Gå til innhold

Når bestemte dere dere for å adoptere?


FruFrog

Anbefalte innlegg

Litt nysgjerrig på om dette er noe for oss nå, eller om vi skal fortsette å prøve og prøve...

Når i prosessen bestemte dere dere? Hvorfor vil dere adoptere (er det helt umulig å få egne barn? Har dere et ønske om det uansett? osv)? Noen som har vudert fosterhjem i stedet? Hvor gamle var dere når dere startet adopsjonsprosessen?

Noen som har hoppet over prøverørsprosessen og startet adopsjonssak?

 

Håper noen har lyst til å svare meg på dette, for vi synes det er vanskelig å ta første steget.

Nå skal det sies at vi begge synes det er greit å adoptere. Mannen min har selv en adoptivbror. Og vi har snakka på det før som et tillegg til egne unger (før vi visste at det skulle bli så vanskelig å få til). :-) Vurderer også veldig fosterhjem da jeg via jobben min ser hvilket skrikende behov det er for det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hei

 

Ser ut som vi kanskje er litt i samme fase her...

Vi har prøvd i 8 år nå. 5 graviditeter og ett barn (nov. 2009). Prøvde i 5 år før førstemann satt. Da hadde vi egentlig gitt opp for lenge siden, men plutselig gikk det helt uten hjelp (og uten at vi prøvde aktivt) :)

 

Nå har vi prøvd på søsken i litt over ett år. Valgte å gå for utredning i fjor sommer, og der ble det konstatert en tett og en trang eggleder (hadde ex.u. i 2005, var sikkert derfor). Ble henvist til ivf, men ble på mystisk vis gravid samtidig som vi fikk klarsignal for prøverør. Mistet 9+2 og skulle ringe inn neste mens for ivf igjen. Men fikk aldri tilbake mensen, var nemlig gravid på nytt (!). Denne gangen kom jeg helt til 11 uker før jeg mistet, den 4. gangen tilsammen... Vi bestemte oss da for å kutte hele prosjektet med å lage flere biologiske barn. Men etter en tid kommer tvilen krypende: Har vi prøvd nok? Så holder på å sjekke ut om det finnes noe vi kan gjøre for å opprettholde svangerskapet (om vi skulle klare å bli gravid igjen). Dersom det er det, så KANSKJE vi vil gjøre et siste forsøk... Ikke fordi adopsjonsbarn ikke er like velkommen, men det er jo ingen lettvint prosess å adoptere heller.

 

Er fryktelig i tvil om hva vi skal gjøre nå. Blir det adopsjon bør vi sette igang prosessen så snart som mulig da det er mange års ventetid... Vi er 35 og 37 nå. Skal til fastlegen på mandag og håper han kan gi oss noen gode råd på veien, han er en klok mann :) Regner med vi bestemmer oss i løpet av ganske kort tid, men akkurat nå står det ganske åpent hva vi velger...

 

Uansett hva som skjer så er vi jo så heldige å ha ett perfekt barn, men også for hans del hadde det vært fint med søsken...

 

Fosterhjem har vi diskutert, men vet ikke om vi klarer den påkjenningen med å "miste" et barn vi helt sikkert blir glad i...

 

Hvor lenge har dere prøvd? Har dere fått noen forklaring på hvorfor dere sliter?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi kan ikke få egne barn da jeg kom i tidlig overgangsalder når jeg var 27-28 år. Vi prøvde en drøss med ED-forsøk uten og lykkes. På ett tidspunkt måtte vi bare bestemme oss for hva vi skulle gjøre videre. Adopsjon var noe vi hadde tenkt på mens vi var i ED-prosessen, så tanken fikk tid til og modnes.

 

Alderen vår som da var 33 og 36 var noe vi måtte ta i betraktning siden vi ønsket og adoptere ett lite barn. Vi var også enige om at når vi hadde fått et barn kunne vi evt. prøve ED på nytt. Sånn sett var ikke det løpet kjørt for oss.

 

Som sagt så gjort. Vi bestemte oss for at Sri Lanka var landet vårt pga små barn (ca. 3-3,5 mnd ved tildeling) og kort ventetid.

Fra vi var godkjent i Norge og til vi fikk tildeling gikk det i underkant av 2 år (1 år og 10 mnd). Ventetiden gikk utrolig fort og når telefonen kom var jeg ikke helt forberedt:) Deilig og vite at man faktisk var i en prosess som man visste ville føre til et barn:)

 

Adopsjon er en fantastisk måte og få barn på, og jeg har hele tiden tenkt at de som ikke adopterer går glipp av noe veldig stort:)

 

Fosterhjem var for oss ikke et alternativ. Vi ville ikke ta sjansen på et barn som ville bli tilbakeført til foreldrene etter at det hadde bodd hos oss i en lang periode. Vi ville ha et barn som vi var sikre på var vårt.

 

Nå er det 6 mnd siden vi kom hjem med gutten vår, og han har rukket og blitt 10 mnd. Han er hele familiens øyesten, og det mest utrolige er at han ligner på pappaen sin:) Det kommenterte de allerede på barnehjemmet. Folk vi treffer som ikke vet at han er adoptert tror han er biologisk vår:) Det er ikke vanskelig og skjønne utfra kommentarene vi får:)

 

Nå ser det ut til at vi får både i pose og sekk. Vi hadde tenkt og starte ny adopsjonsprosess, men skulle bare prøve EA en siste gang først. Denne gangen ble jeg gravid, og går alt bra blir vi 2 barnsforeldre i oktober. Da vil det bli 18 mnd mellom barna våre. Hadde noen fortalt meg det for ett år siden har jeg trodd de var helt sprø:)

 

Lykke til med valget!! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ÅÅÅh, for en deilig solskinnshistorie :) HÅper du fÅr et fint svangerskap uten altfor mange plager.

 

Hvor lang tid mÅtte dere være pÅ Sri Lanka da dere hentet lillegullet? Vi har gÅrd, sÅ kan ikke satse pÅ de landene der man mÅ være i mange mnd... Ser ut som det er stor forskjell.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ÅÅÅh, for en deilig solskinnshistorie :) HÅper du fÅr et fint svangerskap uten altfor mange plager.

 

Hvor lang tid mÅtte dere være pÅ Sri Lanka da dere hentet lillegullet? Vi har gÅrd, sÅ kan ikke satse pÅ de landene der man mÅ være i mange mnd... Ser ut som det er stor forskjell.

 

Tusen takk:)

Ja det har endt opp som en deilig solskinnshistorie tilslutt:) Jeg var helt utslitt av alle ED-forsøkene og det som hører med. Var sÅ deilig og vite at nÅ skulle det faktisk komme et barn. Det var bare og vente:)

 

Vi var pÅ Sri Lanka 3 1/2 uke. De første tre ukene besøkte vi lillegutten vÅr pÅ barnehemmet der han bodde. Siste uka var vi gjennom rettsaken hvor han ble rettmessig vÅr, og de siste par dagene før vi reiste hjem bodde han sammen med oss pÅ hotellet mens rettspapirene ble legalisert og han fikk norsk pass.

 

Det er stor forskjell fra land til land hvor lenge man mÅ være i landet. Sri Lanka sier egentlig 4-6 uker, men prosessen har som oftest gÅtt fortere enn det de siste par Årene.

Colombia som var et veldig aktuelt land for oss sier vel 6-8 uker.

 

Jeg tenker at det mÅ vel være noe som kan hjelpe dere til og beholde magebarnet. Har hørt flere som blir satt pÅ blodfortynnende evt. progesteronstøtte med en gang de blir gravide med tanke pÅ at de har mistet tidl.

 

Uansett er det ingenting i veien med og starte adopsjonsprosessen. Ofte har kommunene lang ventetid før de kan starte opp med hjemmebesøk, og den tiden kan dere jo bruke pÅ og se hva dere vil tilslutt. Mange som er i IVF-prosess kjører dobbelt i denne tiden.

Vet om to-tre stykker som ogsÅ har blitt gravide etter at papirene er sendt til utlandet. De har fÅtt ha papirene sine der i pÅvente av hvordan svangerskapet gÅr.

Problemet er og da avslutte en evt. adopsjonsprosess. Det kan faktisk ogsÅ være tungt nÅr man har innstilt hodet sitt pÅ at det er adopsjon som er den rette veien og gÅ...

 

Lykke til med valget:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei

 

Ser ut som vi kanskje er litt i samme fase her...

Vi har prøvd i 8 år nå. 5 graviditeter og ett barn (nov. 2009). Prøvde i 5 år før førstemann satt. Da hadde vi egentlig gitt opp for lenge siden, men plutselig gikk det helt uten hjelp (og uten at vi prøvde aktivt) :)

 

Nå har vi prøvd på søsken i litt over ett år. Valgte å gå for utredning i fjor sommer, og der ble det konstatert en tett og en trang eggleder (hadde ex.u. i 2005, var sikkert derfor). Ble henvist til ivf, men ble på mystisk vis gravid samtidig som vi fikk klarsignal for prøverør. Mistet 9+2 og skulle ringe inn neste mens for ivf igjen. Men fikk aldri tilbake mensen, var nemlig gravid på nytt (!). Denne gangen kom jeg helt til 11 uker før jeg mistet, den 4. gangen tilsammen... Vi bestemte oss da for å kutte hele prosjektet med å lage flere biologiske barn. Men etter en tid kommer tvilen krypende: Har vi prøvd nok? Så holder på å sjekke ut om det finnes noe vi kan gjøre for å opprettholde svangerskapet (om vi skulle klare å bli gravid igjen). Dersom det er det, så KANSKJE vi vil gjøre et siste forsøk... Ikke fordi adopsjonsbarn ikke er like velkommen, men det er jo ingen lettvint prosess å adoptere heller.

 

Er fryktelig i tvil om hva vi skal gjøre nå. Blir det adopsjon bør vi sette igang prosessen så snart som mulig da det er mange års ventetid... Vi er 35 og 37 nå. Skal til fastlegen på mandag og håper han kan gi oss noen gode råd på veien, han er en klok mann :) Regner med vi bestemmer oss i løpet av ganske kort tid, men akkurat nå står det ganske åpent hva vi velger...

 

Uansett hva som skjer så er vi jo så heldige å ha ett perfekt barn, men også for hans del hadde det vært fint med søsken...

 

Fosterhjem har vi diskutert, men vet ikke om vi klarer den påkjenningen med å "miste" et barn vi helt sikkert blir glad i...

 

Hvor lenge har dere prøvd? Har dere fått noen forklaring på hvorfor dere sliter?

 

Takker for svar! :-)

Jeg sluttet på p-pilla for 3 år og 3 mnd siden... Var på sykehuset i november og fikk beskjed om at jeg har late eggstokker. De produserer egg, men gidder ikke å spytte de ut. Har gått på pergokur siden november uten suksess. Skal tilbake på sykehuset nå i mars.

Vi har flere vennepar i kretsen vår som har slitt med barnløshet og flere som har adoptert. Jeg har vært med flere venninner i prosessen med prøverør og må si det er noe jeg kvier med for å gå igjennom. Samtidig vil vi veldig gjerne ha en egen.

Forsterbarn kommer vi før eller siden til å ha. Jeg jobber som lærer og ser hvor stort dette behovet er, så der får jeg ikke ro på meg før vi har bidratt.

Adopsjon er litt kviasamt å sette i gang med. Tenkte jeg skulle bestille informasjonspakke fra de ulike organisasjonene som tilbyr adopsjon, men man må være medlem og betale medlemsavgift for å få disse. Merkelig. Jeg vil ha info fra alle før vi evt bestemmer oss for hvilke vi vil bruke.

Skulle ønske jeg var mer tålmodig kan du si... :-) Ser at dere har slitt i mange flere år enn vi har.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det er ikke noe enkelt valg dette... Verken, prøverør, adopsjon eller fosterbarn. Lurt å innhente så mye informasjon som mulig slik at man kan ta et gjennomtenkt valg. Selv etter så mange år føler jeg ikke at hodet er helt med enda på hva som er riktig for oss, så nå skal vi bare ta en ting av gangen. Etter at vi har tatt et evt. siste forsøk på egne barn kan jeg stryke det av lista, og da blir det kanskje lettere å gå videre til neste trinn? Har på ingen måte noe imot adopsjon, men det er som sagt en lang vei å gå det også. Jeg er forresten mye mer utålmodig denne gangen enn før vi fikk sønnen vår...

 

Blir spennende å følge med på dere, alltid godt å diskutere med andre som er i lignende situasjon. Håper dere får gode svar nå i mars og at det kan ordne seg likevel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Hmmm, nå har vi gått enda en runde med oss selv, og kommet fram til at fosterhjem kanskje kan være noe for oss likevel? Vil så gjerne hjelpe et barn som virkelig trenger det... Skjønner at det kan være en tung prosess, alle barn dette gjelder har jo en ballast. Men det skal vi nok klare, det største problemet er om vi skulle "miste" det etter en tid. Kommer jo helt sikkert til å bli glad i barnet :) Skal prøve å få snakket med ei jeg kjenner litt som sitter med slike saker, slik at vi kan få mer innsikt i hva det faktisk dreier seg om. Virker jo fristende at man kan få omsorgen for et barn uten å måtte vente i sju lange og sju breie... Og så må det jo være innmari givende å skape et trygt hjem og en god oppvekst for noen som har fått en tøff start. Være med å gjøre verden litt bedre for dette ene lille mennesket... Men først skal vi prøve en siste gang på en egen liten baby, så får tiden vise. Godt å vite at det finnes flere alternativer om det ikke skulle bli flere egenproduserte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med deg!! :-)

Du kan også høre med fosterhjemstjenesten der dere bor. De er også flinke til å fortelle om hvordan dette fungerer. Er jo jobben deres :-) De kan også sette dere i kontakt med flere andre fosterforeldre.

Og som du sier, mange som trenger et fosterhjem. Bare i Hedmark er det per i dag over 50 barn som venter på et fosterhjem.

Lykke til! :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 år senere...

Litt nysgjerrig på om dette er noe for oss nå, eller om vi skal fortsette å prøve og prøve...

Når i prosessen bestemte dere dere? Hvorfor vil dere adoptere (er det helt umulig å få egne barn? Har dere et ønske om det uansett? osv)? Noen som har vudert fosterhjem i stedet? Hvor gamle var dere når dere startet adopsjonsprosessen?

Noen som har hoppet over prøverørsprosessen og startet adopsjonssak?

 

 

Vi har prøvd et års tid, men har ikke vært til videre utredning enda. Har nå bestemt oss for å starte en adopsjonsprosess parallellt. Vi gjør dette mest på grunn av alder, og de lange ventetidene på adopsjon. Skal vi først kjøre hele løpet ut med prøverør, så blir vi for gamle til å adoptere før vi evt får tildeling.

 

 

 

Anonym poster: a0758538332fcdff547657932a91f852

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Man må ikke være medlem/betale medlemsavgift i adopsjonsorganisasjonene for å få informasjonspakke. Det er bare å kontakte dem - de sender dem ut gratis, uten forpliktelser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Man må ikke være medlem/betale medlemsavgift i adopsjonsorganisasjonene for å få informasjonspakke. Det er bare å kontakte dem - de sender dem ut gratis, uten forpliktelser.

 

Bare å kontakte de, trenger ikke å være medlem. 

 

Anonymous poster hash: a0758...852

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...