Ensom,men ikke alene...

[Anonym bruker]

Jeg fødte i våres ett nydelig barn som er min førstefødte.

Barnet var ikke planlagt, men likevel ønsket:)

 

Graviditeten var utrolig ensom og jeg var mye alene siden min samboer og barnefar jobbet mye overtid.

Jeg gråt utrolig mye, hver eneste gang jeg var alene gråt jeg. Kunne til å med gråte meg i søvn, enda han lå ved siden av.

 

Jeg må jo også få si at jeg har verdens beste mann i verden og verdens beste pappa for barnet våres, men jeg vet likevel ikke hva jeg skal gjøre.

 

Vi diskuterer mye ang nettopp overtid for tiden. Han mener han må tjene penger, men dette mener jeg er barer tull. Vi har god økonomi og har en del sparepenger og enda kan kose oss når alle regningene er betalt, så å jobbe overtid 3-4 ganger i uka mener jeg er tull!

 

De to ukene etter fødselen var herlige! Barnefar var hjemme med oss og vi bare nøt dagene. Stolt pappa førtalte om fødselen til venner og kjente og han fikk mye skryt av å være en flink pappa.

Nå er det ikke så gøy. Han er på jobb på dagtid og jeg skjønner han er sliten etter jobb, men med ett barn i hus, mener jeg man må dele.

Hvis han jobber vanlig så jobber han fra 7.00- 15.30. komme hjem ca 17.00 og legger seg for å sove til ca 19.00-20.00. og legger seg for kvelden igjen mellom 22.00 og 23.00.

De få timene i mellom er det tv-titting uten kontakt. Utrolig trist!

Han kommer hjem og gir barnet ett kyss på panna og lignende, men glemmer meg helt. Jeg må spørre om kyss....men ønsker han sex da er det andre boller...Da er det smisk fra ende til annen. Og spør jeg om å ligge inntil han i sofakroken, får jeg bare beskjed om at han får vondt i skulderen...

 

Jeg kjenner jeg blir mer trist når jeg skriver...tårene er ikke langt unna..Jeg prøver å glemme og la det være for å ikke skape krangling, for HAN SKJØNNER DET VIRKLEIG IKKE! Han skjønner ikke hvorfor jeg klager å fælt!.

Jeg har også før jeg ble gravid slitt med dårlig selvtillit, og den er ikke bedre nå med en kropp som er preget. Jeg sier jeg ikke er komfortabel med å vise meg fram og han svarer..."det er jo bare å trene". For en som ikke har trent en dag i sitt liv, er det ikke "bare" å trene. I tillegg har jeg jo lille babyen våre som tar mye tid, men det skjønner han heller ikke. For de 2-3 simple timene han ser henne så sover hun...typisk!

Jeg er heller ikke flink nok til å prate om dette, for jeg hater å være til bry, men det at han ikke hører at jeg gråter meg i søvn om nettene. Og at jeg er sterkt preget følelesmessig plager meg. han er jo egentlig så snill, men nå virke det som om han ikke bryr seg.

Jeg ønsker ikke å snakke med venner eller familie om dette, for det tørr jeg ikke. Liker ikke at folk vet jeg har det så godt.

 

 

Dette ble langt, og jeg kunne fortsatt i lange baner men velger å avslutte her.

 

[El1]

Jeg synes du skal snakke skikkelig med mannen din. Jeg har hatt fødselsdepresjon og den eneste som kunne hjelpe meg var jo mannen min. Du trenger han nå og det må han forstå. Deg og barnet er viktigere enn alle penger i verden! Hvis han ikke hjelper deg tror jeg du kan komme til å bli utrolig bitter på han. Forklar han alt og be han hjelpe deg.

[Anonym bruker]

Thanks a lot so much for the expert and result oriented guide. I will not be reluctant to propose your web blog to any individual who ought to have tips about this issue. Louis Vuitton bags http://www.christianxxlouboutin.info timberland boots for men I like the helpful info you provide in your articles. I抣l bookmark your blog and check again here frequently.

 

Anonym poster: 0ccfbefaa255c85f36fd480cc343fd21