Gå til innhold

Han eg er glad i har fremdeles kontakt med venninna si som meldte til barnevernet.


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

For fire måneder siden flyttet eg fra far til min sønn, noe vi var tildels enige om - men eg ville ha prøvd terapi først. Vi har en sønn i lag på snart to år, og eg har ei datter fra før på 14 år.

En knapp måned etter at eg var flyttet fikk eg en telefon på jobben, og den var ifra barnevernet (bv) De hadde fått inn en anonym, skriftlig bekymringsmelding vedr. min datter! Eg har bestandig tatt meg bra av henne, og skjønte derfor straks at her var det 'ugler i mosen' Det var jo også veldig påfallende at dette skulle dukke opp midt under meglingsmøtene pga uenighet om minstemann. Eg ville ha daglig omsorg frem til gutten var 4-5 år, og vurderte å gå rettens vei for å få det. Heldigvis gikk eg med på å prøve 50/50 for å unngå at vår sønn vokste opp på en 'kamparena' og det har gått kjempefint ...til og med så fint at meg og far hans har har fått følelsene for hverandre tilbake, og begynt å date igjen :)

MEN, eg er ikke klar for noe mer seriøst med han før han kutter ut veninna si som står bak dette marerittet min datter og eg har gjennomgått. Alt peker mot at det ikke kan være andre enn hun - og eg tror hun har gjort dette i et forsøk på å skape splid og konflikter mellom oss, og for at han skulle vinne en evt. rettsak om vår sønn - og dermed få meg 'ut av spillet' en gang for alle. Mye tyder på at hun har vært sjalu på meg, og han har fortalt meg at de som tenåringer hadde en kortvarig affære som han ville ut av - og at hun tok dette veldig tungt.

Saken er nå avsluttet, og det blir hverken vedtak, eller videre oppfølging - til tross for at meldingen hadde 'grad 2' på bekymring - skalaen. 1 er den mest vanlige der det er snakk opp om litt forsømmelse, 2 er grov forsømmelse med alvorligere problemer, og 3 er situasjoner med vold, stoff, incest ol. Da eg etter noen samtaler med bv leste brevet fikk eg hjertebank, fordi eg trodde det var min x som hadde gått så langt for å vinne en evt. rettsak om vår sønn - for hvem våger vel å gå til sak for dgl. omsorg med bv på nakken?!

Han har alltid sagt at eg har vært ei god omsorgsfull mor, og stemor for hans tre barn. Men det var kun han som kjente til situasjonen vår så detaljer - og han hadde også motiver for å svekke meg som mor.

I brevet sto det at datter min bodde hos sin x stefar, med lite kontakt med moren (hun bodde hos han i to veker etter eget ønske, mens eg ordnet til i den nye leiligheten vår - og vi hadde daglig kontakt) at hun var blitt utsatt for langvarig neglekt (grov forsømmelse - nærmest forakt!) at eg hadde et alkoholproblem, at hun var følelsesmessig skadet, at hun måtte klare alt på egenhånd, at hun var den voksne i forholdet, og at eg helt sikkert hadde vært innblandet i bv før (noe de, med hjelp av to taste - trykk, så at ikke stemte) Ikke måte på hvor fæl denne moren var!

Eg skjønte etterhvert at det var venninna hans som sto bak - ei barndomsvenninne som han har delt alt med, og stolt 100% på. Hun har vært en utfordring i vårt forhold, fordi hun ved flere anledninger har invitert han med på ting - uten meg. Noe eg syntes var rart - men aksepterte. Ei stund før det blei slutt, inviterte hun han og barna med på hyttetur på fjellet ei helg - og da satte eg foten ned for første gang. For i min verden er mødre inkludert når familien reiser på familietur! Han takket nei til turen, men eg blei skeptisk til hun etter dette.

Det eg ser, er at hun har brukt det han har snakket om, og forvridd, overdrevet, kastet på litt ekstra - og pyntet med litt skrøner... Siden eg har vært opptatt av at min datter skal lære ting, har eg brukt mye tid på læring gjennom lek - og da kan en jo godt konkludere med at hun er selvstendig og flink fordi mor ikke fungerer - om en vil! Alt det eg har vært stolt av, var altså blitt vinklet til noe negativt.

Da eg viste brevet til min x, leste han grundig igjennom det, og sa stille: Det er jo ikke så veldig mange det kan være - før eg hadde nevnt noe navn. Han sa også at han selvfølgelig ikke var enig i noe av det som sto der. Eg så han reagerte sterkt, men har i ettertid ikke villet snakke om det. Han har ringt venninna si og spurt om hun visste noe om det, og hun sa selvfølgelig nei - og han sier han tror på hun, fordi hun ikke hadde løyet før gjennom de 30 årene de hadde kjent hverandre.

Noen uker etterpå så eg at han hadde kommentert noe hun hadde skrevet på fb. Han hadde til og med kastet på et smilefjes - og eg reagerte med sinne og fortvilelse. Vi har nå en utrolig fin kontakt, men dette temaet er blitt et vondt og sårt tabu-område.

Han har omtalt denne dama for 'nærmest som ei søster' og de har hatt et helt spesielt band, så at det tar litt tid å fordøye at hun virkelig har vært i stand til å bruke et barn for egen vinning, er nok ikke enkelt. Men nå har det gått over to måneder siden han leste brevet, og de har fremdeles kontakt. Min x er en smart og god mann som setter både egne barn - og min datter høyt, så dette er virkelig ubegripelig. Eg skjønner jo at om en beskylder en venn for noe så alvorlig, så er vennskapet historie - og at han derfor vil være helt sikker i sin sak, men to pluss to er jo fire, uansett hvor høyt en ønsker det var fem! Da eg spurte om han ikke forsto at det var hun, svarte han at det kunne hende hun hadde sagt noe til en annen person, og at den andre personen hadde meldt til bv. pga mange misforståelser osv, osv ...men hvor sannsynlig er dette da??

Nå er eg veldig usikker på hva eg bør gjør, for om han fortsetter 'vennskapet' med frk. hjelpsom, er det noe helt fundamentalt som ikke stemmer. Eg ønsker sterkt at minsten skal få vokse opp med en mor og en far som bor i lag og har det godt i lag, men kan ikke akseptere at hun fremdeles 'følger med på lasset'

Om 5 veker skal veldig mange fra denne lokale plassen, reise i bryllup til utlandet - inkl. hun, og eg gruer meg som en hund til å se bilder fra turen der de begge er med, som sannsynligvis vil blir kastet ut på et utall av fb. profilene til felles venner. Dette er et bryllup som hele familien og slekta hans skal i - og det skulle eg også, om det ikke hadde blitt slutt - det gjør ikke saken bedre.

 

Eg vet at vi allerede har skapt forhåpninger om at det kan bli oss igjen - både ovenfor familiene våres, og barna - så kanskje eg bør trekke meg tilbake og se det an mens leken er god, liksom? Hva mener dere? Og er det noen som har en teori om hvorfor han ikke kutter kontakten? Kansje han spiller et spill for å få hun til å avsløre seg? Vet neimen ikke, eg...

 

Takker de tålmodige sjelene som har lest dette lange innlegget, og setter stor pris på en kommentar.

 

Ps. Siden barnevernet har et såpass frynsete rykte som de har, vil eg nevne at de også har oppegående ansatte med bred erfaring, og som er oppriktig interessert i at et barn har det godt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...