Gå til innhold

Når man egentlig ikke orker


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Jeg føler meg så sliten og lei. Jeg har ingen spesiell grunn til å være det, jeg er bare hjemme med sønnen min på ett år. Jeg får mer enn nok søvn, likevel er jeg trøtt og utslitt med poser under øynene. Jeg har alt man kan ønske om, og en snill og hjelpsom mann som ikke forventer noe av meg selv om jeg er hjemme på hans regning. Jeg orker ikke å trille tur med gutten vår en gang, fordi jeg blir så sliten. Jeg orker ikke å si nei for 30-ende gang fordi jeg er så lei. Jeg blir sint og frustrert på mannen som er verdens beste. I går fikk jeg også høre at jeg så syk ut, men jeg er frisk som en fisk...

 

Ikke trives jeg spesielt godt i mammarollen, der jeg tror morsfølelsen ikke har kommet helt. Jeg gjør det man "skal", men jeg gjør det av plikt og ikke glede. Jeg merker også at jeg har litt blandede følelser for mannen, selv om han er den beste og jeg trenger han, så orker jeg han på en måte ikke. Han er så tolmodig med meg, men en dag vil det vel bli nok for han også. Har dårlig samvittighet for at jeg føler det slik, og at jeg ikke kan gi guttene mine mer, jeg vet at de begge fortjener det selv om jeg ikke klarer å se det.

 

Jeg har hele livet hatt perioder med depresjoner, og kjenner snev av det ganske ofte, for skal ikke mye til å bryte meg ned. Jeg vet hvor ille det kan bli, selv om jeg på langt nær blir så deprimert som mange andre kan bli. For jeg kan fremdeles smile og le, nyte et glass vin eller god mat, og jeg kan sette på en maske og ikke vise hvordan det kjennes ut på innsiden for andre, jeg dusjer, spiser, og gjør mine plikter uansett, jeg legger meg ikke bare ned under dyna, så det er ikke så ille. Jeg har en "mild" måte å skade meg selv på, jeg vil ikke at det skal bli arr som er synlig for andre så jeg har i sinne kun gjort ting som ikke synes, iallfall ikke i så stor grad. Jeg vet at det ikke er bra, men det hjelper i desperasjon og frustrasjon, og absolutt ingen vet om det. Og selv om jeg ikke er i depresjon nå, så kjenner jeg at jeg mister lysten på å gjøre ting. Orker ikke planlegge fremtiden, utsetter det som ikke må gjøres, ser ikke meningen med tilværelsen. Er vel stort sett slik livet mitt har sett ut, at det stort sett er slik jeg føler det, det er vel mer vanlig enn motsatt. En periode hadde jeg troen på livet, men nå som hverdagen er tilbake så er også mine ekte tanker og følelser tilbake. Har mest lyst til å legge meg og aldri vokne opp igjen, og døden er ikke skremmende, men heller forlokkende og gjør meg oppspilt og nesten glad over å tenke på, og er en trøst å tenke på at det finnes en utvei, men samvittigheten min for mine nærmeste og hva de måtte tenke om meg (og økonomiske/materiell utfordringer jeg kan etterlate), har holdt meg tilbake til nå. Det er ikke smerten over livet som gjør at det virker uholdbart, det er vel bare at jeg ikke ser poenget i noe, ingen mening, bare arbeid og slit for å så likevel dø en dag, jeg er ganske likegyldig akkurat nå kjenner jeg. Klarer ikke se at det positive i livet veier opp for det negative.

 

Jeg vil ikke snakke med noen om det som kan se meg i øynene, det er et stort nederlag for meg. Har heller ikke troen på at det vil hjelpe. Og jeg orker bare ikke å gjøre noe som helst med det. Jeg orker ikke å ta opp telefonen og ringe lege/psykolog, komme meg dit. Jeg kan ikke ha med sønnen heller, da må mannen være hjemme fra jobb og være barnevakt, det går bare ikke. Da må jeg også forklare alt for han, han kommer ikke til å forstå, jeg orker uansett ikke å ta det opp med han. Dessuten har han mer enn nok å tenke på fra før av. Jeg bare sitter å funderer på hvordan jeg skal komme meg igjennom dagene når hver dag er så himla lang, og det er så uendelig mange dager foran meg :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Det er vondt å lese hvordan du har det. Heldigvis virker det som om alle forutsetninger er tilstede for at du skal kunne bli bedre. Håper du tar tak i ting nå, før det blir enda værre. Få litt rutiner i tilværelsen. Begynn med f.eks. en fast ting i uka. Det trenger ikke være noe mer enn å gå en ti minutters tur til et fast klokkeslett på en fast ukedag. Ikke still for store krav til deg selv i starten, men prøv å sette deg et enkelt mål!

 

Og så håper jeg at du vil prate med noen. Selv om det virker vanskelig i starten så tror jeg du har veldig godt av det. Om du ikke vil ut av huset og treffe noen så finnes det flere hjelpetelefoner du kan ringe til. Du trenger ikke å ha kjempeproblemer for å ringe dit. Det sitter mennesker klare for å prate med deg uansett :-) Håper du benytter deg av en av de!

 

http://www.mentalhel...hjelpetelefonen

 

http://helsenorge.no...etelefoner.aspx

 

http://www.psykiskhe...ex.asp?id=27269

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes du er kjempeflink som faktisk har satt deg ned og fått dette ned. Jeg oppfatter deg som om du ikke finner mening i noe, og at du føler at det ikke er noe som kan gjøres for at det skal bli bedre. Ut i fra det du skriver så tenker jeg at du sliter med en ganske dyp depresjon.

 

Du skriver at du ikke vil ta kontakt med en lege eller psykolog. Kunne du greid å vise det du har skrevet her til legen din? Så slipper du å forklare? Jeg vet av erfaring at det som virker håpløst nå ikke er det likevel. Depresjonen vil farge alle tankene dine, og gjøre tenkemåten din negativ. Slik at det ikke virker som om noe vil kunne hjelpe deg, og at selv om du skulle finne på å søke hjelp, så er det umulig pga sønnen din. Din mann har rett på sykemelding fra jobben, fordi du er syk. Slik at han kan ta seg av gutten deres når du får behandling. Du trenger ikke å fortelle mannen din noe, men du kan vise han det du har skrevet. Han merker gjerne at noe er galt han også. Kanskje vil han forstå mye bedre enn du tror. Søk hjelp! Livet har så mye mer å tilby. Jeg lover deg! Selv om det virker meningsløst nå så gi deg selv den sjansen.

 

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for tilbakemeldinger.

 

Det "verste" er vel at dette egentlig er tilnærmet normalen for meg, jeg er ikke deprimert nå, iallfall ikke slik jeg vet jeg kan bli. Nå er jeg vel kanskje bare lettere nedstemt... ikke deprimert. Så er nok bare slik livet mitt er :( Og har vært i mange år, hele livet tror jeg. I perioder tror jeg at ting blir bedre men det skjer aldri permanent og går alltid tilbake.

 

Takker for linker... jeg kommer nok ikke til å ringe noen likevel da, har ikke mot nok til det. Og jeg går ut og gjør slike faste ting fordi jeg på en måte må, men det er et ork, og jeg begrenser det til et minimum. Men jeg går noen turer med sønnen selv om jeg ikke orker, og på butikk osv, må jo handle mat osv men er ikke noe jeg ser lyst på akkurat.

 

HI

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Prøv å legg bort dårlig samvittighet og pliktfølelse. Kjenn etter om det er noen ting du har lyst til å gjøre - og gjør det! Enten det er å prøve nye matoppskrifter, ta med mann og sønn på piknik når mannen kommer fra jobb, lage noe (sy, strikke, lage kort, så karsefrø(!), snekre, male et rom etc) eller melde seg på et kurs e.a. Hør på radio, lytt til ny musikk, prøv å finn ut hvilken musikk som påvirker deg og får deg til å komme i forskjellige sinnsstemninger, det er lov (og kanskje bra?) å velge den triste musikken noen ganger, men prøv å hør mest på ting som får deg til å føle deg bra! Blir det litt tomt etterpå, så sett på noe annet, eller begynn på et prosjekt. Finn på noe du liker som du kan fylle dagene med. Ikke så mye at du ikke føler du blir ferdig, eller ikke mestrer det, men noe du kan se framgang i og glede deg over.

 

Lettere sagt enn gjort? Helt sikkert, men jeg håper du prøver... Om du ikke føler deg modig nok til å ringe noen, så ikke føl noe press til å gjøre det, men husk at det går an, den dagen du plutselig våger. Jeg tror dagen kommer, og jeg tror du vil ha godt av å prate med noen du ikke kjenner og ikke må forholde deg til daglig, i tillegg kan det godt hende at mannen din vil forstå eller prøve å hjelpe hvis du tør å dele dette med han. Jeg finner mye hjelp i å prate med mannen min. Han trenger ikke alltid å si noe heller, men det er utrolig godt at han er der og lytter. Men synes du det er vanskelig nå, så begynn et annet sted. Jeg er forøvrig enig med anonym #3 i alt h*n skriver. Søk hjelp. Livet går opp og ned, man har bedre dager og dårligere dager. Noen har dårligere dager enn andre... Men jeg tror du kan få det så mye bedre om du tør å prøve! Håper virkelig du får det bedre.

 

Hilsen anonym #2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...