Gå til innhold

Ustoppelig krangling om bosted


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Jeg flyttet til samboerens hjemsted da vi ble sammen, sommeren 2010. Dette fordi det var to timer avstand, å jeg hadde ikke noe fast jobb, så hadde liksom ikke noe som holdt meg igjen. Jeg har mistrivdes fra dag en, bor ganske landlig her, jeg har ikke lappen, ingen venninner, og jeg savner familien og vennene mine hjemme. Kjenner kun hans familie her. Vi fikk en baby for to mnd siden, å nå er savnet bare enda større. Sitter her inne dag inn og dag ut, for det går heller ikke noe busser her, så jeg kommer meg ingen steder. Jeg fikk meg en jobb, men vil ikke tilbake dit etter permisjonen er ferdig. Vi har kranglet om dette siden i sommer. jeg har sagt hele tiden at jeg vil flytte, å komme nærmere mitt hjemsted, vil gjerne bo på midten et sted. Men neida, han vil ikke flytte på seg, han vil beholde jobben sin, å tør ikke ta sjanser med å flytte! Sier også at han er redd for at hvis vi flytter på midten ca, at jeg da bare vil flytte nærmere og nærmere mitt hjemsted. Han syns det er mye å måtte pendle 1 time til jobb, men det gjorde jeg i en periode også, da pendlet jeg med tog. Jeg har også et ønske om å gå på skole, å da må jeg bo nærmere. Nå krangler vi om dette hver dag, å jeg er nesten på det punktet at jeg flytter ut, å finner en leilighet til meg og sønnen vår hjemme på hjemstedet mitt, selv om det ikke er det jeg vil. Men jeg sitter som sagt her i leiligheten å råtner bort føler jeg, bare blir mer og mer deppa. Han sa nå i går at han gikk med på å flytte, men han hadde ikke lyst til å gjøre det, men måtte vel gjøre det for at vi skulle holde sammen. Hjemme har jeg også mulighet til å gå på skole (privat), så om det hadde blitt sånn, så kanskje vi hadde prøvd å holdt sammen på en måte. Vi klarer ikke å sette oss ned for å snakke rolig om dette heller, føler han ikke forstår meg på dette i det hele tatt. Han sier at jeg først å fremst må finne et sted jeg vil bo, å så drar han opp dette med priser hele tiden. Altså, han har 430 000,- i inntekt, å vil ikke betale 10 000 i husleie, eller lån, det er for mye penger sier han. Hva hadde dere gjort? Vi syns begge at vi skylder sønnen vår å prøve, for vi elsker hverandre over alt, det er bare dette forbanna bostedet som ødelegger alt!!

 

Tanker fra dere?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Jenta til Henrik

Hva med å få deg førerkort og bil, da vil du jo ha mye mer frihet og mulighet til å komme deg rundt. Besøke venner og familie, dra på overnatting til dem med babyen osv innimellom og styre hverdagen din litt enklere :)

 

Ang hvor dere skal bo, det kan jeg ikke uttale meg om ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, men det hjelper liksom ikke så mye. Er mye hjemme hos familien min. Men jeg mistrives så her at jeg aldri vil kalle dette et hjem. Syns liksom at han kan bøye seg litt for meg også, etter at jeg flytta opp hit til han. Jeg vil bo et sted hvor det er litt muligheter for å kunne feks kunne dra på cafe, ta seg en bytur, å bare det å kunne være sosial..Jeg er oppvokst og har bodd hele livet i byn, å han på landet. Savner alt det veldig mye nå..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, lei situasjon du er i. Høres ikke bra ut. Og er faktisk slik at enkelte steder vil man bare ikke trives. Jeg dro med meg mannen min til Trondheim i en toårsperiode for at jeg skulle bli ferdig med studier der (han bodde da på østlandet), og han trivdes aldri der, men holdt ut siden det bare var midlertidig. Trondheim er en fantastisk studentby, men for en voksen mann som jobber i en liten familiebedrift var det veeeldig vanskelig å få noe nettverk (og han prøvde).

 

Dere må nok flytte om du skal trives igjen, men tror det er viktig at dere får snakket ut om dette, for det er jo heller ikke noe greit for samboeren din å flytte fra hjemstedet sitt, og det er viktig at dere finner et sted dere begge (alle tre) kan trives.

 

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner ikke at dere ikke diskuterte det FØR dere fikk en unge. Virker ikke spesielt planlagt.

 

Skjønner godt at du mistrives på mannens hjemsted, men jeg syns ikke at du kan kreve at dere flytter til ditt hjemsted. Rettferdig ville vært å flytte et sted begge er ukjent.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har det på helt samme måte som det du har. Flyttet til samboers sted for 3 år siden, som også er et bittelite tettsted i midten av ingenmannsland, det går 3 busser om dagen og nærmeste by er 2 timer unna (har heller ikke lappen).

Jeg flyttet 8 timer unna mitt liv og sa fra meg alt (greit nok første året, da jeg hadde fått praksisplass her) Men etter det første året fikk jeg ikke mer jobb, eneste i hele kommunen jeg har fått er en tilkallingsstilling, så blir veldig lite arbeid og mye hjemmegåing.

 

Er et stad hvor "alle kjenner alle" opplegg, og har sitt syn på ting, prøvde veldig hardt i starten å få meg et nettverk her, og meldte meg på det ene og det andre, men alle så på meg som et utskudd og pratet jeg til noen av de så så de bare rart på meg eller overhørte meg. Så det å få en omgangakrets her har jeg gitt opp.

Samboer lovte meg at vi skulle flytte etter andre året så jeg kunne gå ferdig skole så jeg og kunne få meg jobb, men så takket han ja til et års kontrekt til på jobb uten å snakke med meg om dette. å så ble vi gravide i sommer (Ifølge lege og gyn. var jeg steril, og de sa at adopsjon var eneste løsning, dette fikk jeg vite som 17åring så har aldri brukt noe prevensjonsmiddel av noe slag) dette kom da selvfølgelig som et sjokk for oss da vi tenkte jeg skulle gjøre meg ferdig med utdannelse før vi evt adopterte.

Så nå sitter jeg her med en mann som nekter å flytte fordi her har han fast jobb og leilighet så da har vi den tryggheten vi trenger. vi leier av jobbben hans (50kvm). Føler jeg ikke blir tatt hensyn til i det hele tatt, hva med at jeg kan ha mulighet til å få meg jobb, gå ferdig skole, å bidra i vår kommende familie, tenker som så at det er pokker meg ikke han som skal være hjemme i perm til året og ikke ha noen andre å kommunisere med enn han og beibien. Savner å ha et liv utenom å vaske og rydde leilighet, lage mat, se på tv eller pc og kanksje jobbe en fire fem ganger i mnd...

Beklager sytete innlegg, men det du skrev utløste en slags frustrasjon hos meg og faktisk litt lettelse over at det ikke bare er meg. men føler absolutt med deg og håper vi begge får orden på livene våre snart :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også vært der du er nå. Bodde tre år på samboerens hjemsted, og det er nok mine verste tre år i hele mitt liv. Men han ville ikke for alt i verden flytte til mitt hjemsted. Til slutt var jeg så langt nede at jeg tenkte å ta med meg sønnen min å flytte. Vi har en datter sammen som jeg da kanskje ikke hadde fått med meg (det var et annet land), men til slutt brydde jeg meg ikke engang om det. Jeg hadde fått så nok.

 

Kanskje merket han dette på meg, for plutselig endret han mening og det ble til at vi flyttet alle sammen. Og vi har fått det så utrolig mye bedre alle sammen! Ingen av oss lengter tilbake i det hele tatt. Eller, selvsagt savner han hjemstedet sitt iblant, men ikke som jeg gjorde.

 

Nå er det jo ikke gitt at det blir lettere og bedre for deg etter flytt, men jeg vet bare så godt hvordan du har det nå..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...