Vet snart ikke min arme råd lenger.

[Hurra133]

Nå har jeg lest hele tråden her, og jeg ser at mange sier at følelsene dere sitter med er "tabu" og at dere fort blir oppfattet som den onde stemoren, at dere ikke kan snakke om dette, selv ikke med deres beste venner. Dette overrasker meg faktisk! Det burde ikke være sånn.

Jeg ville bare si at jeg, som selv ikke er i deres situasjon, og heller aldri har vært det, har FULL forståelse for hvordan dere føler det, og jeg er sikker på at jeg ville følt det slik selv. Jeg mener også at det er de uskyldige barna man først og fremst bør ta hensyn til (har selv barn). Men det i seg selv betyr ikke at man bare kan late som om man ikke har følelser. Man må til syvende og sist ta vare på seg selv også.

Uansett er poenget mitt at deres situasjon og følelser er slett ikke noe vanskelig å forstå for utenforstående.

Lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg har selv ingen bonusbarn men leser tråden med interesse. Synes steforeldre gjør en utrolig innsats for andres barn. Er slett ikke sikker på at jeg selv hadde taklet en slik rolle.

Men gjør meg noen tanker om hvorfor det å være stemor kanskje(?) er tøffere enn å være stefar.

Tror ikke vi er kommet lengre enn at kvinner forventes å ha mer "anlegg" og interesse for barn. Merker det jo på venninner, vi er ganske flinke til å snakke om barna våre, mer enn det fedrene kanskje gjør. Tror jeg

Det forventes nok ofte at kvinner viser omsorg for barn og ofte er vi mer hjemme.

Vi er i mammapermisjon og mange jobber deltid eller studerer i småbarnstiden. Da blir det ofte slik at brorparten av husarbeidet faller på kvinnen, og hun er lett å bruke til barnevaktslik mange nevner i tråden.

Så tror jeg og at selv om barna er hos far oppimot 50% så er gjerne "hovedhjemmet" hos mor alikevel. Det betyr kanskje også noe.

Anonymous poster hash: f675f...60d

[Babymammaen]

Nå er det en stund siden noen har skrevet noe på denne tråden. Men jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i mange av innleggene. De innleggene om de "forbudte" tankene og følelsene. Jg kunne skrevet så mye av det selv. Har ikke fått lest alle innleggene fordi det vr så mange. Men kom over noen av de irriterte innleggene også. Som synes synd på barna. Det er IKKE synd på bonusbarnet mitt selv om jeg kan ha alle disse gale følelsene. Jeg tar meg sammen hver eneste dag for at hu skal ha det bra. Men det krever såå mye for det kommer ikke helt innenfra. Men jeg har et veldig godt forhold til bonusbarnet mitt og føler jeg blir satt pris på. Likevel alle disse kjipe følelsene. Lurer på hvordan det går med dere nå? Lyst til å sende meg en melding. Tar sjansen på ikke å være anonym jeg. Har også fått en baby det siste året og sliter så fælt nå at jeg vurderer å flytte. Men det er jo bare trist det også. Deilig st noen kan si hva de føler her. Håper noen sender meg en melding så kan vi dele litt erfaringer. Her bor barnet også mye. Drømmer meg bort til mindre samvær. UFF jeg er fæl:( God helg stemammaer!

[Anonym bruker]

Nå er det en stund siden noen har skrevet noe på denne tråden. Men jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i mange av innleggene. De innleggene om de "forbudte" tankene og følelsene. Jg kunne skrevet så mye av det selv. Har ikke fått lest alle innleggene fordi det vr så mange. Men kom over noen av de irriterte innleggene også. Som synes synd på barna. Det er IKKE synd på bonusbarnet mitt selv om jeg kan ha alle disse gale følelsene. Jeg tar meg sammen hver eneste dag for at hu skal ha det bra. Men det krever såå mye for det kommer ikke helt innenfra. Men jeg har et veldig godt forhold til bonusbarnet mitt og føler jeg blir satt pris på. Likevel alle disse kjipe følelsene. Lurer på hvordan det går med dere nå? Lyst til å sende meg en melding. Tar sjansen på ikke å være anonym jeg. Har også fått en baby det siste året og sliter så fælt nå at jeg vurderer å flytte. Men det er jo bare trist det også. Deilig st noen kan si hva de føler her. Håper noen sender meg en melding så kan vi dele litt erfaringer. Her bor barnet også mye. Drømmer meg bort til mindre samvær. UFF jeg er fæl:( God helg stemammaer!

Jeg var stemor inntil nylig. Det føles nå vemodig, men også fritt og godt. Det var ikke så mye barnet som var problemet, men oppdragelse som går på tvers av mine verdier og det å leve med slikt så tett innpå. Vi hadde et godt forhold og jeg skylder mye på faren for at det var vanskelig. Han kunne endre samvær uten å inkludere meg; han gikk på trening el.l. og så kunne hun komme fordi moren ikke kunne ha henne. Da, når jeg endelig har noen friminutter, så er det ikke kult å få slike overraskelser. Dette skjønte ikke far. Nå var det ikke derfor jeg reiste, det var volden som gjorde det. Jeg har hatt det tøft, men jeg har gjort meg noen dyrekjøpte erfaringer. De skal jeg ta med meg.

 

Har dere prøvd fvk?

 

Anonymous poster hash: c460f...682

[Anonym bruker]

 

Nå er det en stund siden noen har skrevet noe på denne tråden. Men jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i mange av innleggene. De innleggene om de "forbudte" tankene og følelsene. Jg kunne skrevet så mye av det selv. Har ikke fått lest alle innleggene fordi det vr så mange. Men kom over noen av de irriterte innleggene også. Som synes synd på barna. Det er IKKE synd på bonusbarnet mitt selv om jeg kan ha alle disse gale følelsene. Jeg tar meg sammen hver eneste dag for at hu skal ha det bra. Men det krever såå mye for det kommer ikke helt innenfra. Men jeg har et veldig godt forhold til bonusbarnet mitt og føler jeg blir satt pris på. Likevel alle disse kjipe følelsene. Lurer på hvordan det går med dere nå? Lyst til å sende meg en melding. Tar sjansen på ikke å være anonym jeg. Har også fått en baby det siste året og sliter så fælt nå at jeg vurderer å flytte. Men det er jo bare trist det også. Deilig st noen kan si hva de føler her. Håper noen sender meg en melding så kan vi dele litt erfaringer. Her bor barnet også mye. Drømmer meg bort til mindre samvær. UFF jeg er fæl:( God helg stemammaer!

Jeg var stemor inntil nylig. Det føles nå vemodig, men også fritt og godt. Det var ikke så mye barnet som var problemet, men oppdragelse som går på tvers av mine verdier og det å leve med slikt så tett innpå. Vi hadde et godt forhold og jeg skylder mye på faren for at det var vanskelig. Han kunne endre samvær uten å inkludere meg; han gikk på trening el.l. og så kunne hun komme fordi moren ikke kunne ha henne. Da, når jeg endelig har noen friminutter, så er det ikke kult å få slike overraskelser. Dette skjønte ikke far. Nå var det ikke derfor jeg reiste, det var volden som gjorde det. Jeg har hatt det tøft, men jeg har gjort meg noen dyrekjøpte erfaringer. De skal jeg ta med meg.

 

Har dere prøvd fvk?

 

Anonymous poster hash: c460f...682

 

Hva mener du med volden? Mot deg? Barnet? Jeg har vært stemor i bare 1 år under samme tak. Jeg og samboern har ikke de samme verdiene mtp barneoppdragelse og det blir uenigheter. Han synes jeg er for lite konsekvent og for snill med barna, jeg synes han er alt for streng og kjip med dem.

For litt siden så jeg faktisk at han tok gutten sin på 8 år etter ørene og "leide" han bort mens de andre barna så på, han begynte å gråte, det var nok litt vondt og ble nok litt flau også fordi de andre barna fulgte med. Husker ikke helt grunnen en gang, hadde vel sagt fra to ganger og hører han ikke da så..

Har også observert at han kan finne på å kjefte på barna sine om de slår seg og begynner å gråte, for eksempel klemmer hånda i døra..

I følge han er moren deres mye strengere enn han.. Barna virker trygge og tillitsfulle. Men dette er ikke riktig i mine øyne, ser jeg det igjen kommer jeg til å snakke med moren deres.

 

Anonymous poster hash: fef47...713

[Anonym bruker]

Vold mot meg. Et par episoder der barna var vitne til materiell vold. Det finns oppdragerkurs i flere kommuner. Sjekk det ut? Handler om kommunikasjon mellom barn og foreldre. grensesetting osv.

 

Anonymous poster hash: c460f...682

[Anonym bruker]

 

 

Nå er det en stund siden noen har skrevet noe på denne tråden. Men jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i mange av innleggene. De innleggene om de "forbudte" tankene og følelsene. Jg kunne skrevet så mye av det selv. Har ikke fått lest alle innleggene fordi det vr så mange. Men kom over noen av de irriterte innleggene også. Som synes synd på barna. Det er IKKE synd på bonusbarnet mitt selv om jeg kan ha alle disse gale følelsene. Jeg tar meg sammen hver eneste dag for at hu skal ha det bra. Men det krever såå mye for det kommer ikke helt innenfra. Men jeg har et veldig godt forhold til bonusbarnet mitt og føler jeg blir satt pris på. Likevel alle disse kjipe følelsene. Lurer på hvordan det går med dere nå? Lyst til å sende meg en melding. Tar sjansen på ikke å være anonym jeg. Har også fått en baby det siste året og sliter så fælt nå at jeg vurderer å flytte. Men det er jo bare trist det også. Deilig st noen kan si hva de føler her. Håper noen sender meg en melding så kan vi dele litt erfaringer. Her bor barnet også mye. Drømmer meg bort til mindre samvær. UFF jeg er fæl:( God helg stemammaer!

Jeg var stemor inntil nylig. Det føles nå vemodig, men også fritt og godt. Det var ikke så mye barnet som var problemet, men oppdragelse som går på tvers av mine verdier og det å leve med slikt så tett innpå. Vi hadde et godt forhold og jeg skylder mye på faren for at det var vanskelig. Han kunne endre samvær uten å inkludere meg; han gikk på trening el.l. og så kunne hun komme fordi moren ikke kunne ha henne. Da, når jeg endelig har noen friminutter, så er det ikke kult å få slike overraskelser. Dette skjønte ikke far. Nå var det ikke derfor jeg reiste, det var volden som gjorde det. Jeg har hatt det tøft, men jeg har gjort meg noen dyrekjøpte erfaringer. De skal jeg ta med meg.

 

Har dere prøvd fvk?

 

Anonymous poster hash: c460f...682

 

Hva mener du med volden? Mot deg? Barnet? Jeg har vært stemor i bare 1 år under samme tak. Jeg og samboern har ikke de samme verdiene mtp barneoppdragelse og det blir uenigheter. Han synes jeg er for lite konsekvent og for snill med barna, jeg synes han er alt for streng og kjip med dem.

For litt siden så jeg faktisk at han tok gutten sin på 8 år etter ørene og "leide" han bort mens de andre barna så på, han begynte å gråte, det var nok litt vondt og ble nok litt flau også fordi de andre barna fulgte med. Husker ikke helt grunnen en gang, hadde vel sagt fra to ganger og hører han ikke da så..

Har også observert at han kan finne på å kjefte på barna sine om de slår seg og begynner å gråte, for eksempel klemmer hånda i døra..

I følge han er moren deres mye strengere enn han.. Barna virker trygge og tillitsfulle. Men dette er ikke riktig i mine øyne, ser jeg det igjen kommer jeg til å snakke med moren deres.

 

Anonymous poster hash: fef47...713

 

Det er ikke akseptabelt at han tar gutten i ørene. Dette er en form for fysisk avstraffelse, og er forbudt ifølge norsk lov. Jeg forstår at man kan bli frustrert når barn ikke hører etter, men dette er utdatert, og han bør finne andre måter å oppdra barna sine på!

 

Anonymous poster hash: 6794f...8b1

[Anonym bruker]

Endelig! Her var det mange som sliter med de samme tingene som meg. Det er ikke lov å synes det er tungt og vanskelig, og det er ingen å prate med. Jeg har nå blitt det store stygge ulven for hele familien til eksen, fordi jeg ikke takler stebarna lenger. Jeg blir sur og grinete fordi de sitter på ræva fra de kommer til de går, annenhver uke. Jeg jobber fullt, mannen jobber fullt og det er bare jeg som skal rydde opp etter alle.. Prøver jeg å ta ta det opp med samboer vrir han det om til at jeg er minst like ille som dem og at jeg bare vil ha de bort og at jeg hakker på dem. Men er det helt forferdelig å forvente at en 11 og en 14 åring kan rydde opp når de har spist og drukket. Glass, asjetter, epleskrotter og bananskall ligger alltid igjen etter dem, og jeg må si det 7 ganger om de kan rydde opp etter seg.. Hvis jeg gjør det hele tiden, da lærer de jo absolutt INGENTING.

Har desverre aldri klart å få et godt og nært forhold til dem heller, de har alltid vært veldig krevende og veldig bråkete. De voksne har aldri fått lov å snakke, de har bare tatt hele rommet bestandig. Jeg er er rolig, ikke så pratsom person og har blitt veldig sliten bestandig av dette konstante fokuset de har hatt. Nå er de på ferie annenhver uke hos pappa, ingenting blir krevd av de, de kan bare sitte på rompa med dataen i fanget fra de kommer hjem fra skolen til de går å legger seg. De er aldri utenfor døren, bortsett fra når de er på aktiviteter.

 

Sliten og frustrert og på randen til å flytte annenhver uke. Jeg har blitt en person som bare ber de om å rydde opp etter seg. Jeg hater meg selv for å ha blitt sånn, men jeg orker ikke å være husmor og slave til verdens mest utakknemlige og bortskjemte barn.

Vi har et fellesbarn, dette barnet har lært alt det de aldri har lært, sette skoene der de skal, henge opp jakken sin, rydde bort asjetten sin, hjelpe til når det trengs. Det er noe annet når man kan forme barnet selv. Men stebarn skal man elske som sine egne, men har jeg noe å si når det gjelder oppdragelse eller noe som helst?? Nei, blir ikke involvert i noe. Men vaskehjelp, kokk og slave, det skal jeg være. Jeg sier ikke det er barna sine skyld. Det er foreldre som synes ikke krangling er tingen når de først er hos dem, så konflikter holder man seg langt unna. Da får man barn som ikke har noe ansvarsfølelse i hele verden, føler noe som helst behov for å hjelpe til i felleskapet det burde være å være en familie på 5. Kunne skrevet i timesvis om alle frustrasjonene mine.  Argh...

Anonymous poster hash: bc173...9de

[Anonym58]

 

 

Nei, vet dere hva- dere som kommer med disse bedrevitende utspillene her- det hører virkelig ingen steder hjemme..

Dette er jo et forum der man skal få lov til å komme med tanker og følelser, uten å måtte bli dømt nord og ned.

 

Det er på grunn av slike utspill, at mange stemødre ikke tør å være ærlig om hvilke utfordringer rollen medfører.

 

Jeg tror det er verdifullt og veldig viktig å kunne være åpen om også de vanskelige tingene. Jeg tror heller INGEN som uttaler seg i denne tråden er "den onde stemor" som påfører de stakkars uskyldige barna vondt. Nei, dette er stemødre som virkelig prøver å gjøre sitt beste!

 

...og kanskje de til og med gjør en ennå bedre "jobb", om de får lov til å være åpenhjertig om helheten av situasjonen. Verden er, som noen andre poengterte- ikke sort/hvitt...

 

Noe å tenke på før man slenger ut unødvendige og ganske ugjennomtenkte kommentarer.

Helt enig...vi trenger ikke mer kjeft! Så fint hvis dere som syns vi er så onde lar vær å kommentere og lar oss få lov til å bearbeide vår "sorg" i fred! For det er det vi har; "sorg" over alt vi ikke kan få og over det valget vi har gjort.....det gjelder ihvertfall for meg!

 

Anonymous poster hash: 357ff...70a

 

Dere er voksne mennesker med voksne menneskers valgmuligheter. Ergo kan dere også velge dere ut igjen. Dere var naive i utgangspunktet, og kan gjerne sørge over egen tilkortkommenhet, men ikke fremstill DERE som den store taperen her, den som har krav på sympati og ingen motforestillinger. Det er og blir stebarna som har tapt mest på denne ordningen.

 

Det som er feil her er kanskje hvordan dette blir en kamp mellom stebarn og stemor. Det er greit stebarna taper mest i disse situasjonene, men slike kommentarer som dette får det til å virke som at det er stemors feil. Dette får vel de biologiske foreldrene ta ansvar for, og også hjelpe barna gjennom på best mulig måte.

Og som du også skriver her så er vi voksne mennesker med voksne valgmuligheter, men som så mange av disse kommentarene her går ut på, så er en grunn til at det er så vanskelig å være stemor, det at vi blir fratatt mange av disse valgmulighetene i rollen som stemor. Vi blir overkjørt ifht beslutninger som tas ifht barnet, selv om vi blir påvirket like mye ( eller mer? ). Vi tas ikke hensyns til, fordi, som du også påpeker, det er stebarna det er synd på, og det er de som alltid må tas hensyn til. Vi er også mennesker som har ønsker, og drømmer, og sett for oss en helt annen fremtid enn det som har blitt.

 

Betyr det å være stemor at man må gi opp alle egne ønsker og behov ? I en velfungerende familie har alle det bra, og alle blir tatt like mye hensyn til. Slik det er nå, iom at dette med dine mine våre er så nytt, og det at stemødre har slik et dårlig rykte på seg, så lister stemødrene seg på tå for ikke å tråkke noen på tærne, eller si eller gjøre noe galt. Svelger kamel på kamel for å tilfredsstille alle, i frykt for å bli fremstilt som den onde stemor.  Og så, når man da skriver et innlegg, for å få ut litt frustrasjon, og kanskje få noen gode tips og råd, litt støtte fra andre i samme situasjon ( muligens for å unngå utblåsning på mann og stebarn), så skal man få disse uoriginale kommentarene fra "bedrevitende" mødre som ikke har empatiske evner nok til å sette seg inn i andres situasjon.... Vi er voksne mennesker ?Ja, det er vi.  Hvor voksent er det å rømme fra en vanskelig situasjon ?  Hvor voksent er det å bare flytte, og la stebarna gå igjennom en separasjon for andre gang ? Og felles barn en separasjon for første gang, for muligens at de skal havne i samme situasjon som stebarn om et par år ? En del av å være voksen er vel å ta ansvar for egen situasjon, og gjøre det beste ut av ? Slik som stemødre gjør.  Det minste vi bør få lov til, er å ha ett fristed, hvor vi kan si og få ut det vi egentlig mener, og kanskje ting vi ikke mener, når vi er frustrerte.

 

I en annen kommentar lenger opp her, så er det noen som lurer på hvorfor stefedre ikke tar denne oppgaven like tung som stemødre. Og noe av grunnen, tror jeg, er at kvinner ikke forlanger like mye av menn. Vi kjører ikke over, og avtaler med eks, at mannen er bare hjemme, så han kan passe stebarn uten å spørre ham først. Vi forventer ikke at han skal vaske klær, smøre nister, osv. Vi har full forståelse for at han vil sitte alene på do, eller dusje alene. Og har vi et ønske om at han skal gjøre noe, så spør vi.

Kvinner er som regel fra naturen sin side, også mer omsorgsfulle og hensynsfulle enn menn. Jeg tror rett og slett ikke de tenker og føler på det like mye som oss.

 

Det var min utblåsning

[Anonym bruker]

Det er så godt å høre at det er flere som føler det som meg. Jeg kunne skrevet mange av innleggene her inne sjøl. De som dømmer oss klarer jeg ikke bry meg ordentlig,om. De er bare heldige som har sluppet å være i en sånn vanskelig situasjon som mange av oss! Lurer litt på hvordan det går med alle dere som har skrevet tidligere innlegg. Har noe bedret seg eller har det blitt verre eller har dere valgt å flytte? Jeg tenker og grubler HVER dag over om jeg skal flytte eller ikke.

 

Anonymous poster hash: f3c5c...2ac

[Anonym bruker]

 

Nå fikk jeg også lyst til å dele noen tanker...

 

jeg er også på andre siden i denne saken... jeg har en datter alene, og jeg og min mann (nygift) har en felles. Min eldste var 7 når min nåværende mann kom inn i bildet.... 

 

Jeg vil nok ikke si det stemmer, ikke alltid i allefall at menn er enklere enn kvinner på dette med stebarn.

 

Min datter som nå er 15, bor hos oss ca 80%. Det var helt til ifjor 50/50 ordning. 

 

 

 

 

Det begynte vel ganske tidlig i forholdet vårt at jeg følte han var etter henne på en måte. Vi hadde på dette tidspunktet ingen felles barn... Jeg følte han hang seg opp i alt, var krass og streng... han er  i utg.punktet ikke en person som viser så mye kjærlighet, så det ble ikke akkurat mye slikt mellom de heller... 

 

Jeg satt på sidelinjen og var vaktbikkje. Jeg fulgt med og hang meg opp i alle detaljer... Jeg gikk henne i forsvar alltid. Det ble masse krangler ( vi krangler ikke med skrik og slikt, men en dødlig stillhet over flere dager, noe som faktisk er værre ) Jeg følte og mente at grenser og relger han prakket på min unge, kun kom fordi det var MIN unge, og ikke hans egne meninger.

 

Nå idag, 8 år etter, hvor vi har ett fellesbarn på 7, ser jeg at historien gjentar seg, han henger seg opp i samme ting, ønsker samme regler og grenser. Men denne gangen blir vi enige da, for jeg har ikke piggene ute...  Jeg ser jo nå at han faktisk mener det han maset om den gangen... Forskjellen er at i diskusjoner ang fellesbarnet angriper ikke jeg, men vi snakker om det, og blir enige...

 

Vi slet temmelig bra i noen år, det var rett før vi gikk fra hverandre mange ganger... Men problemene dreide seg ikke om meg og han, men hans forhold til min datter. Derfor var vi sterke sånn ellers i forholdet... Jeg hatet han og elsket han samtidig.. Vi holdt sammen og holdt sammen og holdt sammen. 

 

Vår felles datter ble født, uten at det forandret noe, ble ikke bedre og ikke værre... Nå føler jeg at det høres ut som alt var tråki hjemme hos oss, men det var det ikke altså. Det var mye fine ting også. 

 

Han er veldig klar på at han trenger tiden med meg og fellesbarn alene innimellom. Derfor er han veldig opptatt av at samværet skal være avtalt og holdes. Det er ikke noe kom som du vil her hos oss... Å dette har jeg bare MÅTTE forholde meg til, ellers måtte jeg flyttet fra han.. Jeg passer på å sette denne tiden på timeplanen, og passer på hva slags vakter jeg tar på meg på jobb ( eks, prøver unngå kveld) Jeg jobber annenhver helg, og fikk faktisk endret slik at hun er hos oss helgen jeg jobber, slik at jeg , min mann og fellesbarn har frihelgen sammen. Jeg føler meg råtten når jeg skriver det. Men jeg jobber da fra 7-15 på lørdag, og vi har hele lørdag sammen ( hun sover jo til 13 ) Også jobber jeg da søndag kveld ) Dette trengte han, å jeg valgte å gi han det. Det har gjort at annet har blitt MYE bedre. Akkurat som at når han fikk noe, ble han mer rund i kantene...

 

Han er storsinnet også, i fjor ønsket hun endre fra 50% til kun annenhver helg hos sin far. Det gikk helt fint. Så lenge han føler han er med på avgjørelsen ( da tenker jeg at hun har det fint hos oss, faren hennes er singel, og der har hun fritt spillerrom. tror egentlig hul liker litt regler)

 

Dummeste ting jeg kunne gjøre var å ta avgjørelser uten han, da klikket det kan du si. Det har jeg lært meg. Alt ordner seg nå egentlig, bare jeg legger det fram riktig=)

 

Så begynte ting å endre seg, jeg tror nok det var en kombinasjon av at hun ble større og han eldre muligens. Tonen mellom de ble bedre... Joda, han henger seg opp i "tull" enda, men hun har vel lært seg at følger hun de få reglene han ( vi) har, så får hun så mange fordeler tilbake. Hun vet det ikke nytter å være frekk...

 

Nå er det krangel her veldig sjelden. Nå har vi kommer hjem fra 2 uker ferie, tett oppe på hverandre i en hytte. Det har gått utrolig bra. Ikke NOE uenigheter. 

 

 

Nei dette ble rotete gett.... men, ville bare si at det kan gå bra også=)   nå tenker jeg vel at hun begynner bli voksen nå, og bor vel ikke hjemme i mange år til... Kanskje livet blir kjedelig da, uten noen utfordinger=)

 

 

Anonymous poster hash: b1b41...8ae

 

 

Jeg fikk tårer i øynene når jeg leste innlegget ditt. Det var akkurat som å lese om vår familie. Jeg hadde en datter på nesten 5 år da jeg ble sammen med min mann. Nesten fra første dag var han unormalt streng med henne, og jeg måtte ofte ta henne i forsvar. Han truet med husarrest, "gå på rommet!" og mange strenge regler. Han hadde noen gode poeng, men ofte måtte jeg gå i forsvar for henne. Jeg lærte etterhvert at dette hadde mye med hans egen barndom å gjøre, med en streng sliten mamma og far som var alkoholiker.Men vi måtte snakke mye om hva som var god barneoppdragelse/omsorg på 2000-tallet. Hva jeg kunne leve med og ikke leve med, og det samme for han.

 

I 2010 fikk vi et felles barn. Han oppførte seg veldig annerledes mot ham. Han var mye mindre streng, kjøpte oftere ting og jeg merket at de fikk et helt annerledes bånd. Jeg forstår det godt, men det var likevel vondt å se at forskjellen var så stor. Idag kan han finne på hyggelige ting med begge barna, men når min eldste datter har noen utfordringer eller gjør noe han ikke liker sier han alltid "jeg gidder ikke bry meg - hun er ditt problem". Det er vondt, samtidig som jeg skjønner det er vanskelig å være stefar. Hun bor 80 % hos oss. Vi får stå sammen vi blanda familier...

 

Anonymous poster hash: cc678...35b

[Anonym bruker]

Fysj, for en deprimerende tråd - ikke fordi dere har det så "vondt" og så "vanskelig" men fordi de stakkars ungene oppi dette må dele sin far med dere. De har ikke valgt dette. Hvis det var noe tak i noen av dere ville dere tatt konsekvensen av å være en negativ kraft i stebarnas liv og trukket dere ut av det hele.

hold deg unna, og la stemødre få tømt seg her. herrefred du er litt av en idiot selv som sier sånt, følelser er noe vi alle har og ting er ikke svart/hvit og rett frem. 

 

Anonymous poster hash: 6bc0d...090

[Anonym bruker]

 

Fysj, for en deprimerende tråd - ikke fordi dere har det så "vondt" og så "vanskelig" men fordi de stakkars ungene oppi dette må dele sin far med dere. De har ikke valgt dette. Hvis det var noe tak i noen av dere ville dere tatt konsekvensen av å være en negativ kraft i stebarnas liv og trukket dere ut av det hele.

hold deg unna, og la stemødre få tømt seg her. herrefred du er litt av en idiot selv som sier sånt, følelser er noe vi alle har og ting er ikke svart/hvit og rett frem. 

 

Anonymous poster hash: 6bc0d...090

 

Det må vel være lov å si sin mening på et offentlig forum?

Jeg befinner meg et sted midt i mellom motpolene her, jeg synes også synd på de barna som har stemødre som ikke har kjærlighet til sine stebarn. Barna har ikke valgt denne tilværelsen selv, og spesielt små barn har behov for å få kjærlighet av de nærmeste rundt seg. Mange er så egosentrert i dagens samfunn, de forventer at selv med dine, mine og felles barn så skal de få tid til å realisere seg selv. Vel, slik fungerer ikke verden, man får IKKE både i pose & sekk. Når man velger å få barn sammen, og begge eller en har barn fra før så sier det seg selv at det ikke blir mye tid til egne interesser, hobbyer og til kjærlighetsstunder med kjæresten.

Hvis man vil ha mer tid til seg selv så velger man ikke et slikt liv. Det er lov å tenke over konsekvensene før man setter barn til verden. Når man sier ja til å bli en del av livet med mine, dine og våre barn så sier det seg selv at det blir lite alenetid og kjærestetid.

 

Anonymous poster hash: 63b09...88c

[Anonym bruker]

Hvordan går det med dere stemødre nå? Jeg er i samme situasjon selv, og det tærer på samvittigheten.. Hele tiden er det en vurdering av å bli eller flytte. Men med felles barn så føles situasjonen låst Her er det store problemet at det er vanskelig å leve med et barn som får totalt motsatte verdier hos sin mor som hos oss. Og det er vanskelig å leve tett på og i tillegg oppdra egne barn etter de verdiene en selv ønsker. For det er ikke lett å si at bonusbarnet kan gjøre hva han vil, mens fellesbarna har grenser og andre hensyn de må ta. Noe svar her fra bedrevitende, som tydeligvis ikke er stemødre, gjør meg helt oppgitt!! Hadde jeg bare visst bedre!! Og jeg skulle ønsket av hele mitt hjerte at jeg gjorde før jeg gikk inn i et slikt forhold. Men her fikk mannen alt til å fremstå som rosenrødt. Og nå sitter jeg igjen med et ekstra barn som ikke eier oppdragelse, en gal ekskone og at drømmen om en sammensveiset familie ble knust. Ja, jeg skulle ønsket jeg visste bedre for mange år siden!!

Anonymous poster hash: d35e2...3ff

[Anonym bruker]

 

Hvordan går det med dere stemødre nå? Jeg er i samme situasjon selv, og det tærer på samvittigheten.. Hele tiden er det en vurdering av å bli eller flytte. Men med felles barn så føles situasjonen låst Her er det store problemet at det er vanskelig å leve med et barn som får totalt motsatte verdier hos sin mor som hos oss. Og det er vanskelig å leve tett på og i tillegg oppdra egne barn etter de verdiene en selv ønsker. For det er ikke lett å si at bonusbarnet kan gjøre hva han vil, mens fellesbarna har grenser og andre hensyn de må ta. Noe svar her fra bedrevitende, som tydeligvis ikke er stemødre, gjør meg helt oppgitt!! Hadde jeg bare visst bedre!! Og jeg skulle ønsket av hele mitt hjerte at jeg gjorde før jeg gikk inn i et slikt forhold. Men her fikk mannen alt til å fremstå som rosenrødt. Og nå sitter jeg igjen med et ekstra barn som ikke eier oppdragelse, en gal ekskone og at drømmen om en sammensveiset familie ble knust. Ja, jeg skulle ønsket jeg visste bedre for mange år siden!!

 

Anonymous poster hash: d35e2...3ff

 

Jeg er så enig, så enig. Haddde jeg visst alt det jeg vet nå, hadde jeg aldri gjort det igjen. Men er, slik som mange av dere andre sier, fastlåst i det hele. Jeg kan ikke ta med meg to fellesbarn og dra. Jeg ønsker ikke for alt i verden at de skal bo i en bag, så jeg holder ut. Jeg føler meg fremmed i min egen heim når særkulls er her. Jeg bærer på en enorm sorg over å ikke ha én familie, og kjenner at jeg ikke nesten orker å omgås "vanlige" familier...jeg blir så misunnelig og sorgen blir så stor. Jeg kjenner blir tynget av et tungsinn hver gang ser ser at par som er ute å triller vogn sammen....jeg har aldri opplevd det fellesskapet...aldri!

 

Så siden jeg ikke elsker særkullsbarnet like mye som mine egne, siden jeg ber far være hjemme når særkullsbarn er hos oss siden det er han som har samvær, siden jeg har gitt beskjed om at han får prioritere dagen sin mht henting og bringing fra skole, fritidsaktiviter.....så straffer han meg. Han er skuffet over at jeg ikke bidrar. Så han straffer meg med å gjøre ting som han vet sårer, ofte slik at det går ut over barna for han vet at det sårer meg.

 

Så her går jeg da, med en mann som straffer meg, som sier "det er ikke deg deg handler om", som ikke gir meg noe, med et særkullsbarn som gjør alt for å få oppmerksomhet, som aldri kan planlegge feriene sine, for hvis ikke jeg ferierer på de tidspunktene og på premissene som han og særkullsbarnet+eks har bestemt, så vil ikke han feriere sammen med meg og våre to felles barn, med en eks kone som hyler og skriker om at jeg må elske særkullsbarnet like mye, men som ikke sier hei til mine barn en gang, med svigermor som forskjellsbehandler åpenlyst, mens min mor inkluderere med stor I slik at det nesten tipper over til å bli galskap........

 

Nei gud bedre meg, jeg hadde aldri gjort dette en gang til! Og jeg kjenner det er godt å lese det noen av dere tør å skrive her inne, det hjelper meg til å skjønne at jeg ikke er gal når jeg har det slik jeg har det og tenker de tanker jeg gjør.

 

God jul til dere alle sorgfulle stemødre, som føler seg ensomme i livet sitt!

 

Anonymous poster hash: 357ff...70a

[Anonym bruker]

 

Hvordan går det med dere stemødre nå? Jeg er i samme situasjon selv, og det tærer på samvittigheten.. Hele tiden er det en vurdering av å bli eller flytte. Men med felles barn så føles situasjonen låst Her er det store problemet at det er vanskelig å leve med et barn som får totalt motsatte verdier hos sin mor som hos oss. Og det er vanskelig å leve tett på og i tillegg oppdra egne barn etter de verdiene en selv ønsker. For det er ikke lett å si at bonusbarnet kan gjøre hva han vil, mens fellesbarna har grenser og andre hensyn de må ta. Noe svar her fra bedrevitende, som tydeligvis ikke er stemødre, gjør meg helt oppgitt!! Hadde jeg bare visst bedre!! Og jeg skulle ønsket av hele mitt hjerte at jeg gjorde før jeg gikk inn i et slikt forhold. Men her fikk mannen alt til å fremstå som rosenrødt. Og nå sitter jeg igjen med et ekstra barn som ikke eier oppdragelse, en gal ekskone og at drømmen om en sammensveiset familie ble knust. Ja, jeg skulle ønsket jeg visste bedre for mange år siden!!Anonymous poster hash: d35e2...3ff

 

Jeg er så enig, så enig. Haddde jeg visst alt det jeg vet nå, hadde jeg aldri gjort det igjen. Men er, slik som mange av dere andre sier, fastlåst i det hele. Jeg kan ikke ta med meg to fellesbarn og dra. Jeg ønsker ikke for alt i verden at de skal bo i en bag, så jeg holder ut. Jeg føler meg fremmed i min egen heim når særkulls er her. Jeg bærer på en enorm sorg over å ikke ha én familie, og kjenner at jeg ikke nesten orker å omgås "vanlige" familier...jeg blir så misunnelig og sorgen blir så stor. Jeg kjenner blir tynget av et tungsinn hver gang ser ser at par som er ute å triller vogn sammen....jeg har aldri opplevd det fellesskapet...aldri! Så siden jeg ikke elsker særkullsbarnet like mye som mine egne, siden jeg ber far være hjemme når særkullsbarn er hos oss siden det er han som har samvær, siden jeg har gitt beskjed om at han får prioritere dagen sin mht henting og bringing fra skole, fritidsaktiviter.....så straffer han meg. Han er skuffet over at jeg ikke bidrar. Så han straffer meg med å gjøre ting som han vet sårer, ofte slik at det går ut over barna for han vet at det sårer meg. Så her går jeg da, med en mann som straffer meg, som sier "det er ikke deg deg handler om", som ikke gir meg noe, med et særkullsbarn som gjør alt for å få oppmerksomhet, som aldri kan planlegge feriene sine, for hvis ikke jeg ferierer på de tidspunktene og på premissene som han og særkullsbarnet+eks har bestemt, så vil ikke han feriere sammen med meg og våre to felles barn, med en eks kone som hyler og skriker om at jeg må elske særkullsbarnet like mye, men som ikke sier hei til mine barn en gang, med svigermor som forskjellsbehandler åpenlyst, mens min mor inkluderere med stor I slik at det nesten tipper over til å bli galskap........ Nei gud bedre meg, jeg hadde aldri gjort dette en gang til! Og jeg kjenner det er godt å lese det noen av dere tør å skrive her inne, det hjelper meg til å skjønne at jeg ikke er gal når jeg har det slik jeg har det og tenker de tanker jeg gjør. God jul til dere alle sorgfulle stemødre, som føler seg ensomme i livet sitt! Anonymous poster hash: 357ff...70a

Det er meg fra 11. desember. Misforstå meg rett, men det er så godt å kunne lufte litt med noen som forstår. Jeg blir heldigvis ikke straffet av min samboer, men alt det andre kjenner jeg meg igjen i. Nå sitter jeg å venter på samboer og stebarn. Han skal være her i 11 dager og jeg kjenner at jeg gruer meg. For som du sier, så føler jeg meg fremmed i eget hjem. Og det er en vond følelse. Det er vondt å føle at et uskyldig barn for deg til å få denne følelsen, det er følelser som ikke er lov å ha som kommer. Men jeg har funnet ut en ting. Det er ikke stesønn som er problemet, men situasjonen. Det gjør følelsen litt bedre. For jeg vet at ingenting er barnet sin feil, men det rundt. Situasjoner som oppdragelse, forskjellsbehandling, økonomi og tid. Og ingen av disse tingene har man kontroll på selv. Det er foreldrene til barnet som er med på å styre mitt liv. Noe jeg misliker i sterk grad. Men her finnes det ingen løsning som jeg kan se.. Jeg bare håper at det blir bedre i fremtiden.. Hvis ikke må jeg flytte med våre små, noe som er absolutt siste løsning. For jeg ønsker ikke det samme for mine barn.. En ting er sikkert- jeg føler også sorg for den fremtiden jeg aldri får.

 

Anonymous poster hash: d35e2...3ff

[Anonym bruker]

 

 

Hvordan går det med dere stemødre nå? Jeg er i samme situasjon selv, og det tærer på samvittigheten.. Hele tiden er det en vurdering av å bli eller flytte. Men med felles barn så føles situasjonen låst Her er det store problemet at det er vanskelig å leve med et barn som får totalt motsatte verdier hos sin mor som hos oss. Og det er vanskelig å leve tett på og i tillegg oppdra egne barn etter de verdiene en selv ønsker. For det er ikke lett å si at bonusbarnet kan gjøre hva han vil, mens fellesbarna har grenser og andre hensyn de må ta. Noe svar her fra bedrevitende, som tydeligvis ikke er stemødre, gjør meg helt oppgitt!! Hadde jeg bare visst bedre!! Og jeg skulle ønsket av hele mitt hjerte at jeg gjorde før jeg gikk inn i et slikt forhold. Men her fikk mannen alt til å fremstå som rosenrødt. Og nå sitter jeg igjen med et ekstra barn som ikke eier oppdragelse, en gal ekskone og at drømmen om en sammensveiset familie ble knust. Ja, jeg skulle ønsket jeg visste bedre for mange år siden!!Anonymous poster hash: d35e2...3ff

Jeg er så enig, så enig. Haddde jeg visst alt det jeg vet nå, hadde jeg aldri gjort det igjen. Men er, slik som mange av dere andre sier, fastlåst i det hele. Jeg kan ikke ta med meg to fellesbarn og dra. Jeg ønsker ikke for alt i verden at de skal bo i en bag, så jeg holder ut. Jeg føler meg fremmed i min egen heim når særkulls er her. Jeg bærer på en enorm sorg over å ikke ha én familie, og kjenner at jeg ikke nesten orker å omgås "vanlige" familier...jeg blir så misunnelig og sorgen blir så stor. Jeg kjenner blir tynget av et tungsinn hver gang ser ser at par som er ute å triller vogn sammen....jeg har aldri opplevd det fellesskapet...aldri! Så siden jeg ikke elsker særkullsbarnet like mye som mine egne, siden jeg ber far være hjemme når særkullsbarn er hos oss siden det er han som har samvær, siden jeg har gitt beskjed om at han får prioritere dagen sin mht henting og bringing fra skole, fritidsaktiviter.....så straffer han meg. Han er skuffet over at jeg ikke bidrar. Så han straffer meg med å gjøre ting som han vet sårer, ofte slik at det går ut over barna for han vet at det sårer meg. Så her går jeg da, med en mann som straffer meg, som sier "det er ikke deg deg handler om", som ikke gir meg noe, med et særkullsbarn som gjør alt for å få oppmerksomhet, som aldri kan planlegge feriene sine, for hvis ikke jeg ferierer på de tidspunktene og på premissene som han og særkullsbarnet+eks har bestemt, så vil ikke han feriere sammen med meg og våre to felles barn, med en eks kone som hyler og skriker om at jeg må elske særkullsbarnet like mye, men som ikke sier hei til mine barn en gang, med svigermor som forskjellsbehandler åpenlyst, mens min mor inkluderere med stor I slik at det nesten tipper over til å bli galskap........ Nei gud bedre meg, jeg hadde aldri gjort dette en gang til! Og jeg kjenner det er godt å lese det noen av dere tør å skrive her inne, det hjelper meg til å skjønne at jeg ikke er gal når jeg har det slik jeg har det og tenker de tanker jeg gjør. God jul til dere alle sorgfulle stemødre, som føler seg ensomme i livet sitt! Anonymous poster hash: 357ff...70a

Det er meg fra 11. desember. Misforstå meg rett, men det er så godt å kunne lufte litt med noen som forstår. Jeg blir heldigvis ikke straffet av min samboer, men alt det andre kjenner jeg meg igjen i. Nå sitter jeg å venter på samboer og stebarn. Han skal være her i 11 dager og jeg kjenner at jeg gruer meg. For som du sier, så føler jeg meg fremmed i eget hjem. Og det er en vond følelse. Det er vondt å føle at et uskyldig barn for deg til å få denne følelsen, det er følelser som ikke er lov å ha som kommer. Men jeg har funnet ut en ting. Det er ikke stesønn som er problemet, men situasjonen. Det gjør følelsen litt bedre. For jeg vet at ingenting er barnet sin feil, men det rundt. Situasjoner som oppdragelse, forskjellsbehandling, økonomi og tid. Og ingen av disse tingene har man kontroll på selv. Det er foreldrene til barnet som er med på å styre mitt liv. Noe jeg misliker i sterk grad. Men her finnes det ingen løsning som jeg kan se.. Jeg bare håper at det blir bedre i fremtiden.. Hvis ikke må jeg flytte med våre små, noe som er absolutt siste løsning. For jeg ønsker ikke det samme for mine barn.. En ting er sikkert- jeg føler også sorg for den fremtiden jeg aldri får.

 

Anonymous poster hash: d35e2...3ff

 

Hei, det er meg du svarer her....

 

Du har helt rett...det er situasjonen - ting rundt - ting som en ikke kan gjøre noe med! Og det er det som er så fortvilende. Og ikke kan man si det til noen heller; "for man har jo valgt det selv"! Jeg kjenner at når noen gir meg den, så blir jeg helt handlingslammet, klarer ikke annet enn å smile tappert å si: "åh, ja det er sant! (- NOT)".

 

Det er derfor det er godt å kunne få litt forståelse og omsorg av andre...og det gjør man her. Det er jo så tabu å si slike ting vi gjør offentlig at vi alle er anonyme. 

 

Særkullsbarn har nettopp dratt, og jeg føler en slags lykke - beklager å måtte si det....roen i heimen senker seg liksom - hos alle. Ting går tilbake til normalen på en måte. Alle går tilbake i sine vante roller, og alle rutiner kommer tilbake! Jeg tenker også at å flytte fra han er noe som hadde gjort MEG godt, men jeg er ikke sikker på at det hadde gjort barna godt!? Jeg velger å tro at jeg velger det riktige - for ellers blir det bittert å tenke på at jeg har levd i ulykkelighet og ensomhet i alle disse årene forgjeves.

 

Skulle ønske at min samboer hadde forståelse, og kunne hjelpe meg å komme gjennom situasjonen uten å måtte bli straffet i tillegg.

 

Igjen, takk for støttende ord - det hjelper umåtelig mye :-)

 

Anonymous poster hash: 357ff...70a

[Anonym bruker]

Anonymous poster hash: d35e2...3ff

 

 

Hei, det er meg du svarer her....

 

Du har helt rett...det er situasjonen - ting rundt - ting som en ikke kan gjøre noe med! Og det er det som er så fortvilende. Og ikke kan man si det til noen heller; "for man har jo valgt det selv"! Jeg kjenner at når noen gir meg den, så blir jeg helt handlingslammet, klarer ikke annet enn å smile tappert å si: "åh, ja det er sant! (- NOT)".

 

Det er derfor det er godt å kunne få litt forståelse og omsorg av andre...og det gjør man her. Det er jo så tabu å si slike ting vi gjør offentlig at vi alle er anonyme. 

 

Særkullsbarn har nettopp dratt, og jeg føler en slags lykke - beklager å måtte si det....roen i heimen senker seg liksom - hos alle. Ting går tilbake til normalen på en måte. Alle går tilbake i sine vante roller, og alle rutiner kommer tilbake! Jeg tenker også at å flytte fra han er noe som hadde gjort MEG godt, men jeg er ikke sikker på at det hadde gjort barna godt!? Jeg velger å tro at jeg velger det riktige - for ellers blir det bittert å tenke på at jeg har levd i ulykkelighet og ensomhet i alle disse årene forgjeves.

 

Skulle ønske at min samboer hadde forståelse, og kunne hjelpe meg å komme gjennom situasjonen uten å måtte bli straffet i tillegg.

 

Igjen, takk for støttende ord - det hjelper umåtelig mye :-)

Anonymous poster hash: 357ff...70a

 

Det er et av mine spørsmål til meg selv også - kaster jeg bort mitt eget liv? Er det godt nok å satse på at våre unger ikke skal oppleve det selv? Er de "frie" periodene med bare oss nok for å gjøre livet bra? Hadde jeg hatt det bedre hvis jeg flytta ut?

 

Problemet hos oss er egentlig at det bare blir verre og verre. I begynnelsen var det bare litt stritt, før det faktisk ble ganske ok. Da hadde eksen også funnet seg en kjæreste og roet seg da litt ned. Etter vi fortalte at vi ventet første felles unge har eksen totalt klikket.. Og ting har gått i nedoverbakke i over 2 år. Jeg har sagt til samboeren min at jeg snart ikke orker mer av dette her, og at det ikke holder "å vente å se". Hos oss er vel hovedproblemet at eksen. Litt over 1 måned etter fellesbarnnyheten gikk hun til retten for å få ha ungen 100 % (tapte selvsagt på alle punkter), og etter det har hun bare gitt blaffen i hva rettspapirene inneholder. Hun leverte ikke, noe som medførte at samboer brukte helg etter helg for å dra til guttens mor for å megle for å få gutten til oss (1,5 timers kjøretur hver vei). Så da fant hun ut at verken retten eller det å bare ikke sende han til oss fungerte - så da har hun begynte å bruke gutten som middel. Forteller mange usannheter om faren og meg for å sette oss i dårlig lys, hun har fri barneoppdragelse (fri spilletid, ingen plikter, ingen lekser, får påsmørt mat i sofaen osv osv) slik at det er sjokk for gutten å komme til oss hvor han faktisk må vaske hendene etter dobesøk og før maten, i tillegg får han ikke spesialmat, men må spise det som står på bordet.. Hun sender han stadig meldinger om at hun savner og elsker han. Ved levering så vil hun ikke gi slipp på han meg holder han fast kysser han og sier at han snart kommer hjem igjen. Hun får gutten til å knytte seg så sterkt til henne at det ikke blir bra for han å være borte fra henne. De har blant annet avskjedskveld dagen før han skal til oss... Så nå, etter 5 år (gutten er 9 år) gråter gutten når han skal til oss. Og det føles også vondt. Er vi så grusomme å være sammen med, har jeg tenkt tusen ganger. Jeg har gått i meg selv, sett hva jeg kan gjøre annerledes, om jeg har gjort noe som kan være feil osv. Jeg har hørt med utenforstående om det er noe jeg ikke selv klarer å se, men jeg finner ingenting. Jeg har forsøkt alt (føler jeg iallefall) - jeg har gitt han 100 % oppmerksomhet, prøvd å legge opp til koselige helger med film, gotteri, tur med kakao, kjøpt tv-spill og laget egen spillekrok til han i huset mm. Men ingenting er godt nok. Gutten viser ALDRI glede! Og det er ikke bare meg som har sett dette. Faren min som egentlig er en veldig stillferdig mann, som sjelder snakker om slike ting, har sagt "det er noe spesielt med den gutten der. Det kan ikke være lett å leve sammen. Han smiler aldri, virker aldri fornøyd." For meg var det faktisk godt å høre disse ordene, for da er det også andre som ser det samme som meg.

 

Så først og fremst er det synd i gutten! Men vi vet ikke hvor vi skal henvende oss for å kunne gjøre noe bedre for han og for oss. Vi har forsøkt familievernkontoret. Men da begynner bare moren og grine og så får samboer bare beskjed om at han må være snillere med henne, uten at han har sagt eller gjort noenting (????). Så jeg mener hun spiller på følelser og også bruker dette mot gutten. Og det er noe vi aldri kan ta kontroll over, og den som det går mest ut over er gutten, men også den familien som vi forsøker å skape sammen. Noe som jeg faktisk tror er bevisst strategi fra hennes side. Hun er fremdeles bitter på bruddet.

 

Nei, jeg vet sannelig ikke hva vi skal gjøre. Men en ting er sikkert - jeg skal ikke ha det slik som det er nå. Hvor jeg vandrer rundt i huset som en spøkelse (barnet har gått fra å være veldig knytta til meg til å overse meg totalt) i mitt eget hjem. Nå har jeg også andre å ta hensyn til, og jeg ønsker ikke at våre fellesbarn skal ha annen hver helg og nesten alle ferier med vondt stemning hjemme i huset. Stebarnet går rundt med en sorg og en negativitet som smitter på alle i huset.

 

Hvis vi finner en magisk løsning så blir vi en familie, dog aldri den drømmen jeg hadde. Hvis ikke så får jeg og de små det bedre for oss selv.

 

 

Anonymous poster hash: d35e2...3ff

[Anonym bruker]

Det er nevnt tidligere her at det liksom eg lettere for menn. Det stemmer ikke for min del.

Har nettopp hatt en lang prat med min sambo om at jeg føler meg som en lekekamerat og barnehageonkel for hennes barn(7 og 16).

Jeg gidder ikke mer. Mulig vi flytter hver til vårt, og avslutter hele prosjektet.

Jeg nærmer meg 50, og føler at jeg bruker all min fritid til å løse hennes problemer.

Jeg ønsker egentlig å være litt egoistisk for en gangs skyld, og ha mine egne ting, bruke tid til egne interesser, ta meg av min egen datter og følge opp hennes liv i stedet for stebarnas, som jeg nå bruker mest tid sammen med.

 

 

Anonymous poster hash: 3ed34...f59

[Anonym bruker]

Det er nevnt tidligere her at det liksom eg lettere for menn. Det stemmer ikke for min del.

Har nettopp hatt en lang prat med min sambo om at jeg føler meg som en lekekamerat og barnehageonkel for hennes barn(7 og 16).

Jeg gidder ikke mer. Mulig vi flytter hver til vårt, og avslutter hele prosjektet.

Jeg nærmer meg 50, og føler at jeg bruker all min fritid til å løse hennes problemer.

Jeg ønsker egentlig å være litt egoistisk for en gangs skyld, og ha mine egne ting, bruke tid til egne interesser, ta meg av min egen datter og følge opp hennes liv i stedet for stebarnas, som jeg nå bruker mest tid sammen med.

 

 

Anonymous poster hash: 3ed34...f59

Kanskje er det flere stefedre der ute som sliter mer enn vi aner. Du er nok en av de "fantastiske stefedrene" der ute. (Ja, man hører mer om dem enn om de fantastiske mødrene...) Forskjellen er vel gjerne den at det stilles forventninger til at kvinner skal ta en naturlig omsorgsrolle, til barn, stebarn, foreldre og øvrige familie. Det er generelt større aksept for at menn ikke går inn i det med fynd og klem. Som stemor står en i posisjon til å "gjøre det galt" enten man invilverer seg for mye eller for lite, jfr "den onde stemoren", og det er mor som tradisjonelt har det næreste forholdet til sine barn, og dermed bidra til å definere hvem som er innenfor og hvem som er ikke er det. Jeg håper at dere greier å finne utav det, og at kona di gir deg rom til å definere hvordan du ønsker at din stefarrolle skal være. Det er jammen ikke enkelt for noen. Jeg synes det er mange kloke og innsiktsfulle innlegg her. All ære til dere som greier å sette ord på hvordan dere opplever det. Jeg tror det er mye terapi i det. Jeg tror at steforeldre generelt får alt for lite bekreftelse på at de gjør en god jobb og at de er en viktig del av familien. Det å få lov til å erkjenne disse følelsene tror jeg er et viktig skritt i riktig retning.

 

Anonymous poster hash: 893c5...81f

[Greten]

 

 

 

Nei, vet dere hva- dere som kommer med disse bedrevitende utspillene her- det hører virkelig ingen steder hjemme..

Dette er jo et forum der man skal få lov til å komme med tanker og følelser, uten å måtte bli dømt nord og ned.

 

Det er på grunn av slike utspill, at mange stemødre ikke tør å være ærlig om hvilke utfordringer rollen medfører.

 

Jeg tror det er verdifullt og veldig viktig å kunne være åpen om også de vanskelige tingene. Jeg tror heller INGEN som uttaler seg i denne tråden er "den onde stemor" som påfører de stakkars uskyldige barna vondt. Nei, dette er stemødre som virkelig prøver å gjøre sitt beste!

 

...og kanskje de til og med gjør en ennå bedre "jobb", om de får lov til å være åpenhjertig om helheten av situasjonen. Verden er, som noen andre poengterte- ikke sort/hvitt...

 

Noe å tenke på før man slenger ut unødvendige og ganske ugjennomtenkte kommentarer.

Helt enig...vi trenger ikke mer kjeft! Så fint hvis dere som syns vi er så onde lar vær å kommentere og lar oss få lov til å bearbeide vår "sorg" i fred! For det er det vi har; "sorg" over alt vi ikke kan få og over det valget vi har gjort.....det gjelder ihvertfall for meg!

 

Anonymous poster hash: 357ff...70a

 

Dere er voksne mennesker med voksne menneskers valgmuligheter. Ergo kan dere også velge dere ut igjen. Dere var naive i utgangspunktet, og kan gjerne sørge over egen tilkortkommenhet, men ikke fremstill DERE som den store taperen her, den som har krav på sympati og ingen motforestillinger. Det er og blir stebarna som har tapt mest på denne ordningen.

 

Det som er feil her er kanskje hvordan dette blir en kamp mellom stebarn og stemor. Det er greit stebarna taper mest i disse situasjonene, men slike kommentarer som dette får det til å virke som at det er stemors feil. Dette får vel de biologiske foreldrene ta ansvar for, og også hjelpe barna gjennom på best mulig måte.

Og som du også skriver her så er vi voksne mennesker med voksne valgmuligheter, men som så mange av disse kommentarene her går ut på, så er en grunn til at det er så vanskelig å være stemor, det at vi blir fratatt mange av disse valgmulighetene i rollen som stemor. Vi blir overkjørt ifht beslutninger som tas ifht barnet, selv om vi blir påvirket like mye ( eller mer? ). Vi tas ikke hensyns til, fordi, som du også påpeker, det er stebarna det er synd på, og det er de som alltid må tas hensyn til. Vi er også mennesker som har ønsker, og drømmer, og sett for oss en helt annen fremtid enn det som har blitt.

 

Betyr det å være stemor at man må gi opp alle egne ønsker og behov ? I en velfungerende familie har alle det bra, og alle blir tatt like mye hensyn til. Slik det er nå, iom at dette med dine mine våre er så nytt, og det at stemødre har slik et dårlig rykte på seg, så lister stemødrene seg på tå for ikke å tråkke noen på tærne, eller si eller gjøre noe galt. Svelger kamel på kamel for å tilfredsstille alle, i frykt for å bli fremstilt som den onde stemor.  Og så, når man da skriver et innlegg, for å få ut litt frustrasjon, og kanskje få noen gode tips og råd, litt støtte fra andre i samme situasjon ( muligens for å unngå utblåsning på mann og stebarn), så skal man få disse uoriginale kommentarene fra "bedrevitende" mødre som ikke har empatiske evner nok til å sette seg inn i andres situasjon.... Vi er voksne mennesker ?Ja, det er vi.  Hvor voksent er det å rømme fra en vanskelig situasjon ?  Hvor voksent er det å bare flytte, og la stebarna gå igjennom en separasjon for andre gang ? Og felles barn en separasjon for første gang, for muligens at de skal havne i samme situasjon som stebarn om et par år ? En del av å være voksen er vel å ta ansvar for egen situasjon, og gjøre det beste ut av ? Slik som stemødre gjør.  Det minste vi bør få lov til, er å ha ett fristed, hvor vi kan si og få ut det vi egentlig mener, og kanskje ting vi ikke mener, når vi er frustrerte.

 

I en annen kommentar lenger opp her, så er det noen som lurer på hvorfor stefedre ikke tar denne oppgaven like tung som stemødre. Og noe av grunnen, tror jeg, er at kvinner ikke forlanger like mye av menn. Vi kjører ikke over, og avtaler med eks, at mannen er bare hjemme, så han kan passe stebarn uten å spørre ham først. Vi forventer ikke at han skal vaske klær, smøre nister, osv. Vi har full forståelse for at han vil sitte alene på do, eller dusje alene. Og har vi et ønske om at han skal gjøre noe, så spør vi.

Kvinner er som regel fra naturen sin side, også mer omsorgsfulle og hensynsfulle enn menn. Jeg tror rett og slett ikke de tenker og føler på det like mye som oss.

 

Det var min utblåsning

 

 

HELT FANTASTISK SKREVET. TAKK OG HURRA FOR DEG :-)

 

Jeg har fått skylden for stebarnets mistrivsel i årevis! Jeg er så uendelig sliten av det. Når jeg endelig tar til motmæle og spør om det er for mye å forlange at de biologiske foreldrene begynner å kommunisere om barnet sitt, og hjelper dette barnet til å bedre takle disse "to verdenene" h*n lever i....så blir det fullstendig baluba. Nå er krigen i gang for fullt og det er ENDA mer min feil.

 

Igjen, takk for godt formulert svar, og jeg deler tankene dine rundt stefar også.

 

:-)

[Bongalaberit]

Haha, nå må jeg le, kjenner på de følelsene noen ganger jeg også. Noen ganger elsker jeg barna hans som mine egne andre perioder, skulle jeg ønske de bodde mer til mor.

jeg har satt grenser for dem, de får leke med alt for far mens jeg mener at mine ting er mine ting, å da får de spørre først, når jeg dusjer kommer de inn noen ganger, d bryr jeg meg ikke noe om, men det som plager meg mest er når vi skal prata klarer de ikke å gå vekk, de må sitte rundt eller være i samme etasje, mens mine barn vet at når voksne skal prate skal de la oss være ifred. Når han har barna pleier jeg å stikke litt av, går på soverommet, der er det også noe jeg har satt ned foten, rommet vårt er privat og hvis jeg går dit vil jeg være i fred,d handler ikke om at jeg misliker dem men jeg blir noe frustrert og irritert over deres foreldre som ikke har lært dem at de skal respekter når voksne prater.nå fortiden blir jeg nedstemt bare jeg ser dem.....d føles svært tungt, men nå vet jeg at jeg er nok ikke så gode på andres barn, og jeg tillater meg å få lov til å ikke være gode på andres barn, og i det her tilfelle synes at de er bortskjemte barn som blir altfor mye dullet med. Noe som irriterer meg grønn, og det er nok fordi jeg er ganske så streng selv.

D du må huske her er at d er ikke barnas feil det er foreldrene, og hvis han ikke setter ned foten må du gjøre det selv og selvfølgeli hjelper d å snakke med far i huse om d. Men da på en litt mildere måte;)

Du er ingen dårlig stemor fordi om du føler det slik, du er bare ærlig med deg selv, noe som er veldi bra, ikke late som om du føler noe annet enn d du gjør

[Bongalaberit]

Haha, nå må jeg le, kjenner på de følelsene noen ganger jeg også. Noen ganger elsker jeg barna hans som mine egne andre perioder, skulle jeg ønske de bodde mer til mor.

jeg har satt grenser for dem, de får leke med alt for far mens jeg mener at mine ting er mine ting, å da får de spørre først, når jeg dusjer kommer de inn noen ganger, d bryr jeg meg ikke noe om, men det som plager meg mest er når vi skal prata klarer de ikke å gå vekk, de må sitte rundt eller være i samme etasje, mens mine barn vet at når voksne skal prate skal de la oss være ifred. Når han har barna pleier jeg å stikke litt av, går på soverommet, der er det også noe jeg har satt ned foten, rommet vårt er privat og hvis jeg går dit vil jeg være i fred,d handler ikke om at jeg misliker dem men jeg blir noe frustrert og irritert over deres foreldre som ikke har lært dem at de skal respekter når voksne prater.nå fortiden blir jeg nedstemt bare jeg ser dem.....d føles svært tungt, men nå vet jeg at jeg er nok ikke så gode på andres barn, og jeg tillater meg å få lov til å ikke være gode på andres barn, og i det her tilfelle synes at de er bortskjemte barn som blir altfor mye dullet med. Noe som irriterer meg grønn, og det er nok fordi jeg er ganske så streng selv.

D du må huske her er at d er ikke barnas feil det er foreldrene, og hvis han ikke setter ned foten må du gjøre det selv og selvfølgeli hjelper d å snakke med far i huse om d. Men da på en litt mildere måte;)

Du er ingen dårlig stemor fordi om du føler det slik, du er bare ærlig med deg selv, noe som er veldi bra, ikke late som om du føler noe annet enn d du gjør