Gå til innhold
Anonym bruker

Noen med følsomme barn her?

Anbefalte innlegg

Anonym bruker

Jeg har en gutt på 5 år som er veeeeeldig følsom. Alltid vært sånn og det ligger nok i genene etter både meg og hans far ;)

 

Synes det er fint at han er følsom, men det gjør også at vi sliter litt med ham for tiden. Jeg tror hvertfall det er det som er problemet. Han sutrer mye, begynner fort å gråte, vanskelig for å kontrollere sinnet sitt osv. Vårt sånn et par år, utenom det med sinnet, har sjeldent brukt å bli sint tidligere.

Og så tar han jo gjerne seg fort nær av ting, enten det er fordi han blir snakket til, krangler med noen eller om han opplever motgang på en eller annen måte.

 

Han er en flott, snill og flink gutt også da, og det er ikke sånn at vi ikke takler ham eller har store problemer, men jeg har begynt å lure på om vi burde prate med noen, evnt at sønnen min burde prate med noen?

 

Tenker da i forhold til hvordan vi skal forholde oss til han og hvordan han selv skal lære å kontrollere både følelser og oppførsel o.l. Kjenner jeg også er litt redd for at han skal slite med selvtilliten eller andre ting når han blir større.

 

Noen som har hatt samme situasjon og hva har dere evnt gjort?

 

Anonym poster: e76f20b2303f05ba01efc8432a64456a

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Magia

Jeg har ikke så mye erfaring, men jeg kjenner igjen sønnen min i det du skriver. Han er bare snart tre år da, så har som sagt ingen erfaringer om hvordan man skal takle det, bare mine tanker rundt dette.

 

Jeg tenker at man ikke bør sykeliggjøre dette. Det må på en måte være greit å være følsom. Det er mange fine ting ved det også, selv om det skaper problemer på enkelte områder. F eks så gjelder ikke bare denne følsomheten for en selv, sånn som jeg opplever det, det gir også utslag i en enorm empati og omtanke for andre.

 

Videre tenker jeg at det er vanskelig å vokse opp - ikke bare for de følsomme små sjelene, men også for andre personlighetstyper. Det er ikke uten grunn at barndommen ofte er det som avgjør hvordan man har det senere i livet. Jeg tror man bare er nødt til å la barna takle motgang på sin måte. Han lærer seg mest sannsynlig, etter noen knall og fall, hvordan han skal takle det. Så får man som forelder være en støtte som alltid har troa på det gode og fine i han.

 

Du sier jo at han har denne følsomheten fra både deg og far. Da kan du jo tenke gjennom hva du selv trengte som barn, både av hva du fikk og hva du tenker du kan gjøre annerledes for ditt barn.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Jeg har ikke så mye erfaring, men jeg kjenner igjen sønnen min i det du skriver. Han er bare snart tre år da, så har som sagt ingen erfaringer om hvordan man skal takle det, bare mine tanker rundt dette.

 

Jeg tenker at man ikke bør sykeliggjøre dette. Det må på en måte være greit å være følsom. Det er mange fine ting ved det også, selv om det skaper problemer på enkelte områder. F eks så gjelder ikke bare denne følsomheten for en selv, sånn som jeg opplever det, det gir også utslag i en enorm empati og omtanke for andre.

 

Videre tenker jeg at det er vanskelig å vokse opp - ikke bare for de følsomme små sjelene, men også for andre personlighetstyper. Det er ikke uten grunn at barndommen ofte er det som avgjør hvordan man har det senere i livet. Jeg tror man bare er nødt til å la barna takle motgang på sin måte. Han lærer seg mest sannsynlig, etter noen knall og fall, hvordan han skal takle det. Så får man som forelder være en støtte som alltid har troa på det gode og fine i han.

 

Du sier jo at han har denne følsomheten fra både deg og far. Da kan du jo tenke gjennom hva du selv trengte som barn, både av hva du fikk og hva du tenker du kan gjøre annerledes for ditt barn.

 

Takk for svar :)

 

Jeg har selvfølgelig ikke lyst til å sykeliggjøre det og mener jo også at det er helt greit å være følsom. Er en fin egenskap etter min mening. Er bare så redd for at han ikke skal takle alle følelsene. Når han blir lei seg så kan han til tider bli veldig lei og kan si ting som at han ikke vil være her, at han bare er dum, får ikke til noe, kommer aldri til å greie noe osv osv.. Det er vondt å høre :(

 

Jeg prøver så godt jeg kan å oppmuntre ham, si at han får til alt han vil få til så lenge han bestemmer seg for det og øver masse. Forteller han hvor flink og snill han er osv.

Men vi blir jo sliten og frustert i lengden vi også når han sutrer, ikke vil ting og spesielt når han blir sint.. der er han som sagt ikke flink til å kontrollere seg og kan ende i at han både slår, sparker og biter oss (og småsøsken).

 

Jeg hadde ikke en bra oppvekst på noe som helst måte (ikke bare fordi jeg var følsom selvfølgelig), så her gjelder det å gjøre alt motsatt fra min mor ;) Men du har rett i at jeg må tenke på hvordan jeg ville hatt ting.

 

Anonym poster: e76f20b2303f05ba01efc8432a64456a

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×