Gå til innhold

Vet snart ikke min arme råd lenger.


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Jeg er kjæreste. Jeg er mamma. Jeg er stemamma. Og jeg er i ferd med å gi opp hele dette prosjektet med "mine og dine barn". Og det er fryktelig, fryktelig trist :mellow: For det var jo ikke sånn her det skulle gå!

 

Vi startet vårt familieliv sammen med tanke om at dette skulle gå bra, selvsagt ville det bli utfordrende, men vi var sikre på at vi sammen skulle klare å løse dette.

Barna er alle under 10 år.

 

Men nå, ettersom tiden har gått, har ting egentlig blitt vanskeligere enn jeg noensinne hadde forestilt meg. Og jeg kjenner at jeg er i ferd med å "gi oss opp".

 

SItuasjonen er den at jeg fortsatt er helt overveldet over stemorsrollen. Jeg makter den ikke. Jeg klarer ikke få et godt, nært og varmt forhold til dem. Og det er så forferdelig vanskelig å innrømme, for jeg er jo egentlig en varm og omsorgsfull person og veldig tilstedeværende mamma. Men jeg klarer ikke skape den relasjonen til dem! Og det er klart de merker det. At jeg er overveldet, har kort lunte, heller trekker meg tilbake enn å være en del av storfamilien.

 

Har lest alle "gode råd", og snakket med familieterapeut om saken. Jeg våkner hver dag, tenker at NÅ skal jeg klare å snu dette. Sakte, men sikkert. Men jeg kommer rett og slett til kort i denne situasjonen.

 

Jeg elsker mannen min.

Barna våre er og veldig glad i hverandre, og å bryte opp familien hadde vært en tragedie for dem..! Selv om jeg noen ganger tenker at de virkelig fortjener å ha en stemor som elsker dem over alt i verden, i steden for en som meg.

 

Jeg vet rett og slett ikke hvor lenge jeg klarer å stå i dette eller hvordan jeg skal klare å snu skuta.

 

Er det noen som har noen gode råd til meg?

 

 

 


Anonymous poster hash: b2bd8...c0e



Anonymous poster hash: b2bd8...c0e
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

 

Jeg er kjæreste. Jeg er mamma. Jeg er stemamma. Og jeg er i ferd med å gi opp hele dette prosjektet med "mine og dine barn". Og det er fryktelig, fryktelig trist :mellow: For det var jo ikke sånn her det skulle gå!

 

Vi startet vårt familieliv sammen med tanke om at dette skulle gå bra, selvsagt ville det bli utfordrende, men vi var sikre på at vi sammen skulle klare å løse dette.

Barna er alle under 10 år.

 

Men nå, ettersom tiden har gått, har ting egentlig blitt vanskeligere enn jeg noensinne hadde forestilt meg. Og jeg kjenner at jeg er i ferd med å "gi oss opp".

 

SItuasjonen er den at jeg fortsatt er helt overveldet over stemorsrollen. Jeg makter den ikke. Jeg klarer ikke få et godt, nært og varmt forhold til dem. Og det er så forferdelig vanskelig å innrømme, for jeg er jo egentlig en varm og omsorgsfull person og veldig tilstedeværende mamma. Men jeg klarer ikke skape den relasjonen til dem! Og det er klart de merker det. At jeg er overveldet, har kort lunte, heller trekker meg tilbake enn å være en del av storfamilien.

 

Har lest alle "gode råd", og snakket med familieterapeut om saken. Jeg våkner hver dag, tenker at NÅ skal jeg klare å snu dette. Sakte, men sikkert. Men jeg kommer rett og slett til kort i denne situasjonen.

 

Jeg elsker mannen min.

Barna våre er og veldig glad i hverandre, og å bryte opp familien hadde vært en tragedie for dem..! Selv om jeg noen ganger tenker at de virkelig fortjener å ha en stemor som elsker dem over alt i verden, i steden for en som meg.

 

Jeg vet rett og slett ikke hvor lenge jeg klarer å stå i dette eller hvordan jeg skal klare å snu skuta.

 

Er det noen som har noen gode råd til meg?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: b2bd8...c0e

 

Anonymous poster hash: b2bd8...c0e

Hva er det som gjør at du ikke klarer å skape relasjon til dem, tror du? Får de en annen oppdragelse, er de frekke eller på annen måte 'på tvers' av dine verdier eller syn på ting? Kan det være du legger for store forventninger på deg selv? Hva sier faren? Er han tilstede i hverdagen? Hvordan vil du egentlig være?

 

Anonymous poster hash: c460f...682

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er flere ting tror jeg:

- Det vanskeligste er å bo tett på sammen med barn som man ikke selv har vært med på å forme fra begynnelsemn. De har jo en mamma og en pappa, selv om pappaen nå bor med meg.

- De har litt andre regler hos mammaen sin, og selv om pappaen og jeg er ganske enige om barneoppdragelsen, er det utfordrende når de ikke bor hos oss hele tida. Eksempelvis bordskikk, matvaner, støynovå etc. Pappaen er veldig tilstedeværende, og flink med ungene. Men det er klart det er vanseklig å ha de samme standardene og følge opp alt muig når de er så mange..

- De er "så mange". Alle barn har jo sine ting, men alt blir (oppleves) mer utfordrende når de er såpass mange. Jeg tror dette er kjernen egentlig. Vet ikke om det hade vært lettere om han bare hadde hatt ett barn, men han har 3 - det er overveldende, selv om jeg nå egentlig burde være vant til det etter så mange år. Jeg blir ikke vant til det! Og det skremmer meg, for hvis ikke jeg klarer å finne en god løsning på dette her, kommer vi ikke til å vare. For slik det er nå, går det ikke an å leve med for noen av oss :(

 

 



Anonymous poster hash: b2bd8...c0e
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke klarer å forklare til noen hvorfor jeg ikke takler "situasjonen". Det er selvfølgelig alle de punktene du lister opp; men jeg er rett og slett ikke "raus" nok til å takle å leve sammen med barn som ikke er mine. Det er akkurat som når en har besøk, så er det kjekt når de kommer, men det er veldig kjekt når de drar. Det trenger ikke være venner en har på besøk, det kan til og med være sin egen mor.

 

Så det er vel så enkelt, eller så vanskelig, at jeg takler ikke at noen andre sine barn skal bo i mitt hus, ha sine rom, ta sin plass, kreve sin oppmerksomhet, at de gir meg en følelse av at jeg er en fremmed i mitt eget hus når de er her, at min mann blir sur når jeg sier at jeg gjerne vil at de ikke er på badet når jeg dusjer, at de har første prioritet mht ferieplanlegging og helgeavvikling, skal ha en innvirkning på hvordan jeg prioriterer hverdagen min, gi meg konstant dårlig samvittighet for at jeg føler at jeg kjefter mer på dem enn våre, at jeg ikke behandler dem likt som våre.....men beklager, jeg elsker dem ikke. Jeg bryr meg, men jeg elsker dem ikke.....og det tok meg noen år før jeg skjønte at det trengte jeg heller ikke å gjøre.

 

Nei....de må gjerne komme på besøk, men jeg er ikke raus nok til å kjenne at det er greit at de kommer så ofte. Tror ikke min mann hadde syntes det var noe hyggelig hvis min mor kom å bodde i kjelleren 40% av tiden....

 

Regner med at jeg får noen fantastiske konstruktive svar fra alle de rause og fantastiske stemødrene som syns jeg er ond som har slike hjertevarme tanker om særkullsbarna og "situasjone"....men kom igjen, bare si det hvis dere må. Jeg er faktisk ganske stolt av å kunne endelig si det uten å skjemmes; at denne situasjonen syns jeg er en pest og en plage, og hadde jeg visst at det jeg visste i dag, hadde jeg aldri valgt det samme!

 

God sommer til alle dere stemødre som har en indre sorg som meg!



Anonymous poster hash: 357ff...70a
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei, Hi her.

 

Takk så uendelig mye for oppriktig svar!

Jeg føler det er veldig skambelagt å snakke åpent om disse følelsene, er jo en grunn til at dette postes som anonym... Skulle ønske det ikke var så skambelagt, for det forsterker nesten bare følelsen av at det er noe galt med en - siden man ikke fikser det på samme glansbildeaktige måte som resten...

 

Jeg hadde heller aldri valgt dette igjen, om jeg visste hva jeg gikk til. For jeg hadde aldri forestilt meg at det ville bli så utfordrende som det rent faktisk er.

 

God sommer til deg også, kjære stemor.

 

 



Anonymous poster hash: b2bd8...c0e
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis jeg var der, så tror jeg at jeg ville sluttet å fokusere på stemorrollen. Vær en voksen bare istedet. Og kanskje ta en tanterolle? Og se om det hjelper på følelsene dine. Selv spør jeg meg spørsmålet: ville jeg gjort dette om det er mitt eget barn? Svaret mitt blir ja omtrent alle gangene. Hva svaret ditt er er det bare du som vet. Men det er lov både å gå på di og å dusje alene! Alenemor har alle behov for uansett h or liten eller stor man er. Du har kanskje ikke så mye alenetid ellers? Innfør dusjing som DIN alenetid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

 

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke klarer å forklare til noen hvorfor jeg ikke takler "situasjonen". Det er selvfølgelig alle de punktene du lister opp; men jeg er rett og slett ikke "raus" nok til å takle å leve sammen med barn som ikke er mine. Det er akkurat som når en har besøk, så er det kjekt når de kommer, men det er veldig kjekt når de drar. Det trenger ikke være venner en har på besøk, det kan til og med være sin egen mor.

 

Så det er vel så enkelt, eller så vanskelig, at jeg takler ikke at noen andre sine barn skal bo i mitt hus, ha sine rom, ta sin plass, kreve sin oppmerksomhet, at de gir meg en følelse av at jeg er en fremmed i mitt eget hus når de er her, at min mann blir sur når jeg sier at jeg gjerne vil at de ikke er på badet når jeg dusjer, at de har første prioritet mht ferieplanlegging og helgeavvikling, skal ha en innvirkning på hvordan jeg prioriterer hverdagen min, gi meg konstant dårlig samvittighet for at jeg føler at jeg kjefter mer på dem enn våre, at jeg ikke behandler dem likt som våre.....men beklager, jeg elsker dem ikke. Jeg bryr meg, men jeg elsker dem ikke.....og det tok meg noen år før jeg skjønte at det trengte jeg heller ikke å gjøre.

 

Nei....de må gjerne komme på besøk, men jeg er ikke raus nok til å kjenne at det er greit at de kommer så ofte. Tror ikke min mann hadde syntes det var noe hyggelig hvis min mor kom å bodde i kjelleren 40% av tiden....

 

Regner med at jeg får noen fantastiske konstruktive svar fra alle de rause og fantastiske stemødrene som syns jeg er ond som har slike hjertevarme tanker om særkullsbarna og "situasjone"....men kom igjen, bare si det hvis dere må. Jeg er faktisk ganske stolt av å kunne endelig si det uten å skjemmes; at denne situasjonen syns jeg er en pest og en plage, og hadde jeg visst at det jeg visste i dag, hadde jeg aldri valgt det samme!

 

God sommer til alle dere stemødre som har en indre sorg som meg!

 

Anonymous poster hash: 357ff...70a

Jeg har det på AKKURAT samme måten som deg, og det er faktisk utrolig godt å lese at vi er flere. Det virker nemlig som om de aller fleste kvinner klarer å heve seg over slike smålige følelser, bli oppriktig glad i stebarna og ta de inn under sine vinger på (nesten) samme vilkår som sine egne barn.

Men igjen, det kan jo bare være noe de sier...

For meg er en slik storsinnethet helt ufattelig, det jeg føler for stebarn er milevis fra det jeg føler for mine egne.

Takk for at du skrev dette, sliter daglig med situasjonen selv. Er som du skriver, forferdelig å ikke kunne slappe av i eget hjem - 50% av tiden.

Å ikke føle seg alene om følelsene gjør iallefall at man føler seg litt mindre som et dårlig menneske.

 

Hilsen en som ikke har skrevet i denne tråden før

 

Anonymous poster hash: b66fc...54a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Appelsinpiken, takk for svar!

Men jeg vet ikke om jeg helt forstår hva du mener. Uansett om jeg tenker på meg selv som stemor, tante eller bare en voksen, så er faktum at jeg bor sammen med barn som ikke er mine. Og jeg må forholde meg til dem, leve med dem. De er ikke på besøk, men de bor her halvpraten av tida.

 

Vi har lås på badet og jeg tilegner meg så mye alenetid jeg kan med barn i hus, mannen min tar ansvaret for sine barn- jeg er ikke den som legger, ordner skolesekker eller smører niste. Men jeg må forholde meg til dem, de BOR jo her. Og uansett hvilket stempel jeg setter på meg selv, er jeg redd følelsene vil være de samme. For problemet er ikke hva jeg kaller meg, eller hvilken rolle jeg har ift dem, men situasjonen jeg lever i.

 

Noen ganger tenker jeg at eneste løsningen er å gå hvert til vårt.

Eller akseptere at livet er sånn. Med gode og dårlige uker for å si det sånn. Med gode og dårlige ferier.

Med og uten ungene for å si det på en annen måte..

 

Jeg vet det høres fælt ut, men om jeg skal tørre å være ærlig er det sånn det er.

 

 



Anonymous poster hash: b2bd8...c0e
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Anonym #7, takk for svar! Jøss, vi er jo flere om det!

Men det er talende at vi som sliter er anonyme alle som en...

 

Hi



Anonymous poster hash: b2bd8...c0e
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er flott at du klarer p være ærlig om det iallfall. Det er nok mange som ikke tør å innrømme dette. Men har dessverre ikke så mange gode råd da jeg innser jeg er svært heldig i forholdet til min bonus. Har vært sammen med hennes far siden hun bare var et år. Og vi fikk barn etter bare 1,5 år. Så jeg ser på henne som min sin hun også, og ungene blir oppdratt i vårt hjem på lik linje både av meg og far. Er ikke helt sikker på hva jeg mente selv, men kanskje at det på sikt ville endre følelsene dine slik at det ble mer naturlig å ha fem i hus.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Appelsinpiken, takk for svar!

Men jeg vet ikke om jeg helt forstår hva du mener. Uansett om jeg tenker på meg selv som stemor, tante eller bare en voksen, så er faktum at jeg bor sammen med barn som ikke er mine. Og jeg må forholde meg til dem, leve med dem. De er ikke på besøk, men de bor her halvpraten av tida.

 

Vi har lås på badet og jeg tilegner meg så mye alenetid jeg kan med barn i hus, mannen min tar ansvaret for sine barn- jeg er ikke den som legger, ordner skolesekker eller smører niste. Men jeg må forholde meg til dem, de BOR jo her. Og uansett hvilket stempel jeg setter på meg selv, er jeg redd følelsene vil være de samme. For problemet er ikke hva jeg kaller meg, eller hvilken rolle jeg har ift dem, men situasjonen jeg lever i.

 

Noen ganger tenker jeg at eneste løsningen er å gå hvert til vårt.

Eller akseptere at livet er sånn. Med gode og dårlige uker for å si det sånn. Med gode og dårlige ferier.

Med og uten ungene for å si det på en annen måte..

 

Jeg vet det høres fælt ut, men om jeg skal tørre å være ærlig er det sånn det er.

 

 

 

Anonymous poster hash: b2bd8...c0e

Nok en gang, skulle tro det var jeg som hadde skrevet dette. Du formulerer følelsene jeg har bedre enn meg selv!

Har du noen å snakke med om dette? Jeg tørr ikke dele disse følelsene i sin fulle dybde med noen, er redd for hvilke følger det skal få/hva folk skal synes om meg.

Men har fått noen utblåsninger ovenfor samboeren noen ganger når det topper seg (ferier etc) Stakkars...

Føles forferdelig å være så lite generøs mot han.

 

NN 21.37

 

Anonymous poster hash: b66fc...54a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg har ingen å snakke med om dette. Ikke helt ærlig, rett ut og med den nakne sannhet å si det sånn.

Jeg har jo venninner, men det er nok vanskelig å forstå hvordan det er om man ikke er i samme situasjon selv.

Skulle gjerne skrevet mer med deg, utenom åpent forum, men vi er begge anonyme.. Hehe ;)



Anonymous poster hash: b2bd8...c0e
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Hei, Hi her.

 

Takk så uendelig mye for oppriktig svar!

Jeg føler det er veldig skambelagt å snakke åpent om disse følelsene, er jo en grunn til at dette postes som anonym... Skulle ønske det ikke var så skambelagt, for det forsterker nesten bare følelsen av at det er noe galt med en - siden man ikke fikser det på samme glansbildeaktige måte som resten...

 

Jeg hadde heller aldri valgt dette igjen, om jeg visste hva jeg gikk til. For jeg hadde aldri forestilt meg at det ville bli så utfordrende som det rent faktisk er.

 

God sommer til deg også, kjære stemor.

 

 

 

Anonymous poster hash: b2bd8...c0e

 

#4 her,

 

nei hvordan kunne vi forestille oss hvordan ting ville blir. Vi valgte mannen av kjærlighet, ikke fordi at han hadde barn fra før, og kjærlighet gjør en virkelig blind  ;)

 

Men jeg er veldig enig med det en av de andre stemødrene skrev, og det var at det er "situasjonen" som er vanskelig, ikke barn(a) isolert sett. Alle kan si; "jamen det er jo et slikt et søtt barn"....og så føler man seg ond igjen. Det er situasjonen. Og situasjonen er fastløst, den kommer vi oss ikke unna.

 

Jeg har natt etter natt, i mange år ligget og fundert på en løsning; skal jeg flytte fra han? Nei, da opplever våre barn det samme, og jeg vil ikke risikere at en annen kvinne skal se på mine barn på den måten. Jeg kan flytte ut i samværsperiodene? Jeeeeses, mannen min ville aldri tolerert det, og ei har jeg råd. Jeg kunne be han flytte ut i smværsperiodene? Nope, den går ikke heller.....

 

Nei, jeg har innsett at dette er min skjebne. Det jeg sliter med er "å gjøre det beste ut av det". Jeg prøver iherdig å se noe positivt i situasjonen. Men jeg ser ikke noe...ingenting. Har gått til rådgivning på Familievernkontoret, og disse "damene" sa; "du må se på barn(a) som en ressurs"! Ressurs? På hvilken måte da?

 

MEN.....det jeg savner er forståelse. Og den jeg lengter mest etter å få det fra, er min mann. Han har piggene ute hver gang samtalen inneholder et snev av barna hans. Han klarer ikke å se det fra mitt perspektiv, mens jeg som mor har forstått og forstått i alle år.

 

Forstått; hvor vanskelig barna hans må ha det, hvor vanskelig det ikke er å se barna sine, hvor vanskelig det er å ha en eks-kone man skal forholde seg til, hvor dumt hans foreldre syns det er at han ikke er sammen med sin første kone osv osv.....

 

MEN....er det noe forståelse andre veien? Nope nada.....jeg er bare ond og kald. Bare ett eksempel for understreke min ondskap (he he): Hvis våre barn kan være på badet når du dusjer, så må alle få lov. Selv om kommentarer som "puppene dine er annerledes enn mamma sine" dukker opp.

 

Hipp hurra for oss :lol:

 

 

 

Anonymous poster hash: 357ff...70a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Da er vi flere!

Jeg sliter med akkurat det samme, men det skal helst ikke snakkes om, da er jeg jo et forferdelig menneske.

Jeg trives ikke med å ha andres barn i mitt hus 50% av tiden, jeg tenker også som HI at jeg må leve med gode og dårlige uker, eller flytte. Men vi har også felles barn..

Jeg går nå og gruer meg til 3 uker ferie med stebarnet. Stebarnet er til tider utrolig sippete og sur. Mye sur mot meg, snakker ikke med meg eller svarer frekt om jeg sier noe. Det har skjedd så mye i forholdet til stebarnets mamma, og stebarnet at jeg har satt meg helt fast i gjørma her. Har prøvd familierådgivning, både på familievernkontoret og hos en terapaut, men det funket ikke for meg.. skulle se på barnet som er ressurs, som en annen her fikk råd om, men jeg ser ikke på stebarnet som en ressurs eller en bonus. Det er kun ekstra jobb for min del.. klesvask, matlaging, husvask osv osv..

Jeg har vært barnevakten! ble ikke tatt med i noen bestemmelser tidligere, kunne plutselig få ungen på døra fordi mor og far hadde bestemt det. Far var ikke hjemme en gang, og der satt jeg, barnevakten. Jeg var jo allikevel hjemme med barn, så da var det vel greit?  Han sa ja til at stebarnet skulle bo hos oss på heltid, uten å snakke med meg først!

Nå er det heldigvis bare 50% igjen, og jeg blir spurt om alt.

 

Hadde jeg vist hvordan dette er, så hadde jeg valgt annerledes..

 

godt å høre at jeg ikke er alene om disse tankene, men veldig kjipt å ha det sånn... tror vel egentlig at selv om jeg elsker mannen min, så kommer vel ikke dette til å vare, jeg vet ikke om jeg kan leve med denne situasjonen resten av mitt liv.

Eller så må jeg holde ut i 8 år, da er stebarnet 18.

 

God sommer stemødre :D

 

 

 

 

 

 

 

 



Anonymous poster hash: 35258...7ce
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det virker som om felles for oss alle er at det rett og slett føles som for mye samvær, har jeg tolket det rett?

Jeg vet iallefall for min egen del at jeg hadde fått en helt annen verden med helgesamvær. Jeg synes nemlig det er helt greit/hyggelig å ha med stebarn på selskaper/spesielle markeringer, og jeg er rimelig sikker på at annenhver helg skulle gått veldig greit.

Det blir som en lengre opp sier at det blir som å ha mor, venninne, bror eller lignende boende annenhver uke. Hadde blitt sprø av det også.

Det er så enkelt som at når den siste kaffekoppen er drukket og kakene spist, så har jeg behov for å slenge meg i sofaen med bena opp og være omgitt av kun mine nærmeste - de jeg kan senke skuldrene og være meg selv med. Akkurat den følelsen tror jeg de fleste kan sette seg inn i.

Vi som har det slik som dette skulle hatt mulighet for å danne en støttegruppe for hverandre :) Er som ei over sier, andre har ikke mulighet for å sette seg inn i vår situasjon, dessuten tørr vel de færreste av oss å være helt ærlige med venninner etc.

En annen ting jeg tenker på er at det virker som om menn jevnt over takler dette med stebarn som bor fast/deltid bedre enn oss kvinner.

Noen som har samme inntrykket og evt noen teorier om hvorfor?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ble helt skremt av mye som ble skrevet her! For mye av det som står her, er akkurat slik jeg føler det :(

Ikke en god følelse i det hele tatt, og har ofte dårlig samvittighet for at jeg føler det sånn...

Trodde jeg var alene om slike tanker, siden det ikke er noe som snakkes om, men skjønner jo at dette er et tabu og et ømt tema...

 

jeg har også samme inntrykk av at menn ofte takler stebarn bedre. nå har ikke jeg barn selv, men vi har ulik tankegang jeg og mannen, så ser for meg at han ville taklet det bedre enn meg.

Noen teori om hvorfor har jeg derimot ikke.

 

er spent på hvordan det vil bli når vi får barn sammen. har ikke så mange uker igjen til terminen, og tenker mye på hvordan ting kommer til å være...

 

God sommer til dere som akkurat fikk meg til å føle meg litt mindre ensom i mine tanker :)



Anonymous poster hash: b3cbb...226
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror også menn takler dette med stebarn bedre som anonym 16 sier, min mann har ikke de samme tankene og følelsene om mitt barn, som bor hos oss 100%

Dette gjør jo ikke min samvittighet mindre svart...

Han ser på han som sin egen, selv om han ikke alltid er like rettferdig i måten han behandler dem på. Jeg syns hans barn slipper unna med mer enn mitt ;) men det er vel kanskje mammaløven i meg som føler dette.

Han tar med mitt barn på mye, og er mer generøs mot mitt barn, enn jeg er mot hans.

Jeg behandler barnet bra, men ikke mer enn det. Jeg føler ikke kjærlighet for det barnet, som jeg gjør for mine barn. (vi har ett felles barn)

 

Annenhver helg hadde vært nok for min del,det er som andre her sier, det blir bare for mye.

 

støttegruppe er en god ide syns jeg :)

dette er ikke noe man snakker med alle om, og de som ikke opplever det som oss, kan ikke sette seg inn i hvordan det er.

 

jeg er anonym 15



Anonymous poster hash: 35258...7ce
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, denne må jeg også svare på. Dere beskriver tanker og følelser som jeg har bært på i mange år. Følelser som man ikke kan snakke med andre om, for da er man verdens verste menneske.

 

Jeg er glad i stebarna mine, men jeg føler det forventes alt for mye av meg. Nå har de vært her i to uker og jeg kan vel tørre å si i denne tråden at det skal bli utrolig godt når de drar. Utrolig trist og godt å si det på samme tid. Det forventes at vi skal synes at alt med stebarna er flott og greit, og det er det ikke.

 

Utrolig godt at så mange sliter med de samme tingene, støtter at vi kunne lage en støttegruppe. Men for min del så kunne jeg tenke meg at jeg forble anonym, så det er vel kanskje ikke mulig.

God sommer alle dere stemødre der ute!

 

Anonymous poster hash: 44386...f47

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei alle! Er på 'ferie' med mann, stebarn og felles. Ligger og sipper i lugaren og synes synd på meg selv . Mitt særkulls er ikke med, mye fordi det alltid blir så mye bråk og tull. Jeg vil helst ha aleneferietid med henne..

 

Hadde det ikke vært for felles, så hadde jeg flyttet for lengst:( Alt skjedde så fort og var så rosenrødt i starten. Et eksempel på hvorfor det blir vanskelig er mannens holdning til meg om min (ferie)tid; Jeg spør ham hvilke uker hans barn skal være her i sommer. Han svarer da at han kan ha henne så mye han vil. Ok, tenker jeg, han skal jo jobbe et par uker til, så da kommer hun ikke på en stund enda og jeg får tid for meg selv. Men hva skjer? Joda, barnet kommer på feriesamvær og mannen er på jobb. "Hun bor jo her også" sier han. Jeg spør hvem som skal underholde henne på dagtid og han svarer at jeg jo er hjemme likevel. Vel, jeg ble ikke hjemme lenge for å si det sånn. Det ble ferietid sammen med min familie istedet. MAKAN til respektløs holdning?! Han bare antar at jeg kan passe barnet slm snart er 12 år, men som jo trenger mat og fokus. Det blir jo helt rart om jeg skal holde på med mine ting en hel dag mens hun sitter alene på dataen eller ved tvn.

Dette forstår ikke far. Ikke ser han noe av det ekstra som kommer av å ha barn heller. Men han vil selvfølgelig gjerne ha henne her hele tiden.

 

Vi er mange som sliter med mange ting knyttet til dette, men det er så tabubelagt å snakke om. Det er godt å vite at vi er flere<3

 

Anonymous poster hash: c460f...682

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei alle! Er på 'ferie' med mann, stebarn og felles. Ligger og sipper i lugaren og synes synd på meg selv . Mitt særkulls er ikke med, mye fordi det alltid blir så mye bråk og tull. Jeg vil helst ha aleneferietid med henne..

 

Hadde det ikke vært for felles, så hadde jeg flyttet for lengst:( Alt skjedde så fort og var så rosenrødt i starten. Et eksempel på hvorfor det blir vanskelig er mannens holdning til meg om min (ferie)tid; Jeg spør ham hvilke uker hans barn skal være her i sommer. Han svarer da at han kan ha henne så mye han vil. Ok, tenker jeg, han skal jo jobbe et par uker til, så da kommer hun ikke på en stund enda og jeg får tid for meg selv. Men hva skjer? Joda, barnet kommer på feriesamvær og mannen er på jobb. "Hun bor jo her også" sier han. Jeg spør hvem som skal underholde henne på dagtid og han svarer at jeg jo er hjemme likevel. Vel, jeg ble ikke hjemme lenge for å si det sånn. Det ble ferietid sammen med min familie istedet. MAKAN til respektløs holdning?! Han bare antar at jeg kan passe barnet slm snart er 12 år, men som jo trenger mat og fokus. Det blir jo helt rart om jeg skal holde på med mine ting en hel dag mens hun sitter alene på dataen eller ved tvn.

Dette forstår ikke far. Ikke ser han noe av det ekstra som kommer av å ha barn heller. Men han vil selvfølgelig gjerne ha henne her hele tiden.

 

Vi er mange som sliter med mange ting knyttet til dette, men det er så tabubelagt å snakke om. Det er godt å vite at vi er flere<3

 

Anonymous poster hash: c460f...682

 

Ååå, kjenner meg så godt igjen. "Han bor også her" ja det gjør han, men hvorfor ta på seg ekstra samvær når de selv ikke kan være tilstede. Har tatt det opp så utrolig mange ganger, men "de bor jo her" argumentet kommer opp bestandig og jeg blir da alltid den slemme stemoren som ikke vil bruke ferien/helgen min på å underholde hans barn når han er borte...

 

Anonymous poster hash: 44386...f47

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest sug lut

Fysj, for en deprimerende tråd - ikke fordi dere har det så "vondt" og så "vanskelig" men fordi de stakkars ungene oppi dette må dele sin far med dere. De har ikke valgt dette. Hvis det var noe tak i noen av dere ville dere tatt konsekvensen av å være en negativ kraft i stebarnas liv og trukket dere ut av det hele.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fysj, for en deprimerende tråd - ikke fordi dere har det så "vondt" og så "vanskelig" men fordi de stakkars ungene oppi dette må dele sin far med dere. De har ikke valgt dette. Hvis det var noe tak i noen av dere ville dere tatt konsekvensen av å være en negativ kraft i stebarnas liv og trukket dere ut av det hele.

Jeg har undret meg over at det tok så lang tid før det kom et innlegg som dette. Flott for deg at du tydeligvis ikke trenger å henge inne på denne negative tråden da?! Flott for oss som trenger den at den finnes. Kanskje er det det som skal til før vi klarer å komme oss ut, eller klarer å bli. Verden er ikke sort-hvitt som du kanskje vet.

 

Anonymous poster hash: c460f...682

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Hei alle! Er på 'ferie' med mann, stebarn og felles. Ligger og sipper i lugaren og synes synd på meg selv . Mitt særkulls er ikke med, mye fordi det alltid blir så mye bråk og tull. Jeg vil helst ha aleneferietid med henne..

 

Hadde det ikke vært for felles, så hadde jeg flyttet for lengst:( Alt skjedde så fort og var så rosenrødt i starten. Et eksempel på hvorfor det blir vanskelig er mannens holdning til meg om min (ferie)tid; Jeg spør ham hvilke uker hans barn skal være her i sommer. Han svarer da at han kan ha henne så mye han vil. Ok, tenker jeg, han skal jo jobbe et par uker til, så da kommer hun ikke på en stund enda og jeg får tid for meg selv. Men hva skjer? Joda, barnet kommer på feriesamvær og mannen er på jobb. "Hun bor jo her også" sier han. Jeg spør hvem som skal underholde henne på dagtid og han svarer at jeg jo er hjemme likevel. Vel, jeg ble ikke hjemme lenge for å si det sånn. Det ble ferietid sammen med min familie istedet. MAKAN til respektløs holdning?! Han bare antar at jeg kan passe barnet slm snart er 12 år, men som jo trenger mat og fokus. Det blir jo helt rart om jeg skal holde på med mine ting en hel dag mens hun sitter alene på dataen eller ved tvn.

Dette forstår ikke far. Ikke ser han noe av det ekstra som kommer av å ha barn heller. Men han vil selvfølgelig gjerne ha henne her hele tiden.

 

Vi er mange som sliter med mange ting knyttet til dette, men det er så tabubelagt å snakke om. Det er godt å vite at vi er flere<3

 

Anonymous poster hash: c460f...682

 

Ååå, kjenner meg så godt igjen. "Han bor også her" ja det gjør han, men hvorfor ta på seg ekstra samvær når de selv ikke kan være tilstede. Har tatt det opp så utrolig mange ganger, men "de bor jo her" argumentet kommer opp bestandig og jeg blir da alltid den slemme stemoren som ikke vil bruke ferien/helgen min på å underholde hans barn når han er borte...

 

Anonymous poster hash: 44386...f47

 

Sånn var det her også... fikk stadig stebarnet levert på døra hos meg, jeg var jo bare hjemme med babyen vår likevel! En episode var da babyen var nyfødt og sfo var stengt en dag i mors uke.. da bestemte de to at jeg kunne være barnevakt for mor mens hun var på jobb. Trenger vel ikke si at jeg klikka i vinkel på far da... hadde jeg blitt spurt hadde jeg kanskje sagt ja, men når andre tar seg den friheten å bestemme over min tid, da blir jeg bare vrang. Det skjer ikke lenger at jeg er barnevakten, sier han ja til ekstra samvær, får han bli hjemme selv.

Det er ekstra jobb med barn, selv om de er store, og spes når de ikke er egne barn.

 

Jeg liker denne tråden! :D 

kommer nok til å trenge å blåse ut mer eder og galle når vi begynner på 3 uker ferie med stebarnet... gruer mag allerede, og det er fortsatt 1 uke igjen til barnet kommer hit...

 

Anonymous poster hash: 35258...7ce

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ofte tenkt på dette med å passe stebarn når verken mor eller far kan selv. Har ma plikt til å stille opp? Moren til barnet har hatet meg fra første stund og sabotert alt aom går an mtp forhold mellom meg far og barnet. Etter fire år er jeg plutselig "god" å ha bår ingen av foreldrene selv kan være hjemme med barnet i ferien... Jeg bare lurer. Det frister ikke å stille opp.

 

Anonymous poster hash: 5ab00...0f6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...