Gå til innhold

Bli sammen men en mann som har barn


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Om du leser i trådene her, vil du se mange som sliter med dette- og se hvilke erfaringer folk har.

 

Det kan selvsagt være noen som får det til også, så jeg skal ikek svartmale situasjonen.

 

Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg aldri gått inn i et forhold med en mann som har barn fra før. Det er rett og slett for mange utfordringer, ting man virkelig ikke kunne sett for seg.

 

Jeg tror en god løsning for mange er særbo, der man har hvert sitt hjem og heller treffes når man ønsker det.



Anonymous poster hash: 63c5b...f0b
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ikke gjort det igjen! Jeg er tydeligvis ikke skapt til å være stemor. Jeg vil anbefale deg å finne en annen.

 

Anonymous poster hash: a8cce...9c2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde heller aldri gjort det igjen. Vi tror det skal gå så bra, men sannheten er at det er utrolig vanskelig.

 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg angrer meg, men det er alt for mange ganger.

 

Hadde jeg kunne valgt på nytt hadde jeg uten tvil valgt en mann uten barn, ALT hadde blitt mye enklere da og livet mye bedre. Dessverre.

 

Leser du trådene her så vil du se at mange ikke synes det er en flott tilværelse og jeg tør nesten påstå at de aller fleste ville valgt noe annet i dag.

 

Anonymous poster hash: d5826...03e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en del ting som er viktige å tenke gjennom.

 

Hvordan er eksen? Ta deg god tid til å finne ut dette, unner hun han å gå videre, eller ser du potensialet til mye problemer der. En eks kan virkelig gjøre livet deres surt hvis hun er av rette typen.

 

Har typen din noen veldig spesielle ordninger rundt samarbeidet om ungene? Som at de feks drar på ferie sammen hvert år, bor sammen deler av samværsperiodene, feirer jul sammen som kjernefamilie (og du er ikke velkommen) etc? Er han villig til å endre på dette dersom dere får et seriøst forhold?

 

Har han lyst på flere barn?

 

Kommer du godt overens med barna hans, hjelper evt faren i denne prosessen, eller er hans innstilling at "stakkars de er jo så ulykkelige etter bruddet, synd at de tar det ut på deg men det går seg nok til".

 

Er det barna som kjører løpet under samvær, eller tar han ansvar for å oppdra dem til høflige og hyggelige individer?

 

Ser han på ungene som hovedsakelig sitt ansvar, eller er han på utkikk etter en stemor til å steppe inn som kokk/barnevakt etc?

 

Er han klar for å starte en ny familie med deg der du har like mye å si som han og barna, eller forventer han at du skal tilpasse deg han og dem og ikke ha egne ønsker?

 

Stiller han masse opp for sin eks som gartner/vaktmester/drosjesjåfør etc, og det er tydelig at dette er noe han har planer om å fortsette med/eksen forventer?

 

Trives du med å være sammen med barna hans opptil 50 prosent av tiden (dette anbefaler jeg at du tar deg god tid på å finne ut, kombinert med ditt hverdagsliv).

 

Sikkert ting jeg har glemt her også. Ikke la deg blende av forelskelse og gode forsettet om hvor bra dette kommer til å gå. Ta alle vanskelige samtaler om alt det ovenfor nevnte, samt økonomi og alt annet som kan være aktuelt. Og tilbring MYE tid med barna før dere flytter sammen.

 

Der har du mine råd. Dersom du ikke allerede har veldig mye følelser for denne mannen og føler han matcher deg bedre enn noen du noen gang har møtt, vil jeg råde deg til å fortsette å lete - i de barnløses rekker.

 

 

Anonymous poster hash: 08a27...f89

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en del ting som er viktige å tenke gjennom.

 

Hvordan er eksen? Ta deg god tid til å finne ut dette, unner hun han å gå videre, eller ser du potensialet til mye problemer der. En eks kan virkelig gjøre livet deres surt hvis hun er av rette typen.

 

Har typen din noen veldig spesielle ordninger rundt samarbeidet om ungene? Som at de feks drar på ferie sammen hvert år, bor sammen deler av samværsperiodene, feirer jul sammen som kjernefamilie (og du er ikke velkommen) etc? Er han villig til å endre på dette dersom dere får et seriøst forhold?

 

Har han lyst på flere barn?

 

Kommer du godt overens med barna hans, hjelper evt faren i denne prosessen, eller er hans innstilling at "stakkars de er jo så ulykkelige etter bruddet, synd at de tar det ut på deg men det går seg nok til".

 

Er det barna som kjører løpet under samvær, eller tar han ansvar for å oppdra dem til høflige og hyggelige individer?

 

Ser han på ungene som hovedsakelig sitt ansvar, eller er han på utkikk etter en stemor til å steppe inn som kokk/barnevakt etc?

 

Er han klar for å starte en ny familie med deg der du har like mye å si som han og barna, eller forventer han at du skal tilpasse deg han og dem og ikke ha egne ønsker?

 

Stiller han masse opp for sin eks som gartner/vaktmester/drosjesjåfør etc, og det er tydelig at dette er noe han har planer om å fortsette med/eksen forventer?

 

Trives du med å være sammen med barna hans opptil 50 prosent av tiden (dette anbefaler jeg at du tar deg god tid på å finne ut, kombinert med ditt hverdagsliv).

 

Sikkert ting jeg har glemt her også. Ikke la deg blende av forelskelse og gode forsettet om hvor bra dette kommer til å gå. Ta alle vanskelige samtaler om alt det ovenfor nevnte, samt økonomi og alt annet som kan være aktuelt. Og tilbring MYE tid med barna før dere flytter sammen.

 

Der har du mine råd. Dersom du ikke allerede har veldig mye følelser for denne mannen og føler han matcher deg bedre enn noen du noen gang har møtt, vil jeg råde deg til å fortsette å lete - i de barnløses rekker.

 

 

Anonymous poster hash: 08a27...f89

 

Veldig godt skrevet og veldig mange gode momenter!! Les dette svaret nøye, ts!

 

Anonymous poster hash: d5826...03e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Annonse

 

Det er en del ting som er viktige å tenke gjennom.

 

Hvordan er eksen? Ta deg god tid til å finne ut dette, unner hun han å gå videre, eller ser du potensialet til mye problemer der. En eks kan virkelig gjøre livet deres surt hvis hun er av rette typen.

 

Har typen din noen veldig spesielle ordninger rundt samarbeidet om ungene? Som at de feks drar på ferie sammen hvert år, bor sammen deler av samværsperiodene, feirer jul sammen som kjernefamilie (og du er ikke velkommen) etc? Er han villig til å endre på dette dersom dere får et seriøst forhold?

 

Har han lyst på flere barn?

 

Kommer du godt overens med barna hans, hjelper evt faren i denne prosessen, eller er hans innstilling at "stakkars de er jo så ulykkelige etter bruddet, synd at de tar det ut på deg men det går seg nok til".

 

Er det barna som kjører løpet under samvær, eller tar han ansvar for å oppdra dem til høflige og hyggelige individer?

 

Ser han på ungene som hovedsakelig sitt ansvar, eller er han på utkikk etter en stemor til å steppe inn som kokk/barnevakt etc?

 

Er han klar for å starte en ny familie med deg der du har like mye å si som han og barna, eller forventer han at du skal tilpasse deg han og dem og ikke ha egne ønsker?

 

Stiller han masse opp for sin eks som gartner/vaktmester/drosjesjåfør etc, og det er tydelig at dette er noe han har planer om å fortsette med/eksen forventer?

 

Trives du med å være sammen med barna hans opptil 50 prosent av tiden (dette anbefaler jeg at du tar deg god tid på å finne ut, kombinert med ditt hverdagsliv).

 

Sikkert ting jeg har glemt her også. Ikke la deg blende av forelskelse og gode forsettet om hvor bra dette kommer til å gå. Ta alle vanskelige samtaler om alt det ovenfor nevnte, samt økonomi og alt annet som kan være aktuelt. Og tilbring MYE tid med barna før dere flytter sammen.

 

Der har du mine råd. Dersom du ikke allerede har veldig mye følelser for denne mannen og føler han matcher deg bedre enn noen du noen gang har møtt, vil jeg råde deg til å fortsette å lete - i de barnløses rekker.

 

 

Anonymous poster hash: 08a27...f89

 

Enig!! Jeg har tidligere vært samboer med en mann i 3 år som hadde en datter 50% av tiden. Det var virkelig ikke lett! Er veldig glad i eksen min, men enormt takknemmelig for at jeg møtte en mann uten barn. Vi venter nå vårt første barn. Termin om 5 dager :)

 

 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror jeg ville tenkt meg grundig om. Ville først prøvd å bodd sammen en stund før en kvittet seg med sitt eget bosted.

 

Hadde jeg visst det jeg visste nå, så hadde jeg ikke flytta sammen med kjæresten, han har 4 barn. Det har vært for mye konflikter, tristhet, usikkerhet, krangling, nedtrykking, mer vondt enn godt egentlig. Jeg holder ut pga. felles sønn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Triste greier å lese. Alle innleggene har vært fra folk med negative erfaringer. Da kunne man si at det er lite håp for nye faste forholder til folk over, la oss si 40 år, som vanligvis har allerede barn fra før.

 

Lurer på om det hadde vært svar på like linje hvis spørsmål var motsatt, om en mann spurte "bli sammen med ei kvinne med barn fra før?" i et webforum hvor de fleste var gutter.



Anonymous poster hash: 867ac...1b0
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og hadde nok valgt annerledes hadde jeg vist det jeg vet nå. Men likevel er jeg jo glad for det jeg har med mannen min, jeg elsker han virkelig, og ønsker ikke å gå ut av forholdet p.g.a. det som er vanskelig. Men tar meg selv i å tenke "tenk om jeg hadde...." flere ganger. 

Det jeg syns er verst nå er at det tok ganske mange år før det begynte å bli virkelig vanskelig, og det er jo ikke så lett å se det komme. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har erfart det at jeg, som har egne barn fra før, aldri mer skal bli sammen med en mann som IKKE har barn fra før - for tro meg, det er like vanskelig det. Det blir litt mer balanse i sakene...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...

Jeg ville ikke anbefalt det.. Hadde jeg visst det jeg visste i dag, så hadde jeg aldri involvert meg med en som har barn fra før!! Ingenting blir noengang bare dere som en familie, arv er komplisert, økonomien blir komplisert, du blir alltid satt som 2. pri, mye tid går vekk i hverdagen, krever ekstra plass i heimen, krever tålmodighet, dere som familie blir fastlåst - ved at man hele tiden må planlegge ut fra samvær (ergo f.eks sydenturer osv uten stebarn kan du bare glemme), du må selv ta mer ansvar for heimen fordi far er opptatt med stebarna, du får aldri den kontakten med stebarna som du har til egne unger.. Osv osv osv osv. Hilsen en som drømmer om en enkel familie med bare felles barn... Drømmen kan aldri gå i oppfyllelse..



Anonymous poster hash: 4f246...718
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Jeg hadde gjort det igjen!

Barna var små da jeg kom inn i bildet, kanskje det har gjort det lettere? Vi har det kjempebra sammen, men jeg har vært positivt innstillt fra starten. Det har vært tøffe tak innimellom, og det blir nok konflikter etterhvert som tiden går, men konflikter er til for å løses. Jeg tenker aldri at det kunne vært annerledes, det er ikke vits. Det er som det er, og en får gjøre det beste utav de kortene en får.

Ville ikke vært foruten noen av dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har ikke nok erfaring enda til å svare egentlig, vi har bare vært sammen i ett år. Jeg er kjempeglad i barna hans og gleder meg til hver gang jeg skal få treffe dem. Men vi bor jo altså ikke sammen, og det er nok da mange av problemene og vanskelighetene oppstår. Enn så lenge ser jeg selvfølgelig bare at vi har omtrent samme syn på oppdragelse, like verdier og alle går godt sammen. Men jeg ser også at det er kaotisk når vi treffes alle syv (jeg har to barn, han har tre). Huff, jeg håper det går bedre enn spådommene her.. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke nok erfaring enda til å svare egentlig, vi har bare vært sammen i ett år. Jeg er kjempeglad i barna hans og gleder meg til hver gang jeg skal få treffe dem. Men vi bor jo altså ikke sammen, og det er nok da mange av problemene og vanskelighetene oppstår. Enn så lenge ser jeg selvfølgelig bare at vi har omtrent samme syn på oppdragelse, like verdier og alle går godt sammen. Men jeg ser også at det er kaotisk når vi treffes alle syv (jeg har to barn, han har tre). Huff, jeg håper det går bedre enn spådommene her..

Mitt råd? Ikke flytt sammen.

Forbli særboere og nyt den friheten som ligger i å kunne velge når dere vil være sammen, og når dere vil prioritere dere selv, deres egne barn og bestemme over egen tid og hjem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bor ikke sammen med kjæresten min enda, men vi snakker om å flytte sammen neste høst. Han har barna sine annenhver uke, mens jeg har hovedomsorgen for min datter.



Anonymous poster hash: 48d1f...2d2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror en må være en veldig sterk person om man skal være med en mann som har barn fra før.

Jeg selv føler at jeg har blitt en mye sterkere person etter 5 år med min kjære. Nå tør jeg si ifra om det er noe, han får høre det om det er noe jeg ikke er enig i. Men som med alle andre forhold, så er det viktig at mannen hører på deg og virkelig skjønner hva du sier og mener.

Min mann har en fra før, hun var 9 da jeg traff ham. Det er kjempevanskelig å sette seg inn i en sånn situasjon (spesielt om man ikke har barn selv fra før), for man har jo som regel aldri vært i lignenede situasjoner før. Men vær åpen, vit at det kan komme gode OG dårlige dager, som i de fleste forhold ;)

 

Jeg og barnet hans har en kjempegod kjemi, og har jeg skjønt det rett er jeg visst "mye kulere enn pappa"! Eksen hans derimot, der er det så mye problemer at halvparten kunne fått enhver til å rømme. Men jeg elsker mannen min, jeg elsker de 2 barna vi har sammen og jeg elsker barnet han har. Og det er DET som er det viktigste. Det er jo bare vi som er i huset med oss, ikke eksen og alle problemene hennes.

Jeg tror at om man bare har litt godvilje og ser det positive i tingene istedenfor alt det negative hele tiden, så er det en god del som ordner seg ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 6 måneder senere...

Blir nesten deprimert av å lese alle svarene her.. 
Ja, det å bli sammen med en mann med barn er fryktelig vanskelig. Men at person etter person råder en annen til å ikke bli sammen med en mann med barn, blir for meg helt feil. For dere kjenner jo overhode ikke situasjonen! Og man støter på utfordringer hele livet, så de over her som mener at livet ville vært perfekt om han ikke hadde barn fra før, kan nesten garantere dere at dere ville møtt på noen utfordringer dere ikke kan se for dere nå, og at livet egentlig ville være like vanskelig. For livet er ikke lett. 

Er så utrolig mange forskjellige scenarioer. Og er da så mange positive sider også? 
Min kjæreste fikk barn relativt ung, noe som ikke var planlagt iallefall fra hans side. Men han har trått til, jobbet livet av seg og gjør alt han kan for at hans jente skal få et så bra liv som mulig. Klart er det problemer innimellom mellom han og eksen, men han har aldri latt det gå utover deres barn. Han er åpen for hennes nye samboer, selv om det nok også er vanskelig for han at datteren får en ny farsfigur inn i livet. Han deler problemene med meg, selv om det er vanskelig for meg å høre innimellom. Og det gjør meg vondt hvor mye sånne forhold kan slite på han innimellom. For disse mennene som er alene med barn, alt de leter etter er jo en å dele livet med. Ikke bare for han, men også for hans barn. Og klart det er en stor rolle å ta på seg. Men hvor fantastisk er det ikke å se hvor mye han elsker barna sine? Hvordan han ville gjort hva som helst for dem? Syns det er en ekstrem trygghet å vite hvordan han stiller opp, for selv om det ikke er planlagt, kan det være meg som sitter der gravid en dag. Men jeg vet iallefall at jeg har en mann som stiller opp for meg og som ikke vil stikke av. 

Og det er jo en utrolig stor del av den han er. Han ville ikke vært mannen jeg forelsket meg i, om han ikke hadde opplevd å få barn. Samtidig er det utrolig tungt at han har opplevd noe så stort, og at jeg ikke har det. Og den dagen vi får felles barn, har han gjort alt før.. Men hans vakre datter da?? Hun er fantastisk! Og det å vite hvor mye han stoler på meg ettersom han har latt meg bli en del av hennes liv, er vel egentlig den største kjærlighetserklæringen man kan få. For kjærligheten til barna er den største, og man ønsker dem alt godt. Og at for han er jeg alt godt, er vidunderlig. Og barna er jo egentlig så heldige! Tenk når mamma og pappa finner nye partnere, og man kommer overens. De har jo to ekstra voksne de stoler på, som kan hjelpe dem i alle situasjoner, Og som ønsker dem alt godt. Jeg vet at jeg vil behandle min kjærestes datter som mitt eget barn, det er jeg overbevist om. Og mine foreldre behandler henne allerede som et eget barnebarn. Så tenk nøye over det, selvfølgelig. Men om du vet at du er et sunt innskudd hans og hans barns liv, er det bare å kjøre på, for utfordringene vil være mange uansett, mener nå jeg! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For mitt vedkommende har det gått dårlig. Jeg er veldig sliten og lei. Jeg kan tenke meg at dersom man har samme grensesetting, og det ikke er "så synd på" barna hele tiden, fordi de ikke bor med sine biologiske foreldre, at det kan gå bedre. Vi har bodd sammen i fire år nå, og barna hans er kun her. De er utrolig bortskjemte, og faren lar dem holde på. Vurderer veldig å bryte ut, men ikke så lett da vi også har et lite barn sammen. Du har sikkert allerede enten tatt steget eller latt være, det er jo lenge siden du postet spørsmålet. Hva ble det til, og hvordan har det gått?



Anonymous poster hash: 8fe3f...0f0
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

 

 

 

Lurer på om det hadde vært svar på like linje hvis spørsmål var motsatt, om en mann spurte "bli sammen med ei kvinne med barn fra før?" i et webforum hvor de fleste var gutter.

 

 

Finnes det et standardsvar på spørsmålet? Neppe? Det viktigste er at man prøver å sette seg inn i hva det vil si å leve med den nye kjæresten sine barn.

Man må huske på en kjæreste med barn vil ha et evigvarende forhold til barnets andre forelder. Mitt råd er å få avklart den relasjonen så fort som mulig. Jeg vil i alle fall ikke godta at kjæresten min bruker masse energi på ex. Dessuten er det viktig å avklare forventninger i forhold til hvor stor del du skal ta i oppdragelsen av stebarn. For å si det sånn, det er ofte et minefelt når det gjelder stebarn og oppdragelse.

Og så må du avklare for deg selv hvor mye tid du vil bruke på det nye familielivet. Har du lyst å leve et annet type liv, så styr unna!

 

Anonymous poster hash: 80be0...054

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

For mitt vedkommende har det gått dårlig. Jeg er veldig sliten og lei. Jeg kan tenke meg at dersom man har samme grensesetting, og det ikke er "så synd på" barna hele tiden, fordi de ikke bor med sine biologiske foreldre, at det kan gå bedre. Vi har bodd sammen i fire år nå, og barna hans er kun her. De er utrolig bortskjemte, og faren lar dem holde på. Vurderer veldig å bryte ut, men ikke så lett da vi også har et lite barn sammen. Du har sikkert allerede enten tatt steget eller latt være, det er jo lenge siden du postet spørsmålet. Hva ble det til, og hvordan har det gått?

 

Anonymous poster hash: 8fe3f...0f0

 

Hvordan er det gått med deg?

Jeg brøt ut av et lignende forhold som du beskriver, og er helt sikker i ettertid at det var riktig.

Det er tung med tanke på felles barn, men om man er ulykkelig der man er, så er det vanskelig å være best mulig forelder.

 

Anonymous poster hash: 80be0...054

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Det er laget en masteroppgave om dette emnet, der en god del stemødre har blitt intervjuet. Nesten alle sier at de brukte 5, noen faktisk 7, år på å få et noenlunde tilfredsstillende samliv. Og selv om de nå har oppnådd det, så ville de ALDRI valgt det samme hvis de hadde visst på forhånd hva de hadde i vente.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Det er laget en masteroppgave om dette emnet, der en god del stemødre har blitt intervjuet. Nesten alle sier at de brukte 5, noen faktisk 7, år på å få et noenlunde tilfredsstillende samliv. Og selv om de nå har oppnådd det, så ville de ALDRI valgt det samme hvis de hadde visst på forhånd hva de hadde i vente.

Har du tilfeldigvis en link til denne? Hadde vært interessant lesing.

 

Anonymous poster hash: af862...92c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er laget en masteroppgave om dette emnet, der en god del stemødre har blitt intervjuet. Nesten alle sier at de brukte 5, noen faktisk 7, år på å få et noenlunde tilfredsstillende samliv. Og selv om de nå har oppnådd det, så ville de ALDRI valgt det samme hvis de hadde visst på forhånd hva de hadde i vente.

Har du tilfeldigvis en link til denne? Hadde vært interessant lesing.

 

Anonymous poster hash: af862...92c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

 

Det er laget en masteroppgave om dette emnet, der en god del stemødre har blitt intervjuet. Nesten alle sier at de brukte 5, noen faktisk 7, år på å få et noenlunde tilfredsstillende samliv. Og selv om de nå har oppnådd det, så ville de ALDRI valgt det samme hvis de hadde visst på forhånd hva de hadde i vente.

Har du tilfeldigvis en link til denne? Hadde vært interessant lesing.

 

Anonymous poster hash: af862...92c

 

Jeg mener å ha lest om denne masteroppgaven i boka "Steforeldreboka" av Berit Almendingen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...