Gå til innhold

Da lykkeliten kom til verden!


Studentmamma88

Anbefalte innlegg

Tenkte det var på tide å fortelle om min fødsel:

 

Jeg var 12 dager på ovetid, og tok derfor fotsoneterapi på kvelden for å sette i gang fødselen. Dama som tok fotsoneterapi sa at jeg skulle vaske meg ferdig å gjøre alt klart på morgenen når jeg sto opp. Så gjorde jeg det - og akkurat i det jeg var ferdig med vaskingen startet riene, da var klokken 16.00. Det var ca. 10 minutt mellom hver ri, men av en eller annen grunn fikk jeg en helt rolig følelse, kroppen min sa at dette var ikke noe å stresse med.

 

Klokken 00.00 truet samboeren med å ringe ambulanse (stakkars mann, han var mer stressa enn det jeg var..) så da ringte jeg jordmoren. 9 timer med rier med ti minutters mellomrom hadde resultert i hele 1.5 cm!!!

Vi fikk likevell beskjed om å reise til sykehuset (to timer å kjøre), og på turen fikk jeg samboeren til å stoppe hos en venninne. Så der satt vi å drakk kaffe midt på natten, før vi kjørte videre. Jeg var jo så rolig at jeg nesten vil kalle det psykotisk, aner ikke hvor den roen kom i fra.. Klokken 04.00 kom vi til sykehuset og da hadde jeg 3.5 cm, og fikk en tabelett, en sterkere variant av ibux (ibux forte?) fordi jeg begynte å bli sliten av de smertene. De var ikke super vonde, men det er en stor utholdenshetsprøve! Jeg gikk å tasset hele natten, morgenen og formiddagen. Da var det vondt altså, og det var ca. 4 minutter mellom hver ri. Jeg var rimelig forbanna da jeg hadde vært flere ganger i skranken å spurt etter smertestillene (ønsket epidural) og om ikke de kunne sjekke åpningen. En jordmor sa alltid ja.. Og kom aldri tilbake.

I 14 timer hadde de derfor glemt meg av på fødeavdelingen!!!

 

Da de pluttselig skjønte at jeg var der, hadde jeg 6 cm (14 timer fra 3.5 cm til 6cm!!) Hehe på fødestuen hørte jeg gjennom veggen en annen dame som fødte, fy fader hun skrek og hylte.. Jeg husker at jeg tenkte at " det der var nå å ta litt i"... (jadda... hun var ingenting i forhold til meg)

Jeg ba da om smertestillende fordi jeg var så sliten, men da sa de at det var for seint med epidural og andre ting (Det var det ikke!!). Så det eneste jeg fikk var badekar. I badekaret gikk det forholdsvis greit, det var godt å få varme på kroppen. Men min samboer klarte jo å komme med et gullkorn:

"Er du ikke ferdig å bade snart... Jeg får så vondt i rompa av å sitte på den stolen altså"....

Det var like før jeg drukna han!! Vondt i rompa, ja snakk for deg selv! Dess lengre ut i fødselen jeg kom, des mer vondt i rompa gjorde det!

 

De fire timene fra 8-10 cm var det absolutt værste med hele fødselen. Jeg har knekt ryggen en gang, og hver ri var verre enn å knekke ryggen gang på gang!!! Fytti grisen, det er ikke rart at de sier at fødsel er den største smerteterskelen som tåles på norske sykehus. De måtte ta vannet på 9 cm, og da ble jo riene enda værre. Enda en gang spurte jeg om smertestillende, og da sa jordmoren "Ja slik går det når en skal være tøff å ikke motta smertestillende tidligere i fødselsforløpet. Nå er det forseint!". Etter en real drapstrussel fikk jeg til slutt lystgass, men den måtte jeg like fort ta bort igjen da pressriene endelig begynte.

 

For en befrielse, endelig kunne jeg bearbeide smerten ved å gjøre noe virksomt i stedet for å bare stå å ta i mot smerten uten å gjøre noe!! Jeg pressa og pressa. Etter 20 minutter sa jordmoren at det var maks 5 minutter igjen da babyen satt godt i åpningen...

25 minutter ut i pressingen klarte ikke kroppen min mer.. jeg skrek, hylte, vridde meg... babyen satt fast i åpningen og det gjorde så jævlig vondt, jeg hørte at jeg revnet mer og mer for hver gang.. Jeg husker lite, og tiden gikk. Etter 1.5 time hadde de prøvd å forløse henne med henderne, de hadde trampet på magen min og så stakk hun bedøvelsen for å klippe. I det jordmoren sa "nå klipper jeg", så kom superkreftene til meg og min datter ble født 23.35 dagen etter.

 

32 timer tok det - De lengste timene i mitt liv!!

 

Pga smertene husker jeg ikke når hun kom, jeg husker ikke hvordan hun så ut eller hva jeg følte. Det eneste jeg husker var syingen - og det var jo ikke så rart, jeg måtte suge inn lystgass fordi lokalbedøvelsen ikke fungerte!! å der lå jeg i 1.5 å ble sydd uten bedøvelse som fungerte...

Etter syingen og det var jeg derfor helt utkjørt... Jeg hadde vondt i lungene i en uke etterpå fordi jeg hadde hylt og skreket så mye.. og endelig skulle jeg få sove litt når vi kom på barselavdelingen! Den gang ei..

Barnet sov hele tre timer under hele barseloppholdet, hun skrek og skrek og skrek... Jeg skjønner ikke hvordan jeg greide det...

 

Nå 1 år etter fødselen føler jeg at jeg har fått hvile ut etter fødselen og barseloppholdet. Selv om jeg ikke husker noe fra hun kom, og at barseltiden ikke ble som forventet, men ble en totalt utmattelse - så er jeg så innmari stolt! Jeg er så sterk og datteren min er så nydelig:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Fortsetter under...

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...