Skikkelig trøbbel med min familie

[Sweetpea]

Etter to år med "konflikt" er jeg helt på felgen...

Har vært alenemor for mine to herlige barn i ca 4-5 år, fant endelig en mann jeg ville dele livet med, men han og vårt forholdt ble angrepet og kraftig kritisert helt fra beg av. Mitt første forhold var ikke enkelt i forhold til mann og min mor, min eks mente min mor styrte meg og ville styre oss langt utover hva som var akseptabelt, han hadde nok rett men jeg var ikke tøff nok til å ta tak i det.

Denne gangen ville jeg så gjerne at alt skulle fungere.....den gang ei!

Det skal sies at starten på vårt forhold var intens og omstendigheter førte til at vi flyttet sammen veldig raskt, vi hadde kjent hverandre flere år, men kun vært kjærester et par mnd. Jeg visste dette ville bli vanskelig for min familie og da spesielt min mor, ekstra komplisert ble det av at han har små barn, yngste var godt under året. Vi som har opplevd brudd vet at ingen er like og for den ene parten kommer gjerne bruddet år etter at følelsene ble borte (egen erfaring) for min mor, som aldri har bært gjennom et brudd, ble dette for mye å håndtere....

Jeg kunne forstått hvis det ble sagt at ting var vanskelig, men i steden ble vi bedt om å rettferdiggjøre våre handlinger og avgjørelser. Det ble satt spørsmålstegn ved vår etikk og moral og min omtanke for mine to barn.....jeg ble sjokkert, så skamfull for at jeg utsatte min skjønne mann for min syke, syke familie...

 

Så er spørsmålet....hvor lenge skal man prøve og håpe på bedring? Jeg får beskjed fra søsken og foreldre om at jeg er slem og ikke tar hensyn til dem.....jeg føler sterkt at det er motsatt.

Jeg har ikke mine barn hele tiden, når jeg har dem vil besteforeldrene være med dem og meg, men helst uten min nye mann og hans barn (vært gift ca et år) de synes det er helt naturlig at vi deler oss når det er fambesøk, vi prøver derimot å se alle barna som en helhet så langt vi kan......når vi nå venter felles barn også synes jeg det et helt naturlig?

Er det for mye forlangt at min familie omgås det jeg oppfatter som hele familien? Jeg skjems over motviljen som skinner tydelig gjennom hos min familie, mine ble mottatt med åpne armer av hans....

 

Dette sliter meg ut, jeg har måttet sette foten ned og stå på mitt, for dette blir jeg til stadighet klandret for å være hensynsløs og egoistisk. Er det ikke vår familie i hverdagen som skal komme først? Hvordan kan voksne mennesker synes at de har rett til å mene mye om vårt forhold og premissene for det? Og hvorfor er det så vanskelig å bli kjent med nye barn som snart blir halvsøsken til et nytt barnebarn (nevø/niese).

Jeg forstår det virkelig ikke....blir så utrolig såret over at min familie kompliserer noe som i utgangspunktet er utfordrende og der jeg hadde trengt støtte, ikke noen som spenner ben...

 

Ble mye på en gang, men hadde vært godt å høre om andres erfaringer med kontrollerende foreldre og slekt?

[Gjest Antarctica]

Kjenner meg til dels igjen. Syns du skal finne deg et standardsvar du øver inn. For eksempel: "Jeg er voksen nå, og har etablert meg med min egen familie. Det må alle forholde seg til, og det syns jeg ikke er egoistisk."

[Katrin85]

Stå på ditt!! Er i et forhold nå og skal gifte oss om 2 mnd. vi har 3 barn tilsammen, han har ei jente si før, jeg en gutt si før, og 1 liten gutt sammen.. Jenta hans var 8 mnd da jeg flyttet inn, og som du så fint forklarte var han færdig med det tidligere forholde lenge før det tok slutt. Min familie har vært nødt til å godta både min samboer og hans datter, og det gjøres ingen forskjell.. Hun kaller mine foreldre for bestemor og bestefar på lik linje med de andre to. Det samme med oldeforeldre og tanter og onkler;)) veldig heldig med familien min!! MEN min samboers foreldre er skilt, der hans mor er enslig og sliter psykisk og fysisk og bor langt unna og derfor ikke stiller opp (noe vi synes er synd, men har forståelse for). Hans far derimot har giftet seg på ny, de bor 5 minutter unna oss og stiller ikke opp for noen av barna. hverken de ''ekte'' barnebarna eller de ''uekte''. Tenkte i lang tid at de bare ikke var slike hjertevarme vesner og godtok det. Men det var til min samboers stemor ble ekte bestemor det... Der sitter de fast barnevakt til hennes ekte barnebarn en gang i uka, gir gaver, drar på besøk, duller og koser, og er besteforeldre som man skal være, bare ikke til våre barn. Vi blir veldig trist og lei oss for det, men vet at det ikke er noe å gjøre noe med. De får velge å være slik dem velger å være.. og jeg velger og heve meg over dem. Vi trives egentlig ganske godt med liten kontakt med dem pga det er kaos og elendighet med en gang kontakten blir for ofte.

 

Gi dine foreldre ett ultimatum.. alle eller ingen.. Så kan dere ha ro med dere selv at dere har gjort deres jobb for å stanse forskjellsbehandlingen.

Velger de ingen fremfor alle, så er de strengt tatt ikke noe tap!!

Og før eller siden overvinner fornuften tror nå jeg, men til da må man skåne sine barn så godt man kan )