Gå til innhold

Barnehagen vil sette inn tiltak mot sønnen min


Pappa83

Anbefalte innlegg

Jeg er pappa til verdens herligste gutt på snart 4 år. Han ble født en måned for tidlig, og var derfor bare litt over to kilo ved fødselen.

 

Den første tiden gikk greit, men allerede da han var fire måneder fikk helsesøster en ide om at han skulle sendes til MR av hodet, pga forsinket blikkontakt. Vi var på MR i Juni, men pga avvikling av sommerferie, så fikk vi ikke svarene på MRen før i August, noe som gjorde at første sommeren med sønnen min ble preget av bekymring og angst for resultatet:(. Heldigvis var alt fint, og vi slo oss til ro med det.

 

Han var ganske sen til å gå, begynte å stabbe seg bortover når han var rundt 18 måneder, men ellers har han utviklet seg helt normalt slik vi har oppfattet det, bortsett fra at han skjeler litt om må bruke briller og lapp på øyet pga dette.

 

Når han begynte på storbarnsavdeling i barnehagen i høst, så tok ped.leder på avdelingen opp at hun ønsket å gjennomføre TRAS-testen på han. Da hadde han gått på avdelingen i tre uker. Det tok imidlertid flere måneder før hun fikk begynt med testen, og i går hadde vi en samtale angående resultatet.

 

Det viser seg at han sliter veldig med å komme inn i lek med de andre barna, og er utrolig sjenert i tillegg. Hjemme skravler han som en foss, og har null problemer når vi møter familiemedlemmer han ikke har sett på mange måneder. Er høyt og lavt hele tiden, og leker og holder på, både med oss og alene.

 

I barnehagen er situasjonen tydeligvis annerledes, og de mente han var treg motorisk også. Derfor vil de nå kontakte Tverrfaglig pedagogisk fagteam i kommunen for å se om de kan få hjelp til at han skal bli mer trygg på seg selv

 

Jeg mener det blir feil å koble inn andre instanser, rett og slett fordi jeg mener det er barnehagens oppgave å løse dette i samarbeid med oss som foreldre. Om man kobler inn dette teamet nå, så er det bare starten på en barnehage og skoletid for sønnen min med utrednnger, kartlegging og oppfølging, for å finne en diagnose som kommer til å hefte ved han resten av livet...

 

Jeg ønsker at han skal få samme muligheter som alle andre til å studere, ta lappen, stifte familie osv. Får han en diagnose, som han selv ikke har valgt og få, men som eksperter setter på han, er jeg redd dette kommer til å ødelegge alle muligheter for han.

 

Man snakker så fint om at samfunnet vårt skal inkludere alle, og at alle skal godtas som de er. Men så fort et barn faller litt utenfor den malen som er satt på hvilken tid de skal gjøre ulike ting, så er vi i full gang med tiltak og oppfølging. Jeg synes ikke det er en riktig utvikling. Ønsker at sønnen min skal få utvikle seg i sitt tempo, med god veiledning fra oss foreldre og de i barnehagen, ikke at man kobler inn andre instanser...

 

Hvilke erfaringer har folk med dette?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg er selv utdannet førskolelærer, og jobber selv som pedleder i barnehage. Og har selv et barn med særskilte behov. Vi har vært i PPT siden 2007, og kan ikke få rost dem nok. For mitt barn hadde aldri vært der hvor hun er idag uten oppfølgingen.

 

Men det jeg reagerer litt på er at pedleder ville ta TRAS på han etter kun 3 uker. Jeg mener at dette var alt for tidelig, hvis ikke småbarnsavd ikke har hatt noen form for mistanke underveis. Det er flere barnehager som bruker TRAS på alle barn uavhengig om de trenger ekstra oppfølging eller ikke.

 

Barn utvikler seg forskjellig, rykk og napp. Du forteller at sønnen din ble født for tidlig også, noe som kan ha innvirkning på utviklingen. Det kan være vanskelig for sønnen din å komme inn som ny på storbarnsavd, hvis gruppa er satt. Men samtidig så er det pedleder og de andre voksne på avd som har ansvaret for å legge tilrette for sønnen din. Jeg synes kanskje et var litt tynt å melde til PPT så fort.

 

Jeg tenker at barnehagen burde sette inn tiltak først, for å se. Og hvis det ikke skjer noen form for fremgang, så evt henvise til PPT.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er selv utdannet førskolelærer, og jobber selv som pedleder i barnehage. Og har selv et barn med særskilte behov. Vi har vært i PPT siden 2007, og kan ikke få rost dem nok. For mitt barn hadde aldri vært der hvor hun er idag uten oppfølgingen.

 

Men det jeg reagerer litt på er at pedleder ville ta TRAS på han etter kun 3 uker. Jeg mener at dette var alt for tidelig, hvis ikke småbarnsavd ikke har hatt noen form for mistanke underveis. Det er flere barnehager som bruker TRAS på alle barn uavhengig om de trenger ekstra oppfølging eller ikke.

 

Barn utvikler seg forskjellig, rykk og napp. Du forteller at sønnen din ble født for tidlig også, noe som kan ha innvirkning på utviklingen. Det kan være vanskelig for sønnen din å komme inn som ny på storbarnsavd, hvis gruppa er satt. Men samtidig så er det pedleder og de andre voksne på avd som har ansvaret for å legge tilrette for sønnen din. Jeg synes kanskje et var litt tynt å melde til PPT så fort.

 

Jeg tenker at barnehagen burde sette inn tiltak først, for å se. Og hvis det ikke skjer noen form for fremgang, så evt henvise til PPT.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er selv utdannet førskolelærer, og jobber selv som pedleder i barnehage. Og har selv et barn med særskilte behov. Vi har vært i PPT siden 2007, og kan ikke få rost dem nok. For mitt barn hadde aldri vært der hvor hun er idag uten oppfølgingen.

 

Men det jeg reagerer litt på er at pedleder ville ta TRAS på han etter kun 3 uker. Jeg mener at dette var alt for tidelig, hvis ikke småbarnsavd ikke har hatt noen form for mistanke underveis. Det er flere barnehager som bruker TRAS på alle barn uavhengig om de trenger ekstra oppfølging eller ikke.

 

Barn utvikler seg forskjellig, rykk og napp. Du forteller at sønnen din ble født for tidlig også, noe som kan ha innvirkning på utviklingen. Det kan være vanskelig for sønnen din å komme inn som ny på storbarnsavd, hvis gruppa er satt. Men samtidig så er det pedleder og de andre voksne på avd som har ansvaret for å legge tilrette for sønnen din. Jeg synes kanskje et var litt tynt å melde til PPT så fort.

 

Jeg tenker at barnehagen burde sette inn tiltak først, for å se. Og hvis det ikke skjer noen form for fremgang, så evt henvise til PPT.

De har ikke meldt han til PPT, men ønsker å få inn Tverrfaglig pedagogisk fagteam i kommunen for å komme og observere han. Vi har fått med noen papirer hjem som vi må skrive under på for henvisning. Jeg er veldig delt. På den ene siden ønsker jeg at han skal få hjelp til å bli mer trygg på seg selv, slik at han tør å ta kontakt med andre barn. På den annen side er jeg redd for at om vi først skriver under på dette, så havner vi innen en oppfølgingsmølle som ender med en diagnose og en haug med hjelpeinstanser. Har jobbet på skole selv, og sittet i ansvarsgruppemøter, hvor det har vært oppimot 10 stk om har sittet og diskutert et barn. Dette ønsker jeg ikke for sønnen min.

 

I våres øyne har ikke vår sønn noen særskilte behov. Han er oppvakt, intelligent og undrende. Har veldig god hukommelse(husker hvem han har fått ulike ting av, leker historier fra ting han har sett på TV osv). Han kjenner igjen alle bokstavene, og kan telle til 20. Men han er VELDIG sjenert overfor andre barn, og vet som sagt ikke hvordan han skal komme inn i lek eller å spørre om noen vil leke med han...

 

Hvilke behov har ditt barn da, og hvordan har PPT hjulpet han/hun? Hvordan ser fremtiden til ditt barn ut?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver. Jeg var kjempe bekymret for at de skulle prakke diagnoser, kartlegging og tester nedover hodene våre. Vi valgte og ta i mot hjelp og mye har blitt bedre. De kommer jo først og fremst for å hjelpe til ikke sette diagnoser.

 

Mitt barn har hatt spesial pedagogisk hjelp i barnehagen i ca 1 år. Hun er 3 år nå. Hun har slitt med språk, motorisk og sosialt. Språket og motorikken har kommet seg veldig. Men det sosiale er vanskelig. Hun har derfor assistent 2 dager i uken. Og det søkes om mer. Hun har ingen diagnose, skal kanskje utredes for dyspraksi. Men det er litt vagt og kommer mest sansynlig ikke til å få noen diagnose.

Men spes ped til min datter er veldig på å gjøre henne mest mulig selvstendig, ikke gjøre henne avhengig av et støtteapparat.

 

Han fra ppt, har jeg til tider litt vanskelig for å svelge, for han bruker typiske fagutrykk og begreper som gjør at jeg føler min datter er en typisk "spesped" unge og ikke et fantastisk lite individ. Sannheten er vel at hun kanskje er begge deler, men at jeg er moren hennes og følelsesmessig involvert har disse menneskene litt lett for å glemme.

 

Ingenting er perfekt, og vi håper vi har valgt riktig. Til tider tenker jeg at hadde man sett like hardt på alle barn kunne man ga funnet avvik. Men jeg ser også at min datter ikke kommer til å få noen venner om ikke hun får litt hjelp, så vi må rett og slett stå i det.

Mitt råd er å bare fortelle dem helt ærlig hva du syns hele tiden, jeg har vært en skikkelig vanskelig mor til tider og det har jeg igjen for.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver. Jeg var kjempe bekymret for at de skulle prakke diagnoser, kartlegging og tester nedover hodene våre. Vi valgte og ta i mot hjelp og mye har blitt bedre. De kommer jo først og fremst for å hjelpe til ikke sette diagnoser.

 

Mitt barn har hatt spesial pedagogisk hjelp i barnehagen i ca 1 år. Hun er 3 år nå. Hun har slitt med språk, motorisk og sosialt. Språket og motorikken har kommet seg veldig. Men det sosiale er vanskelig. Hun har derfor assistent 2 dager i uken. Og det søkes om mer. Hun har ingen diagnose, skal kanskje utredes for dyspraksi. Men det er litt vagt og kommer mest sansynlig ikke til å få noen diagnose.

Men spes ped til min datter er veldig på å gjøre henne mest mulig selvstendig, ikke gjøre henne avhengig av et støtteapparat.

 

Han fra ppt, har jeg til tider litt vanskelig for å svelge, for han bruker typiske fagutrykk og begreper som gjør at jeg føler min datter er en typisk "spesped" unge og ikke et fantastisk lite individ. Sannheten er vel at hun kanskje er begge deler, men at jeg er moren hennes og følelsesmessig involvert har disse menneskene litt lett for å glemme.

 

Ingenting er perfekt, og vi håper vi har valgt riktig. Til tider tenker jeg at hadde man sett like hardt på alle barn kunne man ga funnet avvik. Men jeg ser også at min datter ikke kommer til å få noen venner om ikke hun får litt hjelp, så vi må rett og slett stå i det.

Mitt råd er å bare fortelle dem helt ærlig hva du syns hele tiden, jeg har vært en skikkelig vanskelig mor til tider og det har jeg igjen for.

Hva er dyspraksi egentlig? Aldri hørt om før...

 

Syntes det forøvrig var syk tidlig å sette inn hjelp på en toåring. Jeg synes til og med 4 år en en tidlig alder å skulle begynne med diverse tiltak.

 

Fikk selv hjelp av PPT i min oppvekst, uten at det nødvendigvis hjalp meg sosial eller faglig. Karakterene mine når jeg gikk ut av VGS var elt håpløse, til tross for oppfølging av PPT gjennom hele barne og ungdomsskolen... Hadde noen få "venner", men de mobbet og kritiserte at jeg gjorde, så det var vel ikke akkurat gode venner.

 

Har vært helt klar fra de i bhg sa de ønsket å hente inn hjelp fra tverrfaglig ressursteam at min sønn ikke skal bli en del av det systemet, men skal få samme muligheter som alle andre. Har også forklart at han er helt annerledes hjemme, nettopp fordi han her får mye anerkjennelse for den personen han er. Men ser jo også at han er ekstremt usikker i bhg, men det er kanskje ikke så rart når enkelte barn driver å forteller han hva han skal gjøre og ikke... Er spesielt en som er veldig "bedreviter", og i dag når jeg kom med sønnen min i bhg, så slang han med leppa til han. Personalet ser dette, og sier at han gutten er sånn mot flere... Men det er bare min sønn som tar sånt veldig ille opp, og det går igjen utover selvtilliten hans...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forøvrig synes jeg grensen for å gi barn merkelappen "spesielle behov" går altfor lavt. Om et barn er sjenert, fungerer dårlig sosialt eller slter språklig eller motorisk, så har det likevel ikke spesielle behov i mine øyne, og burde kunne avhjelpes innefor barnehage/skole uten å hente inn ekstern hjelp.

 

For en del år tilbake var det et lovforslag på bordet om å fjerne retten til spesialundervisning, fordi man mente at alle skulle kunne hjelpes gjennom den ordinære opplæringen. Dessverre gikk ikke dette igjennom. Dessverre fordi det hadde gjort at man hadde akseptert at barn er forskjellige, i stedet for å sette inn tiltak så fort noen skiller seg fra det som er vurdert som akseptert innenfor en svært liten ramme.

 

I mine øyne er de eneste som har spesielle behov, personer som overhodet ikke klarer noe som helst selv, også i voksen alder. Jeg snakker om å ikke kunne spise selv, gå på do selv, å prate eller å gå. Disse må selvsagt få den hjelpen de trenger. Resten burde få utvikle seg i sitt eget tempo

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 7 måneder senere...

Vel, selv om man vil at eget barn skal behandles som de andre, har forskjellige barn forskjellige behov. Noen barn, mitt inkludert, henger etter på noen områder og jeg ville gjerne at fagfolk hjelper og veileder slik at barnet kan hente inn forskjellen raskest mulig (så lenge det er mulig) og få utvikle sitt potensial på det meste. 

 

Det er selvfølgelig viktig å ikke sykkeliggjøre barnet men holde hodet kaldt. Likevel, mener jeg, blir det feil å nekte helt at barnet blir vurdert når det er problemer i barnehagen. Og ja, veldig tidlig med TRAS etter kun 3 uker ... 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 8 måneder senere...

Det er tydelig at du har dårlige erfaringer og sterke motforestillinger mot faglig inntreden i barns liv, hvilket lyser ganske klart gjennom allerede i overskriften "...tiltak MOT sønnen min". Det er faktisk en god del barn som trenger hjelp i forskjellige sammenhenger, og som får god hjelp gjennom slike ordninger. Saken er jo at slike tiltak skal være FOR barnet, ikke MOT det. Jeg har selv en sønn med lett CP (mildt rammet; mest fordi jeg og min samboer har stått på fra dag 1 og stimulert og jobbet med han for å hjelpe han til å oppnå sitt fulle potensiale. Vi har også sett eksempel på en gutt med tilsvarende skade, som knapt kunne åle seg frem da vår sønn begynte å gå: den gutten kunne også gå etter et år med riktig trening og stimulering). Det er ikke snakk om å ikke akseptere barna som de er, men å hjelpe dem til å utvikle seg så godt de faktisk kan; og det kan gjøres på måter barna liker, med lek og fint samspill. Den hjelpen vi får fra fagsenteret i bydelen og helsevesenet er uvurderlig for sønnen vår, og det hadde vært tungt å stå alene uten slik hjelp, så et lovforslag om å miste retten til den individuell oppfølging, slik du ønsker, er helt idiotisk sett fra vårt synspunkt.

 

Når det gjelder problemet du beskriver hos ditt barn, med at han er sjenert, synes jeg også at det er barnehagen som svikter i det tilfellet. Hvis han ikke henger etter motorisk og språklig utenfor barnehagen kan vel de sakene også bero på at han ikke tør å være med i leken de andre holder på med i barnehagen, og ikke tør å si så mye av samme grunn? Hvis han er sjenert overfor andre barn kan nok de større barna i den nye gruppa være ekstra skremmende for han. MIn samboer jobber i barnehage, og sønnen vår kan også ha problemer med å ta kontakt med fremmede barn for å leke, og min samboers respons til dette er at vi voksne må hjelpe han i gang. Dette er tydeligvis også en del av vanlig barnehagepedagogikk, så det høres ut som om barnehagen ikke helt følger opp sin del av problemet...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 måneder senere...

Hei :)

Jeg har to barn med spesielle behov, og jeg skjønner litt av det du prøver å fortelle.

Jeg er nettopp den mammaen som sitter i to forskjellige samarbeidsgruppemøter og snakker om barna mine, planlegger og gråter.. :/

Min minste er kortvokst med "tilleggsplager", om jeg kan kalle det for det.. Alt rundt han er veldig nødvendig.

Men jeg har en datter, hun er nå 12 år og vi holder fremdeles på med utreding på henne og har holdt på siden 2013

Utenom disse store møtene er jeg på andre møter og sykehusopphold nesten hele tiden. Dette river i meg.. Jeg vil selvfølgelig det beste for mine barn.. men det tar på meg som mamma når det i tillegg går utover jobben min.

Denne sommeren fikk jeg f.eks ikke fortsette i min 100% stilling (jeg hadde en midlitidig stilling), men derimot et tilbud om en 50%, som jeg selvfølgelig bare måtte ta, og sitter nå å venter på at både dagpenger og omsorgslønn skal gå igjennom og veie opp for 50%tapt lønn.. Jeg føler jeg gjør så vannvittig mye. Alt som alle i hele kommunen og alle i begge teamene våres ber meg om, men føler at ting blir fryktelig urettferdig når jeg taper på det i forhold til jobb og lønn. Det er slitsomt og det er tungt å bære på skuldrene. Men jeg håper snur seg den rette veien snart.. :)

Jeg ser også at det til tider kan slite på min datter også som har to støttekontakter og forholde seg til, og egen assistent på skolen. og samtidig blir hentet av forksjellige folk fra kommunen som skal gjøre aktiviteter eller tester med henne. Hun syns jo dette er flaut.

Hun vil mere enn noe annet være som alle andre, men det er ikke alltid like lett.

Vi har holdt på sånn nå i mange år, og man blir veldig slitne alle sammen, men samtidig for oss, så er det nødvendig. Vi vet alle at det er noe med vår datter, og det skal finnes ut.

Men den lille tingen jeg har tenkt på i mange år er at denne prosessen på min datter kunne ha blitt satt i gang mange år tidligere.

Jeg jobber i barnehage, og har den siste tiden hatt kontakt med førskolelæreren som hadde min datter på sin avdeling da hun var bare 3 år gammel. Allerede da hadde hun sett at noe ikke var som det skulle.Hun tok det opp med pedleder, men pedleder på avdeling mente ikke det samme og dermed ble det aldri tatt tak i. Ikke før hun var i skolealder.

Dette har irritert meg så lenge. For jeg som mor har visst helt fra hun var i to årsalderen at hun var veldig anderledes, og fortalte det ofte til folk rundt meg.. men ble aldri tatt på alvor.

Jeg mener at hadde de faktisk grepet inn ved 3 årsalderen, så hadde vi kanskje vært mye lengre frem i prosessen vår den i dag i dag. I stedet så min datter gå igjennom alt det hun går igjennom i dag som 7 klassing og i begynnelsen av sin pubertet. Det er overhodet ikke lett.

Jeg som mor med barn med spesielle behov, mener ikke at to års alderen er for tidlig å begynne med utreding. Husk, utreding tar fryktelig mange år. Jo tidligere man finner ut noe, jo bedre blir det for barnet og barnets fremtid i forhold til utvikling og hjelpemidler. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 år senere...

Trådstarter her.

Da var det på tide med en liten oppdatering når det gjelder sønnen min, da det har gått nesten fem år siden jeg skrev det første innlegget i denne tråden.

Da jeg startet denne tråden, var sønnen min nesten fire år, og hadde gått et halvt år på storbarnsavdelingen i barnehagen, i dag er han en gutt på 8 år, som har gått to måneder i 3.klasse.

Innlegget mitt ble skrevet i januar 2015, og når jeg ser tilbake på ting nå, så ser jeg hvor mye barnehagens oppfatning av min sønn ødela for det som skulle vært en bekymringsløs tid, hvor vi skulle nytt småbarnsperioden med han og lillesøster som faktisk ble født en måned etter dette møtet i barnehagen, 2 måneder for tidlig.

Siden lillesøster ble født så tett opptil dette møtet, og vi måtte være på sykehuset en del uker, så fikk vi ikke gjennomført noe møte med tverrfaglig team før over påske, altså i midten av April. Her var det en bedrevitende kjerring av en spesialpedagog som helt tok barnehagens parti angående sønnen min, men ingen tiltak ble gjort utenom å koble inn fysioterapeut som skulle hjelpe han med det motoriske.

Ped.leder som hadde uttrykt sin bekymring angående sønnen vår, sluttet kort tid etter, og den som overtok var Ped.lederen som sønnen min hadde hatt på småbarnsavdelingen da han begynte i barnehagen. Vi prøvde hele tiden å uttrykke at vi synes alt dette opplegget som ble satt i gang var vanskelig å forholde seg til, men det var ingen forståelse å møte.

Sommeren kom, og denne ped.lederen skulle flytte, og det kom inn en ny ped.leder som ikke hadde jobbet i barnehage før. Han var forsåvidt flink, men ting tok veldig tid angående den oppfølgingen de mente at sønnen min skulle få. Observasjon i barnehagen fra tverrfaglig team skjedde ikke før i Oktober, vi hadde møte i November hvor det ble bestemt at vi skulle henvises til PPT, men ped.leder klarte ikke å sende inn rapporten før i slutten av februar, og vi ble ikke innkalt til møte der før i begynnelsen av April. Dette var da i 2016. Etter et par møter der, med samtaler og testing, fikk sønnen min vedtak om 5 timer støttepedagog pr.uke

På samme tid ble vi henvist til habiliteringstjenesten, da fysioterapeut mente at man måtte finne ut hvorfor sønnen min var forsinket motorisk, selvom jeg selvsagt visste at det var fordi jeg hadde de samme motoriske utfordringene som barn. Dette fikk jeg også frem på møtet, og barnelegen og fysioterapeuten som observerte han var ikke veldig bekymret, men ville likevel at vi skulle komme tilbake etter at sønnen min hadde begynt på skolen.

Jeg tenkte at dette var greit, og tenkte ikke noe mer over dette før jeg leste nøye gjennom papirene som habiliteringstjenesten sendte oss. Der sto det masse "legeord" som jeg googlet, og som selvsagt gjorde meg bekymret. Jeg var i det hele tatt ekstremt bekymret for fremtiden til sønnen min i denne perioden, og husker blant annet at vi var på Danmarksferie sommeren før siste året i barnehagen, hvor jeg sto og googlet fremmedord som jeg husket i hodet fra papirene, mens sønnen min hoppet på en hoppepute med verdens største smil:(

Så kom siste året i barnehagen, og endelig kom det inn en ped.leder som hørte på oss foreldre, og som så hvilken fantastisk gutt han var. Imidlertid var vi svært lite fornøyd med støttepedagogen som skulle hjelpe han. Det var en dame langt oppe i åra, som var sykemeldt 70 prosent av det året sønnen min skulle få hjelp i barnehagen. Ped.leder var heller ikke spesielt fonøyd med henne...

I løpet av dette året tok vi det smarteste valget vi noengang har gjort, vi bestemte oss for å flytte tilbake til hjemkommunen vår, der jeg og kona er vokst opp. Vi skjønte jo som sagt aldri at barnehagen mente at sønnen min trengte ekstra oppfølging, og bestemte derfor oss med å vente med å levere sluttrapporten fra PPT i den gamle kommunen til skolen, da vi gjerne ville at han skulle få en ny start da han begynte på skolen. Om han skulle slite på skolen, hadde vi selvsagt levert rapporten til skolen, men det viste seg at vi foreldre hadde rett hele tiden.

For da han begynte på skolen, løste de såkalte utfordringene hans av seg selv. Et halvt år etter at han begynte på skolen, hadde vi vår siste avtale med habiliteringstjenesten, og de så ikke noe grunnlag for videre oppfølging. Han lærte seg å lese etter to uker på skolen, fikk masse gode venner som passer mye bedre til hans personlighet som litt tilbaketrukken. Alle elsker humoren hans, både lærere og elever, og ikke minst vi foreldre. Han spiller fotball, og er langt i fra den dårligste på laget. Under en cup i høst scoret han sitt første mål, og jeg var verdens stolteste far, når jeg tenkte på alt den unødvendige bekymringen som det såkalte hjelpeapparatet påførte oss som familie gjennom de tre årene fra januar 2015 til desember 2017.

Anonymkode: b0392...58a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...