En del av meg vil ut av forholdet.

[Anonym bruker]

Etter 3.5år klarer jeg fortsatt ikke knytte meg til sønnen til mannen min. Gutten var 7år da vi ble sammen og har blitt sydd puter under armene på siden han var liten og foreldrene gikk fra hverandre.

 

Tenker iblandt at kansje det hadde vert lettere hvis han var yngre??

Han er hos oss 50/50. Jeg har en gutt selv fra før, som bor 100% hos meg. Da stesønn kommer hit hakker han på han hele tiden, viser ingen glede tilbake da sønnen min synest det er gøy han kommer. Dette gjør nok ikke at jeg senker forsvare noe mer for å si det slik.

At stesønn ikke har bordskikk, rydder noe etter seg i det hele tatt og maser HELE tiden hjelper heller ikke. Kontinuerlig mas, selv da vi sier nå må du slutte for nå er det nok, gjentar han den samme tingen han har spurt om 10 ganger en gang til! Enda han vet svaret?!

 

I starten prøve jeg virkelig, var i imøtekommende med moren, jeg fant på masse gøy ting med guttene, men satt bare igjen med følelsen av utakknemlighet!

Når han ikke var hos oss og vi var på butikken, kan min sønn si ******* må også få noe! Fordi jeg har lært han å tenke på alle, har min sønn fått godtepose i bursdag deler han del 50/50 med stesønn. Hos stesønn er det motsatt, han deler ikke med mindre han MÅ. Om stesønn er på butikken, tenker han ikke tanken på de andre barna hjemme kansje vil ha noe. Stresønn er 5år eldre en min sønn!

Jeg føler ting har blitt for mye, jeg er ingen vond person, men det å bo med noen ansdres barn, er ikke lett.

Ja jeg vet "han kom med på kjøpet" og "jeg visste mannen min hadde barn fra før", men hvordan kunne jeg forestille meg hvordan det skulle bli??

 

 

Men vi har en liten jente sammen, og da det er bare oss er det fredelig og stabilt i hjemmet. Tenk om hun må gjennom det samme, jeg ønsker ikke hun skal måtte bo 50/50!

 

Det som er at jeg gruer meg til stesønn skal komme, føler alt bare ramler sammen i hjemmet da han kommer, det er surt, kjefting, jeg og mannen krangler osv.

 

Jeg blir rett og slett sliten av å ha det så ustabilt, så sliten at iblandt vil jeg mannen skal bo en annen plass da han har sønnen sin. Vet ikke hva jeg skal gjøre..

 

Anonymous poster hash: 71ac7...274

[Anonym bruker]

Kjære kjære deg!

 

Jeg opplever akkurat det samme, og det er gusomt å gå rundt å ha det slik. Man blir liksom fullstendig tappet for energi!

 

Jeg skulle ønske at jeg kunne gi deg en oppskrift på hvordan det kan bli bedre, men det kan jeg ikke. Jeg har levd slik i 8 år nå...og jeg har ligget våken mange netter i håp om at løsningen plutselig skal dette inn i hodet. Jeg har vurdert:

 

• Jeg sier at jeg ikke orker mer, og at vi må skille lag. Konsekvens: ingen av oss kan sitte på huset, noe som gjør at barna må totalt skifte hjem på alle fronter. Jeg har ikke økonomi til å kjøpe noe i samme skoelkrets alene, noe som gjør at barna må skifte skole. Og til slutt; barna må skyfles mellom to hjem

 

• Jeg ber han om å flytte ut i samværsperioder. Konsekvens: må være alene med fellesbarn - men det overlever jeg. Han har ikke økonomi til å sitte på felles hus, pluss ha et sted å være sammen med særkullsbarnet - økonomisk fiasko

 

• Jeg kjøper meg en så billig og liten leilighet i nærmiljøet som mulig, og flytter ut i samværsperiodene. Konsekvens: jeg får se mindre av barna mine, elendig økonomi, jeg kommer til å sitte der å bli mer og mer bitter og sint - noe som igjen gjør at ikke-samværsperiodene kommer til å bli pyton

 

Så....slik som sikker du også føler, så er jeg fastlåst - jeg har ingen mulighet for å komme ut av dette uten at det blir mer negativt enn positivt.

 

Så her sitter jeg.....det eneste jeg kan si er; ikke legg deg opp i hvordan han sitter, spiser osv osv...la far ta seg av det. Benytt sjangsen til å være sammen med din sønn alene de ukene stesønn er der - for da kan jo far være med fellesbarn og eget barn. Så kan du nusse og kose med sønnen din alene.

 

Jeg ønsker deg lykke lykke til - og hvis det hjelper så føler jeg med deg og vet hvordan du har det!

Anonymous poster hash: 10b8a...c0a

[Anonym bruker]

Jeg har også hatt det som dere begge, føler meg veldig igjen i følelsen av fastlåsthet, håpløshet og depresjon.

Til slutt hadde jeg kommet så langt at jeg følte på agressivitet og mange andre veldig negative følelser for både samboer og stebarn.

Vi hadde flere omganger der vi var veldig nære å gjøre det slutt, men det som reddet situasjonen her er at samboeren var i stand til å forstå meg og villig til å endre på situasjonen - når kniven kom på strupen.

Vi gikk over fra 50/50 til kun helgesamvær, pluss at han har noen ukedager han finner på noe med barnet sitt uten å ta med henne hit. Det utgjør verdens største forskjell, plutselig er det helt overkommelig! Heldigvis hadde stedatter også lyst på mer ro og bo mest på et sted.

Dette satt langt inne både hos samboeren og eksen hans (hun ville egentlig at datteren skulle bo 50% her), men som sagt, med kniven på strupen ble det en ordning. Hvis ikke hadde det blitt slutt mellom oss i nær fremtid, jeg var som sagt dypt deprimert, samt kjente på så mye mørke følelser at jeg var nødt til å gjøre noe.

Noen sjans for at dere kan være brutalt ærlige med samboerene deres og få til en endring? Min var veldig der at kunne vi ikke være en "ordentlig familie" så trengte vi ikke være en familie i det hele tatt. Men fikk han etterhvert til å forstå hvor nødvendig en endring var, samt at det finnes løsninger utenfor A4 formen dersom man er villig til å tenke alternativt.

 

Anonymous poster hash: c8634...592

[Mammasomfårdettil]

Hvilke muligheter har du? Det har surret så mye i hodet mitt i flere måneder før jeg gikk fra mannen min at til slutt satt jeg meg ned og skrev en liste.

- Hadde jeg det bedre før ham?

- Vil jeg klare det økonomisk?

- Vil han være med på "annenhver helg" oppleget?

- Vil vi klare å samarbeide? Ja, noen lunde da det kommer til å være vanskelig til tider.

 

Jeg svarte ja på alle spørsmålene, laget en ny liste med hvor jeg måtte gå først: Familievernekontoret, Bank, NAV, Fylkesman (vi var gifte). Så nå bor jeg alene med datteren vår og angrer ikke et sekund. 

 

Det er veldig veldig veldig vanskelig å bli glad i andre sine unger spesielt når faren deres og ex-en hans er uvenner... 

[titinn]

Jeg også tenker endel på dette. Jeg har det ikke bra når stebarna er hos oss, jeg er anspent, samboeren og jeg krangler mer og bi blir mer slitne. Han har to gutter på 8 og 10 som bor 50% hos oss, og så har vi tvillinger på 14mnd sammen gutt og jente. Jeg har ikke et nært forhold til stebarna og klarer ikke knytte meg til dem. Har bedre kjemi med gutten på 8 enn han på 10, der er det null. Tenker på at hva hvis vi bryter opp hva skjer da med tvillingene? Jeg orker ikke å dele 50% .. Jeg vil ha de hos meg mesteparten av tiden.. Hva med økonomien??

[Anonym bruker]

Jeg også tenker endel på dette. Jeg har det ikke bra når stebarna er hos oss, jeg er anspent, samboeren og jeg krangler mer og bi blir mer slitne. Han har to gutter på 8 og 10 som bor 50% hos oss, og så har vi tvillinger på 14mnd sammen gutt og jente. Jeg har ikke et nært forhold til stebarna og klarer ikke knytte meg til dem. Har bedre kjemi med gutten på 8 enn han på 10, der er det null. Tenker på at hva hvis vi bryter opp hva skjer da med tvillingene? Jeg orker ikke å dele 50% .. Jeg vil ha de hos meg mesteparten av tiden.. Hva med økonomien??

Vet dette ikke er helt ett svar på spørsmålet. Men jeg var det barnet som stemor skyldte på for at pappa og henne kranglet. Jeg gjorde stort sett aldri noe galt og var høflig og alt. Men hadde min periode I tenårene etter å hele tiden Være uønsket. Men rett etter jeg flyttet ut så kunne hun ikke skyld på meg lenger og de gikk fra hverandre.

 

Poenget mitt er se litt på deg selv og hva du kan Gjør for å forbedre situasjonen...

 

Anonymous poster hash: 38b23...88a

[Anonym bruker]

Etter 3.5år klarer jeg fortsatt ikke knytte meg til sønnen til mannen min. Gutten var 7år da vi ble sammen og har blitt sydd puter under armene på siden han var liten og foreldrene gikk fra hverandre.

 

Tenker iblandt at kansje det hadde vert lettere hvis han var yngre??

Han er hos oss 50/50. Jeg har en gutt selv fra før, som bor 100% hos meg. Da stesønn kommer hit hakker han på han hele tiden, viser ingen glede tilbake da sønnen min synest det er gøy han kommer. Dette gjør nok ikke at jeg senker forsvare noe mer for å si det slik.

At stesønn ikke har bordskikk, rydder noe etter seg i det hele tatt og maser HELE tiden hjelper heller ikke. Kontinuerlig mas, selv da vi sier nå må du slutte for nå er det nok, gjentar han den samme tingen han har spurt om 10 ganger en gang til! Enda han vet svaret?!

 

I starten prøve jeg virkelig, var i imøtekommende med moren, jeg fant på masse gøy ting med guttene, men satt bare igjen med følelsen av utakknemlighet!

Når han ikke var hos oss og vi var på butikken, kan min sønn si ******* må også få noe! Fordi jeg har lært han å tenke på alle, har min sønn fått godtepose i bursdag deler han del 50/50 med stesønn. Hos stesønn er det motsatt, han deler ikke med mindre han MÅ. Om stesønn er på butikken, tenker han ikke tanken på de andre barna hjemme kansje vil ha noe. Stresønn er 5år eldre en min sønn!

Jeg føler ting har blitt for mye, jeg er ingen vond person, men det å bo med noen ansdres barn, er ikke lett.

Ja jeg vet "han kom med på kjøpet" og "jeg visste mannen min hadde barn fra før", men hvordan kunne jeg forestille meg hvordan det skulle bli??

 

 

Men vi har en liten jente sammen, og da det er bare oss er det fredelig og stabilt i hjemmet. Tenk om hun må gjennom det samme, jeg ønsker ikke hun skal måtte bo 50/50!

 

Det som er at jeg gruer meg til stesønn skal komme, føler alt bare ramler sammen i hjemmet da han kommer, det er surt, kjefting, jeg og mannen krangler osv.

 

Jeg blir rett og slett sliten av å ha det så ustabilt, så sliten at iblandt vil jeg mannen skal bo en annen plass da han har sønnen sin. Vet ikke hva jeg skal gjøre..

 

Anonymous poster hash: 71ac7...274

Lenge siden du skrev inn her, men fant du en løsning som du trives med?

 

Vi gjorde også som en annen har svart her inne, vi kuttet ned samværet. Det var fordi ingen hadde det bra med ordningen som var. Det påvirket alle, og det på en negativ måte. Faren måtte dessverre "ofre" tiden sin sammen med sitt barn. MEN, jeg våger å påstå at vi alle har det bedre i dag. Barnet er her bare 1 helg i mnd, og er dermed mer hos mor hvor vennene også er. Faren har daglig kontakt, og står fritt i å finne på ting sammen med h*n. Våre fellesbarn er blitt mer harmoniske og det er generelt mer ro i hjemmet.  

Vi slet med totalt ulik oppdragelse, mye grining, utakknemlighet, anspenthet osv osv. Altså ikke god grobunn for godt oppvekstmiljø for verken særkull eller felles.

 

Av og til er det slik i livet at voksne må ta tøffe valg. Faren her måtte ta et utrolig tøft valg. Det er ikke alt i verden som er rettferdig og det føler nok faren på. Men han er også voksen og vet at de valgene han har tatt i livet, har skapt den tilværelsen han har nå. Han har selv valgt å få barn, han har valgt å skille seg, han har valgt å få en ny familie, han har valgt sine kamper. Og valgene måtte han ta ut fra hvilke forutsetninger som eksisterte: ingen av hans barn hadde det bra, en eks som ikke ville samarbeide og som motarbeidet ham ved å bruke barnet som en brikke i dette spillet, hvor er det best å bo, den økonomiske situasjonen (må betale vesentlig mer i bidrag), samhold (søskenforhold, forhold mellom han og barnet) mm.

 

Husk at det finnes løsninger, HI, på tross av at alt føles fastlåst!

 

Håper du har det bedre nå i dag, HI.

 

Anonymous poster hash: 036c3...42d

[Hlfe]

Hei,

Jeg er helt ny på denne blogg og håper å finne noen uppmuntrande tanker.

Jeg har vært bonusmor i tre år. Då jeg og samboeren min ventede barn flyttet jeg til Norge og ga opp min karriere da kjæresten min har en gutt fra ett tidligere forhold. I begynnelsen virket allt gå på ett sett rett vei. Sønnen og jeg begynte å bli glad i hverandre og han gladde seg til å få en lillesøster. Forholdet mellan min samboer og hans eks har vært og er veldig vansklig. Selv om det var hun som gjorde det slutt pga en annen mann så var det ikke greit at han selv gikk videre og byggde seg en ny familie. Jeg tror at hun gjorde alt før å sabotere før min og sønnens relasjon. Rett innen fødselen av min datter fortalte hon sønnen som da var 5 år at han egentligen hade hatt ett syskon om den ikke hade dødd i magen hennes. Deretter ble hans forhold til meg veldig vanskelig og gleden over det ventede baby forsvant. Forholdet mellom gutten, datteren min og nå en liten sønn er bra og de er glad i hverandre, men jeg blir nesten total ignorert.    

Moren krevde tidligt at jeg ikke få være tilstede om det er hendelser i skolen eller andre aktiviteter som man egentligen går til som familje. Hon hilser ikke på barna mine når de møts under hentingen av gutten. Og hon nektet å hilse på meg. Så vi har faktiskt aldrig snakket med hverandre. Min Samboer og hon gikk lenge til familjevernkontoret for at komme overens om besøkstiden. Også da var det aldrig snakk om å inkludere mig. Hon hevde at sønnen ikke ville være hos oss så mye. Så uppdelningen ble slik at han bør være hos i fem dager og hos henne i 9 dager derpå. Det virket greit å ha dette ordnet, da det var veldig uregelmessige  besøk. Men det er fortsatt slik at disse avtal ikke følges. Då hon har en yrke med mye reising er sønnen oftest hos oss eller hos sine besteforeldre som han egentligen ikke vil være hos. Så nå er han mer og mer hos oss. Og det sliter mig ut. Jeg vet att det er gutten som det er synd for. Men jeg føler mig likevel ur stand at takle mine følelser. Jeg føler meg ofte utenforstående og som den som må takke ja til alt. Det er ofte stressig med to små barn og så ett tredje barn som ignorer mig totalt og må behandles med silkehansker. Det er mye krangling mellom mig og min samboer når gutten er hos oss, da jeg er sur og nedstemt. Jeg føler meg rett og slett ikke som meg selv. Jeg savner "rum" og jeg savner ett medbestemmelsesrett. Jeg føler meg som den slemme stemoren da jeg ikke vil har han her så ofte. Jeg sier det ikke, men kjæresten min ser det. Han spør ikke om det jeg føler eller syns. Barna går jo alltid føre. Jeg hade håp om at det blir bedre med tiden, men det blir det ikke - tvert imot. Det har nå blitt jeg som er den vrange og uforstående stemoren.