min historie

[supersnartmamma]

når jeg var rundt 12 fikk jeg diagnosert hjernesvulst, og gikk på utallige behandlinger osv. så ca 2 år senere fikk jeg beskjed om at "nå er den vekke" men du skal ikke se vekk i fra at den kommer tilbake når du er rundt 18 (+/- noen år) så når jeg var 19 ble jeg og mannen gravide, og var jo veldig nervøs sammtidig glad (du vet vanlige reaksjoner på positiv test) så vi begynnte å glede oss og tenkte på navn veldig tidlig, 

 

så gidde vi beskjed til sykehuset om at jeg nå var gravid (gikk på rutine MR undersøkelser) sånn at de skulle fikse det sånn at jeg kunne ta de bildene de ville ha uten at det gikk utover den lille i magen, så rundt uke 12 fikk jeg time til MR og når jeg skulle få svar var ikke den faste nevrologen min der så hadde en vikar, han sier at de bildene såg virkelig ikke bra ut så han sa ganske rett ut at hvis ikke jeg tok abort kom jeg og mest sansynelig ungen til å dø, 

 

den nyheten var ikke akkurat lett å høre, i allefall ikke for mannen (vi var nygift) så selv om han gledet seg til å bli pappa så sa han at vi skulle ta abort, noe annet var glemmesak, jeg var jo forsåvidt enig, siden jeg ikke ville dø, osv...  så fikk vi abort timen og fulførte, følte meg helt forferdelig etterpå, hvem var jeg til å si at dette barnet ikke fikk leve? men som han legen sa, det beste som kunne skjedd var at jeg hadde havnet i koma som hjernedød, og at ungen fikk et liv preget av hva jeg hadde gjort, han sa jeg måtte spørre meg selv om hva hadde mine nærmeste syntes om gutten min hvis han hadde vært grunnen til at jeg ikke kunne fått behandlig og endte opp hjernedød? 

 

så etter jeg hadde tenkt på dette i et par uker/måneder) så fikk jeg ny time med hun vanlige nevrologen, (et eller annet tull med at hun måtte bestille og velge behandlig) var jo veldig nervøs da for jeg trodde at de skulle si at jeg måtte begynne på cellegift igjen osv.. så når vi kom opp der sa hun at den forandringen på svulsten var så liten at ingen ville opperere eller behandle den enda, å hun ble forbannet på vikaren sin siden han hadde sakt det var farlig for meg, klarer ikke å beskrive den følesen av at jeg fikk vite at jeg hadde tatt abort helt uten grunn, jeg hadde rett og slett tatt livet av barnet mitt selv om alt var bra, du kan trygt si at jeg ikke var positiv til omverden på en stund. 

 

så når terminen datoen nærmet seg fikk jeg innkallese til stråling, og da følte jeg meg faktisk litt bedre, i og med at jeg fikk behandlingen FØR min lille engel egentlig skulle komme, å da var det jo "likegreit" så klarte å lure meg selv til å tro at jeg hadde tatt det riktige valget, så etter den behandligen var over bestemte vi oss for å begynne å prøve å bli gravid igjen, vi bestemte oss for å begynne når jeg fikk mensen igjen (siden vi hadde vært så stresset sist månet av vi ikke husket når jeg hadde den) men den kom ikke, så da tok vi en test på gøy, å jammen var ikke den positiv, å siden den positive testen kom når jeg egentlig skulle vært rundt 35 uker på vei latet vi som om det var gutten vår som hadde komt tilbake, at han hadde forstått og tilgidd oss for det vi gjorde, 

 

men i idag sitter jeg igjen med følesen av at min nye lille engel (har ikke fått vite kjønn) mangler en bror, å han vil vi alltid savne, bare håper savnet blir litt mindre når babyen kommer, men har fortsatt litt for mange negative tanker rundt hele graviditeten, ting som "jeg fortjener ikke dette barnet" "h*n kommer til å hate meg for å ha tatt livet av broren" osv... 

 

 

men jeg angrer egentlig ikke på valget jeg tok, tross alt jeg trodde jeg kom til å dø hvis jeg ikke tok han vekk, å familien hadde nok hatt problemer med å se vekk i fra at han var grunnen til at jeg ikke var der osv.. og jeg er takknemmelig hver eneste dag fordi jeg ble gravid igjen så fort å at jeg snart har en liten bror eller søster i armene mine <3 

[ST91]

Syns du er kjempe sterk! Og lykke til med den lille<3

[Salvador]

For en utrolig rørende historie!!!! :`) For meg høres det ut som valget du gjorde var helt riktig!!!! Tenk om du ikke hadde tatt abort, da ville dere ikke fått den lille dere nå skal få! Deres lille mirakel! Hvor langt er du på vei nå? Masse lykke til!