Gå til innhold

Jeg er verdens verste mamma som ikke klarer å beherske meg


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Jeg går for tiden hjemme i permisjon, har en på 1 år og en på 3,5 år. Han største går egentlig i barnehagen, men han vil helst være hjemme sammen med meg og lillemor. Og det syns jo jeg bare er koselig:-)

 

Den første tiden etter lillemor ble født, skrøt jeg sååå mye av storebroren som ikke var sjalu! Han viste ingen tegn til å være sjalu, og jeg syntes at jeg selv var flink til å fortsatt gi han mye oppmerksomhet.

Denne uken her har vært helt ille. Han har gått meg helt på nervene. Ikke får lillemor lov å engang RøRE lekene/tingene hans. Men han skal ha alle lekene hennes, og i tillegg ta i fra henne ALT hun tar i!

Og så skal han henge oppå henne hele tiden! Hun skriker og syns at han er masete, men han vil ikke høre. Hun krabber rundt på gulvet, og så kommer han og legger seg oppå henne og snur henne rundt osv. Snakker jeg til han, så har han begynt å enten klype meg eller slå meg.

Jeg har skjønt at noen ting må jeg bare overse, men ikke alt.

Når det noen dager går i ett HELE DAGEN LANG, så merker jeg at lunta mi er kort.

Jeg kan si slemme ting til han for å få han til å slutte. Og jeg har sagt at han ikke får lov å være hjemme fra barnehagen lenger hvis han ikke er snill gutt. Da blir han sinna og bare kjefter på meg og blir lei seg. Stakkars gutten min...

Jeg har sagt mye dumt i sinne: Hvis ikke du slutter nå, så denger jeg deg i veggen...

Jeg mener det ikke, men han kan få meg så sinna at jeg bare slenger ut ting for å "ta han"!

Og så angrer jeg så utroooolig etterpå. For jeg mener jo ikke at jeg skal denge han i veggen, men det vet jo ikke han! Han blir jo selvfølgelig lei seg, og begynner å grine.

Og så har jeg begynt å klaske han på rumpa hvis han er slem gutt.

Jeg vil jo ikke dette heller, men når det ikke hjelper å snakke til han, så har jeg tydd til andre løsninger. Men jeg vil jo ikke slå han på rumpa....

Og jeg gir han et klask på hånden hvis han klyper eller lignende. (Men det er hvis han har holdt på leeeenge, og det bare er NOK!)

Jeg føler egentlig at jeg gjør alt vondt verre ved å være som jeg er, men som sagt, når han greier å få meg sååååå irritert osv, så bare renner det over tilslutt.......

Vi har egentlig brukt "time-out" i trappen, men det hjelper ikke lenger. Nå bare ler han når vi setter han der. Reiser seg opp derfra og bare løper rundt og ler!

Det er mange ganger jeg snakker til han, og han bare ler! Det er forferdelig slitsomt å snakke til noen sånn hele dagen!!!

 

Jeg jobber såååå hardt med meg selv hver eneste dag....for å ikke la det gå så langt at jeg blir slem mot han, men det er så vanskelig!

 

Og kveldsstellet er vanskelig hver kveld....å pusse tenna, vaske seg, å gå på do....ALT er vanskelig. ALT skal det bråkes om.....

Og egentlig er morgenstellet like ille.....

Det er så utrolig slitsomt når alt blir tungt. Og særlig når det begynner allerede ved frokosten.

 

Egentlig er jeg veldig kosete med han, og sier at jeg er glad i han hele tiden, og han er egentlig veldig klengete på meg, vil være med meg overalt, og etterlyser meg bare jeg er på do!

Derfor er det ekstra tungt og vanskelig når ting ikke er så bra, at det skal bli Så ille, når det først er noe.

Jeg vil ikke være/bli en sånn mamma som sønnen min blir redd for!

Eller at han om mange år tenker tilbake på denne tiden, og husker at jeg var slem! At han er redd for meg!

Og jeg vil ikke at han skal bli nervøs av meg!

 

Jeg vil ikke være en sånn mamma som jeg er nå. Jeg liker ikke meg selv når jeg ikke greier å beherske meg!

Det er vanskelig å gi dere noe eksakt eksempel på hva jeg blir irritert for, men han kan faktisk være masete og slitsom HELE DAGEN LANG innimellom......... Og da greier jeg å beherske meg mange ganger, men så blir det bare nok!

Jeg tenker liksom på lillemor også. For jeg merker på henne at hun er veldig mye grinete om dagen nå som han har vært hjemme fra barnehagen 2 uker i strekk. Han har aldri vært hjemme fra barnehagen så lenge før, bare hatt kortere dager, og en dag fri innimellom. For jeg stortrives egentlig med å ha permisjon og å gå hjemme med barna mine. Så jeg har hentet han tidligere i barnehagen hver dag, sånn at jeg har fått masse tid sammen med han også - og vi tre:-)

Men jeg syns det er vondt når det går ut over lillemor. Jeg syns det er leit hvis hun blir sliten osv av han......og at hun ikke har det bra.

Til og med når jeg prøver å sette henne for seg selv i lekegrinda, så står/sitter han utenfor og maser med henne.....

 

Igår var vi ute på hverandaen en tur, lillemor satt i vogna si mens jeg måkte snø, og han største lekte i snøen. Plutselig får jeg se at han tar av bremsen på vogna, og skynder seg å løpe med henne. Jeg springer etter han, og så velter han vogna utenfor verandaen og ut på gresset/i snøen. (Det er bare 1 el 1/2 trappetrinn høyt, men allikevel)

Vogna veltet, og jeg løper til helt hysterisk for å få en reaksjon fra han, som bare står der helt vanlig, akkurat som om ingenting har skjedd!

Jeg skjønner ikke.Heldigvis datt hun ikke ut av vognen, men dette kunne jo gått riktig galt!

Det er enkelte ting han har gjort med henne, som har gått galt, og så oppfører han seg som om ingenting har skjedd/at det ikke er farlig!

Jeg har prøvd å bli "hysterisk" for å få han til å skjønne at "dette er FARLIG! Du Må ikke gjøre sånn!"

Men det hjelper ikke.

 

Dette ble et litt rotete innlegg, men det var godt å få skrevet dette ned.

Jeg føler meg virkelig som verdens verste mamma, og det er ikke sånn jeg vil være!!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hei! Dette høres ikke hyggelig ut nei. Jeg har bare ett forslag: Mange barn som oppfører seg gjør dette for å få oppmerksomhet, og kommer inn i en vond spiral hvor de oppfører seg verre og verre for å få mer og lenger oppmerksomhet. Jeg opplevde at en gutt i en barnehage jeg jobbet i hadde mye av denne adferden. MEN det er alltid mulig å få til en positiv endring.

 

Når gutten din gjør slemme ting mot lillesøster tar du bort sønnen din uten å si noe annet enn et bestemt "nei". Sett han i en stol, på "time out"-plassen eller lignende uten å gi han noe mer oppmerksomhet. Overøs så lillesøter med oppmerksomhet og kos. Når sønnen din imidlertid gjør noe snilt, fint, hyggelig eller lignende så må du huske å gi masse oppmerksomhet. På denne måten gjenlærer han at han ikke trenger være "bølle" for å få oppmerksomheten din.

 

huff, håper det løser seg for dere! (med han gutten i barnehagen gikk det overraskende lett å snu oppførselen til. Han ble en supergutt- og dette var en gutt en annen ped.leder kalte OND)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bare lurer på om gutten din kjeder seg - savner bhg. Det å bli tatt ut av bhg gjør noe med fellesskapet der og han kan føle seg utenfor ved å bli mye borte derfra?

 

Kan du ikke snakke med bhg om dette, de er fagfolk og kan kanskje komme med gode råd til deg - samtidig som du får ut frustrasjonen på god måte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Filifjonka

Hvorfor truer du ham med barnehagen som om det skulle være en straff? Hvis du ikke er snill så må du være i barnehagen - er det det verste stedet på jord? En barnehage er - skal være - et pedagogisk tilbud til barn under skolalder. I barnehagen tar de vare på barn, aktiviserer barn, lærer dem ting. En barnehage er ikke et fengsle for barn, og etter min mening slett ikke noe du skal true med.

 

Neste gang du leverer ham i barnehagen vil han tenke at du er sint på ham, ikke glad i ham, at han har gjort noe galt og at barnehagen er straffen hans.

 

Fokuser litt annerledes og la ham gå i barnehagen. Ikke fordi han er så "vanskelig og umulig" men fordi han trenger det. Han trenger å treffe andre barn, han trenger å lære noe, han trenger å få være liten. 3,5 år er ikke så veldig stort, men jeg skjønner jo at sammenliknet med en ettåring blir han stor.

 

Slutt å komme med tomme trusler. Du skremmer ham nå, men før eller senere vil han gjennomskue deg. Og han lærer at det er greit å si til andre at man skal "denge dem i veggen" eller noe slikt - for å få viljen sin. Kanskje vil han begynne å si slike ting til søstra si, for han har lært det av deg.

 

Når du slår eller smekker til ham, så lærer han at det også er greit. I hvert fall er det greit så lenge man er definitivt størst og sterkest. Og da må det jo være greit å slå lillesøster da, ettersom du kan slå ham.

 

Nei, du må snu på måten du håndterer dette på. Start med å å få ham i barnehagen igjen, men vær nøye med å understreke at det ikke er en straff! Så må du snakke med de voksne i barnehagen om problemene. Fortell at han sliter med sjalusi overfor lillesøster og at du synes det er leit. Fortell at han kanskje trenger litt ekstra oppmerksomhet og at han trenger å få være liten.

 

La ham få lov til å ha korte dager i barnehagen, men la ham for all del få gå der. Det fungerer jo ikke hjemme, ikke for deg, ikke for ham og ikke for lillesøster.

 

Og så må du gjøre som #3 foreslår: Gi ham masse oppmerksomhet på positive og bra ting han gjør!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Send han i barnehagen så dere får pusterom:) Og i tillegg ville jeg snakket med pedleder/styrer eller en av de andre ansatte i bhg om hvordan dere har hatt det og hvor vanskelig du syns det er. De er sikkert forståelsesfulle hvis du søker en fortrolig samtale ang alt du opplever, istedet for at GUTTEN DIN PLUTSELIG UTTALER SEG, at "mamma slår meg og sier hun skal denge meg i veggen". Det høres mye verre ut og kan ende i bekymringsmelding osv, da det etter norsk lov ikke er lov å legge hånd på barn, selv ikke smekk på hånd eller baken. Så jeg ville absolutt fått meg en fortrolig og ærlig samtale med bhg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg vil tro at storebror kjeder seg. Send ham korte dager i barnehagen, så får alle litt mer ro og litt mer positiv action i hverdagen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei! Er enige med de andre her, send ham i barnehagen, dagene dere har sammen er ikke gode slik de er nå alikevel:) Han har det sikkert toppers i barnehagen, så får du kost deg litt hjemme med Lillemor, og så slipper dere den onde sirkelen med kjeft og mas:)

 

Du synes sikkert han virker så stor nå, sammenlignet med lillesøsteren, men han er bare tre år, og mye av det du sier/straffer med har ikke den virkningen du ønsker fordi han er så liten:) Lillebror her i huset er 3.5 år, og jeg kan godt skjønne du har lyst til å gjøre forferdelig ting med ham når han ikke hører etter, man kan jo bli gal av mindre:), men jeg tror det nok er bedre med litt avstand, så den koselig tonen er den som dominerer, for det er den som hjelper ,ikke krangel og mas:)

 

Lykke til!

 

 

( du er ikke en dårlig mor som sender treåringen din i barnehagen der han får leke med jevnaldrende, lære masse om sosialisering, og ellers ha det toppers, selv om du er hjemme!)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette kunne høres ut som ein dag mellom de to minste mine.. Har ei på 3,5 som oppfører seg akkurat likt ovenfor meg og sin lillesøster på 9 mnd.. Var heller ikke sjalu før lillesøster begynte å dra seg fram over og ta leker.. Her er det helgene som er verst.. For hun på 3,5 går i barnehagen i ukene i lag med storesøster.. Hadde ikke orket å ha de hjemme hele dagene siden alle andre ungene i nabo laget då er i barnehagen.. Merker og at hun på 9 mnd er ekstra sliten i helgene når storesøster er hjemme og synes det er deilig når mandag kommer og hun kan leke i fred.. Så jeg hadde sendt han på 3 i barnehagen så han hadde fått utfolder seg litt med noen på sin alder.. Og brent opp litt energi.. For hu mi e issje så påtrengende de dagene hu har vært i barnehagen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei

Dette er Julie Gjørven, journalist i Foreldre & Barn som mailer deg. Jeg skal lage en sak om sinnemestring for foreldre, og lurer på om du kunne tenke deg å fortelle historien du forteller i forum til oss. Det kan gjerne være anonymt. Fint om du kan sende en mail til meg på [email protected] eller gi beskjed her inne i forum om du synes det er greit eller ikke at vi kan bruke noe av din historie anonymt?

Mvh

Julie Gjørven

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for mange gode svar.

Og jeg vil bare begynne med å si at jeg ikke syns at barnehagen er et fælt sted å være, jeg har bare sagt til han at han ikke får lov å "kose seg og være hjemme med oss" hvis han fortsetter å være en umulius.

 

Men dere har nok helt rett i at han har det bedre i barnehagen nå, for han er jo egentlig vant til å være der, og så har jeg liksom tatt fra han den tryggheten osv der. Tror kanskje at han kan føle seg litt utenfor i barnehagen nå, siden han er så mye fram og tilbake der.

Jeg skal begynne å jobbe om 1 mnd, så da må han uansett i barnehagen fulltid igjen. Lillemor også.

 

Og takk for råd om hvordan jeg kan håndtere dette bedre. Det er helt klart at sånn som jeg tar han, ikke fungerer. Så jeg skal prøve med å bare ta han vekk fra lillesøster og si "nei", og er det andre ting han gjør, så skal jeg prøve å snakke rolig til han istedenfor å gi han en klask på hånden e.l.

Jeg har jo sett dette på SUPERNANNY også, og vet egentlig at det fungerer bedre å snakke med vanlig stemme osv til de.

 

Og til journalisten her inne, nei takk, jeg har ikke lyst å bruke dette som eksempel i bladet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Få han i barnehagen IDAG! Du gjør han absolutt ingen tjeneste ved å ha det "koselig" hjemme med en sint og sliten mor. Sørg for å få mest mulig tid til å lade opp til jobb denne mnd. Se på hva som er best for barna dine, det er ikke å være hjemme i passivitet.

Vær konsekvent. Regelen bør vel være at han skal være i barnehagen og ikke vingle frem og tilbake etter mors humør?

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...