redd for å ikke bli trodd

[Alvedans85]

Med min forrige gikk slimproppen kl 7 om morgenen.

Jeg kom til sykehuset kl 11 fordi jeg uansett måtte kjøre mamma dit.

Vannet var gått.

De mente at jeg ikke fødte og sa at jeg skulle dra hjem. Det var minst 4 dager til barnet kom.

Jeg sa at barnet kom i dag og det tok en time fra meg til sykehuset. Og om jeg kjørte hjem og måtte snu i døra så ble det to timers kjøring.

Så ba de meg gå på en kafe, jeg sa grøtkvalt at stolene på kafeen ble jo våte og ødelagte, men det ville dem ikke høre på. Støvelettene mine hadde fostervann til randen og jeg var søkek våt i rumpa.

De sjekket jo riene, men på samme måte som med førstemann så ble de borte under undersøkelsen, kom noen få svake. Og hun sa at hun så på meg at jeg ikke hadde vondt nok, det var ikke fødsel. Og at det var likt forrige gang, det hørte ingen på.

Jeg gikk på benken i fødeavdelinga og la meg ned og lukket øynene. Lå i noen sekunder før en pleier tok meg i skulderen og ba meg reise meg opp, de som gikk forbi ble å tro at jeg ikke fikk hjelp. (Det fikk jeg jo heller ikke) Vaktskifte var halv4-4, det kom en eldre pleier på vakt heldigog sa at når vannet var gått så var fødselen i gang, og da begynte de å ordne seng til meg. Fikk lagt meg ned, og da måtte de bare trille sengen inn til føden, fødselen var kommet så langt at jeg ikke kunne få fødeseng med håndtak fikk jeg beskjed om. (Det hadde ikke tatt såå lang tid å bytte seng, om de bare hadde gidda å  klargjort en!)

Etter min første som var helt uten smertestillende lovet jeg megselv å ikke ha fødsel uten smertestillende igjen. Jeg synes ikke det er noe særlig.
I mellomtiden var det kommet en annen fødende og hun fikk lystgassen, jeg fikk ikke låne det på slutten engang, hun fikk ha den gjennom hele fødselen.
Fødselen var kommet så langt at smertestillende uansett ikke ville virke fikk jeg beskjed om, men jeg fikk en paracet.

Jeg frykter 4 ting, ikke selve fødselen

men er redd jeg ikke får en seng å legge meg i når jeg kommer på sykehuset. Jeg var utslitt. (Vi flytter til byen slik at vi  har kortere vei til sykehuset nå)

Jeg frykter at jeg ikke får smertelindring, og nå har jeg hatt to fødsler uten, og det er et ønske for meg å ha det. Kanskje ikke epidural, men hvertfall noe som tar toppene. Ser ingen stolthet i å ha fødet uten lindring, derimot er følelsen av å ikke bli hørt, over å ikke ha kontroll over egen fødsel vond. Er litt misunnelig på de som får bestemme selv.

Jordmoren var mye borte, stresset og egentlig ikke særlig hyggelig. Pratet lite, og virket rett og slett sur.  Med min første var jeg så heldig å  ha henne som fulgte meg opp under svangerskapet, og hun var så trivelig. Hun var såklart også mye borte, men ikke så fraværende som denne.

oppfølgingen etterpå, ang amming har også vært veldig dårlig med mine to første, og jeg fikk aldri melkeproduksjon. Jeg håper de ser mønsteret denne gangen. (Forrige gang sa de at det var ingen sammenheng, og at jeg sikkert ble å få melk nå. jeg tror nok det er litt mer avansert enn det)

Er ikke lenge siden jeg fikk positivt svar, men kjenner allerede at jeg gruer meg til selve sykehusopplevelsen, gruer meg til å bli oversett på mine ønsker.

[Makko]

Uff det høres ikke ut som du har hatt noen gode fødsler.

 

Jeg hadde en tøff fødsel med nr1, han ble tatt med vakum uten smertestillende. Jeg husker det ble svart å tenkte at nå dør vi begge to (men det gjorde meg ingenting). Prøvde å ta det opp med jm på kontroll i 2 svangerskap. Hun sa bare at det går sikkert SÅ mye bedre med nr 2!

 

Jeg søkte på nettet, leste mye og kjøpte "hypnobaby" som jeg hørte på hver kveld. - Etter en liten stund kjente jeg at redsele avtok og jeg sov som en stein (var ikke oppe på natta en gang). Når fødselen begynte fikk jeg til å gå i meg selv under riene, stengte verden ute og greide å slappe av i kroppen. Mellom riene var jeg i aktivitet. Jeg måtte veldig på do så ringte føden og fikk komme inn på et klyster selv om jeg ikke var i skikkelig fødsel (uregelmessige rier med veldig ulik lengde). Satt meg ned i bilen og riene varte plutselig 1min med 1 min mellomrom. Når vi kommer opp begynner riene å gjøre vondt jeg husker jeg sa til mannen at jeg greier ikke 4-5 timer med dette. Jm kom og da vi kom på rommet ble jeg myndig kommandert opp i senga. Jeg protesterte, vi skulle jo på badet.... Men jm skjønte mer enn meg, 10 min etterpå var gutten født i intakt forsterpose. Og jeg var i kjempeform (ikke engang øm). De var tydeligvis fulle for 45min etterpå gikk jeg ut av avdelingen.

 

Gleder meg til neste gang!

 

Om dette er noe sim passer deg vet jeg ikke, men jeg er ikke i tvil dette var "redningen" for meg. Fødselen var ikke smertefri, men avslappende på en ubehagelig måte.

[Anonym bruker]

De får ikke helt til å scanne riene mine heller. Måtte hele tiden flytte på de for å se. Med første trodde de ikke at jeg var så langt på vei i fødselen som jeg var. Etter scanningen ba de meg gå i dusjen. Men ok kan jo sjekke åpningen og da var det nesten 10 cm.

 

Anonymous poster hash: b14a3...f4e

[Alvedans85]

Tusen takk for svar <3