Sv: Føler meg hjelpesløs! Totalt hjelpesløs! Håper virkelig noen kan hjelpe meg litt her.

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Har ei jente på 4 år som jeg rett og slett ikke vet hva jeg skal gjøre med lenger. Hun har alltid vært en grei jente å ha med å gjøre, frem til hun rundet 3 år.. Nå tenker nok alle- TRASSALDER, men jeg klarer bare ikke slå meg til ro med at det er «bare» dette.

 

Hun har nå i over 1 år vært umulig å legge om kveldene, før dette var det aldri et problem. Fikk alltid skryt av venner og familie som passet henne om hvor herlig det var at hun alltid la seg fint osv.

Nå styrer hun på i timesvis, kommer ut å maser 10 000 ganger, spenner i veggen og holder det gående. Har prøvd å regulere leggetider i tilfelle det skyldtes overtretthet, prøvd å unngå tv-titting helt opp i mot leggetid, hatt faste rutiner rundt leggetid, passet på å lese bok og kost oss i senga osv. Og hun er «snill» helt til boka er lest og jeg skal gå ut der fra. Da begynner det for fullt!

Men dette var litt om legging.. Så var det hverdagen.

 

Det er en konstant kamp så og si hver dag. Hun finner på så sykt mye tull. Dette har foregått i sikkert 2 år nå. Ting hun VET hun ikke har lov til, som hun vet at gjør oss sinte. Det kan være alt i fra å smøre inn baderomsgolvet med såpe, til å smøre hele seg selv inn med yoghurten sin osv. Sistnevnte har skjedd mange ganger.... Husker godt en episode hvor vi hadde vært ute og kost oss på stranda på en søndag. Kjøpte med oss hver sin is, før vi kjørte hjemover. Da vi var kommet frem og skulle ta henne utav bilen, så hadde hun sittet å smørt HELE seg inn med is!! Jeg spurdte henne hvorfor hun hadde gjort dette, og fikk det vanlige svaret.. vet ikke? Og det verste er at det virker som hun egentlig ikke tenker på hva hun gjør, altså at hun ikke ser hvorfor det er galt? Men hun ser allikevel hvor sinte/frustrerte/oppgitte osv vi blir HVER gang.. og hun VET jo at det ikke er lov.. Alt bare preller av.. Uansett. Dette var noen av de mest uskyldige «rampestrekene» hennes..

 

Hun lyer rett og slett ikke. Hverken meg, barnefar, besteforeldre, barnehageansatte osv. Føler at hver gang jeg henter henne i bhg. så er det en ny negativ ting. I dag har xxxxxx hoppet over gjerdet, idag når vi gikk tur, stakk xxxxxx bare av og nektet å høre etter, idag når vi skulle ut var xxxxxx den eneste som ikke ville kle på seg selv.... osv. De hadde for et par mndr tilbake en lapp med barnas navn på hvor de hang opp klistremerker til de som var flinke å kle på seg når de skulle ut. Må innrømme at jeg syntes det var ganske trist å komme inn å se hver dag hvor mange klistremerker alle barna hadde, utenom jenta mi som kansje hadde 1.. og det økte heller aldri.

Jeg blir også veldig trist over at jeg opplever at hun er et «problembarn» i bhg.. Det er vel ingen mor som vil ha den følelsen.

 

På en måte så er det godt for meg å se at det ikke kun er jeg som sliter med henne, men at det er «alle» andre også... Men på en annen side så føler jeg meg så utrolig mislykket som mor!!!

 

Når hun ikke lyer så har jeg prøvd alt i fra å snakke rolig, forklare, «megle», SKRIKE osv. Ingenting nytter. Som regel så drar hun det så langt at lunta mi tenner. Og det er jo det siste jeg vil. Jeg prøver å telle til ti, jeg prøver å tenke inni meg at jeg må være rolig, at det ikke nytter om jeg skriker og øker stemmen osv. Men når man har så mange kamper og man har forklart disse tingene så mange hundre ganger før.. så blir man så utrolig frustrert!!!! Føler hun har null respekt for meg, og at ørene blir lukket når det er noe hun ikke vil høre.

Jeg vet bare ikke hva jeg lenger skal gjøre. For tar jeg ikke tak i det nå, er jeg redd jeg kommer til å slite som fy om noen år.

Liker ikke å sette diagnose på henne heller, men tankene mine har vært innom noe som jeg leste her om dagen – et autonomt barn. Hun har en vilje uten grenser og hører rett og slett ikke på noen.

 

Vet mange sier at man skal fokusere på det positive og skryte masse masse. Men hva om man sliter med å finne positive ting å skryte over? Når det er så mye negative ting at det føles umulig?

 

Når hun har sine øyeblikk og er god, så er hun verdens beste. Hun er en super storesøster til lillejenta på 4 mndr, synger, duller og koser med henne. Hun er også veldig på å få kos og nuss av både mammaen og pappaen. Vi forteller henne så og si hver dag at vi er kjempe glad i henne og vi prøver å være flinke å skryte når vi kan.

Det er bare at det er så mye tull og så mye negativt hver dag, at det overskygger det lille koselige og kjekke. Jeg føler meg utslitt i hodet og i hjertet. Jeg føler det går utover mine følelser for jenta mi og hver kveld når hun sover søtt i senga sitter jeg med en vond samvittighet og føler meg som verdens verste.

 

Det er sikkert mye mer jeg kunne skrevet her nå, men som jeg ikke kommer på i farten.. Kjenner bare at tårene presser på her... Håper på noen gode råd og svar her. Føler meg hjelpesløs.

 

[Anonym bruker]

Jeg ville anbefale å ta datteren din med til barnepsykolog. Det er kanskje noe som plager henne eller så kan kanskje en psykolog hjelpe dere å finne ut hvorfor hun oppfører seg som hun gjør.

Håper hvertfal at dere finner ut av det.

[Dorrimor ♂♂]

Jeg ville tatt meg en prat m fastlegen jeg. Kan jo være at hun har vondt noen plass. Sønnen min pleier å være mye mer trassig når han har vondt eller hangler etter en sykdomsperiode. Synes dette hørtes ut som mye trass til en firåring. Ev bedt legen om å skrive en henvisnig til barnepsykolog som kan gjøre en utredning. Jo tidligere man tar tak i slike ting, jo enklere er d å få gjort noe m d. Kanskje føles d lettere å ta en prat m helsestasjonen? De har jo tett kontakt m barne og familietjenesten som ofte har utredninger på barn. Jeg ville absolutt sjekket dette ut, slitsomt for hele familien når d er på denne måten! Uansett bedre å sjekke d ut en gang for mye en en gang for lite! Og til slutt vil jeg bare si at d er lett å føle seg som en dårlig mor i slike situasjoner, m ut i fra s du beskriver virker du å ha prøvd d meste, og prøver å gjøre s beste for jenta di, så jeg synes absolutt ikke du virker som noen dårlig mamma! Noen foreldre får bare større utfordringer enn andre! M jeg ville delt bekyringen min m noen som er flinke på området, enten fastlegen eller helsestasjonen! Lykke til!

[¤Hippie¤]

Hvordan går det med jenta di? Blitt bedre / værre? Har akkurat det samme problemet selv, bare med et litt større barn, så hvis du vil kan du sende meg en PM

[mammatil2flottejenter]

Sliter med mye av det samme selv. Har en 4 åring som finner på tusen ting å gjøre ved leggetid.Det blir mye masing og hun gjør ikke som vi sier. Spesielt vanskelig med meg etter at hun ble storesøster. Snur jeg ryggen til for å ignorere dårlig oppførsel, så kan hun slå eller bite meg. Da er det ikke lett å beholde roen...... Jeg er altfor mye sint på datteren min og jeg blir deppa av det. Hun kan bare le når vi ber henne om noe etc...

Her er hun ikke sint eller trassig i barnehagen, det virker som det er verst hjemme (har spurt i bhg).

Fungerer det å ta en 4 åring til psykolog? Jeg tenker de er for små men......

[Anonym bruker]

Hei. Har vært borte i samme greien, og fikk super hjelp via foreldreveiledningsprogrammet De utrolige årene, gjennom Ressurshelsestasjonen i kommunen. Anbefales! Det er gratis. Anbefaler også å kontakte personen som driver dette i Norge, Willy-Tore Mørch. Søk på Google, så kommer det opp med en gang

[Dorrimor ♂♂]

4åronger er ikke for små for psykolog. Psykologene er kjempefline til å tilrettelegge for små barn, bruker mye lekterapi, og andre hjelpemidler laget for små barn. De utrolige årene er også veldig kjent foreldreveiledningsprogram som har hjulpet mange.

[Turbomamma]

Tenker at barn i bunn og grunn ønsker å samarbeide og ha det bra. Så er det noen ganger eller noen områder man som barn kan oppleve at man ikke mestrer...og det er vanskelig å takle, både for barnet selv og omgivelsene.. Anerkjennelse og hjelp til emosjonell utvikling har mye å si for hvordan barn har det (og gir uttrykk for). Jeg aner ikke om det kan være årsaker til atferden. Jeg vet at barn kan vise atferd som har sin opprinnelse i helt andre ting enn oppdragelsesmetode eller mental helse. Et sted å finne ut av om det kan være fysiske eller nevrologiske årsaker, er her: www.ppf.no Verdt en sjekk.

Vi tenker ofte at barn forstår og hører hva vi sier, men så gjør de likevel ikke det rette. For oss voksne er det litt uforståelig at det ikke "bare hører" når de vet at det som er lurt...

Jeg ville forsøkt med store doser anerkjennelse, og prøvd så godt som mulig å holde følelsene tilbake. Dvs de negative følelsene, de som kommer frem fra frustrasjon osv.. Når disse følelsene dukker opp, har dere allerede en energikamp dere imellom...og den energien jenta kan hente ut av kampen er altfor sterk til å gi slipp på... Det finnes voksne som ikke klarer stoppe/tre ut av en slik drakamp,så å forvente at et barn skal klare det er....ja, utopi... Holde hodet kaldt er mitt beste råd. Og så sette ord på det du ser, anerkjenn henne, SE henne, uansett hva det er du ser... Jeg mener at mennesker ønsker å bli SETT mest av alt, uansett. Vanskelige barn søker gjerne anerkjennelse... Om vi voksne klarer å stoppe litt opp på et sted mellom: å motta dårlig oppførsel - og å ønske å korrigere/endre den. Det kan være nyttig å stoppe litt opp, før man går løs på å skulle endre barnet...stoppe trøbbelet... Ta noen pust i bakken, beskriv det du ser for henne, si evt hva du selv synes er ålreit i stedet (uten bebreidelse forøvrig). Ofte vil man oppleve at barnet endrer seg selv, uten at du trenger å "bestemme" det... Og DA er energikampen i alle fall borte. Ingen liker å bli oppdratt...det fører rett og slett til konflikter...

[vidundermamma]

Hei! Hvordan går det med datteren din? Har du funnet ut av det? Om ikke, si i fra. Jeg er sikker på at jeg kan gi deg noen supre råd, og noe å le av Unger kan gjøre de utroligste ting, uten at det er det minste unormalt!