Gå til innhold

Min engle bror <3


Erill

Anbefalte innlegg

Nå skal jeg prøve å fortelle om min flåtte lillebror som døde får snart 2 år siden.

jeg kommer fra en stor familie me 7 søsken, der det var 22 år mellom den første og den siste.

jeg ble født som en attpåklatt og min mor synste det var trasi at jeg skulle vokse opp alene, så sånn kom min kjære bror til værden 2 år senere.

vi våkste opp i lag i en bygd uten noen andre barn på vår alder, så man kan godt si at vi lærte å kjenne værandre på godt å vondt.

jeg ble 16 å reiste på internatskole, men vi hadde fortsatt godt kontakt å pratet dagli med væradre.

3 uker etter at jeg fylte 19 fant jeg ut at det var en liten på vei. dette skulle vise seg å være ett hart svangerskap både fysisk og spykisk, med ondskapsfulle mennesker og fysiske ekstreme svangerskapsplager. men gjennom hele prosessen var min bror der, trøstet og muntret meg opp. vi ble enig om at han skulle være gudfar får mitt barn og han gledet seg mye. den store dagen kom og et velskapt lite barn kom til værden. dagene gikk å vi pratet mye sammen, vi gledet oss til påsken får da skulle vi kose oss alle søskene hjemme hos våre foreldre. påsken var helt fantastisk og alle hadde det bra. jeg og min bror hadde vært på en kjøretur men måtte snu hjem siden vi pungterte. vell hjemme kledde vi på oss store støvler og grynnet opp i familiens lagringsplass (fjøsen) får og hente di nye dekkene til bilen. jeg husker dette så godt, får det er slik ett kjært minne. vi trillet dekkene i snøen å kom frem til den siste bratte bakken ned mot huset. han gir meg ett kraftig dytt i ryggen og jeg seiler ned bakken, så roper han se opp!! så hiver han dekkene ned etter meg. resten av dagen tøyset vi å hadde det veldig fint. den dagen lovet jeg han at jeg skulle kjøre han tilbake til skolen 2 dager senere. men allerede dagen etter måtte jeg kjøre hjem. det siste vi sa til værandre var at vi sees snart igjen å gav værandre en klem. kvelden etter ringer jeg min mor får å prate littegrande, men hun har ikke tid siden di var på besøk. hun sa at min bror var på en fjelltur og at han ble hentet senere av en vennine. kl.04.30 ringer min mor tilbake, hun skriker i telefonen at nå har jeg ikke lenger noen lillebror. han hadde aldrig kommet hjem etter fjellturen og di hadde letet hele natten. en venn av familien hadde funnet han død etter et fall på 250m langt inne på fjellet. den dagen mistet jeg en del av meg, jeg mistet min beste venn å mitt barns gudfar. husker at jeg tenkte om å om igjen at jeg ikke hadde noen bilder av di to i lag.

tiden har gått og jeg har fått 1 barn til, skaffet meg hus og giftet meg. får vær milepæle her i livet tenker jeg på min bror <3 husker godt han brukte å tøyse med at vist han noen gang fikk en jente, så skulle han kalle henne Kjøttbjørg.

nå skulle min kjære bror vært 20 år og hatt hele livet fremfår seg, men den enneste trøsten som hjelper er at jeg tenker at han var heldig som fikk leve den fine ungdomstiden å slapp komme så langt at han oppdaget hvor urettferdig værden kan være.

om ikke annet kan jeg trøste meg med at mitt elste barn har mange trekk fra sin onkel. det trøster ett sorgfult søsters hjerte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Føler virkelig med deg i sorgen. Håper livet går videre med gode minner, og at du kan dele dem med dine små. :)

 

Heldigvis for at vi ikke kjenner morgendagen, men allikevel er dette en god påminner om hvor viktig det er å gripe dagen, og ta vare på øyeblikkene!

 

Klem til deg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...