Gå til innhold

En utfordrende hverdag!


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Hei alle sammen!

Jeg er ny her på denne delen av forumet, selv om magefølelsen min har tilsvart at jeg kunne vert her allerede for seks år siden, da jenta mi var to år. Min nydelige, omsorgsfulle, hjelpsomme og blide datter forsvinner foran øynene på meg *as we speak*. Jenta som alle ville være venn med, fordi hun alltid fant på så mange morsome sprell og altid var så blid, er blitt den som må stå utenfor og se på når de andre leker, fordi "hun kan ikke få være med for hun er så sint", og er den som kommer grinende hjem fordi hun ikke føler hun mestrer den sosiale biten av skolen.. Ikke DEN biten heller.. Den faglige biten er nemlig heller ikke piece of cake, selv om hun henger greit med enda grunnet en sinnsyk langtidshukommelse (korttidshukommelsen er rævva, for å si det rett ut) som gjør at hun kan hente frem "gammel kunnskap" og å få med seg litt av det som læreren driver med. Ellers går skoletimene med til å snurre på stolen, mase på klassekamerater, trasse, reise seg fra pulten og vandre rundt, stikke ut av klasserommet osv. I friminuttene havner hun ofte i konflikter av årsaker som i alle andres øyne er bagateller, men som for henne er virkelig store greier. Hun har problemer med impulskontrollen, lillesøstrene må ofte ta i mot både slag og spark dersom ting ikke går hennes vei, og tilogmed den minste som ikke er så gammel enda gjør allerede inntrykk av å foretrekke den mellomste i søskenflokken(som ikke har noen problemer i hverdagen), fremfor den eldste som har disse problemene. Det er hjerteskjærende for en mor å se at tilogmed småsøsken føler på denne "anderledesheten" hos den eldste. Hjemme er støynivået høyt, FOR høyt til å høre seg selv tenke. Gjentatte beskjed når ikke inn, hun svarer "ok" og "ja" uten å klare å følge opp, og konsekvenser får enorme reaksjoner. Raserianfall er daglige, ofte for små "filleting" som blir blåst opp. Å sitte i ro under et måltid e.l. er en prøvelse. En ettåring med bena i suppeskålen kan man le av..Det er ikke like lett å gjøre det samme når bena tilhører en som er på niende året. Søvn sa du? Leggerutinene er fastsatte, klokka åtte skal det være stille. Når klokka er ni-ti-elleve, så "summer" det fremdeles på åtteåringens rom. At mor eller far har besøk etter barnas leggetid, er det samme som å be om bråk. Det resulterer i at jentas allerede normale 40 forsøk på å hale ut leggetiden, brått fordobler seg og ender i raserianfall i ren oppmerksomhetssyke. For når de voksne har besøk, så hjelper det heller ikke at hun selv har besøk av jevnaldrende; det er de voksne som er mest interessante uansett, noe som ofte resulterer i at besøket hennes vil gå hjem igjen til seg selv, og da blir hun så sår og sint at ingenting når inn. Etter et raserianfall er hun ofte lei seg og sier at hun aner ikke hvorfor hun blir sint, eller hvorfor hun slår. Hun lover bot og bedring, men gjentar handlingen like gjerne fem minutt senere. Hun hermer, lager lyder, maser i det evindelige og vet knapt hva stille betyr. Bortsett fra foran en tv-pc-ipad skjerm. Da vet vi knapt at hun eksisterer, bortsett fra at hun smånynner litt for seg selv til kjenningsmelodier e.l. Det er et sårt tiltrengt pausemoment for mor, far og søsken i hverdagen, at hun kan sette seg ned og til en viss grad "finne roen" foran en skjerm littegranne. For innimellom raseriannfall, skolebøker som flagrer rundt ørene på en under leksearbeidet, tegning på vegger og møbler, endevending av alle rom i huset og barbier som er pakket inn i hele ruller med opprevet dopapir, trenger man faktisk å puste litt også, og slippe å bruke "sintestemmen" sin. Innimellom trenger man å bare se den gode, snille jenta si, som ikke farer rundt som en batterdrevet duracellkanin uten ro i verken kropp eller sjel.. avogtil..

 

(Det skal nevnes at jenta vår ikke har en diagnose enda, men er henvist videre til bup nå, etter en runde hos PPT. Vi venter i spenning...Trengte bare å lette hjertet litt her...)



Anonymous poster hash: b8341...001
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Er det noen av dere med bokstavbarn som kan kjenne dere igjen i dette? Trenger alle tips og råd på veien.. og hva skjer egentlig hos BUP?



Anonymous poster hash: b8341...001
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åhh du... mi jente er 12 år og er/var som di :s

Full sympati og holdt ut. Allt du skriver er som mine ord men enda mere og med mere sorg. Hu mi er fantastisk og omsorgsfull men utmattende, intens og alltoppslukende... kunne skrivd masse mer hu har adhd diagnose m adferdsvansker & sövnforstyrrelse. Ppt har samtale m mor og far alene.m mor, far og barn sammen for og se sammspill og så med skole og besök i skolen. Er en ganske lang prosess.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Er som å høre sønnen mi på syv... Det er så utmattende og frustrerende, gjør ikke annet enn å kjefte på han og irritere meg over han rett og slett:( den lille enkle gutten min har bare gått over til å bli et trassig, sint og urolig barna jeg er i ferd med å bli sprø... alt er kjeft og negativitet.... Huff... Gutten min har fått ADHD diagnose...

 

Hvordan går det med dere nå?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Mye lyder veldig kjent, selvom vi har en gutt som klarer å oppføre seg på skolen. Vi får utageringen mest hjemme. Han sleit også veldig mye sosialt, men det har bedret seg det siste halve året. Ble ni nylig.

 

Hos oss synes jeg prossessen hos bupa har vært lang frem til diagnose, men har bestått av mye testing av sønnen vår og samtaler med oss foreldre. Helt til slutt fikk vi ett kurs om adhd som var veldig nyttig.

 

I deres tilfelle ville jeg sterkt vurdert medisiner. Det er så utrolig trist å være forelder til ett barn som ikke fungerer sosialt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...

Annonse

Hi,

vi ser ut til å være i samme situasjon.

Han har alltid vart en urolig utforskertype. I bhg har man alltid forsikret meg at det skyldes høy intelligens. 

Nå er atferden hans i ferd med å eskalere mer go mer. Vi har akkurat hatt samtale forrige uke med PPT og han skal utredes.

Det jeg lurer på er om flere plutselig opplever en slik eskalasjon rundt skolealderen? Raseriutbrydd hjemme, mer og mer ukonstrert på skolen, gi blaffen i ting både hjemme og på skolen-U name it...

 



Anonymous poster hash: 2997b...8df
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 10 måneder senere...

HI her.. Lenge siden jeg har vert her inne! Jenta vår fikk stilt diagnosen ADHD i høst, og har prøvd medisiner av ulike varianter siden det. Hverdagen med og uten medisin er som forskjellen på himmel og helvete for å si det slik, og det er deilig å sakte men sikkert se at hverdagsglimtene fra den jenta vi kjente før skolestart dukker opp igjen, selv om ikke alt er rosenrødt selvsagt.

 

Til deg over her; hos oss eskalerte det også ved skolestart, før det har hun aldri hatt sosiale vansker eller slitt med agressiv atferd; "kun" søvnproblemer og hyperaktivitet.

 

Anonymous poster hash: b8341...001

Lenke til kommentar
Del på andre sider

HI her.. Lenge siden jeg har vert her inne! Jenta vår fikk stilt diagnosen ADHD i høst, og har prøvd medisiner av ulike varianter siden det. Hverdagen med og uten medisin er som forskjellen på himmel og helvete for å si det slik, og det er deilig å sakte men sikkert se at hverdagsglimtene fra den jenta vi kjente før skolestart dukker opp igjen, selv om ikke alt er rosenrødt selvsagt.

 

Til deg over her; hos oss eskalerte det også ved skolestart, før det har hun aldri hatt sosiale vansker eller slitt med agressiv atferd; "kun" søvnproblemer og hyperaktivitet.

 

Anonymous poster hash: b8341...001

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...