Gå til innhold

Slik får du hjertegode barn! (langt innlegg)


mrCalvin

Anbefalte innlegg

Tenkte jeg skulle dele en brøkdel av mine erfaringer mht. visse deler av oppdragelsen. Jeg er riktignok en pappa men vi kan vel også være gode foreldre da :-) Jeg har fire barn, alle gutter.

 

Dessverre har vi brutt ekteskapet og bor nå på hver vår kant av landet. Barna bor hos mor og jeg har for lite kontakt med dem ... sukk. Det er en sannhet at man først etter et brudd blir klar over hvor godt man egentlig hadde det sammen ...

 

Men jeg kan i alle fall bidra med å fortelle hva jeg gjorde den tiden vi ennå var en lykkelig familie. Jeg tror nemlig, eller rettere - jeg VET at jeg gjorde en mengde riktige grep hva gjelder oppdragelse. Det aller viktigste var det totale fraværet av negativitet overfor barna! Jeg har aldri en eneste gang vært sint på noen av barna mine. Jeg er overbevist om at alt kan løses med å sette den positive tanken først.

 

Tilbake har jeg fått noe helt fantastisk, ingen av barna mine har noensinne vært sint på meg!

 

Om barna var rampete og gjorde ugang, noe de sjelden gjorde, satte jeg meg ned ved en høvelig anledning og forklarte på deres premisser hva den og den ugjerningen fikk av konsekvenser. Deretter fikk jeg barna selv til å si litt om det de hadde gjort, hva årsaken var og også hva de tenkte underveis og ikke minst etter hendelsen. Barna hadde aldri noe problem med å fortelle på barns vis om det de hadde gjort.

  Til slutt snakket vi godt sammen om alt som hadde med hendelsen å gjøre, at folk ble lei seg, at noen måtte betale penger (om det var aktuelt) for å ordne opp og ikke minst om eventuelle farlige momenter de selv kunne bli utsatt for.

 

Vi snaklket mye om forskjellen mellom ugang av dårlig karakter og 'snille' rampestreker. En av guttene, tror han var 5 eller 6 år, kastet stein på et vinduene i et tomt hus. Noen vinduer ble knust. Etterpå tok jeg med meg sønnen min i 'oppryddingsprosessen' og fortalte han at 'nå skal jeg vise deg hvor mye som må gjøres for å ordne opp i dette'.

 

Vi dro hjem til huseier på andre siden av bygda og fikk snakket fint og godt med han. Så dro vi til huset og så på vinduene, kjørte til byggeforretning og kjøpte 1 stort stuevindu og to små kjellervindu, som jeg betalte med kontanter, ikke visakort. Sønnen min begynte å strigråte da han så hvor mange sedler jeg måtte betale, men den samtalen tok vi når vi kom hjem etter handelen.

 

Jeg kjørte innom banken og tok ut like mye penger som jeg normalt fikk i lønn på en mnd., la dem på bordet hjemme og begynte å legge ut penger på steder på bordet som viste huslån, billån, mat, telefon osv. Det ble ikke så mange sedler igjen etterpå og når jeg da tok ut noen sedler som måtte gå til å betale vinduer ... da ble han lang i maska, og tårene kom igjen.

 

Senere på kvelden snakket vil lenge og vel om slike ting som han hadde gjort. Etter denne episoden ble han englebarn hva gjelder ikke-snille rampestreker.

 

Jeg hadde også en fast rutine om kvelden med barna. Etter kveldsstell gikk jeg inn på rommet deres, hvor jeg ble møtt med en glede som bare barn kan fremvise. De to eldste ordnet med plass til meg i en seng, satte puter bak ryggen min, ordnet med dyner inntil meg og la seg på hver side av meg mens jeg satt i senga.

 

Jeg spurte alltid hva de hadde lyst til å gjøre denne kvelden. Som regel ville de lære noe, at jeg skulle fortelle på 'eventyrvis' om jorda, himmelen, dyr og skog og hav og planter og you name it, alt mellom himmel og jord. Lærdom via lek er gull!

 

Om de ikke hadde så lyst til å lære noe en kveld fikk jeg alltid en eventyrbok i handa med spørsmål om ikke jeg kunne fortelle et eventyr på pappa-måten (!) Jeg er heldigvis bygd opp slik at jeg nesten er den fødte eventyrforteller, med total innlevelse, med oppbyggende spenning der det skulle til, hjertevarm fortelling der det passet og når eventyret 'krevde' det skapte jeg en sørgmodig stemning. Alt dette for at eventyret skulle bli nettopp det - et eventyr.

 

Andre ganger var ikke barna så interessert i noe av dette. Da bar jeg en stor kasse med legoklosser opp i dobbelsenga deres og lot dem leke med lego til de sovnet av seg selv og jeg kunne gå tilbake og rydde opp.

 

Jeg opplevde aldri en eneste gang at ting over stokk og stein, at ungene lekte utvoer natta eller at de var umulig å få opp om morgenen. Kanskje jeg var heldig på det området, vet ikke.

 

I alle fall, den eldste av dem er nå 16 år. Han har svært gode karakterer på skolen og skal bli lege. De lærerne han har hatt gjennom skolegangen skrøt uhemmet av gutten, at han hadde en så utviklet fantasi at han virkelig kom til å bli noe her i verden.

 

Jeg må nevne at læreren hans de første fire år på skolen lot han leke med mikroleker i klasserommet etter at han var ferdig med det de skulle gjøre den og den timen. Han var heldigvis enig med meg om at slike småting er en utmerket bidragsyter til å utvikle fantasien, og god fantasi skal ikke undervurderes, det er gull og diamanter på en gang!!

 

God kontakt og dialog med lærere er alfa og omega!

 

Når jeg lærte barna om 1, 2 og 3 og tall generelt, rettet jeg sjelden på feil de gjorde. Om du teller på fingrene dine 1, 2, 3, 4, 5 og barnet teller sine fingre 1, 3, 3, 5 så har det null betydning. Hovedsaken er at barnet lærer å skille mellom en, mange og alt.

 

Jeg gjorde en mengde andre ting også i barnas oppvekst. Kokte blant annet vann slik at det la seg et lag med vanndamp på den lille skjermen på avtrekksvifta helt til det begynte å dryppe vanndråper ned. Litt forklaring underveis og vips, barna forsto grunnprinsippet med regn.

 

Andre svært viktige ting i mitt hode var å lage små morsomme tegninger og legge dem i matboksen til barna. Det var skikkelig populært, også blant kameratene deres.

 

Kunne skrevet i timevis her men nå er jeg så sliten i fingrene at jeg slutter av. Fint å kunne dele sånne ting med andre, spesielt når jeg ser så lite til barna mine som jeg gjør ... savn har fått en klarere betydning for meg etter hvert ...

 

Mitt råd: Ta ALT med det positive først, det er da hjernen til barna stilles inn på læring, det tror i alle fall jeg. Det blir på en måte en ting barna VIL huske.

 

Til slutt; Klem barna din HVER DAG, flere ganger om dagen, ta dem med på masse ting du foretar deg og ikke bekymre deg om barna gjør ting som ikke er lov, stjele i butikk og lignende. Barn opplever en annen verden enn meg og deg og ved positiv tankegang og positiv fremtreden overfor barna dine kan jeg nesten garantere deg barn som ikke bare du er glad i, men også alle rundt deg!

 

Lær alle barn å spille sjakk! Lek sjakk med dem til å begynne med og sniklær dem ordentlig sjakk litt etter litt.

 

Puh, nå MÅ jeg slutte.

 

Mvh Asle

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Fortsetter under...

  • 3 år senere...

Wow så mange gode tips!!tusen takk for at du tok deg tid og bryet med å skrive .Jammen meg skal jeg prøve å bruke dine teknikker.Jeg har desverre en tendens til å eksplodere når barna gjør noe galt.Jeg hater meg selv for det!Du er rett og slett en drømme-pappa! Håper det går bra med dere!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...