Gå til innhold

Redd for ny prematur fødsel


-Blåklokke-

Anbefalte innlegg

Da min datter på snart 2 bestemte seg for og komme til verden var jeg i uke 36+5 av svangerskapet. Jeg var på jobb da vannet gikk så dette var ikke veldig forberedt. Jeg var ikke helt klar. huset var ikke på stell, klær var ikke vaska, sykehusbaggen var ikke pakka. mye stress. 

De trodde først hun var helt fin, men det viste seg at det ikke var helt slik. Hun brakk seg hele tiden og pustet tungt. Vi ble sendt ned på barneavd dagen etterpå. Jeg kjennte tårene rant på. Noe galt med babyen min? Masse prøver ble tatt. Jeg visste ingenting. Mannen fikk jeg ikke tak i. han lå hjemme og sov fordi han ikke fikk sove på barsel. jeg følte meg ensom alene og redd. skikkelig livredd. Det var vondt og se dem strikke henne overalt i hele kroppen. De startet med antibiotika fordi de trudde hun hadde virus. Dette var som verdens undergang for meg. Ting gikk ikke sånn jeg hadde håpet på og drømmt om. Det var ikke sånn jeg så det for meg. Hun låg i en kuvøse helt hjelpesløs. Etterhvert fant de ut at hun hadde umodne lunger som var vanlig for premature. Men hu var jo i uke 36 hvorfor har hun pusteproblemer? Hun trengte tid. og låg med cpap i 2 uker. Hadde gulsot. Jeg var helt fra meg. Jeg satt og så på henne 24 timer i døgnet. klarte ikke spise , ikke sove, jeg slet hardt med beskymringer. Jeg havnet i en alvorlig fødseldepresjon og led av dødsangst og panikkanfall. jeg hadde sterke psykiske symptomer på kroppen som : skelving,frysing,svetting,svimmelhet,høyt blodtrykk, pustevansker,stress!

Uheldig og si det men det er noe av det værste jeg har opplevd i mitt liv. Den redselen. Jeg var ikke meg selv. jeg var i en liten bobble og ingen kunne nå meg . jeg tok ikke i mot hjelp. jeg var bare der med babyen. jeg slet med og tenke ,rettere sagt jeg klarte ikke tenke klart. 

Da barnet var frisk klarte jeg fortsatt ikke roe meg ned. Opplevelsene hadde tatt overhånd. Jeg klarte ikke kose meg med babyen min. Jeg trengte hjelp . Men innså det ikke med engang før det hadde gått veldig langt. Jeg ble innlagt på psyk med barnet mitt. Og måtte bli der i flere måneder fo og bli frisk. 

Nå er jeg gravid med nr 2. Jeg ønsket og få nummer 2 og nå har vi blitt gravide. Jeg er veldig glad men veldig redd fordi jeg ikke vil oppleve dette igjen .. 

Ps: fødselen startet av seg selv. jeg var veldig aktiv og svangerskapet var helt normalt. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Noen som har lignende erfaringer som kan dele hvordan de har hatt d under graviditeten og fødselen med flere barn?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Kjenner meg litt igjen, men blir på en litt annen måte. Jeg fødte sønnen vår i uke 36+6 for ca. 7 år siden. Jeg hadde en liten blødning, og dro på sykehuset for å sjekke den. Vannet gikk nokså raskt etter at vi kom sykehuset, og fødselen var i gang. Vi var heller ikke ferdige hjemme, mye manglet. Ble mye stress. Sønnen vår fikk rykninger etter fødselen og ble lagt på intensiven. Verden falt sammen, jeg ble helt fra meg. Men, de fant ikke noe galt, heldigvis. Var veldig sliten pga. minimalt med søvn, og pga. at jeg mistet mye blod under fødselen. Mannen min måtte ta det meste. Han fikk fødselsdepresjon. Vi dro hjem og alt var veldig tungt. Svigerfar omkom i en bilulykke ca. 1 mnd. etter hjemkomst også. Mannen min forble deprimert og jeg slet med amminga. Var helt utslitt.

Ble gravid igjen ca. 1 1/2 år etterpå, men mistet jenta i uke 23++. Da tok det lang tid før jeg var klar for å bli gravid igjen. Husker slitet etter førstemann og tanken på at vi skulle miste igjen slet veldig. Vi har vært slitere og har vært igjennom prøverørsbehandling. Men, nå er jeg gravid igjen, ca. 5 år siden sist, og av oss selv! Nå er vi overlykkelige over dette. Etter, så gikk det 2-3 år før jeg var klar igjen. Så ikke rart jeg e veldig klar nå, etter 5 år.

Har lest historier tilsvarende som dere/oss. Når barn nummer to kommer, så blir det en helt annen hendelse enn førstemann - bare positivt alt sammen. Så det trenger ikke å bli som med den førte!

 

Jeg har lagt opp dette svangerskapet på en helt annen måte enn de to forrige. Mye stress og bæring tidligere, men nå unngår jeg tunge løft, legger meg nedpå hver dag, jobber 80%. Men, jeg fikk satt på cerclage i uke 15, så jeg må ta det roligere.

 

Ønsker deg masse lykke til. Det vil gå så bra denne gangen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er også veldig redd for prematur fødsel igjen! Fødte en gutt 36+6, som bare veide 2240 gram. Han vokste ikke i magen på slutten selv om morkaka og navlestrengen fungerte som den skulle. Plutselig gikk vannet og han kom til verden. Følte mye skyld fordi jeg hadde jobbet for hardt hele svangerskapet og ikke tatt hensyn til at jeg var gravid, ble mye barseltårer dagene etter jeg fikk denne lille gutten i armene. Var så mye bekymringer rundt dette med prematurfødsel, følte jeg stresset veldig med ammingen og at han skulle gå opp i vekt. Pga han var prematur og tarmene ikke var ferdigutviklet ble det kolikk og ekstremt dårlig nattesøvn i lang lang tid. Følte meg så utslitt til tider at jeg ikke visste hvordan jeg skulle komme meg gjennom dagene. Nå ble jeg gravid igjen og tanken på ny prematurfødsel skremte meg veldig! Det endte dessverre i MA og nå begynner jeg å lure på om det er noe feil med meg. Har googlet litt (bør man jo egentlig ikke gjøre) men har bestemt meg for å teste meg for vaginell bakteriose som kan gi prematur fødsel, lav fødselsvekt og spontanabort. Fikk aldri noen forklaring på hvorfor jeg fødte prematurt, og kjenner det plager meg. Lyst å bli gravid igjen, men både tanken på sa/ma og prematurfødsel skremmer livet av meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner meg litt igjen, men blir på en litt annen måte. Jeg fødte sønnen vår i uke 36+6 for ca. 7 år siden. Jeg hadde en liten blødning, og dro på sykehuset for å sjekke den. Vannet gikk nokså raskt etter at vi kom sykehuset, og fødselen var i gang. Vi var heller ikke ferdige hjemme, mye manglet. Ble mye stress. Sønnen vår fikk rykninger etter fødselen og ble lagt på intensiven. Verden falt sammen, jeg ble helt fra meg. Men, de fant ikke noe galt, heldigvis. Var veldig sliten pga. minimalt med søvn, og pga. at jeg mistet mye blod under fødselen. Mannen min måtte ta det meste. Han fikk fødselsdepresjon. Vi dro hjem og alt var veldig tungt. Svigerfar omkom i en bilulykke ca. 1 mnd. etter hjemkomst også. Mannen min forble deprimert og jeg slet med amminga. Var helt utslitt.

Ble gravid igjen ca. 1 1/2 år etterpå, men mistet jenta i uke 23++. Da tok det lang tid før jeg var klar for å bli gravid igjen. Husker slitet etter førstemann og tanken på at vi skulle miste igjen slet veldig. Vi har vært slitere og har vært igjennom prøverørsbehandling. Men, nå er jeg gravid igjen, ca. 5 år siden sist, og av oss selv! Nå er vi overlykkelige over dette. Etter, så gikk det 2-3 år før jeg var klar igjen. Så ikke rart jeg e veldig klar nå, etter 5 år.

Har lest historier tilsvarende som dere/oss. Når barn nummer to kommer, så blir det en helt annen hendelse enn førstemann - bare positivt alt sammen. Så det trenger ikke å bli som med den førte!

Jeg har lagt opp dette svangerskapet på en helt annen måte enn de to forrige. Mye stress og bæring tidligere, men nå unngår jeg tunge løft, legger meg nedpå hver dag, jobber 80%. Men, jeg fikk satt på cerclage i uke 15, så jeg må ta det roligere.

Ønsker deg masse lykke til. Det vil gå så bra denne gangen :)

Tusen takk for at du deler erfaringen din. Jeg er litt følsom og hormonell for tiden. Jeg måtte sette noen tårer til deg av medfølelse. Og takk for at du tror at alt vil gå godt , det trenger jeg ! Jeg sliter med angst rundt dette og går i helspenn hele dagen. Er veldig sliten i hodet sv alle tankene. Men får entra oppfølging og er henvist til sykehuset for og snakke med en som er jordmor og psykiater i ett. Håper d vil hjelpe meg. Kommer også til og få vekstkontroll siden hun var så liten. Hvor langt er du på vei nå ? Vil ønske deg også lykke til :) er sikker på det går bra for deg denne gangen også!! Du er tøff. Kan ikke tenke meg hvordan det er og miste i uke 23 .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg er også veldig redd for prematur fødsel igjen! Fødte en gutt 36+6, som bare veide 2240 gram. Han vokste ikke i magen på slutten selv om morkaka og navlestrengen fungerte som den skulle. Plutselig gikk vannet og han kom til verden. Følte mye skyld fordi jeg hadde jobbet for hardt hele svangerskapet og ikke tatt hensyn til at jeg var gravid, ble mye barseltårer dagene etter jeg fikk denne lille gutten i armene. Var så mye bekymringer rundt dette med prematurfødsel, følte jeg stresset veldig med ammingen og at han skulle gå opp i vekt. Pga han var prematur og tarmene ikke var ferdigutviklet ble det kolikk og ekstremt dårlig nattesøvn i lang lang tid. Følte meg så utslitt til tider at jeg ikke visste hvordan jeg skulle komme meg gjennom dagene. Nå ble jeg gravid igjen og tanken på ny prematurfødsel skremte meg veldig! Det endte dessverre i MA og nå begynner jeg å lure på om det er noe feil med meg. Har googlet litt (bør man jo egentlig ikke gjøre) men har bestemt meg for å teste meg for vaginell bakteriose som kan gi prematur fødsel, lav fødselsvekt og spontanabort. Fikk aldri noen forklaring på hvorfor jeg fødte prematurt, og kjenner det plager meg. Lyst å bli gravid igjen, men både tanken på sa/ma og prematurfødsel skremmer livet av meg.

Ja det er veldig tøft ! Livet er ikke alltid rettferdig synes jeg. Noen får bøttevis av positive ting i livet mens andre har d veldig tøft. Sa og ma er virkelig ikke kjekt at det skjer og tungt det også kan jeg tenke meg. Har ikke opplevd d selv. Håper min spire holder seg inne til oktober. Jeg kjenner også at d irriterer at jeg ikke vet hvorfor jeg fødte for tidlig. Jordmødre kan si hun ikke fikk nokk næring men hvorfor d nei d vet de ikke. Og jeg tenker bare at alle barn utvikler seg forskjellig. Hu trengte bare litt mer tid. Jeg presset meg mye og hadde mye kynnere + jeg hadde sex hvor jeg fikk dritvondt etterpå så jeg tenker d kan ha trigget fødselen men sikkert mange faktorer som kan spille inn. Morkaka mi var perfekt i følge jordmor ingenting og si på den . Har også hørt om den bakterien . D er skremmende . Har også ditt mange år med fordøyelseproblemer. Men jeg håper ikke d er noe sånnt som ligger bak og d kan vel ikke testes når man er gravid? Hvordan testes d? Håper du finner ut av det og får oppleve en fin fødsel og barseltid du <3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg leste litt om det . Det står jo at hvis du får antibiotika selv når du er gravid så kan d minke risikoen for lav fødselsvekt og andre komplikasjoner

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det stemmer Blåklokke! Og er lett å sjekke dette, bare en prøve fra utfloden. Tenker det kan være greit å vite det hvis det er enkelt å gjøre noe med! Spesielt for oss som aldri fikk noe svar på hvorfor barnet kom for tidlig. Min morkake var og perfekt, det må være en annen grunn til prematurfødselen! Skal hvertfall sykemeldt meg og ta det mer med ro neste svangerskap, det er det eneste jeg vet jeg kan endre på.

 

Håper alt går bra for deg og at du får god oppfølging dette svangerskapet! Skjønner godt du er redd og bekymret, men trenger ikke ende sånn denne gangen og! Masse lykke til <3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nå fått vite at bakteriell vagnose lukter råtten fisk. Rett og slett at d stinker d fisk og at d vanligvis lukter gjennom klær. Jeg har måte utflod som lukter litt men absolutt ikke død fisk:p

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg leste det selv, har heller ikke sånn råtten fisk lukt (heldigvis :P ), men syns jeg har mye utflod. Sannsynligvis har jeg nok ikke bakteriell vaginose, men vil sjekke det for det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja enig i det . Men hvis du hadde en ma. Så er jo det utviklingen som ikke skjer normalt ? Det er jo absolutt noe som kan skje mange og det tror jeg ikke er noens feil..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Hvordan går det?

Jeg er 24 uker gravid i morgen og har passert den dagen jeg mistet sist. Var på kontroll forrige uke og alt ser fint ut, takk og lov! Neste milepæle er helst uke 28. Lykke til videre :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 5 måneder senere...

Annonse

Ser at denne tråden her er "hauggammal", men lurer på hvordan det har gått med dere som var et stykke på vei og redd for prematurfødsel.

Jeg venter nr to nå og forbereder meg mentalt på at h*n kommer i desember, selv om termin er i februar. Sjarmøren vår er 10mnd 7mnd korrigert, kom i uke 27+1 og vi hadde 3 lange mnd på nyfødt med lange dager med berg og dalbane, svingninger fra håp til redsel iløpet av få timer...

Er det noen av dere som må gå/har gått på medisiner dette svangerskapet?

Jeg mistet fostervannet rundt uke 17, hvorfor aner jeg ikke. Vi visste superhelten vår kom til å bli prematurfødt, men ikke om han ville være levedyktig, eller når han ville komme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 måneder senere...

Jeg ser også at denne er gammel, men om andre leser så kan jeg jo si at jeg opplevde også å føde første prematurt 36 uker Han var forholdsvis frisk, det viste seg i etterkant at jeg hadde Gruppe B streptokokker så han fikk ekstra oppfølging med blodprøver.

 

Med nr to fødte jeg 2 uker på overtid!! :)  så Det går altså an at det går annerledes med nr to!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

da jeg fikk storebror var jeg nettopp gått inn i uke 33, hadde vært innlagt to uker før da slimproppen gikk og var sykemeldt fra da. med meg begynte det med smerter i korsryggen som ble sterke og sterkere så vi bestemte oss for å reise inn på fødeavdelingen bare for å sjekke siden smertene ikke var så intense.

kom inn og fikk beskjed o mat jeg hadde 4cm åpning og fikk ikke reise noen plass, så ble jo helt paff. vi kom inn i 19 tiden på kvelden og gutten kom kl.05.05 på morgenen etterpå, jeg som ikke hadde annet enn seng og noe klær+vogn hjemme ble ganske stressa når jeg lå på sykehuset,og da faren i tillegg måtte reise avgårde til andre siden av landet rett før jeg skulle reise hjem fra sykehuset så ble jeg enda mer stressa.

slet endel med å kontrollere hvordan jeg følte om det meste i tiden etterpå, fikk endel hjelp av min mor, men følte meg ikke "god" nok siden gutten ikke ville ta brystet skikkelig og jeg følte jeg ikke hadde klart de tingene jeg ville ha klart før han kom.

 

nå har jeg mesteparten av dette svangerskapet( er 28uker på vei nå) vært veldig stressa angående dette med å føde før tiden igjen, jeg vil jo veldig gjerne at han lille inni her skal få vokse seg stor og sterk inni der før han kommer ut, men kjenner at noen ganger så tar den angsten helt overhånd og gjør at jeg sliter med blandt annet å sove og spise.

målet mitt ( i mitt hode ihvertfall) er at så lenge jeg går over uke 33 så kommer skuldrene mine til å senke seg betraktelig og jeg kommer nok til å føle meg mer klar( for jeg har jo faktisk alt utenom fødebagen klart allerede). har heldigvis tatt dette opp med både jordmor og lege, og de vil være førevar og heller følge meg opp oftere ifra uke 30 både for min del slik at jeg kan føle meg litt mer trygg, og for å være litt førevar hvis noe skulle tilsi at lillebror kommer før tiden. jeg snakker også endel med mamma om mine redsler angående det å få for tidlig igjen, og etter å ha født 7!unger så klarer hun å komme med mange gode råd for å slappe av og fokusere på at så langt så er gutten frisk og rask inni der( nå må det også sies at ingen av hennes barn er født på termin,alle er født 2 uker eller mer før tiden, min storebror ble født 3mnd før tiden). 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...