Mistet mamma rett før fødselen...

[studentioslo]

Hei

 

Jeg har nå en datter på 4 måneder. Mamma har hatt kreft i 6 år, men ble plutselig mye dårligere ved påsketider. Var ikke forberedt på at hun ikke skulle få møte babyen vår. Hennes siset ønske var å få leve så lenge at hun fikk oppleve å bli mormor på nytt. jeg hadde stor mage og håpet hele tiden babyen ville komme. Mamma døde 5 dager før babyen ble født, på 60.årsdagen sin...Noen som har opplevd noe lignende?

[vårlille2012]

Heisann!

 

Ja, har opplevd noe lignende.

 

Mistet pappan min dagen etter jeg fødte min sønn for 4,5 mnd siden, pappas første barnebarn. Han døde 62 år gammel. Hans siste ønske her i livet var å få oppleve å bli bestefar. Han hadde kreft i 10 år før han måtte igjennom en vanskelig operasjon for å få vekk en svulst på hovedåren inn til hjertet. Denne operasjonen gikk forferdelig galt og han får hjerneslag blir aldri seg selv igjen. Han blir mye dårligere i mai og ender opp på respirator og må ha pustehjelp de siste 4 ukene han levde. Jeg fødte 13 dager før termin og rekker akkurat å vise frem veslegutten, 5 timer etter det dør pappa. Veit ikke helt hva han fikk med seg da han var helt ukontaktbar.

 

Høres ut som vi har opplevd endel likt med alvorlig sykdom i nærmeste familie under svangerskap og død og fødsel tett opp i hverandre. Syns det har vært forferdelig vanskelig å takle dette med å være nybakt mamma og miste pappa på samme tid. Har fremdeles problemer rundt dette føler jeg, selv om dagene går bedre for oss nå.

 

Hvordan synes du hverdagen går ? Har heller ikke snakket med noen som har opplevd lignende.

[studentioslo]

Det hørtes veldig tøft ut å miste faren sin så kort tid etter babyen ble født! Skjønner godt at du synes det er veldig tungt. Det blir så mange positive følelser som på en måte blir litt ødelagt av alt det vonde man forbinder med at babyen kom. ..Er du mest glad eller lei deg for at det skjedde i den rekkefølgen det gjorde?

 

Jeg er veldig lei for at mamma aldri fikk se barnebarnet sitt, skulle gjerne oppfylt hennes største ønske. jeg klarer meg greit i hverdagen, men det er tøft med alle tankene man har. Har noen ganger tenkt at jeg burde ha gjort noe for å sette i gang fødselen før eller at hun i det minste kunne få vite kjønnet på babyen (vi hadde bestemt oss for at det egentlig skulle være en overraskelse). Men vet jo at mamma egentlig ikke hadde villet dette og at ikke det hadde vært det beste for babyen....

 

Ellers er det trist å tenke på at mamma aldri får vite at hun har et barnebarn som er oppkalt etter henne, og at vi fikk en jente (har en sønn fra før, og hadde veldig lyst på "en av hver")Synes også det er vanskelig med venninner som spør: "Går det bra?" Og høres ut som man har det ganske bra fordi man har jo fått en baby. var veldig emosjonelt den første tiden, men på en måte kjenner jeg savnet etter mamma større nå som det er mørkt og kaldt og det snart blir jul.

 

Hvordan går det med deg nå? Hva synes du er det som er vanskeligst? Hva gjør du for å få dagene litt lettere?

[vårlille2012]

Er utrolig takknemlig for at vi akkurat rakk og vise frem lillegutt til pappa før han døde. Jeg veit at det var kun babyen han ventet på slik at han kunne slippe taket. Men hadde jeg ikke født 2 uker før tiden, så hadde vi aldri rukket det fordi han var så dårlig. Men på en annen side så fikk han jo ikke være bestefar i det hele tatt, siden dette var første barnebarn. Og ja, alle de positive følelsene man kanskje er heldig og få oppleve med å få barn var totalt vekke hos meg, akkurat som en sort gardin gikk ned mellom meg og mini en periode.

 

Det må sikkert føles ekstra tungt for deg at det bare var fem dager om å gjøre, var så nærme, men allikevel rakk ikke babyen å komme først. Så fint at dere valgte å kalle babyen opp etter mammaen din. Vurderte lenge om vi skulle kalle opp mini etter pappa, men jeg klarte det liksom ikke. Syns det ble for vanskelig. Men kommer det en sønn til en gang, så skal jeg vurder det sterkt.

 

Jeg og syns det er tyngre nå som det nærmer seg jul, savnet er større nå. Og sant som du sier, venninner og bekjente tror alt går så bra bare fordi man skal være lykkelig med den nye babyen. Noen sier jo "du gleder deg vel ekstra til jul nå som du har fått en liten en". Har aldri grudd meg mer en nå egentlig. Men man må jo bare igjennom det, og første året er værst.

 

Det jeg syns er veldig vanskelig er å være sammen svigerforeldrene mine, da ser jeg svigerfar leke og dulle med mini, og jeg skulle så inderlig ønske at pappa kunne fått oppleve det samme. Ikke det at jeg ikke unner svigers å kose seg som besteforeldre, men ser det så ekstra tydelig da, at pappa ikke er der.

 

For å få dagene til å gå lettere så snakker jeg mye om pappa med mamma. Jeg ser på mye bilder av han og innimellom har jeg skrevet til han i en bok jeg har. Det er ihvertfall min måte å bearbeide sorgen på og få dagene til å gå lettere.

 

Hvordan går det med deg nå da? Og hva synes du hjelper i hverdagen med tanke på sorgen.?

[Koala *g07*]

Mistet pappaen min 19 dager etterpå. Det var et hardt slag da vi ikke hadde noen forvarsler på at han skulle dø. Men heldigvis hadde han fått møtt sitt første barnebarn, og vi fikk heldigvis tatt noen bilder. Den barseltiden ble jo ikke akkurat som forventet.

 

Det er vondt å vite alt barna går glipp av, og hvilken glede det ville vært å hatt han i livet vårt.

 

Trist med foreldrene deres, jeg føler med alle som mister sine så tidlig i livet, og i sårbare situasjoner.

[Helene7]

Jeg mistet mamman min brått og uventet syv uker før jeg fødte. Hun falt om en dag hjemme, og jeg holdt på med HLR til ambulansen kom. Hun døde dagen etter. Akkurat der og da følte jeg meg sterk og rasjonell. Sånn var det liksom. Hadde en kjempetøff fødsel med morkakeløsning og katstrofekeisersnitt og en baby som måtte gjenopplives. Kanskje den dagen i livet mitt jeg hadde trengt mamma mest. Lå bare å gråt på soverommet når vi kom hjem. Orket ikke å holde babyen min, bortsett fra når jeg prøvde å amme hu. Tenkte på mamma hele tiden. Sorgen til for fullt og jeg gråter fortsatt hver dag. Helst når jeg kjører bil alene for da kan ingen se det. Føler at jeg kommer "med gammelt nytt" hvis jeg sier at jeg er lei meg for det med mamma. Nå er det snart et år siden hu døde, jeg har ikke vært på graven hennes ennå. Har ingen å prate med det om, for hun er den eneste som kunne ha trøster meg på riktig måte. Synes det er veldig sårt at hu aldri fikk se datteren min. En god ting som har kommet ut av det er at jeg har fått et fantastisk godt forhold til svigermoren min da.

[MammantilNurket]

Så fint at du deler og skriver om hvordan du har det. Det kan være en god måte å bearbeide sorg på. Hva med å fortsette å skrive? En dagbok? Brev til mammaen din?

Min dypeste medfølelse til deg og dine. Jeg kan ikke forestille meg smerten du må føle, den må være så overveldende. Jeg sender deg en varm klem og gode tanker <3

[studentioslo]

Hei!

 

Håper du kom deg gjennom julen så greit som mulig. Godt å høre at du kan snakke mye med mamma`n din, se på bilder og lignende.

 

jeg kjenner veldig igjen det du skriver om svigerforeldre. Svigermor er innom oss stadig vekk, og det minner meg alltid på hvem jeg skulle ønske kunne vært her. Føler det er vanskelig for mannen min å forstå at jeg ikke orker å bruke henne mer som barnevakt (likevel kommer hun et par ganger i uka...)

 

Julen var ganske vanskelig, men vi hadde det jo koselig og. Det verste var å besøke graven på julaften. Vi hadde med sønnen min på 2,5 år som sa "Hun vil ut! Det er så kaldt der nede!" Vi har prøvd å si at hun ikke har det vondt der nede og at hun har det bra (blir feil for oss å si at hun er i himmelen når vi ikke er kristne)..

 

I forhold til faren min har jeg nok hatt det ekstra vanskelig fordi han fant seg enny dame på nettet bare få uker etter at mamma døde. Overnattet hos henne helgen før urnenedsettelsen noe jeg syntes var helt forkastelig. I tillegg har han nedprioritert barnebarna sine fremfor den nye dama noe som er veldig vondt.

 

Heldigvis går det mot lysere tider ute, det hjelper meg. Prøver å gå tur hver dag, trene og møte folk, men det er ikke alltid lysta er så stor. Har vurdert å skrive jeg også, det var et godt tips for å få ut litt. Orker liksom ikke å prate høl i huet på venninner eller mannen min, og tror de blir lei også.

 

Håper du klarer å glede deg over babyen som stadig vokser oppi det hele. Nowe jeg også har prøvd å tenke er at det er bedre å ha hatt en fantastisk mor/far i 30 år enn å ha en "dårlig" far/mor i 80 år... Men det er selvsagt vondt uansett.

 

Mange klemmer til dere i samme situasjon

[Trimsi]

Føler veldig med deg i det du har opplevd. Det er en uendelig trist ting å miste mammaen sin, men å miste henne på det tidspunktet gjør ting ekstra sårt og vondt. Man skal liksom glede seg over et nytt fantastisk liv (og man gjør jo selvfølgelig det) men sårheten om at ikke mormor får være med er vond.

 

Hadde en lignende opplevelse selv da jeg var gravid med min første jente (hadde 2 gutter fra før).

Mamma hadde hatt diverse kreftdiagnoser lenge, men livsterk og positiv, kom hun seg igjennom den ene etter den andre. Hun fikk en alvorlig kreftdiagnose rett etter at jeg ble gravid og graviditetperoden min ble veldig preget av å stille opp for mamma, hjelpe til på møter med leger, pleie henne i peroder når hun var hjemme og ikke minst støtte og hjelpe pappa. Han ble fryktelig redd og desperat, og hadde behov for lange samtaler med meg hvar dag.

Fra å ha en mamma som var min beste venn og som lenge hadde gledet seg til å bli "mommo" igjen, ble tiden som gravid et vakum der man gjorde det man kunne for at mamma skulle overleve.

Hun fikk vite at jeg sansynligvis fikk en jente, og hun fortalte bare uker før hun døde om en drøm hun hadde hatt. Hun hadde løpt i en eng med en liten jente på 2-3 år, den lille jenta hadde ropt ut at nå måtte hun tisse, så hadde hun huket seg ned. Hverken jeg eller mamma var noe som helst overtroiske, men vi smile av den rare drømmen og fleipet med at kanskje hun hadde sett "den lille".

Et par måneder før fødsel døde hun. Det ble en ganske vemodig barseltid. I dager, uker og måneder fremover tenkte jeg på mamma mange, mange ganger hver eneste dag. Det som var såre og triste tanker i begynnelsen, ble heldigvis lysere og hyggeligere etterhvert.

 

Jeg er utrolig takknemmelig for at hun fikk oppleve sine to første barnabarn, og er flink til å fortelle datteren min (som er fem år nå) om den snille og utrolig barnekjære mammaen min.

Vi er heller ikke kristne, men pleier å snakke om at "mommo" lever videre i hjertene og i tankene våre, hver gang vi tenker på henne.

Pappaen min var knust rett etter mammas bortgang, men var veldig oppsatt på å starte et nytt liv. Han flyttet fra barndomshjemmet til leilighet nær oss, begynte å trimme, dra på dans og møte andre mennesker.

Han er veldig glad i barnebarna sine, men har ikke samme naturlige barnetekke som mamma hadde. Han synes det er litt vanskelig å være barnevakt og sliter med å finne på ting å gjøre sammen med de. Tror dette ikke er så uvanlig.

 

Kan trøste deg med at ting blir bedre etterhvert og at du ikke er alene om tanker og føleser rundt dette. Lykke til videre med deg og familien Stor varm klem fra meg.

[vårlille2012]

Ja, julen gikk jo greit, og tiden går så fort. Er straks ett år siden pappa gikk bort. Kjenner jo at hverdagen går bedre, men er stunder innimellom som jeg synes er tunge enda, sånn som bursdagen hans, 17. mai o.l.

 

Jeg og føler jeg blir ektra minnet på hvem som ikke er der når svigers er på besøk. Nå bor svigers litt unna, så de er ikke så ofte innom heldighvis. Men det jeg føler nå er at folk rundt meg (inkludert samboer) mener at jeg har sørget nok, at det er på tide å bare se fremover og positivt på ting. Jeg gjør jo det og, men det er vel lov å være lei seg i blandt, er jo ikke gått et år engang siden det skjedde. Og nå når det nærmer seg et år siden han gikk bort så er det jo naturlig å tenke litt ekstra på det og føle litt på savnet igjen.

 

Huff, ikke lett for en på 2,5 år å forstå at mormoren hans ligger nede i jorda. Jeg har bestemt meg for å fortelle masse om min pappa til sønnen min når han blir stor nok til å forstå, slik at han kan bli litt "kjent" med bestefaren sin på den måten. Også skal jeg prøve å gjøre de tingene pappa helt sikkert hadde gjort med sønnen min, foreksempel ønsket pappa å bygge en lekehytte på hytta, det skal jeg få til å lage

 

Leit å høre om pappan din som fant seg ny dame så fort. Sikkert ikke lett å takle det heller for deg. Og vondt at han nedprioritetet barnebarna i forhold til den nye dama. Her er mamma fremdeles langt nede, men det går heldigvis litt fremover med henne.

 

Ellers så går det jo som sagt bedre. Jeg og sønnen min har fått et bedre forhold føler jeg etter jeg begynte å jobbe etter endt permisjon. Var godt å få bruke hodet sitt litt og gjøre "voksenting"

 

Ønsker deg og alle dere andre en fortsatt god dag

[Nektarina]

Hei på dere,

Jeg opplevde også å miste faren min kort tid etter fødselen nå i år. Det kom brått og uventet på meg selv om han var en gammel mann. Fødte datteren min nå i mars, pappa kom og besøkte meg på sykehuset med rosa kosedyr til sitt første og eneste barnebarn. 2 uker senere var det jeg som besøkte ham på sykehuset :-( Døde midt i påsken, med barnebarnet sitt, mannen min og meg tilstede. (Moren min døde av kreft da jeg var 20 og jeg er enebarn.) Så det ble tøft å måtte være alene om å ordne med begravelse, være i sorg og være nybakt mor for første gang...

[studentioslo]

Sender noen tanker til dere alle, inkludert deg, Nektarina. Må være ekstra tøft å ha mistet begge foreldrene...huff....Og spesielt når du er enebarn. Håper du har forståelsesfulle venner og kjæreste.

 

Sønnen min er nå blitt 3 år og snakker fortsatt mye om mormor. Han lurer på om vi kan grave henne opp av jorda fordi det er så kjedelig der osv...

 

Håper dt blir enklere for oss alle etter hvert selv om savnet alltid kommer til å være der.

[Nektarina]

Takk for tanker Studentioslo. En føler seg jo veldig alene om å oppleve noe slikt tett oppi fødsel. Folk i min omgangskrets har jo ikke opplevd noe slikt og kan vel egentlig vanskelig sette seg inn i situasjonen. Men fler har sagt at de stiller opp om man trenger de osv. Mannen har dessverre vært sykmeldt pga angst i noen måneder nå, så var ikke mye støtte å få der heller Men han har støttet så godt han kan. Er vel i slike stunder man virkelig må samle all styrke og pågangsmot. En del av meg hadde bare lyst til å gi opp, med søvnmangel over lang tid har man ikke mye krefter igjen... men så kan man jo ikke gi opp heller når man har lille nurket å ta vare på.

Er nok igjennom det verste nå. Og all ære til dere andre som har opplevd å miste foreldrene deres i tiden rundt dere selv ble foreldre. Det krever enorm styrke å stå oppi dette og takle sorgen etterpå samtidig som man skal ta seg av et lite menneske. Vær stolt av dere selv som er så sterke! Vi setter nok mer pris på de små verdifulle øyeblikk enn folk flest og.