Gå til innhold

Bare meg som fortsatt er redd?


Gjest Vinglepetrine

Anbefalte innlegg

Gjest Vinglepetrine

Jeg har hatt en tøff start på graviditeten med blødninger og meget dårlige resultater på duo-test, måtte ta morkakeprøve men den var fin. Dette har ført til at jeg er bekymra for at det ikke skal gå bra. At jeg skal miste eller at noe er alvorlig galt med baby.

Har bare kjøpt inn noen få ullplagg på tilbud, får meg ikke til å kjøpe mer i tilfelle noe skal skje. Klarer ikke helt å tro at det faktisk kommer ei lita jente i desember.

I natt fikk jeg store rygg/menssmerter og fikk nesten panikk, tenkte at NÅ går det galt! Litt vondt enda men er fortsatt litt redd.

Er det bare jeg som er slik? Noen som har noen råd?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest flykræsj

Jeg tror helt sikkert ikke at det bare er du som har det slik! Jeg føler meg innimellom bekymret, selv om hele svangerskapet har gått strålende! Når du har hatt en tøff start, så er nok redselen din helt naturlig, om enn plagsom. Erfaringsmessig så har jeg lite utbytte av å snakke med lege/jordmor, da de gjerne forteller deg det du allerede vet (at alt sannsynligvis vil gå bra og at alle undersøkelser er på din side). Jeg har en metode jeg selv bruker: Når tankekjør og bekymringer kommer så bare lar jeg dem komme uten aktivt å prøve å stoppe dem, men jeg forsøker samtidig å gjøre noe annet hvis du skjønner. Altså vasker jeg kjøkkengulvet, så fortsetter jeg med det, men prøver ikke aktivt å "jage" tankene unna, mer registerer at "ja, nå er de der igjen". For meg så er det verre å tvinge meg til å tenke på noe annet, tankene må bare få komme, men jeg kan ikke la alt stoppe opp av den grunn. Ellers så er jo det vanlige tipset om å unngå skrekkeksempler på Internett, da blir man helt sprø...

 

Til slutt: angst er veldig slitsomt, og det er ikke så enkelt å gi råd på måfå inne på et forum. Langt fra sikkert at mine eller andres råd vil passe for deg. Men du er helt sikkert ikke den eneste som har det slik. Håper du etterhvert klarer å glede deg litt over forberedelsene :) Klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er " godt " det ikke bare er meg. Dette er vårt første barn. Jeg har pcos og måtte ha hormon behandling. Lykkes på 3 kur med pergo. Jeg er så livredd for å miste det vi har fått. For i mitt hode var jeg innstillt på å måtte gjennom ivf. Det er slitsomt med angst. Ikke bare slitsomt men vondt å ha det sånn. Jeg vet at det mest sannsynligvis vil gå bra. Men tankene er der likevel. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle tankene. Men er godt å vite at det er flere av oss i samme båt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er en av de som ikke bekymrer meg for noe, og hvis jeg i det hele tatt begynner å tenke i de baner klarer jeg å roe meg ned med at det er absolutt ingenting jeg kan gjøre med det.. Det er ingen av oss som vet hva fremtiden bringer og på mange måter klarer hvertfall jeg og finne en trøst i det. 

Jeg har også stor tro på at man som gravid og mor for den slags skyld "vet" om noe er galt. 

Kanskje du burde prate med JM om bekymringene dine?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Vinglepetrine

Takk for svar.

Med mine to eldste barn var jeg ikke slik, da tenkte jeg aldri på at det kunne gå galt, handlet inn og koste meg med forberedelsene. Går nå og håper at jeg etter uke 28, hvor sjansen for overlevelse begynner å bli stor, kan klare å slappe av og starte å glede meg :-)

Litt dumt å ikke ha kjøpt inn noe før baby kommer også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...