Gå til innhold

Samboer med barn, møtt en annen


Olanordmann

Anbefalte innlegg

Det er nok mange som kan dømme og skrive stygge ting utifra det jeg skriver her, men ber kun om fornuftige og behjelpelige svar til min situasjon. Ser ikke for meg jeg kommer til å sitte igjen med noen fasit, men dette temaet river og sliter i meg dag ut og dag inn, så kanskje det kan være greit å lufte tankene litt.

 

Har samboer og 2barn. Nåværende forhold går greit, vi krangler sjeldent, og hverdagen går rundt. Men, det føles kun som logistikk, og for min del har følelsene manglet en god stund. Har forsøkt å få pass til barna mens vi har vært på dater osv, men det ser ikke ut som det kommer noe mer følelser av det for min del. Hun elsker meg, er flink med barna, og hverdagen går rundt, men det er samtidig mye som halter. Jeg ser tryggheten i å være i forholdet, og vil jo det beste for barna mine, men skal jeg har bare ett liv og jeg klarer ikke se for meg at ting blir noe bedre. Sex er ikke alt her i livet, men jeg må nesten nevne at jeg ser på den som veldig kjedelig. Alt jeg forsøker, foreslår eller prøver å snakke om blir blankt avvist. Har mange ganger tatt opp det at jeg ser på det hele som vi bare er venner, selvfølgelig dette med sexen, og at vi må gjøre noe med alt sammen for at vi skal få det til. Men samtidig klarer jeg ikke helt å gi 100% for å prøve videre, og grunnen er det jeg skriver nedenfor.

 

Har møtt en annen, og dette er rundt 3år siden. Vi har møttes mye, kjenner hverandre inn og ut, og jeg har aldri noen gang før opplevd en sånn kjemi jeg har med hun med noen andre. Hun har lenge ønsket på at det skal bli slutt i nåværende forhold og at vi skal flytte sammen. Vi er verdens beste match sexuelt, og når jeg tenker egoistisk på det vet jeg jo at jeg bare har ett liv, og det vil jeg leve til det fulle. Jeg vil det beste for barna mine, men hva er egentlig det? Jeg føler jeg er i forholdet kun for barnas skyld og har vært det lenge, men er det riktig? VI har flere ganger forsøkt å ikke møtes på mange måneder, men i de periodene har jeg det veldig dårlig, og tenker på hun hver eneste dag. Så tar den ene plutselig kontakt igjen og når vi da møtes er det som vi aldri har vært fra hverandre.

 

Det er jo absolutt helt feil at det har pågått så lenge, og det er jo det sikkert mange vil dømme meg for, men jeg synes det er utrolig vanskelig, for ikke si umulig, å klare å gjøre enten det ene eller det andre. Det har føltes som jeg har hatt en samboer, og en kjæreste samtidig. Det høres kanskje ut som jeg har hatt både i pose og i sekk, men det har tæret veldig på. Jeg skulle ha mannet meg opp for lenge siden og valgt enten det ene eller det andre, og det har jeg forsøkt å gjøre ved å velge samboeren. Men vi havner alltid tilbake til hverandre. Per dags dato har vi ikke kontakt, og har kun hatt det sporadisk siste halve året, men jeg vet med sikkerhet at dersom jeg hadde tatt kontakt er vi igang igjen. Ikke kun med utroskap, men vi finner på ting og har det virkelig bra sammen.

 

Dette river meg i filler, men klarer ikke få hun ut av tankene. Samtidig er jeg veldig usikker på om hun kan stole på meg når hun vet at jeg har vært utro mot samboeren over tid, og hun er samtidig en sjalu jente og det har det blitt endel situasjoner ut av. Det er jo ingen garantier her i livet, men hadde jo vært forjævli å forlate familien for å sitte igjen helt alene etter ett halvår.

 

Alt dette bunner i grunn at jeg tenker på barna og er livredd for eventuelle konsekvenser for de. Det siste jeg vil er å rive de vekk fra trygge omgivelser med skole og venner.

 

Føler meg som ett monster som har monster som har gjort dette så lenge, vlle aldri hverden ha fortalt samboer om dette uansett hva det hadde endt opp med. Syns veldig synd på samboeren min, og jeg har veldig mye å gjøre opp for dersom det ikke blir noe av, selvom hun ikke vet. Det var tilfeldigheter som gjorde at jeg møtte hun andre, og hadde det gått ann å skru tilbake tiden hadde det beste vært om jeg ikke traff hun, men nå er det nå engang som det er...

 

Unner ingen andre dette, men er det noen som har vært i nogenlunde samme situasjon her??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Fortsetter under...

Gjest Familyman

Monster er du, ja. Det kan jeg være enig i.

Jeg kan godt forstå hvilken situasjon du har rotet deg opp i, og du har min dypeste forståelse.

 

Min erfaring er at uansett, å leve i noe som ikke er bra for meg, gjør det svært sjelden bra for dem som er rundt meg.

Det er en uting at du er utro over lang tid.

Tenk over hva du gjør med dine barn, og hvilken samvittighet du vil ha overfor dem i fremtiden. Tenk på din fremtidige ex, og hvor lite du kan gjøre for å redde forholdet når hun får vite, for det vil hun før eller siden.

Jeg gjorde det samme som deg, møtte en annen før mitt forhold var slutt, det angrer jeg bittert på. Ikke det at jeg gjorde som jeg gjorde, men det at jeg ikke avsluttet før jeg startet noe annet. Der gikk i midlertidig en måned fra jeg var utro til jeg ikke kunne la være å gjøre noe med det. Det var et sant helvete, følelsesmessig og i praksis, men jeg er fortsatt den jeg er, og har et greit forhold til exen og mitt barn.

Kom deg ut av der du er, snakk masse med din halvdel om hvordan du har det. Men ikke løp videre til elskerinnen din før du vet hvordan dette vil bli med barn og alt.

Kanskje dere har det fint bare dere to, men du har tydeligvis barn.

Bare litt tanker som du ba om...

Lykke til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Til trådstarter; du burde ha så respekt for din samboer at du gjør dette på en ordentlig måte. Det er helt fair å avslutte et forhold, men å ha noen ''på si'' burde du holde deg for god for. Du er redd for negative reaksjoner, noe som betyr at du vet at det du gjør her er feil.

Når det er sagt, så har jeg forståelse for at du sliter i forholdet med din samboer, vi er alle forskjellige, men jeg velger heller å være alene, enn å være i et forhold som mangler intimitet. Og det er sikkert derfor du er utro også. Men det blir ikke mer riktig å være utro av den grunn, det blir bare en unnskyldning du lager for deg selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...