin - og motsatt. Dette er svært viktig for meg, og er hovedmålet mitt i denne saken.

 

Det andre jeg må si: Jeg skriver her i håp om å få noen gode og reflekterte råd og tilbakemeldinger. Usaklige kommentarer blir ikke besvart. Takk på forhånd til dere som tar dere tid å lese og eventuelt svare meg. Og beklager, men dette tror jeg blir et langt innlegg..

 

Saken er den: Jeg har to barn med to forskjellige fedre. Eldste barnet mitt er fire år, og har en fantastisk pappa som jeg beundrer, og som fortsatt den dag i dag er min aller beste venn. Vi var sammen i mange år, men det skjærte seg da sønnen vår bare var noen måneder gammel. Vi var ganske unge da vi ble foreldre, og pappaen var ikke klar for det på den tiden. Nå har han sønnen sin to dager den ene uka (på overnatting) og tre dager den påfølgende uken. Vi finner også av og til på ting sammen med begge barna i helgene. Dette fungerer kjempefint, og vi har samarbeidet godt fra så og si første stund. Tross uenigheter og konflikter oss to i mellom (har selvsagt vært tøffe tider innimellom) så har vi aldri sluttet å samarbeide og fokusere på sønnen vårt sitt beste. Jeg har også svært god kontakt med familien hans.

 

For ca. ni måneder siden ble jeg mamma på nytt til enda en nydelig gutt, men denne gangen med en annen mann. Vi var kun kjærester inntil nylig (vi var sammen ca. ett år) da jeg valgte å gå fra han. Dette har jeg prøvd mange ganger tidligere, men etter å ha fått lange taler om at han skal endre seg og bli en bedre kjæreste, har jeg hatt vanskelig for å gi slipp på håpet. Men nå er det helt over, og det har vært slutt i ca. tre måneder.

 

Disse månedene (egentlig siste året..) har vært et helvete. Barnefar til yngste barnet mitt er ingen enkel person, sett fra mitt ståsted (og andres..). Mye av dette vil jeg påstå skyldes hans tøffe og urettferdige barndom med omsorgssvikt fra han var liten (mor var rusmisbruker), og et tungt rusmisbruk selv fra han var ca. 17-22 år. Han var svært dårlig de siste årene han ruset seg. Han var uten hjem ett år (sov ute og hos kompiser), og han har også sonet for medvirkning til kidnapping. Jeg dømmer IKKE barnefar ut fra fortiden og oppveksten hans. Jeg er derimot stolt over at han i dag er rusfri (hva han er per dags dato vet jeg jo ikke, men mens vi var i et forhold var han helt uten rus), og har fast jobb.

 

Men bruddet var stygt. Han ble veldig såret og har kjempet for meg og oss lenge, uten hell. Nå tror han på toppen av det hele at jeg er gått tilbake til eksen min, altså pappaen til eldste barnet mitt, og dette gjør han svært ustabil, bitter, sjalu og hevngjerrig. Og dette får jeg nå svi for.

 

Han har hatt et variert engasjement i vår felles sønn og samværet med han. Det har gått opptil to uker før jeg har hørt fra han, men etter at det ble helt over har han kommet én dag hver uke (bortsett fra to ganger da han den ene gangen var fyllesyk og en gang da han ikke møtte opp). Samværet foregår hos min mor foreløpig som en midlertidig løsning (håper jeg..), da barnefar er veldig frustrert og skaper konflikt i møte med meg. Dette gjør at jeg ender opp med å bli kjempelei meg og veldig fortvilt hver gang vi treffes pga. ting han sier. Derfor har min mor (og jeg) ønsket å skåne meg for dette til barnefar har roet seg. Min mor er helt fantastisk, og stiller så opp for meg og barna mine! Hun, på lik linje med meg, ønsker at sønnen min skal bli kjent med pappaen sin, og har derfor gitt barn og far denne midlertidig løsningen og muligheten.

 

Men barnefar er ikke samarbeidsvillig. Han krever og krever, uten å være villig til å møtes på halvveien, inngå kompromisser og prøve å komme til den beste løsningen for oss alle. Den siste konflikten, og den siste gangen vi hadde kontakt, var over SMS for ca. syv uker siden. Da fikk jeg en melding der han spurte om han kunne få ta med seg sønnen vår til familien hans på besøk (jeg har ingen kontakt med familien hans, da de tydelig har tatt parti i saken og ikke tatt kontakt med meg siden fødselen). Forrige gang barnefar fikk ta med seg sønnen vår på besøk uten meg fortalte barnefar at han hadde begynt å gråte og blitt redd. Jeg syntes derfor det var veldig vanskelig å skulle si ja til dette igjen, pga. barnets reaksjon forrige gang. Jeg tok dette opp med helsesøster, og hun sa hun var enig med meg: Barnet er for lite enda og er i en spesielt sårbar alder. Ettersom at far kun ser sønnen sin én time i uken og barnet er så liten, bør dette besøket vente. Barnet trenger å ha sin hovedomsorgsperson i nærheten, altså meg, samt være i trygge og kjente omgivelser. Jeg formidlet dette til barnefar på en veldig ydmyk måte, og la til at helsesøster var enig. Hun sendte også dokumenter han skulle få lese. Videre skrev jeg også at jeg ikke ønsket å være vanskelig, og at vi måtte prøve å samarbeide så godt vi kan for sønnen vår sin del og at han bør komme oftere (da foregikk samværet hos meg). Det jeg fikk som svar (i ni meldinger etter hverandre..) var at jeg var en stor egoist, satte mine egne behov fremfor barnet vårt, at "skinnet bedrar" og at jeg passet godt sammen med min eks. Dette valgte jeg ikke å svare på.

 

Etter dette har jeg ikke hørt noe fra han selv. Han begjærte meg til mekling for noen uker siden, og kom med sine krav. Han ønsker å ha delt foreldreansvar (jeg har det alene), mer samvær (har maset på han om dette i mange måneder), han ønsket ikke å ha samværet hos min mor og han ønsket faste dager. Dessverre kunne jeg ikke innfri noen av disse kravene.. Samvær foregår hos min mor som en midlertidig løsning fordi han ikke klarer å oppføre seg i møte med meg. Min mor kan videre ikke binde seg opp til faste dager da hun har to jobber, en funksjonshemmet sønn, en kjæreste, en syk mor og to barnebarn - altså et hektisk liv med mange forpliktelser. Min mor og barnefar avtaler ny dag for samvær fra gang til gang, altså fra uke til uke. Delt foreldreansvar vet jeg at han ønsker kun for å sette kjepper i hjula på meg, da dette er noe han gjør hver gang han blir frustrert og såret.. Jeg har sagt at vi kan snakke om det igjen når han får roet seg og ikke er så ustabil, men at foreløpig ønsker jeg ikke det. Jeg ønsker ikke å ta fra han retten til informasjon og deltakelse, men vet at han blir å gjøre seg vanskelig. Jeg orker ikke mer konflikter. Delt foreldreansvar blir kun (!) et tema når vi krangler om helt andre ting. Jeg kjenner barnefar veldig godt, både på godt og vondt, og vet at han er svært hevngjerrig akkurat nå.

 

I en samtale med min mor der hun forsøkte å formidle at han måtte gi meg fred siden jeg har nok (studerer sykepleien, er alene med to barn, var i praksis på den tiden og var rett og slett sliten) ble det blant annet diskutert passiv røyking. Far så ikke problemet med at barnet var hos farfar på besøk (han har også nevnt at han vil overnatte der i helgene med barnet når tiden er inne for overnattinger..) der det røykes inne 24/ 7. "Jeg har jo ikke tatt noe skade av det?!" var argumentet han kom med. Han mener altså at det er helt i orden at barnet vårt blir utsatt for ekstrem passiv røyking så lenge han får ta han med seg til faren. Han og familien mener også at jeg nekter familien å se barnet (har prøvd å ta dette opp med personene det gjelder uten hell), til tross for at jeg har vært med på mange besøk da jeg og barnefar var kjærester, og ingen av dem har kontaktet meg etter fødselen. Ingen har sendt meg en melding og spurt om jeg og barnet vil komme på besøk, eller i det minste hvordan vi har det.

 

Nå har jeg derimot fått brev fra advokaten til barnefar der det blir spurt om hvorvidt jeg kan innvilge fars krav og komme til enighet med ham. Det er veldig vanskelig for meg å komme til "enighet" når det kun er snakk om at jeg får servert krav på krav fra barnefar. For det er slik det er blitt, dessverre. Far kommer med krav og sine behov, og hvis jeg ikke kan innfri dem tar han saken et steg videre. Spesielt vanskelig blir det da jeg mener barnefar kun tenker på seg selv og sine behov fremfor sønnen vår. Jeg har nå skaffet meg en dyktig advokat, og skal i møte med henne til mandag.

 

Det skal også nevnes at far ved én anledning kom hjem til meg (ubedt) svært beruset, tok kvelertak og prøvde å ha sex med meg (mot min vilje) mens sønnen vår var hjemme. Eldste barnet var heldigvis hos sin pappa. Etter denne hendelsen innrømmet barnefar at han var svært ustabil og trengte hjelp. Han var hos en slags psykolog (miljøterapeut?) i terapi én gang etter dette, men vet ikke hvordan det er nå. Barnefar har også behandlet eldste barnet mitt ugreit flere ganger, og dette var grunnen til at jeg gikk fra han én av gangene. Barnefar tåler ikke når verken eldste barnet mitt eller vårt felles barn gråter. Han blir sint, og går rundt og kjefter og banner på seg selv. Dette har han selv sagt både til meg og min mor. Han har også kommet med mange kvasse kommentarer i fht. eldste sønnen min, vært unormalt mye opphengt i at sønnen min må ha respekt for han osv. Da var sønnen min to år.. Dette har skremt meg veldig, og jeg har skånet sønnen min lenge nå mot å treffe han. Sønnen min er mye roligere nå enn det han var før da barnefar til yngste barnet mitt var mye hos oss. Vi har endelig et hjem uten konflikter og det føles trygt og godt å være her..

 

Så ja.. Jeg søker rett og slett bare noen tanker, råd og tilbakemeldinger, evt. spørsmål på dette. Beklager hvis det ble rotete og langt. Det er vanskelig å fatte seg i korthet når noe har vært så komplisert og konfliktfylt i halvannet år. Håper noen har noen gode tilbakemeldinger for jeg er ganske forvirret og sliten i topplokket. Ønsker også å legge til at jeg ikke er perfekt og har mine feil og dårlige egenskaper. Selvfølgelig! Men føler jeg klarer å legge til side mine negative følelser om barnefar til fordel for sønnen vår sine behov! Og føler det er så urettferdig og trist, mest av alt på barnet vårt sine vegne, at far skal få bruke han som et middel i en hevngjerrig maktkamp for å gjøre livet mest mulig vanskelig for meg. Ser mørkt på 18 års samarbeid hvis dette er starten..

 

Anonymous poster hash: 09cb6...9c2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • 11 måneder senere...

ut fra det jeg ser har du gjort alt riktig. Du virker sterk og smart og setter barnet ditt først. i en rettssak tror jeg du står veldig sterkt. Lykke til! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...