Gå til innhold

Gutten min (5 mnd) er avhengig av meg


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Har noen av dere en baby som kun vil være hos mamma? Hos min lille er dette ekstremt. Særlig på kveldstid slår han seg fullstendig vrang om jeg ikke sitter ved han/ bærer han... De gangene jeg har gått ut på sen ettermiddag/ kveld har han kunnet skrike i timesvis, for så umiddelbart å roe seg når jeg kommer hjem. Uavhengig om han er sulten eller ikke. Han tar ikke flaske. Han roer seg ikke hos faren, og barnevakt er grunnet dette helt utenkelig. Det samme gjelder når han våkner om natten, og delvis også på dagtid, selv om han da i kortere perioder kan være hos far/ andre. Det er utrolig trist for mannen min, og nokså slitsomt for meg. Noen med erfaring, evt tips til hvordan man kan komme ut av et slikt mønster?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Sånn var gutten vår også, og som hos dere, spesielt om kvelden. Jeg var den eneste han skulle være hos, og det var så forferdelig slitsomt, så jeg føler med deg. Det som funket hos oss var at bestemor kom på besøk tre kvelder på rad, og tok skrikekur med han. Jeg reiste ut, mens hun tok kveldstellet og la han. han skrek en god del den første kvelden, så mindre den andre og tredje kvelden gikk det uten noe problem. Etter den kuren, har jeg latt bestemor, og pappa få gjøre mer med han, gi han mat, legge han, ta kveldstell og tatt meg mer fri for at han skulle knytte seg til andre også. Bestemor tåler nok ganske mye skrik, og ville gjøre dette for at jeg ikke skulle slite meg ut, og her funket det veldig bra. han trengte bare å skjønne at det er andre en mamma her som også kan gjøre "mammaoppgavene", nå er det aldri noe problem lenger:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har en mammadalt her også, men hun er jo mest med meg så føler det er ganske naturlig også. Men har vært noen episoder der hun bare skrek hos pappaen og ville til meg, og det er jo dumt både for ham, henne og meg. Det har vært mest når hun er sliten/trett eller hvis hun ikke er helt i form. Det vi gjør er å passe på at pappaen er mye sammen med henne når han kan, tar kveldsstell, legger henne, gir grøt osv. Men i blant er det bare mamma som duger uansett, tenker at det sikkert går litt i perioder og snart er det pappaperm så da blir det kanskje omvendt.

 

Men gir pappaen seg veldig fort hos dere eller prøver han virkelig å trøste? En stund ga nemlig pappaen seg fort her, han tenkte at det ikke var vits liksom for hun ville jo bare til meg uansett. Men en dag så var han inne hos henne helt til hun sovnet og trøstet og ga seg ikke og hun sovnet. Det tok faktisk ikke lange tiden heller, etter dette har han fått mer selvtillit på at han også kan trøste henne og jeg tror at når han tror han kan det selv så blir han også roligere og mer tålmodig og det merker nok hun også. Håper dere finner ut av det, er nok lurt å være flinke på å dele ansvaret og å la pappaen være mye på banen, og hvis babyen skriker mye på kveldstid så la dem være mye sammen i andre positive situasjoner, f.eks bading.

 

Kan det være han skriker mer når han ser deg? Det merker jeg her, hvis jeg ikke er i rommet går det bra, men hører eller ser hun meg så kommer hun liksom på at det er til meg hun vil ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar! Godt bare å høre at noen har hatt det litt som meg. Vi har ingen besteforeldre i nærheten som kan stille opp, dessverre. Jeg tror nok at vi må prøve å la far bare ta støyten noen kvelder. Han er veldig villig til det, og prøver virkelig å trøste, men som regel er det jeg som ikke klarer å høre på mer (sitter i et annet rom så gutten ikke kan se meg, men han illskriker så det høres over hele huset), og går for å ta over etter en stund. Prøver å vente en stund, men jo lenger jeg venter før jeg tar over jo verre blir det og jo vanskeligere er det å trøste han igjen etterpå. Det beste ville vel være om jeg går helt ut, så det blir vel det vi får prøve. Er bare så utrolig vondt å vite at han gråter utrøstelig og at det er tøft for faren også. Dessuten må han jo ha mat før han legger seg, og tar som sagt ikke flaske, og det gjør jo det hele enda mer komplisert! Føler litt at vi er inne i en ond sirkel som jeg ikke helt ser hvordan vi skal komme oss ut av.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har det også sånn! Dvs jeg syns det har blitt littegrann bedre siste 14 dagene :) Hun er 5,5 mnd nå, og det er kun mamma som gjelder. Men har nå endelig fått henne til å ta flaske, og den er det pappaen som gir - dette syns jeg har hjulpet altså! Hun har liksom skjønt at mat ikke bare kommer fra meg :) Han gir henne også grøt i helgene og er blitt veldig flink til å ta sin del av stellet/kosen, på tross av protestene hennes. Tidligere var han veldig rask til å gi henne fra seg når hun skrek og ville til meg, nå prøver han heller å trøste og roe henne selv. Vi øver nå på at han skal kunne legge henne, foreløpig har det ikke gått så bra, men vi gir oss ikke :) Jeg takler imidlertid ikke å høre henne skrike, så jeg er nok kanskje litt vel raskt på pletten, men men...

Har jo hørt at denne seperasjonsangsten pleier å slå til rundt 8 mnd, men her har det vært sånn fra dag 1 - så er veldig spent på hvordan det da skal bli senere!?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

lutteliten akkurat sånn var det her også! Verst for meg som hørte på så jeg gikk som regel inn for å overta når det var som verst, visste jo at hun roet seg med en gang hos meg. Men så har jeg prøvd å holde ut litt lenger og tenkt at hun får jo faktisk trøst og pappaen er der hele tiden og han greier å roe henne, det tar bare litt lenger tid enn hvis jeg gjør det. Det som er morsomt er at hun illskriker til nesten for å si fra til ham at "det er mamma jeg vil haaaa" men så kan hun bli stille som om noen skrur av en bryter (for hun er jo så trøtt også) og han legger henne på 5-10 minutter så da vet jeg jo at hun ikke gråter i evigheter heller. Gå deg en tur ja hvis det er fælt å høre på, tror nok det kanskje er lurt at han blir vant til at pappaen legger også, men det får han jo aldri sjansen til hvis vi mammaer alltid kommer og overtar ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

1down dette har jeg også tenkt på, det med separasjonsangsten, hun har nesten alltid vært skeptisk til fremmede og veldig mammadalt osv så tenker med skrekk og gru på hvordan det blir hvis det blir verre! Meeen litt kos at hun er så glad i meg også da :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn var jenten min også! Herregud for en periode! På sekundet hver eneste dag begynte hun plutselig å grine hvis hun satt hos sambo på fanget eller han bærte henne. Hun SKULLE til meg. Han tok over når han kom hjem fra jobb fordi jeg var utslitt x uendelig, men det hjalp altså ikke på her. Han tok henne med inn på soverommet og hun hyyyyylte alt hun kunne. Som oftes ga han opp fordi han syns synd på henne, og hun roet seg etter 30 sek hos meg. Hvis han så mye som så på hun ble hun kjempe sur, han kunne ikke gi henne en suss eller stryke på henne for å si god natt, da begynte hun å hyyle igjen. Vi begynte med opp-ned metoden for å gjøre henne vandt med å legges våken i sin egen seng, for så å sovne der. Vi var der begge to hele tiden, løftet henne opp annenhver gang og trøstet henne så hun skulle skjønne at sambo ikke var "farlig". Etter et par ganger var hun bare glad for at hun ble tatt opp og slapp å ligge i sengen sin, så da godtok hun sambo mer og mer. Når vi kunne legge henne i sengen uten protestering, begynte jeg å reise på butikken/kjøpesenter FØR hun kom i det humøret at hun kun ville til meg. Og vet dere hva - hun godtok det faktisk, for jeg var der jo ikke og ikke kunne hun lukte melken min heller :) Hun er 10 mnd, og idag er det ingen stress! Hun er fortsatt en liten mammadalt, og jeg NYTER det for om et par år er jeg plutselig drit teit og får såvidt gi henne en klem :P

Det kommer til å gå sakte men sikkert over, og jeg tenker at babyens behov må komme først. Sambo tvang seg ikke på henne, men jobbet seg forsiktig frem og nå legger han henne hver kveld :) jeg syns det er andre metoder å bruke enn en skrikekur... Det viser vel egentlig bare hvor god tilknytning deg og babyen har, og det er sikkert ikke kjekt for han at noen han ikke "stoler" like mye på skal plutselig komme og ta over...for det tar jo tid å bli kjent og få tillit, og da syns jeg det er viktig å gjøre det på en sunn måte. Dette er min mening da :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

...og jeg var dessuten veldig skeptisk til å bruke barnevakt når hun var som hun var, men vi var glemt med engang vi gikk ut av rommet, og leggingen gikk som en drøm :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk igjen for svar. Det er vel noe sånt omtrent som du beskriver, lillelykkelig, som vi har prøvd også. Men hos oss funker det ikke like bra; de gangene det er mannen min som tar han opp av sengen vræler han til han får komme til meg. Nå er han i tillegg der at han vil opp for melk på natten hver 1,5-2 timer. Jeg er så sliten! Det er så vanskelig å bestemme seg for et slags opplegg og så følge det konsekvent, blir til at jeg/ vi tyr til det som funker i øyeblikket.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner veldig godt til å bruke det som virker der og da! :) En dag bestemte jeg meg for at noe måtte skje fordi jeg var så utrooolig sliten, og da begynte jeg med opp-ned metoden. Jeg ga sambo klar beskjed om å dra seg inn på soverommet og delta i leggingen sammen med meg. Vi var konsekvent, og begge var med på å trøste henne. Noe som også hjalp her, var at jeg sang mens sambo bærte henne i mørket, da roet hun seg også :) Vi sang til og med sammen når hun lå i sengen sin.

Håper at det ordner seg for dere snart, det er veldig slitsomt å ha det sånn! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvom gutten skriker når mannen din tar han opp, må han legge han ned i sengen også. Hvis han tar han opp og gir han til deg, vet jo gutten din at han kan skrike, for han kommer jo til deg uansett. Vi gjorde det sånn: Jeg la henne i sengen og hun begynte selvfølgelig å skrike, vi strøk på henne og fortalte at vi var der, sambo tok henne opp, men selvom hun skrek prøvde han å trøste henne i 2 min, og la henne ned i sengen. Vi strøk på henne og fortalte at vi var der, og jeg tok henne opp. Vi holdt det gående sånn helt til hun sovnet. Hun kunne ligge fra 1-2 min i sengen før vi tok henne opp, kom helt ann på gråten..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

HURRA! I kveld gjorde vi følgende: Mannen min stelte gutten for kvelden, som vanlig begynte han da å illskrike i det samme han skjønte at jeg ble borte, men mannen gjorde hele stellet ferdig likevel mens han hele tiden snakket rolig med illskrikende liten mann. Så gikk de inn på soverommet, først da kom jeg og overtok, og da ble han som vanlig rolig med en gang. Men mannen min gikk da ikke ut, men satt ved siden av meg mens jeg roet han og ammet han, slik at barnet hele tiden kunne se han. Så la vi han i senga og sang for han begge to. Etter en stund sluttet jeg å synge, så trakk jeg meg forsiktig bort, og da fikk faktisk mannen min lov til å synge han i søvn uten protester! Skjønner at dette ikke høres særlig imponerende ut, men for oss er det et kjempefremskritt! Likner jo litt på det dere gjorde, "lillelykkelig", tusen takk for nyttig råd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Begge mine har vært sånn. Det er nok ganske naturlig at det blir sånn når de er så mye sammen med oss. Vi blir den tryggeste personen i livet deres. Lillegutt er nå 10 mnd og nå kan far fint ha han alene når jeg ikke er her. Men er jeg hjemme er det bare mamma som gjelder! Han blir ikke bare lei seg, han blir fly forbanna..hehe!

Men ang. flaske... Har du prøvd ulike flasker? Her har det vært MAM eller NUK som funker!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...