Gå til innhold

Vondt å bli avvist...


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Jeg er samboer med en mann som har barn fra før. Det går i grunn veldig greit, vi har selvfølgelig noen skjær i sjøen.. men jeg føler selv at alt går bra.

 

Det som er vanskelig, synes jeg, er at vi ikke klarer å lage en felles husholdning. Jeg ønsker at vi kan ha våre regler når barna er hos oss. (Har de 40/60). Ikke noe spesielt strengt, men basis ting. Legge tider og hvor mye en kan kreve av den enkelte opp mot alder. Nå går ting bra så lenge ungene er i god lune. Setter de seg vrange - så klarer ikke far å være konsekvent eller streng.

 

Jeg skal involvere meg i barna, sier min samboer og det har jeg ingen problemer med. kjører gjerne i bhg og skole, følger opp lekser og lager middag, vasker klær osv.. men inne i mellom skjønner jeg ikke hvorfor jeg skal gjøre det - når jeg ikke slipper til ellers. Jeg får ikke lov til å komme med mine meninger om hvordan jeg synes ting bør være (ender med krangel), det blir ikke tatt hensyn til at jeg er gravid og snart skal føde.

 

Det er på nivået: "visst ikke du orker en ferie - så må jeg dra på ferie med mine barn så da får du bli hjemme". Når det i grunn kun er snakk om at jeg får bekreftet at jeg ikke orker en ferie hvor jeg blir overbelastet av gjøremål. fordi jeg trenger litt hvile i denne tunge tiden..

 

Jeg føler meg avvist av familien.. det er greit at det er far og barn familie, så får det være far og jeg- familie resten av tiden...

 

Synes det er så trist....

 

Er det noen andre som har det slik - at far ikke lar deg slippe til, men vil gjerne at en skal bidra til gjøremål?

 

Jeg har sluttet med dette nå. Er det ikke VåR husholdning når barna er her - så er det heller ikke MITT ansvar å rydde opp, vaske opp etter osv...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest yrild

Prøv å lag avtaler med din mann, som igjen lager "avtaler/kjøreregler" med barna i fellesskap med sin exkone. Ofte lurt å ha det relativt likt i begge hjem, ihvertfall når det kommer til leggetider.

 

Jeg vet jo ikke hvor store barna er, men det er viktig at Pappa også setter grenser hvis han har de så mye som 40 %, de kan ikke bare oppdras 60 % av tiden...

 

Hvis han overhodet ikke tar hensyn til deg, lager han problemer for at du og barna hans skal kunne ha et godt forhold. Jeg er for at barna skal stå i fokus, men om du hadde vært deres mor og gravid så hadde det nok vært en selvfølge at de alle tar hensyn til deg!?

 

Hvis han ikke hører på deg så får du "streike" slik at han må gjøre alt med sine barn (matt, vekking, kjøring, legging etc etc) hvis du ikke kan ønske deg at det er litt faste regler engang. tror han fort innser at det er lettere med litt regler enn å gjøre alt alene ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk heller ikke være med, annet enn til praktiske ting. Jeg sluttet da også med praktiske ting. Om jeg ikke fikk medbestemmelses rett fikk ikke han hjelp. Dette er noen år siden nå. Han kjører fremdeles sitt solo løp, og trives visst med det.

Nå har vi to barn, og jeg som forelder ser at det er vanskelig å slippe andre til med mine barn, så respekterer han mer på dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvorfor godtar du fars "krav"?

Har ikke disse barna to kompetente foreldre? Klarer han ikke av barn sine selv? Ja da må han faktisk ansette og betale en nanny selv. Du er ingen nanny til hans barn.

Greit at du vasker hans barns klär når du likevel vasker deres, og at du lager mat til alle. Men han har ingen rett overhodet å be deg levere og hente på skolen! Det er noe du skal gjöre om du vil og når du vil. Det er helt opp til deg. Han er pappa og du kan hjelpe til når det kniper eller når du orker/föler for det.

Og er du så snill at du hjelper han med sine barn, så skal han respektere deg! Sier han rett ut at du ikke får sette greneser eller gi konsekvenser? Hva sier han selv konkret om leggetidene? Vil han ikke ha barna i seng? Fatter han ikke at det er dere som voksne som bestemmer og at det er helt nprmalt at barn slår seg vrange, men at det ikke er noe farlig?

Om han ikke hörer på deg, synes jeg du skal ringe familievernkontoret den dag i dag og bestille tid til en samtale hvor dere, med hjelp av en utenforstående person med bred erfaring på dette feltet, kan prate ut om problemene.

Dere venter tross alt barn sammen. Og du har rett å, sammen med pappaen bestemme hvilke regler som skal gjelde for deres barn. Og disse må jo väre de samme som for hans barn?

Eller hvordan mener han dette skal fungere i framtiden?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Filifjonka

 

 

Jeg skal involvere meg i barna, sier min samboer og det har jeg ingen problemer med. kjører gjerne i bhg og skole, følger opp lekser og lager middag, vasker klær osv.. men inne i mellom skjønner jeg ikke hvorfor jeg skal gjøre det - når jeg ikke slipper til ellers. Jeg får ikke lov til å komme med mine meninger om hvordan jeg synes ting bør være (ender med krangel), det blir ikke tatt hensyn til at jeg er gravid og snart skal føde.

 

Jeg har sluttet med dette nå. Er det ikke VåR husholdning når barna er her - så er det heller ikke MITT ansvar å rydde opp, vaske opp etter osv...

 

Du verden. Etter hans mening skal du gjøre masse jobb for ungene (og ham), men du får ikke lov å bestemme noe, ikke sette en eneste grense, ingen medbestemmelserett? Det høres ut som en meget dårlig avtale for deg...

 

Da hadde jeg streiket, helt klart. Kjøpt en pakke Fjordland til meg selv, og latt de andre lage sin egen mat. Vasket kun mine egne klær, og latt de andre seile sin egen sjø. Lempet unna det verse rotet, men ikke ryddet, bare flyttet det litt.

 

Og jeg hadde nok gitt den mannen klar beskjed om at hvis han ønsket min deltakelse måtte han også gi meg medbestemmelsesrett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvfølgelig er det vondt å bli avvist, men jeg tror du lider mest av å ikke ha kontroll i egen hverdag.

 

- Du rydder og vasker, men får ikke bestemme regler for ryddighet.

- Du kjører og henter og lager middag, men du blir fratatt frihet til eget liv (finne på egne ting) samtidig som ingen varter opp for deg noen gang.

- Du må gjøre det meste av arbeidet med å ha unger for at HAN skal ha mer tid til å kose seg med barna, men du får ingenting igjen av det.

 

Og på toppen av det hele så må du leve med mennesker som du ikke kan be jenke seg det grann etter dine behov.

 

Hvorfor gidder du? Det lukter tap-tap situasjon for deg lang vei. Jeg hadde aldri giddet. Jeg stiller ikke opp fast for å hjelpe til med mine stebarn (for det er ikke min jobb, har gjort det klinkende klart at det er hans barn og hans ansvar), men jeg forlanger likevel medbestemmelsesrett i det som påvirker meg. Hans barns oppførsel påvirker meg, og da må jeg få lov til å påvirke oppdragelsen.

 

Jeg hadde demonstrert litt jeg, før ungen kom. Bare tatt hensyn til meg og det jeg ville, som jeg visste ville gå utover din mann og gjerne også barna hans. Når så han eller ungene klagde, så har du en fin-fin anledning til å argumentere med det de gjør med deg når du ikke får medbestemmelsesrett i eget liv. Da mens de har en opplevelse i dine sko friskt i minne.

 

Om ting ikke bedret seg etter det, så hadde jeg krevd timer på familievernkontoret. Nekter han fortsatt, så er han ikke noe samle på. For da viser han at de førsta barna hans alltid vil komme først, i kombinasjon med manglende evne til inkludere deg/ likestille deg og dine behov med barnas (alder tatt i betraktning).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...