Vil skilles med min psykisk syke mann. Hvordan blir samvær med barnet?

[Anonym bruker]

Håper noen har vært i liknende situasjon og kan hjelpe meg...

 

etter flere måneder med krangling, depresjoner hos mannen og ellers veldig pesimistisk og trist stemning har jeg begynt å tenke på skilsmisse.

Jeg blir veldig lei meg når jeg tenker på dette, men jeg ser at det blir trolig best for de fleste involverte hvis vi går fra hverandre.

For å gjøre historien kort:

- Mannen min har en diagnose. Symptomer er at han blir veldig lett deppa og tenker ofte på selvmord. Han er veldig stressa, sliten og har ofte vondt i kroppen, hodet osv...Vi har et 2 år gammel barn og det er ikke godt å se at barnet ikke kan leke med faren sin pga. alle de plagene.

 

Jeg vil ikke ta barnet fra min mann og hvis vi skal skilles, da vil jeg ha delt omsorg, men....jeg er redd for å dele 50/50....Jeg er redd for at min mann ikke klarer å passe på barnet, at barnet blir deppa selv med en så deppa far...Satidig er min mann veldig glad i barnet og det gjør ondt å tenke på å skille de to.

 

Hva skal jeg gjøre?

Jeg kan kjempe for å ha hovedomsorg og la mannen min ha barnet hver annen helg. Samtidig er jeg veldig redd fro at min mann begår selvmord hvis han ikke får 50% omsorg...For alt jeg vet kan han begå selvmord bare pga. skilsmisse også...

 

Vondt å tenke på alt dette, men jeg føler at jeg er ikke lykkelig med mannen min..jeg begynner å miste livsglede selv...

 

 

Anonymous poster hash: 0562d...aab

[Anonym bruker]

Ikke helt samme situasjon kanskje...

Men har nettopp gått fra en meget psykisk ustabil mann, det har vært en kjempepåkjenning!!
Han har flere diagnoser, men heldigvis er ikke selvmord noe han bruker mot meg, men haugevis av andre (tomme) trusler. Du kan ikke la frykten for selvmord styre ditt og ditt barns liv. Da får du sende ham på legevakten eller få ham innlagt.

Jeg ser helst at mitt barn (1 år) har minimalt med samvær med sin far slik han er nå. Han kan begynne å gråte uhemmet foran barnet eller skjelle meg ut. Ordningen er nå samvær med tilsyn en dag i uken + annenhver helg. Ingen overnatting.

Far til barnet mitt er også veldig glad i barnet slik du forteller at din mann er, men det blir irrelevant dersom han ikke kan ta vare på det. 
Barn som skånes for sin ustabile forelder har det bedre enn de som må lide for samværet.
Husk hele veien på at det dreier seg om barnets beste, ikke foreldrenes.

Du må samle styrke og ta steget! Før det går for langt og du blir helt nedbrutt.
Jeg mannet meg opp i ca et halvt år før jeg klarte å gå, og det var med hjelp fra en meget dyktig psykolog. Nå er bruddet et faktum (tok 6 mnd) og han har endelig forstått at det ikke blir oss lenger.

Ønsker deg lykke, lykke til!! Sender haugevis av støtte og varme din vei

Anonymous poster hash: abdf6...379

[alenemor2015]

 

Håper noen har vært i liknende situasjon og kan hjelpe meg...

 

etter flere måneder med krangling, depresjoner hos mannen og ellers veldig pesimistisk og trist stemning har jeg begynt å tenke på skilsmisse.

Jeg blir veldig lei meg når jeg tenker på dette, men jeg ser at det blir trolig best for de fleste involverte hvis vi går fra hverandre.

For å gjøre historien kort:

- Mannen min har en diagnose. Symptomer er at han blir veldig lett deppa og tenker ofte på selvmord. Han er veldig stressa, sliten og har ofte vondt i kroppen, hodet osv...Vi har et 2 år gammel barn og det er ikke godt å se at barnet ikke kan leke med faren sin pga. alle de plagene.

 

Jeg vil ikke ta barnet fra min mann og hvis vi skal skilles, da vil jeg ha delt omsorg, men....jeg er redd for å dele 50/50....Jeg er redd for at min mann ikke klarer å passe på barnet, at barnet blir deppa selv med en så deppa far...Satidig er min mann veldig glad i barnet og det gjør ondt å tenke på å skille de to.

 

Hva skal jeg gjøre?

Jeg kan kjempe for å ha hovedomsorg og la mannen min ha barnet hver annen helg. Samtidig er jeg veldig redd fro at min mann begår selvmord hvis han ikke får 50% omsorg...For alt jeg vet kan han begå selvmord bare pga. skilsmisse også...

 

Vondt å tenke på alt dette, men jeg føler at jeg er ikke lykkelig med mannen min..jeg begynner å miste livsglede selv...

 

 

 

Anonymous poster hash: 0562d...aab

Hei

Kordan går det? Og kordan er samvær forhold av ditt barn og pappaen sin? Eg har det samme problem nu men ikke med selvmord greie.. Men han er psykisk ustabil men er glad i barn og. Men rett og slett bare kan ikke passe på barn alene. Eg vil ikke virke som eg nekter han p se sitt egen barn men barn e såpass liten 5mnd....